Gjest Jeg kan forstå det Skrevet 29. august 2010 Skrevet 29. august 2010 Det jeg synes blir mest problematisk er de tilfellene hvor barnet har mulighet til liv,men blir abortert på tross av det. Hvordan er det å skulle abortere et foster som er i live etter fødselen? Jeg synes det er litt leit at du lurer på dette. Du har tydeligvis noen tanker om at tar man provosert abort på et alvorlig skadet barn så bør man ikke få begrave det eller føle sorg? Man har jo valgt det selv tenker du kanskje. Du har kanskje et syn på at om man barnet ligger ann til å bli multihandikappet så bør man beholde det uansett? Eller kanskje mener du at et barn med Downs er ingen grunn til å ta abort. Synes det er helt greit ta du mener så, men bør ikke folk få ta et valg selv for hva de mener og hvilket liv de skal ha? I forhold til hvilke ressurser de har og hvilket liv de kan gi barnet? Jeg ser på abort på samme måte som at naturen av og til abryter et svangerskap, så kan det være at vi som mennesker ønsker å ha samme valget. Det er mange som har hatt barn med store handikap som sliter seg ut på dette. Det er mulig at om de kunne valgt på nytt hadde de valgt abort. Ikke bare for sin egen del, men også på grunn av alt det barnet må gå igjenom. Medisinering, smerter, ensomhet, ingen som når inn til barnet e.l. De må også være ressursterke og kunne sloss for alle rettigheter og hjelp de egentlig har krav på. Selv hadde jeg tatt provosert abort om jeg var i den situasjonen at prøver viste alvorlig skade. Vi bor langt unna familie, vi har andre barn. Jeg må dessverre si at jeg tror ikke vi hadde hatt ressurser til det. Heldigvis er det nå slik ta man kan ta noen blodprøver fra uke 8 som sier noe om sjanser for at det skal være noen store genetiske feil på barnet. Så kan man få fostervannsprøve om blodprøvene viser at det kan være noe galt. Alternativt kan man dra til Danmark hvor man garantert får gjort dette før uke 12. Dersom jeg selv skulle fått flere barn(jeg er 40 år), ville jeg trolig heller avstått om jeg ikke kunne ta fosterdiagnostikk. Dette grunnet at det skrives så mye om eldre mødre og risiko for å ikke føde et friskt barn. Selv om man på ingen måte har noen garanti selv med fosterdiagnostikk. Jeg synes det høres helt forferdelig ut å ta en provosert abort sent ute i svangerskapet. Jeg tror ingen tar lett på det. Og jeg synes man skal vise folk så pass respekt at man da unner de både sorg og begravelse om det kan hjelpe. 0 Siter
Gjest Jeg kan forstå det Skrevet 29. august 2010 Skrevet 29. august 2010 Hopper inn og sier meg helt enig. Og da kan man begynne med å informere ungdom om alle MYTENE omkring det å bruke P-piller. Jeg blir skremt når jeg leser rundt om hvor mange jenter som snakker om "å putte unaturlige ting i kroppen" om P-piller. De har virkelig IKKE tatt inn over seg konsekvensene av en abort. Mener å ha hørt ta det er en stor andel i 40 årene som tar abort. Det er nok ikke bare tenåringer. 0 Siter
laban Skrevet 29. august 2010 Skrevet 29. august 2010 Mener å ha hørt ta det er en stor andel i 40 årene som tar abort. Det er nok ikke bare tenåringer. Det er en utbredt myte, men den er ikke sann. Selvfølgelig er det enkelte 40-åringer også, men det store flertall er yngre: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_6039&MainArea_5661=6039:0:15,4579:1:0:0:::0:0&MainLeft_6039=6041:70825:15,4579:1:6043:1:::0:0 0 Siter
Speak Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Etter 12. svangerskapsuke skal mor få opplyst om hva som skjer med fosteret etterpå, enten det er provosert eller spontan abort. Det er da tre valg: 1. Nedsettes på felles minnelund 2. Egen gravplass 3. behandles som annet biologisk materiale fra sykehuset Alle skal selv velge hva de ønsker skal skje, og må signere på dette. Arket blir så oppbevart i journalen. Dette fordi noen i ettertid har hatt spørsmål vedrørende hva som skjer med fosteret. De fleste jeg har vært borti velger minnelund når de ikke er kommet så langt, men også noen har valgt egen gravplass selv om de bare var rundt 12-14 uker. Dette bestemmer de selv. Jeg var i denne situasjonen for ca. 12 år siden, og fikk ikke noe valg. Fosteret ble oppdaget dødt i uke 16. 0 Siter
Speak Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt. De får da se den døde kroppen med armer og bein og alt. Og da forstår jeg at mange velger å begrave fosteret. (Eller - det er vel riktigere å si barnet) 0 Siter
Gjest Mamman til Sara Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt. De får da se den døde kroppen med armer og bein og alt. Og da forstår jeg at mange velger å begrave fosteret. (Eller - det er vel riktigere å si barnet) ''Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt.'' Jeg tar muligens feil, men det høres ut som du synes dette er forferdelig, og at man burde slippe å føde døde barn på normal måte. Det er nødvendigvis ikke det. De aller fleste jeg kjenner som har mistet et barn, har i ettertid vært svært glade for at de i det minste fikk lov til å føde barnet. De har fått gjøre _noe_ for dette barnet. Jeg måtte ta keisersnitt siden det var kritisk for meg også, men jeg skulle gjort mye for å få lov til å føde normalt. 0 Siter
Gjest Mamman til Sara Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 For å få lov til å døpe et barn, må det være i live. Slik var det i alle fall for snart 15 år siden, da vi fikk et dødfødt barn. Å ta en senabort eller føde et barn med lidelser som ikke er forenelig med liv, tror jeg er det verste et menneske kan oppleve. Hvordan man i ettertid opptrer, er individuelt. Det er en grunn til at man kan velge hva man ønsker å gjøre. Det som er riktig for noen, er feil for andre. Kun de som har stått med begge beina i en sånn situasjon vet hva det er snakk om. Jeg synes ikke det er så veldig om å gjøre å starte spekulative diskusjoner om hva som er riktig og galt, fordi jeg er sikker på at det ikke finnes et fasitsvar. 0 Siter
Gjest høstløv Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt. De får da se den døde kroppen med armer og bein og alt. Og da forstår jeg at mange velger å begrave fosteret. (Eller - det er vel riktigere å si barnet) Dette er helt vanlig prosedyre, at kvinner skal føde barnet selv om det er dødt, dette gjelder også for fullbårne barn. 0 Siter
Gjest kommer an på Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Senabort, hvor langt på vei mener du da ? Søskenbarnet til min mann, barnet deres døde i mors liv når hun var 7 mnd. på vei, her var det begravelse, med kun de nærmeste tilstede. Ett år etter, mister de nok et barn, også da var hun 7 mnd. på vei, dette barnet ble gravlagt i samme grav som broren sin. Heldigvis har de idag 2 friske barn. Var helt forferdelig for de den gangen ..... 0 Siter
Glimtipper Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt. De får da se den døde kroppen med armer og bein og alt. Og da forstår jeg at mange velger å begrave fosteret. (Eller - det er vel riktigere å si barnet) Som andre sier, så er det normal prosedyre. De anbefaler aldri keisersnitt i en slik situasjon med mindre det er snakk om liv og helse til mammaen. Dette fordi keisersnitt tross alt er en operasjon som gjør mange noe bevegelseshemmet og smertelidende i en tid hvor de trenger å være fysisk friske. En annen grunn er at det psykisk sett vil være mer fornuftig at de gjennomgår en fødsel og ikke bare får barnet fjernet, som om det var ingenting. 0 Siter
Speak Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 ''Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt.'' Jeg tar muligens feil, men det høres ut som du synes dette er forferdelig, og at man burde slippe å føde døde barn på normal måte. Det er nødvendigvis ikke det. De aller fleste jeg kjenner som har mistet et barn, har i ettertid vært svært glade for at de i det minste fikk lov til å føde barnet. De har fått gjøre _noe_ for dette barnet. Jeg måtte ta keisersnitt siden det var kritisk for meg også, men jeg skulle gjort mye for å få lov til å føde normalt. Det jeg tenkte mer på er at dersom du faktisk må gjennom en fødsel, så forstår jeg godt at folk også vil begrave barnet. 0 Siter
Speak Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Dette er helt vanlig prosedyre, at kvinner skal føde barnet selv om det er dødt, dette gjelder også for fullbårne barn. Tenkte da på at det var mer naturlig og også begrave barnet. 0 Siter
Speak Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Som andre sier, så er det normal prosedyre. De anbefaler aldri keisersnitt i en slik situasjon med mindre det er snakk om liv og helse til mammaen. Dette fordi keisersnitt tross alt er en operasjon som gjør mange noe bevegelseshemmet og smertelidende i en tid hvor de trenger å være fysisk friske. En annen grunn er at det psykisk sett vil være mer fornuftig at de gjennomgår en fødsel og ikke bare får barnet fjernet, som om det var ingenting. Det jeg tenkte på er at når man faktisk gjennomgår en fødsel, så forstår jeg godt at folk også vil begrave det døde barnet. Jeg fikk vel mer eller mindre "bare" en utskrapning selv om jeg hadde kommet til uke 16. Så derfor har jeg heller aldri tenkt på at barnet skulle begraves. 0 Siter
Gjest hgfd Skrevet 30. august 2010 Skrevet 30. august 2010 Jeg har hørt om noen mennekser som faktisk må gjennomgå en fødsel selv om barnet er dødt. De får da se den døde kroppen med armer og bein og alt. Og da forstår jeg at mange velger å begrave fosteret. (Eller - det er vel riktigere å si barnet) Jeg tror at de fleste ønsker å se barnet sitt. For meg og min mann var det i allefall viktig å se barnet som vi mistet. Det var også viktig å se skadene h*n hadde (de var veldig synlige) - som en bekreftelse på at det som var sagt til oss stemte 0 Siter
Tralla Skrevet 31. august 2010 Skrevet 31. august 2010 Jeg var i denne situasjonen for ca. 12 år siden, og fikk ikke noe valg. Fosteret ble oppdaget dødt i uke 16. Nei, det er ikke så alt for mange år siden dette ble innført. Tidligere var det bare de som selv uttrykte ønske på eget initiativ, og det er ikke så mange som vet hva det er mulig å ønske seg i en slik situasjon. Så selv om mange kan føle det som en ekstra belastning å få dette spørsmålet, synes jeg det er positivt at alle for opplyst hva som er mulig og selv velger. 0 Siter
Speak Skrevet 31. august 2010 Skrevet 31. august 2010 Nei, det er ikke så alt for mange år siden dette ble innført. Tidligere var det bare de som selv uttrykte ønske på eget initiativ, og det er ikke så mange som vet hva det er mulig å ønske seg i en slik situasjon. Så selv om mange kan føle det som en ekstra belastning å få dette spørsmålet, synes jeg det er positivt at alle for opplyst hva som er mulig og selv velger. Veldig enig der. Selv om det i min situasjon var helt greit som det var. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.