Hva skal jeg gjøre med jenta mi? hva feiler.....

[Gjest Ensom med lidelsen]

Vi er en familie med en datter på 10 år som er yngst. Har eldre barn også. Hun har siden hun har vært født vært et urolig og missfornøyd barn. Hun sov veldig dårlig. Da hun var tre år søkte jeg som mamma hjelp hos helsesøster, da jeg var så utslitt av søvnmangel. Hun ble henvist til BUP og der sa de at alt var normalt med jenta. Hun ble på nytt henvist til BUP da hun var 6 år, og vi foreldre ble tilbudt foreldreveiledning, da de mente det ikke var grunnlag for noe med jenta da heller. Veiledningen vi fikk var bra i seg selv, men det var også veldig krevende og det gamle mønstret kom tilbake raskt. I barnehage og skolen fungerte hun helt fint. Gjør lekser og har stort sett venner. Har ikke merket spesielle konsentrasjonsproblemer, og skolen har ikke rapportert noe. Dog er det perioder hun biter seg ut med venner og ikke ser hva hun selv bidrar til. Skal vi snakke med henne, avviser hun enhver form for noe som oppleves som kritikk til henne. Må legge til at dessverre har jenta vår fått en del negativ oppmerksomhet da hun ofte er krangelaktig, og legger opp til ubehag, og er krevende. Hun gir seg aldri i tide. Hun er supergod til å argumentere. Hun pirker og reagerer på alt, og får hun ikke det som hun vil gir hun seg ikke før det er gått lang tid. Humøret hennes svinger fort. Ellers er hun et meget oppvakt barn, som får med seg mye. Selvfølgelig er hun kjærlig og snill, koser og viser andre oppmerksomhet. Men synes det negative er så fremtredene at det er i perioder ulevelig med. Må også nevne at hun har en angst i seg som muligens går ut over det normale. Hun overnatter ikke hos venner. Dette fordi hun en gang ble syk og kastet opp da hun overnattet. Etter det har hun hatt disse problemene. Hun får plutselig angst fordi hun er redd for å bli syk, og at vi foreldre kommer til å dø. Angsten opplever jeg dit hen at den hindre henne i en del ting. Hun har stort kontrollbehov. For eksempel hvis vi foreldre er borte kan hun ringe opptil flere ganger i timen for å høre hvor vi er og når tid vi kommer tilbake. Noe annet jeg har merket er at hvis hun opplever en ubehagelig situasjon får hun angst for å gjøre det igjen. Hun ble sittende fast i en heis, og etter det er hun livredd i heis. Begynner å gråte og skjelver. Hun kan også bli veldig sint i disse situasjonene. Lurer også på om hun har tics fordi hun lager noen lyder som kommer fra halsen og kaster hodet bak. Det er ikke så fremtredende, men nok til at jeg og far merker dette.

Vi har prøvd mange ting. Som trøst, forståelse, møte jenta der hun er, ufarliggjøre ting, informerer henne, hatt samtaler med henne og hvordan hun kan uttrykke seg med følelsene sine, belønningsskjema, gå i oss selv som foreldre (hva har vi gjort galt), har søkt faglig hjelp. Ja tror vi har prøvd veldig mange ting. Jeg har hele tiden hatt en tanke om at datteren min muligens kan ha ADHD. Dette vil ikke min samboer høre på. Han sier jeg diagnostiserer uten å vite. Han mener at hun ikke har det, samtidig som han skjønner at dette er noe over normalen. Han avviser mine bekymringer mange ganger, og sier at det sikkert blir bedre etter hvert. Han sier til meg at uansett om hun ville få noen diagnose, ville ikke systemet ha noe hjelp å bidra med. Og han lurer på hva det vil hjelpe meg om hun fikk en diagnose.

Jeg mener han tenker sneversynt, og blir kanske frustrert over at han ikke vil møte meg mer på det som gjelder datteren vår.

Dette styrer hverdagen så pass mye at jeg selv nå er kommet i en fase, der jeg bare vil bort. Klarer ikke mer. Er fortvilet og redd. Vi har dessverre dårlig nettverk og merker at vi den senere tid er begynt å isolere oss litt fra omverden. Vi jobber begge full tid. Har nå på nytt ringt helsesøster og skal alene på en time der om en uke for å legge frem situasjonen.

[PieLill]

Høres ikke lett ut.

Det er ikke sikkert det er ADHD. Vær også klar over at en ADHD-diagnose er et stigma og en belastning i seg selv. Det lukker en del dører og gjør andre ting mer kronglete og tungt tilgjengelig, som f.eks. førerkort og forsikring.

Det er heller ikke sikkert en diagnose vil hjelpe så mye til å løse problemet.

Du skriver at hun sover lite. Har dere sjekket fysiske årsaker, kontaktet søvnklinikk?

Noen linker.

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4710766.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/article3749110.ece

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=194941

Du har rett i at det nok er lurt å søke hjelp. Hvor kompetent er helsesøsteren du bruker?

mvh

[Gjest Ensom med lidelsen]

Høres ikke lett ut.

Det er ikke sikkert det er ADHD. Vær også klar over at en ADHD-diagnose er et stigma og en belastning i seg selv. Det lukker en del dører og gjør andre ting mer kronglete og tungt tilgjengelig, som f.eks. førerkort og forsikring.

Det er heller ikke sikkert en diagnose vil hjelpe så mye til å løse problemet.

Du skriver at hun sover lite. Har dere sjekket fysiske årsaker, kontaktet søvnklinikk?

Noen linker.

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4710766.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/article3749110.ece

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=194941

Du har rett i at det nok er lurt å søke hjelp. Hvor kompetent er helsesøsteren du bruker?

mvh

Helsesøsteren er ny for meg, så jeg kjenner ikke henne. Er også klar over at det er STIGMA forbundet med ADHD. Glemte å si at hun ikke har veldige søvnproblemer nå, hun sover som oftest hele natten gjennom. Det var de 3 første årene som var verst.

[PieLill]

Helsesøsteren er ny for meg, så jeg kjenner ikke henne. Er også klar over at det er STIGMA forbundet med ADHD. Glemte å si at hun ikke har veldige søvnproblemer nå, hun sover som oftest hele natten gjennom. Det var de 3 første årene som var verst.

Lykke til!

Håper dere finner en god løsning og at dere voksne blir enige dere imellom.

mvh

[Onsdag1365380628]

Høres ikke lett ut.

Det er ikke sikkert det er ADHD. Vær også klar over at en ADHD-diagnose er et stigma og en belastning i seg selv. Det lukker en del dører og gjør andre ting mer kronglete og tungt tilgjengelig, som f.eks. førerkort og forsikring.

Det er heller ikke sikkert en diagnose vil hjelpe så mye til å løse problemet.

Du skriver at hun sover lite. Har dere sjekket fysiske årsaker, kontaktet søvnklinikk?

Noen linker.

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/4710766.html

http://www.aftenposten.no/nyheter/article3749110.ece

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=194941

Du har rett i at det nok er lurt å søke hjelp. Hvor kompetent er helsesøsteren du bruker?

mvh

''Det lukker en del dører og gjør andre ting mer kronglete og tungt tilgjengelig, som f.eks. førerkort og forsikring.

''

Fikk lyst å korrigere deg her, å ta førerkort med ADHD er vanligvis uproblematisk.

[caprice]

Helsesøsteren er ny for meg, så jeg kjenner ikke henne. Er også klar over at det er STIGMA forbundet med ADHD. Glemte å si at hun ikke har veldige søvnproblemer nå, hun sover som oftest hele natten gjennom. Det var de 3 første årene som var verst.

Vi har også en 10 åring vi sliter med. Vi slet voldsomt med søvnproblemer de første årene, men hun sover bra nå. Nesten ved en tilfeldighet ble hun kjørt full EEG på på epilepsisykehuset. Vi var veldig skeptiske, men det viste seg at hun hadde svært høy epiileptisk hjerneaktivitet om natten. Hun har aldri hatt noen form for anfall, og det har de siste årene virket som om hun sover helt normalt. Likevel var hjernen altså i full gang om natten. Dette er en tilstand man vokser av seg i løpet av puberteten. Likevel bør det medisineres med mild epilepsimedisin. Barn som ikke får "hvilt hjernen" om natten får ofte mye annen uønsket adferd. Bare et tips...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jenta di feiler helt sikkert noe, men jeg synes du skal slippe ideen om at det er ADHD.

Jeg anbefaler deg å finne ut hvem som er den beste barnepsykiateren i området, og deretter prøve å få en utredning hos denne. Vanskelige kasus må ofte vurderes av de beste for å komme videre.

[PieLill]

''Det lukker en del dører og gjør andre ting mer kronglete og tungt tilgjengelig, som f.eks. førerkort og forsikring.

''

Fikk lyst å korrigere deg her, å ta førerkort med ADHD er vanligvis uproblematisk.

Nei, man får det som regel. Men må gjennom ekstra byråkrati, legerklæringer og dill som en 18-åring ofte vil oppleve som ydmykende.

De gjør det samme som sine jevnaldrede, tar de samme kursene, består de samme prøvene, men det er ikke godt nok. Får førerkortet på prøve først.

Dessuten risikerer en ungdom med ADHD på "rullebladet" å få beskjed om at det ikke er vits i å møte til sesjon. For ikke å snakke om problemene som kan oppstå med forsikring.

Jeg skulle vært ganske desperat og særdeles trygg på at jeg oppnådde mer enn et stempel i panna før jeg påførte ungen en ADHD-diagnose.

mvh

[Gjest det er ikke alltid diagnoser!]

Det kunne vært våre jenter du beskriver. Jeg ser på alt du skriver som heeelt normalt! Den ene jenta mi er eldre enn din og vil heller ikke sove borte enda. Trives godt med å sove i sin egen seng. Den andre jenta mi er mer urolig og kan krangle med oss om den minste ting. Argumenterer veldig bra. Kan også komme på kant med andre jenter som har like sterke meninger som vår jente har. Og det er mange i klassen hennes som har sterke meninger! Helt normalt! Og vi ser på det som en fordel senere i arbeidslivet.

Ingen av våre jenter er frie for angst når de har opplevd skumle ting i livet sitt. Og jeg selv ville hatt stor angst hvis jeg hadde opplevd at min heis hadde stoppet!

Disse barna krever mye av foreldrene sine. Og her er deres problem. Når dere jobber fullt så har dere ikke overskudd til å forhandle med deres jente på en ok måte. Tror du gir opp for lett eller reagerer med mye sinne. Noe som enhver person ville reagert tilbake på med sitt eget raseri. Det ville jeg ha gjort selv som voksen!

Så lenge barnet ditt fungerer greit blant andre jenter og på skolen så er det hos dere problemet ligger . Kanskje bør du gå ned i stillingsprosent for å ha nok overskudd til jenta di, slik at du kan være en god rollemodell som setter grenser og som holder dem og ikke reagerer negativt på hennes dårlige humør. Og husk at alle jenter kan krangle med hverandre, selv rolige såkalte uskyldige barn!

Vil også fortelle at det eldste av mine barn har hatt perioder med uvaner. Det kan være kremting eller lign.men har ingenting med tics å gjøre. Det kan stoppe opp av og til og komme tilbake igjen i perioder. Som regel kan man minne barnet på uvanen og hjelpe dem til å bestemme seg å unngå å gjøre dette så ofte som mulig.

[Gjest Ensom med lidelsen]

Jenta di feiler helt sikkert noe, men jeg synes du skal slippe ideen om at det er ADHD.

Jeg anbefaler deg å finne ut hvem som er den beste barnepsykiateren i området, og deretter prøve å få en utredning hos denne. Vanskelige kasus må ofte vurderes av de beste for å komme videre.

Har du anbefaling om en dyktig barnepsykiater?

[Gjest FruH]

For det første, her må du stå på å forsøke å få hjelp til jenta di. Dette høres ikke helt ut som vanlig adferd. Jeg tror ikke jenta di har ADHD. Som stemor til en ADHDer stemmer ikke symptomene med dette. Jeg er ikke noen ekspert på dett området, men min første tanke kan være at jenta di muligens kan ha Tourette? Håper det ordner seg for dere etterhvert.

http://no.wikipedia.org/wiki/Tourettes_syndrom

http://www.touretteforeningen.no/om-ts/hva-er-tourettes-syndrom.html

[fillolin]

Såvidt jeg forstår har ting hele tiden gått greit i barnehage og nå i skole, men at vanskene viser seg hjemme? Det er selvfølgelig tøft nok for dere hjemme, men det gjør det veldig usannsynlig at vanskene har en nevrologisk årsak, slik som ADHD og Tourette. Slike vansker vil være der hele tiden, og ofte minst like mye borte som hjemme. Jeg synes det virker mer sannsynlig at dette handler om en temperamentsmessig disposisjon hos barnet kombinert med at ting har kommet på feil spor mellom dere; i perioder mer, i andre perioder mindre. Noen barn har et mer krevende temperament enn andre, rett og slett, og tilfeldigheter og småting kan gjøre at vanskene gradvis vokser seg større. Det kan også være at barnet har hatt noen mindre sosiale eller relasjonelle vansker i barnehagen eller skolen uten at det har blitt oppdaget, men at barnet også har avreagert for dette hjemme. Du skriver at dere har søkt hjelp, men såvidt jeg forstår har dere ikke fått riktig eller god nok hjelp. Støtter NHDs anbefaling om at dere må lete videre etter den rette hjelpen. Riktig hjelp er hjelp som virker! Det hjelper ikke om noen sier de har svaret eller vet hva problemet er hvis de ikke kan hjelpe dere inn i nye mønstre eller til å se på situasjonen på en annen måte. For løsningen trenger ikke være at barnet forandrer seg, det kan også være at dere begynner å se eller takle ting på en annen måte. Har selv god erfaring med telefonkonsultasjon hos Joachim Haarklou www.haarklou.no . Han er spesialist på tilknytningsforstyrrelser, og selv om jeg ikke tror det er det barnet ditt har, så er tilknytning et veldig viktig tema som ofte blir undervurdert av behandlere og hjelpere, kanskje fordi de vet for lite om det... Telefonkonsultasjon koster selvfølgelig litt, men du trenger ikke henvisning, og jeg tror faktisk at du vil få noen gode spørsmål å tenke på og kanskje hjelp til å komme videre, f.eks. med råd om gode behandlere/utredere. Ellers kan du kanskje også finne noen her http://www.famlab.no/veiledning.asp som kan hjelpe dere på vei. Lykke, lykke til!

[Gjest Ensom med lidelsen]

Såvidt jeg forstår har ting hele tiden gått greit i barnehage og nå i skole, men at vanskene viser seg hjemme? Det er selvfølgelig tøft nok for dere hjemme, men det gjør det veldig usannsynlig at vanskene har en nevrologisk årsak, slik som ADHD og Tourette. Slike vansker vil være der hele tiden, og ofte minst like mye borte som hjemme. Jeg synes det virker mer sannsynlig at dette handler om en temperamentsmessig disposisjon hos barnet kombinert med at ting har kommet på feil spor mellom dere; i perioder mer, i andre perioder mindre. Noen barn har et mer krevende temperament enn andre, rett og slett, og tilfeldigheter og småting kan gjøre at vanskene gradvis vokser seg større. Det kan også være at barnet har hatt noen mindre sosiale eller relasjonelle vansker i barnehagen eller skolen uten at det har blitt oppdaget, men at barnet også har avreagert for dette hjemme. Du skriver at dere har søkt hjelp, men såvidt jeg forstår har dere ikke fått riktig eller god nok hjelp. Støtter NHDs anbefaling om at dere må lete videre etter den rette hjelpen. Riktig hjelp er hjelp som virker! Det hjelper ikke om noen sier de har svaret eller vet hva problemet er hvis de ikke kan hjelpe dere inn i nye mønstre eller til å se på situasjonen på en annen måte. For løsningen trenger ikke være at barnet forandrer seg, det kan også være at dere begynner å se eller takle ting på en annen måte. Har selv god erfaring med telefonkonsultasjon hos Joachim Haarklou www.haarklou.no . Han er spesialist på tilknytningsforstyrrelser, og selv om jeg ikke tror det er det barnet ditt har, så er tilknytning et veldig viktig tema som ofte blir undervurdert av behandlere og hjelpere, kanskje fordi de vet for lite om det... Telefonkonsultasjon koster selvfølgelig litt, men du trenger ikke henvisning, og jeg tror faktisk at du vil få noen gode spørsmål å tenke på og kanskje hjelp til å komme videre, f.eks. med råd om gode behandlere/utredere. Ellers kan du kanskje også finne noen her http://www.famlab.no/veiledning.asp som kan hjelpe dere på vei. Lykke, lykke til!

Ble veldig glad for innlegget ditt fillolin, tusen takk. Er glad du ikke er bedømmende. Har fått noen tanker.