Når en ikke liker et nabobarn

[Gjest prust]

Jeg liker de fleste mennesker jeg har kontakt med. Men innimellom er det noen få som har sider og egenskaper jeg ikke liker. Familiemedlemmer kan en ikke velge, kollegaer kan en ikke velge. Egne venner kan en velge - men en kan ikke velge barnas venner eller nabobarn....

Barna våre er en del sammen med ei nabojente som jeg har problemer med å like. Foreldre og storebror er kjempehyggelige og ressurssterke - men det er liksom noe med henne som jeg irriterer meg over nesten hver gang hun er her.

Og jeg merker på meg selv at jeg ikke klarer å være så avslappet og hyggelig mot henne som jeg er mot andre barn som er her....

Hva gjør jeg med dette? Skjems jo litt, samtidig som jeg jo vet at en ikke kan like alle. Vi har hatt denne jenta med på tur, og hatt henne med på overnatting, så hun er absolutt en av dem som er her ganske mye - men jeg kjenner på meg selv at jeg ikke er trygg på henne, og hun er sikkert ikke trygg på meg....

[Gjest segunda]

Synes det er litt rart at du kommenterer at foreldre og brødre er ressursterke. Kan du forklare det litt nærmere.

[miia]

Har ikke noe svar til deg, men du er ikke alene; har ei nabojente her som jeg ikke takler... Kan ha noe med at eldstejenta her i huset blir direkte uspiselig sammen med henne, men jeg føler at jeg blir litt sånn kjeftemamma så fort denne jenta er over her... Hun er litt frempå kan du si, og det irriterer meg... Dessuten er de så og si alltid her og leker - hun blir sendt ut hjemme hos seg, og vil aller helst inn til oss...

[Gjest prust]

Synes det er litt rart at du kommenterer at foreldre og brødre er ressursterke. Kan du forklare det litt nærmere.

Jeg mener at hun ikke er et barn som "gå for lut og kaldt vann" - altså er foreldrene omsorgsfulle varme mennesker og broren har gode venner og fungerer godt sosialt. Denne jenta har nok ikke så mange nære venner....

[Gjest segunda]

Jeg mener at hun ikke er et barn som "gå for lut og kaldt vann" - altså er foreldrene omsorgsfulle varme mennesker og broren har gode venner og fungerer godt sosialt. Denne jenta har nok ikke så mange nære venner....

Hvorfor trekker du det frem?

[Gjest prust]

Har ikke noe svar til deg, men du er ikke alene; har ei nabojente her som jeg ikke takler... Kan ha noe med at eldstejenta her i huset blir direkte uspiselig sammen med henne, men jeg føler at jeg blir litt sånn kjeftemamma så fort denne jenta er over her... Hun er litt frempå kan du si, og det irriterer meg... Dessuten er de så og si alltid her og leker - hun blir sendt ut hjemme hos seg, og vil aller helst inn til oss...

Det er mange barn innom huset her hos oss, og de aller fleste er veldig greie. Jeg sier i fra til dem dersom de gjør noe de ikke får lov til - men denne jenta takler visst ikke at jeg sier fra....Moren hennes fortalte meg at hun hadde sagt at jeg hadde blitt så fryktelig sint for noe hun hadde gjort her en dag... Jeg var slett ikek sint, men sa i fra at dette fikk hun ike lov til (de hadde herjet, og minstejenta mi hadde slått seg kraftig, det var et uhell men de var uforsiktige).

Men jeg føler meg slem som har dårlige følelser overfor henne. Hva gjør du da med denne jenta?

[Gjest prust]

Hvorfor trekker du det frem?

Nå skjønner jeg ikke hva du mener?

[Gjest segunda]

Nå skjønner jeg ikke hva du mener?

Jeg forstår ikke helt hvorfor det er viktig at foreldrene er ressursterke i forhold til dine følelser.

[Gjest prust]

Jeg forstår ikke helt hvorfor det er viktig at foreldrene er ressursterke i forhold til dine følelser.

Jo, fordi dersom dette hadde vært et barn som ikke hadde andre omsorgspersoner enn vår familie - at vi hadde vært "den trygge havnen" - så hadde jeg kanskje klart å undertykke de negative følelsene mine ift henne, og heller fokusert på hvordan jeg kunen hjelpe henne.

Men jeg ser ikke noen logisk forklaring på hvorfor hun er som hun er. Og jeg klarer ikke helt å peke hva det er med henne som irriterer meg. Jo, hun er veldig forsiktig/redd av seg og veldig klumsete - men det er noe udefinerbart også som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på....

[Gjest segunda]

Jo, fordi dersom dette hadde vært et barn som ikke hadde andre omsorgspersoner enn vår familie - at vi hadde vært "den trygge havnen" - så hadde jeg kanskje klart å undertykke de negative følelsene mine ift henne, og heller fokusert på hvordan jeg kunen hjelpe henne.

Men jeg ser ikke noen logisk forklaring på hvorfor hun er som hun er. Og jeg klarer ikke helt å peke hva det er med henne som irriterer meg. Jo, hun er veldig forsiktig/redd av seg og veldig klumsete - men det er noe udefinerbart også som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på....

Det er dine følelser det er snakk om, ikke jenta. Du liker henne ikke og da må du ta tak i det. Hvorfor er det enklere å ta tak i det hvis du kan heve deg over familien?

[Gjest Elextra]

Det er dine følelser det er snakk om, ikke jenta. Du liker henne ikke og da må du ta tak i det. Hvorfor er det enklere å ta tak i det hvis du kan heve deg over familien?

Synes det er rart at du ikke forstår det prust vil si, selv om hun kanskje blander kortene ørlite.

Uansett hvorfor hun føler som hun føler, er det vel ikke så vanskelig å forstå at hun villle gått inn for å undertrykke disse følelsene dersom hun antok jenta ikke visste bedre (grunnet mulig manglende oppfølging hjemme)?

[Gjest FruH]

Skjønner godt hvordan du har det. Jentungen her har en venninne som jeg ikke helt klarer å like. Jenta er forsåvidt som tolvårige jenter flest, og hun og min datter går nå på ungdomskole tilogmed i samme klasse, de går sammen på fritidsaktiviteter, og har funnet hverandre veldig rent mentalt. Men som du sier, det er "ett eller annet" som jeg ikke helt klarer å takle. Klarer ikke å sette fingeren på hva det er, for hun er jo egentlig både høflig og hyggelig. Jeg har pakket det godt inn, dattera har ikke merket det, ( og hun har ellers veldig gode "antenner" ), men mannen har det på samme måte som meg. Hun har vært med både på tur, og på hytta, og jeg klarer å være hyggelig, men som sagt, det er noe ved henne som jeg ikke liker.

[Gjest Tatjana]

Jeg har også opplevd det der. Det var "noe" - noe udefinerbart som gjorde at jeg ikke greide å like akkurat det barnet. Jeg kjente selv at jeg ble på vakt på en måte når akkurat det barnet gikk over dørterskelen her.

Jeg trakk pusten dypt og sa til meg selv at "det er du som er den voksne. Ta deg sammen!" Og så smilte jeg og var hyggelig. Jeg håper og tror at barnet aldri merket noe, jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne.

Selv om jeg ikke har noen gode råd til deg så får du i hvert fall min sympati. Det er ikke noen god følelse.

[bustebeisa]

Det er dine følelser det er snakk om, ikke jenta. Du liker henne ikke og da må du ta tak i det. Hvorfor er det enklere å ta tak i det hvis du kan heve deg over familien?

Først reagerte jeg også litt på at prust skrev at foreldrene og broren er ressursterke mennesker. Og på en måte hadde det kanskje ikke så mye å si i hovedinnlegget.

Men samtidig... Jeg har også vært borte i barn jeg rett og slett ikke kan fordra. (hardt og ærlig sagt) Og det er ikke lett å forholde seg til disse barna på samme måte som man forholder seg til barn man liker bedre. Men av og til kan det å vite hva slags familie barnet kommer fra, hjelpe på i forhold til hvordan man takler sine egne følelser overfor barnet.

Jeg har vært borte i skikkelige "drittunger" som kommer fra familier som sliter på mange områder. Det er kjempevanskelig å se på et barn som ikke vet å oppføre seg, og samtidig vet at det oppfører seg ut fra hvor det er vokst opp. Men det er også vanskelig å forholde seg til barn som bare har et vesen som gjør at man ikke liker dem.

[Gjest mange slike]

Søsteren min hadde en klassevenninne vi ikke likte, hun var så nebbete og frekk, tok seg til rette...

Kunne komme bort til kjøkkenet og snuse i gryta, en gang tok hun sleiva rett fra gryta og smakte på!

Aldri spurte hun om lov. Hun kunne finne på å låne telefonen og ringe hjem og uten å spørre om lov. Aldri takket hun for noe.

Og hun var av typen som svarte voksne. Skikkelig uoppdragen!

Hun var visstnok ikke nabojente, men likevel...

Verken vi søskenene eller foreldrene våre likte denne jenta,

men søsteren min hadde ikke så mange venninner i klassen, så vi følte at hun måtte jo få lov å ha besøk av denne jenta.

[Gjest prust]

Skjønner godt hvordan du har det. Jentungen her har en venninne som jeg ikke helt klarer å like. Jenta er forsåvidt som tolvårige jenter flest, og hun og min datter går nå på ungdomskole tilogmed i samme klasse, de går sammen på fritidsaktiviteter, og har funnet hverandre veldig rent mentalt. Men som du sier, det er "ett eller annet" som jeg ikke helt klarer å takle. Klarer ikke å sette fingeren på hva det er, for hun er jo egentlig både høflig og hyggelig. Jeg har pakket det godt inn, dattera har ikke merket det, ( og hun har ellers veldig gode "antenner" ), men mannen har det på samme måte som meg. Hun har vært med både på tur, og på hytta, og jeg klarer å være hyggelig, men som sagt, det er noe ved henne som jeg ikke liker.

Samme med denne jenta, hun er høflig og forsåvidt hyggelig, slett ikke noen rampejente. De leker veldig greit ute, men inne blir det som regel noe krangling når begge jentene mine leker med henne.... Og jeg liker egentlig ike at hun er inne her....

Men da vi hadde henne med i Dyreparken i sommer, turde hun ingenting - ingenting var gøy, og hun hadde unnskyldninger for alt. Mine hoppet og spratt overalt, hun gikk pent og pyntelig ved siden av meg, mine balanserte og klatret, hun satt og så på...

[Gjest prust]

Jeg har også opplevd det der. Det var "noe" - noe udefinerbart som gjorde at jeg ikke greide å like akkurat det barnet. Jeg kjente selv at jeg ble på vakt på en måte når akkurat det barnet gikk over dørterskelen her.

Jeg trakk pusten dypt og sa til meg selv at "det er du som er den voksne. Ta deg sammen!" Og så smilte jeg og var hyggelig. Jeg håper og tror at barnet aldri merket noe, jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne.

Selv om jeg ikke har noen gode råd til deg så får du i hvert fall min sympati. Det er ikke noen god følelse.

''Jeg kjente selv at jeg ble på vakt på en måte når akkurat det barnet gikk over dørterskelen her.''

Ja, akkurat. Når det ringer på døra og det er henne, tenker jeg: "Åja, så det er du som kommer...." - men jeg snakker jo hyggelig til henne.

''Jeg trakk pusten dypt og sa til meg selv at "det er du som er den voksne. Ta deg sammen!" Og så smilte jeg og var hyggelig. Jeg håper og tror at barnet aldri merket noe, jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne.''

Ja, sånn tenker jeg også.

''Selv om jeg ikke har noen gode råd til deg så får du i hvert fall min sympati. Det er ikke noen god følelse.''

Takk. Som jeg sa, så skjems jeg over å erkjenne disse følelsene....

[Gjest prust]

Søsteren min hadde en klassevenninne vi ikke likte, hun var så nebbete og frekk, tok seg til rette...

Kunne komme bort til kjøkkenet og snuse i gryta, en gang tok hun sleiva rett fra gryta og smakte på!

Aldri spurte hun om lov. Hun kunne finne på å låne telefonen og ringe hjem og uten å spørre om lov. Aldri takket hun for noe.

Og hun var av typen som svarte voksne. Skikkelig uoppdragen!

Hun var visstnok ikke nabojente, men likevel...

Verken vi søskenene eller foreldrene våre likte denne jenta,

men søsteren min hadde ikke så mange venninner i klassen, så vi følte at hun måtte jo få lov å ha besøk av denne jenta.

Denne jenta er ikke så nebbete eller frekk, i alle fall ikke mer enn andre... Så det er ikke det akkurat.

Men det er vanskelig, for jeg ønsker jo at barnas venner skal være velkommen her og føle seg velkommen.

[Gjest noahss]

Kan du prøve å forklare mer konkret hva du ikke liker? Er det at hun utstråler dårlig selvtillit at hun ikke liker seg selv eller noe?

[frosken]

Bruk anledningen til å utforske i deg selv hva som gjør at denne jenta er så vanskelig å like og akseptere. Når man reagerer på den måten du beskriver, så har det ofte med en form for gjenkjennelse av f.eks. sider ved en selv som man trives dårlig med.