Når en ikke liker et nabobarn

[Gjest Glemtenicketmitt, gitt...]

Jeg ville også misslikt slik snakk og slik adferd sterkt.

I slike tilfeller hadde det kanskje vært en idé med en vel gjennomtenkt konfrontasjon fremfor å være så høflig som man kan mens irritasjonen koker og syder.

De fleste er ikke gode nok skuespillere til at rollen ikke slår sprekker over tid. Da er det mye bedre å gi den andre mulighet til å forandre seg fremfor å bære nag. Barn skylder man i særlig grad å gi veiledning på slikt.

I et samfunn med et sykt fokus på ytre atributter er det ikke merkelig om voksne og ikke minst barn lager et forsvar for sin egen kropp. De som er tynne, trenger å legitimere sin tynnhet. De tettbygde må fremheve fortreffeligheten ved sin tettbygdhet osv.

Vil det være riktig å se denne jentas utsagn og adferd i lys av dette?

mvh

Moren til denne jenta er svært opptatt av fett og sukker. De lever delvis økologisk (dyrker selv), og er generelt opptatt av gode råvarer og de liker å lage mat. Det høres ut på jenta som at de snakker mye om hvor farlig sukker og fett er, for mange av setningene som sies når hun er her starter med "Mamma sier...".

Her i huset snakker vi svært lite om fedme, men vi snakker om at kroppen trenger mat slik en bil trenger bensin. Og at det er viktig å gi kroppen riktig drivstoff, slik at den fungerer best mulig. Sukker begrenser vi fordi vi ikke vil ha hull i tennene mer enn at vi kan bli fete.

Fett snakker vi ikke om, men vi lager mat med lavt fettinnhold fordi vi liker det best.

Vi er mye i aktivitet, fordi vi liker det. Ungene driver med turn, de går 3,5 km til/fra skolen hver dag, og i helgene er vi på fjellet eller i skibakken eller på sykkeltur. Fordi vi liker det, ikke fordi vi MÅ for å holde oss slanke.

Jeg liker ikke fokuset på kropp i forhold til hva som er riktig og feil. Så har du noen gode kommentarer jeg kan ha på lager som nøytraliserer litt disse bombastiske utsagnene om at tynn = penest, så tas de imot med takk. :-)

[PieLill]

Moren til denne jenta er svært opptatt av fett og sukker. De lever delvis økologisk (dyrker selv), og er generelt opptatt av gode råvarer og de liker å lage mat. Det høres ut på jenta som at de snakker mye om hvor farlig sukker og fett er, for mange av setningene som sies når hun er her starter med "Mamma sier...".

Her i huset snakker vi svært lite om fedme, men vi snakker om at kroppen trenger mat slik en bil trenger bensin. Og at det er viktig å gi kroppen riktig drivstoff, slik at den fungerer best mulig. Sukker begrenser vi fordi vi ikke vil ha hull i tennene mer enn at vi kan bli fete.

Fett snakker vi ikke om, men vi lager mat med lavt fettinnhold fordi vi liker det best.

Vi er mye i aktivitet, fordi vi liker det. Ungene driver med turn, de går 3,5 km til/fra skolen hver dag, og i helgene er vi på fjellet eller i skibakken eller på sykkeltur. Fordi vi liker det, ikke fordi vi MÅ for å holde oss slanke.

Jeg liker ikke fokuset på kropp i forhold til hva som er riktig og feil. Så har du noen gode kommentarer jeg kan ha på lager som nøytraliserer litt disse bombastiske utsagnene om at tynn = penest, så tas de imot med takk. :-)

Vi har omtrent samme opplegg her hjemme. Og jeg kunne blitt så sprø av slikt snakk over tid at jeg nok ville vært nødt til å gjøre noe mens jeg ennå hadde fornuften intakt.

Alt blir situasjonsbestemt.

En mulighet er å ta jenta til side og gi beskjed om hvilke begrensninger i ytringsfrihet som gjelder her i huset, eventuelt med kortfattet begrunnelse. Det hele kan tas ut fra et ståsted om at slik gjør vi det her. Etter som ungen får tutet ørene fulle hjemme, kan det være greit å forsøke å unngå en kamp om sannheten.

"Ved matbordet skal vi kose oss med maten. Snakke om hyggelige ting. Da passer det ikke å snakke om at alt mulig er farlig å spise, at mat gjør deg fet etc. etc. akkurat som man ikke snakker om matforgiftning eller omgangssyke når man spiser.

Å forsøke å "omvende" jenta, er neppe gangbart. Men det er kanskje mulig å få henne til å bli mer tilpasningsdyktig i forhold til omgivelsene.

Forslag til slagord:

Mat er kroppens beste og viktigste venn, nest etter oksygen og vann.

Vi nyter maten, kjemiske analyser kan de gjøre som får betalt for det.

Lurer på hvordan de overlevde før de hadde ernæringseksperter til å diktere hva de skulle spise.

På fin resturant sitter man ikke å diskuterer prisen, når vi koser oss med god mat, teller vi ikke kaloriene.

Det er saklige argumenter også om at det er smart å ha litt opplagsnæring om man skulle bli syk. At ulike kropper skal veie forskjellig. At personer som ikke har spesielle sykdommer eller er spesielt sårbare, er robuste i forhold til at de kan tåle mange ulike typer kosthold... Går ut fra at du kan dem alle. Men dette kan føre til en kamp om sannheten og prestisje.

Ikke utenkelig at grensesetting i kraft av at du er i ditt eget hjem fungerer bedre enn å ta opp kampen med holdningene.

Litt ullent dette.

mvh

[MHC]

Har det slik selv med ett nabobarn. Det det har endt med er at hun ikke lenger er så mye hos oss. Orker ikke å ha henne med på hytten en helg osv. Hun har andre venner, det samme har mine barn. Stresser ikke så mye med det, men merker at jeg ikke slapper av når hun er i huset, dermed prøver jeg å styre unna de gangene jeg kan påvirke uten at det blir feil overfor mine barn. Det må sies at mitt eldste barn på 11 har fortalt sin opplevelse av denne jenten noen ganger som bare bekrefter den oppfattelsen jeg har, så hun passer nok ikke sammen med oss.

Men folk er forskjellige- både barn og voksne får velge sine venner selv!

PS. Husker som liten da min mor alltid ville at jeg skulle leke med nabojenten. Hun var sikkert grei, men helt ubeslutsom på ALT. Uansett hva jeg eller andre foreslo av aktiviteter så var det "samme for meg". Vi ble aldri bestiser- og har ingen kontakt i dag. Hun hadde noen andre venner som tydeligvis trivdes med henne og hverandre. De er venner den dag i dag.

[Gjest Dette æ'kke så lett...]

Vi har omtrent samme opplegg her hjemme. Og jeg kunne blitt så sprø av slikt snakk over tid at jeg nok ville vært nødt til å gjøre noe mens jeg ennå hadde fornuften intakt.

Alt blir situasjonsbestemt.

En mulighet er å ta jenta til side og gi beskjed om hvilke begrensninger i ytringsfrihet som gjelder her i huset, eventuelt med kortfattet begrunnelse. Det hele kan tas ut fra et ståsted om at slik gjør vi det her. Etter som ungen får tutet ørene fulle hjemme, kan det være greit å forsøke å unngå en kamp om sannheten.

"Ved matbordet skal vi kose oss med maten. Snakke om hyggelige ting. Da passer det ikke å snakke om at alt mulig er farlig å spise, at mat gjør deg fet etc. etc. akkurat som man ikke snakker om matforgiftning eller omgangssyke når man spiser.

Å forsøke å "omvende" jenta, er neppe gangbart. Men det er kanskje mulig å få henne til å bli mer tilpasningsdyktig i forhold til omgivelsene.

Forslag til slagord:

Mat er kroppens beste og viktigste venn, nest etter oksygen og vann.

Vi nyter maten, kjemiske analyser kan de gjøre som får betalt for det.

Lurer på hvordan de overlevde før de hadde ernæringseksperter til å diktere hva de skulle spise.

På fin resturant sitter man ikke å diskuterer prisen, når vi koser oss med god mat, teller vi ikke kaloriene.

Det er saklige argumenter også om at det er smart å ha litt opplagsnæring om man skulle bli syk. At ulike kropper skal veie forskjellig. At personer som ikke har spesielle sykdommer eller er spesielt sårbare, er robuste i forhold til at de kan tåle mange ulike typer kosthold... Går ut fra at du kan dem alle. Men dette kan føre til en kamp om sannheten og prestisje.

Ikke utenkelig at grensesetting i kraft av at du er i ditt eget hjem fungerer bedre enn å ta opp kampen med holdningene.

Litt ullent dette.

mvh

Nemlig, det er dette med sannheten jeg synes er vanskelig. Jeg vil ikke undergrave foreldrenes sannhet, men jeg vil heller ikke adoptere deres sannhet.

Argumentene dine er jo morsomme, men jeg er litt usikker på om 10-åringer vil ta poengene. He-he.

Jeg sier allerede slikt som at "nå skal vi bare kose oss og ikke snakke om ...", "mat er viktig for kroppen" osv., og jeg prøver å ikke hause opp stemningen. Har ikke lyst til å snakke om at det er bra å ha litt å gå på heller, for denne jenta blir ganske så syk relativt ofte, en vanlig forkjølelse slår henne helt ut. Og hun er absolutt ikke sterk, hun har ikke musklatur å snakke om, og jeg vil ikke komme med noe som kan oppfattes som kritikk.

Nå kommer hun i helga, og jeg vet at det på lørdag kveld kommer til å bli endel kommentarer på godteriet mine barn tar fram. De har ganske mye godteri på bordet, men de spiser absolutt ikke mye - de liker bare å ha utvalget. Hos denne jenta deles ut en liten eske rosiner, det poppes popcorn og hvert barn får 3 ruter melkesjokolade (standard lørdagsgodteri der). Og det er helt greit, men slik er det ikke her.

Nuvel, vi kommer oss nok gjennom denne helga også.

[Gjest Tatjana]

Nemlig, det er dette med sannheten jeg synes er vanskelig. Jeg vil ikke undergrave foreldrenes sannhet, men jeg vil heller ikke adoptere deres sannhet.

Argumentene dine er jo morsomme, men jeg er litt usikker på om 10-åringer vil ta poengene. He-he.

Jeg sier allerede slikt som at "nå skal vi bare kose oss og ikke snakke om ...", "mat er viktig for kroppen" osv., og jeg prøver å ikke hause opp stemningen. Har ikke lyst til å snakke om at det er bra å ha litt å gå på heller, for denne jenta blir ganske så syk relativt ofte, en vanlig forkjølelse slår henne helt ut. Og hun er absolutt ikke sterk, hun har ikke musklatur å snakke om, og jeg vil ikke komme med noe som kan oppfattes som kritikk.

Nå kommer hun i helga, og jeg vet at det på lørdag kveld kommer til å bli endel kommentarer på godteriet mine barn tar fram. De har ganske mye godteri på bordet, men de spiser absolutt ikke mye - de liker bare å ha utvalget. Hos denne jenta deles ut en liten eske rosiner, det poppes popcorn og hvert barn får 3 ruter melkesjokolade (standard lørdagsgodteri der). Og det er helt greit, men slik er det ikke her.

Nuvel, vi kommer oss nok gjennom denne helga også.

Sånne barn går ikke jeg i diskusjoner med. De argumenterer uansett, og de har ikke hemninger ifht hva de sier. Så jeg sier noe slikt:

"Ja, jeg vet at dere gjør det slik hjemme hos deg. Men nå er du hos oss, og her bestemmer jeg. Og vi gjør det sånn."

Ferdig med saken. Prøver de å si noe mer, gjentar jeg bare som en papegøye. Går jeg lei, forteller jeg dem at nå er jeg ferdig med å snakke om dette, og kommer til å slutte.

[Gjest Tatjana]

''Jeg kjente selv at jeg ble på vakt på en måte når akkurat det barnet gikk over dørterskelen her.''

Ja, akkurat. Når det ringer på døra og det er henne, tenker jeg: "Åja, så det er du som kommer...." - men jeg snakker jo hyggelig til henne.

''Jeg trakk pusten dypt og sa til meg selv at "det er du som er den voksne. Ta deg sammen!" Og så smilte jeg og var hyggelig. Jeg håper og tror at barnet aldri merket noe, jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne.''

Ja, sånn tenker jeg også.

''Selv om jeg ikke har noen gode råd til deg så får du i hvert fall min sympati. Det er ikke noen god følelse.''

Takk. Som jeg sa, så skjems jeg over å erkjenne disse følelsene....

''Takk. Som jeg sa, så skjems jeg over å erkjenne disse følelsene....''

Jeg syns ikke du skal skamme deg over å erkjenne følelsene. Det er viktig å erkjenne at du har dem for evt å kunne gjøre noe med dem. Så tillat heller deg selv å være bitte litte grann fornøyd med deg sjøl for at du gjør noe med saken.

:-)

[PieLill]

Nemlig, det er dette med sannheten jeg synes er vanskelig. Jeg vil ikke undergrave foreldrenes sannhet, men jeg vil heller ikke adoptere deres sannhet.

Argumentene dine er jo morsomme, men jeg er litt usikker på om 10-åringer vil ta poengene. He-he.

Jeg sier allerede slikt som at "nå skal vi bare kose oss og ikke snakke om ...", "mat er viktig for kroppen" osv., og jeg prøver å ikke hause opp stemningen. Har ikke lyst til å snakke om at det er bra å ha litt å gå på heller, for denne jenta blir ganske så syk relativt ofte, en vanlig forkjølelse slår henne helt ut. Og hun er absolutt ikke sterk, hun har ikke musklatur å snakke om, og jeg vil ikke komme med noe som kan oppfattes som kritikk.

Nå kommer hun i helga, og jeg vet at det på lørdag kveld kommer til å bli endel kommentarer på godteriet mine barn tar fram. De har ganske mye godteri på bordet, men de spiser absolutt ikke mye - de liker bare å ha utvalget. Hos denne jenta deles ut en liten eske rosiner, det poppes popcorn og hvert barn får 3 ruter melkesjokolade (standard lørdagsgodteri der). Og det er helt greit, men slik er det ikke her.

Nuvel, vi kommer oss nok gjennom denne helga også.

Nei, slikt er ikke enkelt. Mine forslag er nok ikke så velegnede for en tiåring.

Jeg synes du tenker på denne jentas ve og vel på en flott måte. Hun må vel føle en gangske stor verdikonflikt.

Ha en flott helg.

mvh

[Gjest noahss]

''Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.''

Hvilke typer blodprøver viser noe slikt.

mvh

Jeg vet ikke det helt konkret men det kan være blodsukker, insulinresistens eller stoffskifte. Her kan du lese om en skriver om stoffskifte og overvekt:

http://mjuuugly.blogg.no/1263892852_lavt_stoffskifte_og_o.html

[Gjest noahss]

Sånne barn går ikke jeg i diskusjoner med. De argumenterer uansett, og de har ikke hemninger ifht hva de sier. Så jeg sier noe slikt:

"Ja, jeg vet at dere gjør det slik hjemme hos deg. Men nå er du hos oss, og her bestemmer jeg. Og vi gjør det sånn."

Ferdig med saken. Prøver de å si noe mer, gjentar jeg bare som en papegøye. Går jeg lei, forteller jeg dem at nå er jeg ferdig med å snakke om dette, og kommer til å slutte.

Dette var nok et klokt svar. Eventuelt kan man også ta det opp med foreldrene. Det er ingen som liker noen som går rundt som besserwissere.

[Sør]

Nei det ble ikke helt klart. Hvis jeg skulle tippe må det være at du synes hun er irriterende på en eller annen måte. Og at du kanskje synes hun gjør seg til, eller er grinete og pysete unødvendig. Når det gjelder overvekt så husk at hun kan ha en hormonsykdom eller annet. Jeg kjenner noen som var kjempestreng på at barnet skulle spise sunt, endte til slutt opp hos Fedon og barnet går nå på lavkarbo. Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. Slik at frukt og brød og mager kost ble helt feil. Det vistes tydelig på blodprøver.

''Jeg kjenner noen som var kjempestreng på at barnet skulle spise sunt, endte til slutt opp hos Fedon og barnet går nå på lavkarbo. Barnet tålte sannsynligvis ikke karbohydrater slik som andre barn. ''

Hva mener du her?

Med vennlig hilsen

[Sør]

Sannsynligvis de prøvene som tas for å påvise insulinresistens. (Jeg kan ikke noe om temaet, men har sett litt på boken til dr. Hexeberg, og hun fokuserer blant annet på blodprøver såvidt jeg forstå det. )

Men insulinresisten er det da "eldre" mennesker som får - det er en diabetes type2. Barn får (vanligvis) kun type 1, og da hjelper overhodet ikke diett - da må de ha insulin.

Med vennlig hilsen

[PieLill]

Jeg vet ikke det helt konkret men det kan være blodsukker, insulinresistens eller stoffskifte. Her kan du lese om en skriver om stoffskifte og overvekt:

http://mjuuugly.blogg.no/1263892852_lavt_stoffskifte_og_o.html

Takk for svar.

mvh

[Sør]

Sannsynligvis de prøvene som tas for å påvise insulinresistens. (Jeg kan ikke noe om temaet, men har sett litt på boken til dr. Hexeberg, og hun fokuserer blant annet på blodprøver såvidt jeg forstå det. )

Hei,

Den skulle ikke til deg, selv om det alltid er hyggelig å taste med deg! :-)

Med vennlig hilsen

[Sør]

Jeg vet ikke det helt konkret men det kan være blodsukker, insulinresistens eller stoffskifte. Her kan du lese om en skriver om stoffskifte og overvekt:

http://mjuuugly.blogg.no/1263892852_lavt_stoffskifte_og_o.html

Men insulinresisten er det da "eldre" mennesker som får - det er en diabetes type2. Barn får (vanligvis) kun type 1, og da hjelper overhodet ikke diett - da må de ha insulin.

Karbohydrater har heller ikke noe innflytelse på hypotyreose, så jeg får ikke det du skriver til å stemme...

Med vennlig hilsen

[frosken]

Men insulinresisten er det da "eldre" mennesker som får - det er en diabetes type2. Barn får (vanligvis) kun type 1, og da hjelper overhodet ikke diett - da må de ha insulin.

Med vennlig hilsen

Se denne: http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1921420

For ordens skyld; jeg mener ikke noe om temaet, bare registrerer at meningsmotstanderne i kostholdskrigen står ganske steilt mot hverandre.

[Gjest feather in a cap]

Men insulinresisten er det da "eldre" mennesker som får - det er en diabetes type2. Barn får (vanligvis) kun type 1, og da hjelper overhodet ikke diett - da må de ha insulin.

Med vennlig hilsen

Insulinresistens er det ikke bare eldre mennesker som "får".

http://journals.lww.com/theendocrinologist/Abstract/1999/07000/Insulin_Resistance_in_Children.6.aspx

http://jcem.endojournals.org/cgi/content/abstract/91/6/2074

Jeg ser ofte du uttaler deg om dette temaet og jeg skulle virkelig ønske du enten satte deg inn i problematikken eller holdt deg unna disse diskusjonene.

[Sør]

Se denne: http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1921420

For ordens skyld; jeg mener ikke noe om temaet, bare registrerer at meningsmotstanderne i kostholdskrigen står ganske steilt mot hverandre.

Hei,

Ja, det er i grunnen interessant at man ikke har fått avklart noe som er så fundamentalt for menneskelig kosthold som hele lavkarbo-saken.

Pasienten i artikkelen er dog voksen, og et klassisk eksempel på insulinresistens, som man vanligvis får fordi man er overvektig. (Altså, det forårsaker ikke at man blir overvektig.)

Med vennlig hilsen

[Sør]

Insulinresistens er det ikke bare eldre mennesker som "får".

http://journals.lww.com/theendocrinologist/Abstract/1999/07000/Insulin_Resistance_in_Children.6.aspx

http://jcem.endojournals.org/cgi/content/abstract/91/6/2074

Jeg ser ofte du uttaler deg om dette temaet og jeg skulle virkelig ønske du enten satte deg inn i problematikken eller holdt deg unna disse diskusjonene.

Fint hvis du leser hva du svarer på, FØR du blander deg inn i disse diskusjonene.

Med vennlig hilsen

[Gjest feather in a cap]

Fint hvis du leser hva du svarer på, FØR du blander deg inn i disse diskusjonene.

Med vennlig hilsen

Jeg leser alltid hva jeg svarer på. Om jeg misforsto deg, så beklager jeg selvfølgelig det. Kanskje du kan oppklare?

[Sør]

Jeg leser alltid hva jeg svarer på. Om jeg misforsto deg, så beklager jeg selvfølgelig det. Kanskje du kan oppklare?

Jeg skrev at barn "vanligvis" kun får type 1. Jeg er selvsagt godt klar over at en del barn kan få type 2, og at det antallet er stigende, men kommentaren min gikk egentlig mest på at diettendringer (nevnt over) neppe er en slags "mirakelkur" for oppførsel, bortsett fra i helt spesielle tilfeller.

Med vennlig hilsen