Når en ikke liker et nabobarn

[Gjest feather in a cap]

Jeg har en "venn" jeg har det slik med. Altså, ikke en faktisk venn, men en jeg må forholde meg til i vennlige former. Jeg føler ubehag ved å være rundt han, selv om han er verdens hyggeligste.

Problemet for meg er at han framstår svak og usikker. Jeg føler han sier ting jeg tenker på som flaue - at han dummer seg ut, rett og slett. Jeg synes han forsøker å framstille seg selv om intelligent, selv om han ikke er det. Og så videre, og så videre...

Dette kommer jo av mitt eget ubehag i forhold til disse temaene.

[Gjest prust]

Kan du prøve å forklare mer konkret hva du ikke liker? Er det at hun utstråler dårlig selvtillit at hun ikke liker seg selv eller noe?

Hun er veldig klossete når hun beveger seg og leker ute - mye av dette skyldes nok at hun er veldig overvektig. Hun feiler ingenting og fungerer godt på skolen. Foreldene er opptatt av hva som er sunt og de er aktive og sykler og går turer, også sammen med barna.

Mine barn er veldig aktive og løper og klatrer og herjer masse - så forskjellen mellom dem er veldig tydelig. Hun er litt "sart" ift at hun lett begynner å grine og løpe hjem, men dette var nok verre før. Hun er litt lite selvstending ift å gå til og fra skolen alene, mens de fleste barna her gjør dette helt fra første klasse, selv om de selvsagt også tar følge med hverandre....

Ble det tydeligere nå?

[frosken]

Hun er veldig klossete når hun beveger seg og leker ute - mye av dette skyldes nok at hun er veldig overvektig. Hun feiler ingenting og fungerer godt på skolen. Foreldene er opptatt av hva som er sunt og de er aktive og sykler og går turer, også sammen med barna.

Mine barn er veldig aktive og løper og klatrer og herjer masse - så forskjellen mellom dem er veldig tydelig. Hun er litt "sart" ift at hun lett begynner å grine og løpe hjem, men dette var nok verre før. Hun er litt lite selvstending ift å gå til og fra skolen alene, mens de fleste barna her gjør dette helt fra første klasse, selv om de selvsagt også tar følge med hverandre....

Ble det tydeligere nå?

''Ble det tydeligere nå?''

Det ble ikke tydeligere hvorfor dette er vanskelig for deg å forholde deg til?

[Gjest prust]

Bruk anledningen til å utforske i deg selv hva som gjør at denne jenta er så vanskelig å like og akseptere. Når man reagerer på den måten du beskriver, så har det ofte med en form for gjenkjennelse av f.eks. sider ved en selv som man trives dårlig med.

Mja.... jeg har jo prøvd å tenke på dette - men har ikke egentlig funnet noe svar. Er vel litt derfor jeg skriver om det her også, for å få tankene mine ned "på papir" og få litt innspill fra dere. Har snakket litt med mannen min om det, og han føler det på sammen måte....

[Gjest prust]

''Ble det tydeligere nå?''

Det ble ikke tydeligere hvorfor dette er vanskelig for deg å forholde deg til?

Hmmmm - nei, jeg prøver å beskrive litt hvordan hun er, og hvordan jeg reagerer på det. Men hvorfor jeg reagerer på det, er vel noe av det jeg ønsker å finne ut, og hvordan jeg "forhåpentligvis" kan endre mine reaksjoner, ikke bare i det ytre, men også i det indre.

For dette er ei jente som kommer til å være mye hos oss, og siden vi kjenner foreldrene godt og er en del sammen med dem, så vil vi måtte forholde oss til henne i mange år fremover. Og jeg ønsker jo ikke å spille skuespill - og jeg ønsker ikke å såre jenta. Så jeg ønsker jo å LIKE henne!

[Gjest Nickløsheletiden]

''Og jeg merker på meg selv at jeg ikke klarer å være så avslappet og hyggelig mot henne som jeg er mot andre barn som er her.''

Etter aa ha lest nedover her sitter jeg igjen med det inntrykket at det dreier seg om en engstelig jente, saa jeg faar litt vondt av henne med tanke paa at du ikke greier aa vaere hyggelig med henne.

Selv har jeg stoerre problemer med aa like frekke barn uten hemninger.

[miia]

Det er mange barn innom huset her hos oss, og de aller fleste er veldig greie. Jeg sier i fra til dem dersom de gjør noe de ikke får lov til - men denne jenta takler visst ikke at jeg sier fra....Moren hennes fortalte meg at hun hadde sagt at jeg hadde blitt så fryktelig sint for noe hun hadde gjort her en dag... Jeg var slett ikek sint, men sa i fra at dette fikk hun ike lov til (de hadde herjet, og minstejenta mi hadde slått seg kraftig, det var et uhell men de var uforsiktige).

Men jeg føler meg slem som har dårlige følelser overfor henne. Hva gjør du da med denne jenta?

Jeg må innrømme at jeg feiger ut litt og forholder meg minst mulig til henne... Er ikke egentlig noe jeg kan "ta" henne på heller da, hun gjør forsåvidt ikke noe galt... Men kjemien er bare helt feil, og jeg har så lav toleranse overfor henne...

Vet liksom ikke helt hvordan jeg skal reagere når mine unger kommer og sier at "Trine" lurer på om vi kan være inne og se på film; jeg sier såklart at de kan være ute å leke, siden det var det mine unger egentlig ville... Og får meg jo ikke til å si noe til "Trine" heller, men burde kanskje gjort det... Reagerer vel heller med å bli veldig kort overfor henne - er ikke helt rettferdig det heller...

[PieLill]

Å erkjenne problemet er en utmerket start på en god løsning. De aller fleste er fra tid til annen i slike situasjoner. Men slett ikke alle vedstår seg det.

Jeg går ut fra at du allerede har forsøkt de ordinære ta-seg-sammen-metodene uten å komme i land. Klarer man å distansere seg fra fordømmelsen man kjenner, og som faktisk kan bidra til å forsterke misshaget overfor den andre, blir man friere til å anvende en rasjonell og praktisk framgangsmåte.

Holdninger skaper tanker, tanker skaper følelser og alle tre virker inn på hverandre. Ofte er det beste angrepspunktet tankene. De er lettest å argumentere med, arrestere og forandre.

Når man ikke liker noen ligger det stort sett alltid et element av dom over det andre mennesket i det. Vi mener det er noe galt med personen, og vi mener vi har rett til å "kreve" at vedkommende endrer seg. Gjelder det f.eks. truende og voldelig adferd, manipulasjon og intrigemakeri, løgn og bedrag, er det ikke særlig vanskelig å forsvare sin holdning og ikke særlig lett og endre den. Om man i det hele tatt bør endre på det.

Med mer uskyldige ting handler det mer om personlige preferanser, assosiasjoner, ubehag, uorden, prinsipper, uttrygghet, status,... listen kan sikkert fordobles. Jeg mener selvsagt ikke at det behøver å handle om alle disse tingene på en gang.

Først bør man ta en ærlig analyse av hva man mener er galt med vedkommende. Hva er det som irriterer og frustrerer. Så bør man vurdere om det egentlige problemet sitter i ens eget hode eller hos den andre.

Befinner knuten seg mellom egne ører, får man jobbe med å løse den opp. Etter hvert vil holdninger og følelser følge etter.

Kommer man fram til at feilen helt eller delvis er hos den andre, får man gå videre til å spørre seg selv hvilken rett man har til å kreve at den andre forbedrer seg. Dette må sees ut fra en så objektiv vurdering som mulig av hvor ille dette egentlig er målt mot andre skavanker. Hvilke muligheter vedkommende har til å endre seg. Og ens egen reelle evne til å vise overbærenhet og raushet. Evne er ikke nødvendigvis lik vilje. ;-) Sagt på en annen måte: Er manglende overbærenhet en større skavank enn selve unoten?

En annen viktig innfallsvinkel er forståelse. Hva er vedkommendes grunnmotivasjon og "verdensbilde"? Hva skaper positive følelser og assosiasjoner? Hva oppleves negativt? Og ikke minst når det gjelder barn, hva ber barnet meg om, hva lengter barnet etter fra meg? Er det ting ved en selv og egen adferd som forsterker det man opplever som negativt hos den andre - onde sirkler?

Sist, men ikke minst. Finn fram til tingene som fortjener ros og verdsettelse hos vedkommende og pass på at de ikke nullifiseres.

Oppsummert. Hva er det jeg dømmer/missliker og hvorfor? Med hvilken rett gjør jeg det? Kan vedkommende med sine positive og negative sider sees fra en annen vinkel og forstås på en annen måte?

Har man et klart bilde av hvilken omprogrammering som må til, hender det faktisk man lykkes.

mvh

[PieLill]

''Jeg kjente selv at jeg ble på vakt på en måte når akkurat det barnet gikk over dørterskelen her.''

Ja, akkurat. Når det ringer på døra og det er henne, tenker jeg: "Åja, så det er du som kommer...." - men jeg snakker jo hyggelig til henne.

''Jeg trakk pusten dypt og sa til meg selv at "det er du som er den voksne. Ta deg sammen!" Og så smilte jeg og var hyggelig. Jeg håper og tror at barnet aldri merket noe, jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne.''

Ja, sånn tenker jeg også.

''Selv om jeg ikke har noen gode råd til deg så får du i hvert fall min sympati. Det er ikke noen god følelse.''

Takk. Som jeg sa, så skjems jeg over å erkjenne disse følelsene....

''Takk. Som jeg sa, så skjems jeg over å erkjenne disse følelsene....''

Det man heller burde skjemmes over er å ikke erkjenne slike vanlige følelser.

Noen ganger hadde det vært fint om man kunne sendt sin politiske korrekthet, perfeksjonisme og overmoral på en 8 ukers sydentur, så man kunne få litt ro og fred til å bare være ærlig...

mvh

[PieLill]

Jo, fordi dersom dette hadde vært et barn som ikke hadde andre omsorgspersoner enn vår familie - at vi hadde vært "den trygge havnen" - så hadde jeg kanskje klart å undertykke de negative følelsene mine ift henne, og heller fokusert på hvordan jeg kunen hjelpe henne.

Men jeg ser ikke noen logisk forklaring på hvorfor hun er som hun er. Og jeg klarer ikke helt å peke hva det er med henne som irriterer meg. Jo, hun er veldig forsiktig/redd av seg og veldig klumsete - men det er noe udefinerbart også som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på....

Det jeg hører her er at om hun kom fra et resurssvakt hjem ville hun hatt en unnskyldning for sin overvekt, klumsethet, klenging og uttrygghet. Du ville dessuten hatt en sterkere grunn og plikt til å vise raushet, omsorg og overbærenhet.

Er det det du sier, eller hører jeg helt feil?

mvh

[PieLill]

Det er mange barn innom huset her hos oss, og de aller fleste er veldig greie. Jeg sier i fra til dem dersom de gjør noe de ikke får lov til - men denne jenta takler visst ikke at jeg sier fra....Moren hennes fortalte meg at hun hadde sagt at jeg hadde blitt så fryktelig sint for noe hun hadde gjort her en dag... Jeg var slett ikek sint, men sa i fra at dette fikk hun ike lov til (de hadde herjet, og minstejenta mi hadde slått seg kraftig, det var et uhell men de var uforsiktige).

Men jeg føler meg slem som har dårlige følelser overfor henne. Hva gjør du da med denne jenta?

Er det mulig hun merker såpass mye til ditt misshag at hun er redd for å falle i unåde? Er hun generelt redd for å falle i unåde? En kombinasjon av disse to?

mvh

[Gjest noahss]

Hun er veldig klossete når hun beveger seg og leker ute - mye av dette skyldes nok at hun er veldig overvektig. Hun feiler ingenting og fungerer godt på skolen. Foreldene er opptatt av hva som er sunt og de er aktive og sykler og går turer, også sammen med barna.

Mine barn er veldig aktive og løper og klatrer og herjer masse - så forskjellen mellom dem er veldig tydelig. Hun er litt "sart" ift at hun lett begynner å grine og løpe hjem, men dette var nok verre før. Hun er litt lite selvstending ift å gå til og fra skolen alene, mens de fleste barna her gjør dette helt fra første klasse, selv om de selvsagt også tar følge med hverandre....

Ble det tydeligere nå?

Nei det ble ikke helt klart. Hvis jeg skulle tippe må det være at du synes hun er irriterende på en eller annen måte. Og at du kanskje synes hun gjør seg til, eller er grinete og pysete unødvendig. Når det gjelder overvekt så husk at hun kan ha en hormonsykdom eller annet. Jeg kjenner noen som var kjempestreng på at barnet skulle spise sunt, endte til slutt opp hos Fedon og barnet går nå på lavkarbo. Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.

[frosken]

Hmmmm - nei, jeg prøver å beskrive litt hvordan hun er, og hvordan jeg reagerer på det. Men hvorfor jeg reagerer på det, er vel noe av det jeg ønsker å finne ut, og hvordan jeg "forhåpentligvis" kan endre mine reaksjoner, ikke bare i det ytre, men også i det indre.

For dette er ei jente som kommer til å være mye hos oss, og siden vi kjenner foreldrene godt og er en del sammen med dem, så vil vi måtte forholde oss til henne i mange år fremover. Og jeg ønsker jo ikke å spille skuespill - og jeg ønsker ikke å såre jenta. Så jeg ønsker jo å LIKE henne!

Jeg har ikke lest hva som har skjedd i tråden siden i går, men ble gående å reflektere over svaret ditt.

For min egen del, så er det sånn at jeg alltid har likt barn jeg har kontakt med. Enten helt spontant, eller fordi jeg bestemmer meg for å legge merke til det ved barnet som er likandes.

Måten du beskriver barnet på gjør det vanskelig å se hva det er du reagerer negativt på. At hun er klumsete og overvektig er jo ikke noe som trenger å stå i veien for at man liker et menneske?

Jeg tror fortsatt at løsningen ligger i å gå noen runder med deg selv og finne ut av hva de negative følelsene handler om .

[Gjest Dette æ'kke så lett...]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg, for noen mennesker er udefinert vanskelige å like. Sånn er det bare.

Min eldste datter har også en venninne som jeg sliter litt med. Hun er på mange måter både søt og høflig og snill og ungene leker veldig godt sammen, men hun forfekter endel holdninger som jeg bare ikke helt greier å svelge.

Denne jenta er selv veldig, veldig tynn, som jenter i 10-årsalderen gjerne kan være. Mine unger er solid bygd, de er sterke unger som er masse i aktivitet, og slett ikke tykke. Det er bare det at denne jenta absolutt ikke liker så tykke mennesker som oss, og det forteller hun hele tiden. Og snakker masse om hvor farlig sukker er, hvor farlig fett er og sier at vi spiser altfor mye. Jeg sliter med å svare høflig og balansert. Dessuten hører jeg at hun gjennom lek også trekker fram seg og sin families tynne kropper, f.eks. er alle barbiedukker fra hennes familie, mens babydukkene er fra vår familie.

Dette fokuset gjør at jeg har en motvilje mot jenta, det ikke akkurat udefinert, men like fullt er det ikke så greit å kjenne på disse følelsene.

Jeg gjør ikke noe forsøk på å like henne bedre heller, jeg da, jeg konsentrerer meg om å være hyggelig og ikke minst bruker jeg endel tankekraft på hvordan jeg skal parere disse tynn-og-tykk-utsagnene.

[Gjest Shira :o)]

Samme med denne jenta, hun er høflig og forsåvidt hyggelig, slett ikke noen rampejente. De leker veldig greit ute, men inne blir det som regel noe krangling når begge jentene mine leker med henne.... Og jeg liker egentlig ike at hun er inne her....

Men da vi hadde henne med i Dyreparken i sommer, turde hun ingenting - ingenting var gøy, og hun hadde unnskyldninger for alt. Mine hoppet og spratt overalt, hun gikk pent og pyntelig ved siden av meg, mine balanserte og klatret, hun satt og så på...

''Men da vi hadde henne med i Dyreparken i sommer, turde hun ingenting - ingenting var gøy, og hun hadde unnskyldninger for alt. Mine hoppet og spratt overalt, hun gikk pent og pyntelig ved siden av meg, mine balanserte og klatret, hun satt og så på...''

Kan det ligge noe i at du ikke vet hvordan du skal takle at hun er usikker?

Gutten min har vært og er til tider forsiktig. Han kan vegre seg for å prøve ting, spesielt dersom han er med andre mennesker enn dem han er helt trygg på.

Flere har vært usikker på hvordan de skulle takle det. Jeg har blitt fortalt at jeg har ett giddalaust barn, som kommer med unnskyldninger for det ene og andre han ikke vil.

Og det er helt i orden at andre ikke helt hvordan de skal takle han. ) Når de da har pratet med meg, så har ting løst seg mye bedre. Jeg har forklart dem at han kan vegre seg for noe og dermed heller bare gå pent og pyntelig ved siden av en voksen. Det er noe vi jobber med og er kommet langt med.

Jeg derimot kan bli usikker når jeg har med meg barn som klatrer høyest, løper avgårde, he he for det er jo ikke jeg vant med ;o)

Jeg beundrer evnen din til å sette ord på vanskelige følelser! Det krever mot. )

[hoppsideisi]

Jeg synes ikke det er rart at du "misliker" et barn. Jeg synes det gjelder samme "regler" både med voksne og barn; noen liker man bedre enn andre, noen liker man veldig godt og noen liker man ikke. Det er ikke alltid man vet hvorfor man hverken liker noen eller ikke, dette er følelser man har. Noe helt annet er hvordan du oppfører deg mot de du ikke liker. Barna mine har hatt og har mange venner som er mye her og DET at de har venner og mye besøk liker jeg godt. Noen av disse barna er jo mindre sjarmerende men det er noe jeg må tåle synes jeg. Barna velger egne venner og jeg tror jeg klarer å være någenlunde lik overfor de barna som er på besøk, håper jeg da...

[frosken]

Det jeg hører her er at om hun kom fra et resurssvakt hjem ville hun hatt en unnskyldning for sin overvekt, klumsethet, klenging og uttrygghet. Du ville dessuten hatt en sterkere grunn og plikt til å vise raushet, omsorg og overbærenhet.

Er det det du sier, eller hører jeg helt feil?

mvh

''Det jeg hører her er at om hun kom fra et resurssvakt hjem ville hun hatt en unnskyldning for sin overvekt, klumsethet, klenging og uttrygghet. Du ville dessuten hatt en sterkere grunn og plikt til å vise raushet, omsorg og overbærenhet.

''

Jeg oppfatter også fremleggingen slik. Det ligger en uutalt premiss her, og det er at jenta selv er skyldig i at hun ikke er likandes, og at det da er vanskeligere å strekke seg i forhold til henne.

[PieLill]

Nei det ble ikke helt klart. Hvis jeg skulle tippe må det være at du synes hun er irriterende på en eller annen måte. Og at du kanskje synes hun gjør seg til, eller er grinete og pysete unødvendig. Når det gjelder overvekt så husk at hun kan ha en hormonsykdom eller annet. Jeg kjenner noen som var kjempestreng på at barnet skulle spise sunt, endte til slutt opp hos Fedon og barnet går nå på lavkarbo. Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.

''Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.''

Hvilke typer blodprøver viser noe slikt.

mvh

[frosken]

''Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.''

Hvilke typer blodprøver viser noe slikt.

mvh

Sannsynligvis de prøvene som tas for å påvise insulinresistens. (Jeg kan ikke noe om temaet, men har sett litt på boken til dr. Hexeberg, og hun fokuserer blant annet på blodprøver såvidt jeg forstå det. )

[PieLill]

Jeg forstår deg veldig godt, jeg, for noen mennesker er udefinert vanskelige å like. Sånn er det bare.

Min eldste datter har også en venninne som jeg sliter litt med. Hun er på mange måter både søt og høflig og snill og ungene leker veldig godt sammen, men hun forfekter endel holdninger som jeg bare ikke helt greier å svelge.

Denne jenta er selv veldig, veldig tynn, som jenter i 10-årsalderen gjerne kan være. Mine unger er solid bygd, de er sterke unger som er masse i aktivitet, og slett ikke tykke. Det er bare det at denne jenta absolutt ikke liker så tykke mennesker som oss, og det forteller hun hele tiden. Og snakker masse om hvor farlig sukker er, hvor farlig fett er og sier at vi spiser altfor mye. Jeg sliter med å svare høflig og balansert. Dessuten hører jeg at hun gjennom lek også trekker fram seg og sin families tynne kropper, f.eks. er alle barbiedukker fra hennes familie, mens babydukkene er fra vår familie.

Dette fokuset gjør at jeg har en motvilje mot jenta, det ikke akkurat udefinert, men like fullt er det ikke så greit å kjenne på disse følelsene.

Jeg gjør ikke noe forsøk på å like henne bedre heller, jeg da, jeg konsentrerer meg om å være hyggelig og ikke minst bruker jeg endel tankekraft på hvordan jeg skal parere disse tynn-og-tykk-utsagnene.

Jeg ville også misslikt slik snakk og slik adferd sterkt.

I slike tilfeller hadde det kanskje vært en idé med en vel gjennomtenkt konfrontasjon fremfor å være så høflig som man kan mens irritasjonen koker og syder.

De fleste er ikke gode nok skuespillere til at rollen ikke slår sprekker over tid. Da er det mye bedre å gi den andre mulighet til å forandre seg fremfor å bære nag. Barn skylder man i særlig grad å gi veiledning på slikt.

I et samfunn med et sykt fokus på ytre atributter er det ikke merkelig om voksne og ikke minst barn lager et forsvar for sin egen kropp. De som er tynne, trenger å legitimere sin tynnhet. De tettbygde må fremheve fortreffeligheten ved sin tettbygdhet osv.

Vil det være riktig å se denne jentas utsagn og adferd i lys av dette?

mvh