Store barn og samvær med rotete far

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Har hatt problemer med far i alle år, han er ustabil og egosentrert. Betaler barnebidrag men ikke et øre utover det. Har hatt mye tull med samvær, har gått månedsvis mellom så nå er til og med bidraget satt ned til en helg i måneden som er det minste mulig det gikk å få. Var alene med dem i mange år men nå har de stefar siden syv år tilbake. De er begge tenåringer og eldste er 17 år. Det er han som har størst kommunikasjon med far.

Vi har altså omtrent aldri barnefri. Det kan gå flere måneder mellom hver gang de drar til far. Ikke at vi trenger det sånn sett for ungdommen er veldig grei å ha med å gjøre, men det er jo godt for samlivet å ha huset for seg selv innimellom også da. Vi gjør alt for ungdommene i fritiden, far har aldri vært med på noe. Det er kjøring og hobbyer som krever både penger, tid og energi, og vi stiller så klart opp hele tiden. Føler faktisk at mye tid går til ungdommen men det har baree vært hyggelig.

Så skulle de til far nå i helgen og vi hadde planlagt en velfortjent helg for bare oss som par. Det var ikke handlet som vanlig på fredagen for det skulle vi vente med til lørdagen, altså manglet vi litt melk og fredagsmat og brus og sånn som vi vanligvis har. Vi hadde andre planer. Vanligvis fredager så spiser vi mat, og har litt godter og ser tv sammen hele familien, og følger med på Xfaktor.

Klokka slår tiden da far skulle vært her og den passerer. Ungdommen begynner å lure og jeg ber dem heller sende en melding. Og far har glemt dem! Han er på jobb! Jeg blir så klart veldig irritert. Men s jeg skriver en melding til ham for å fortelle, igjen, at han burde skjerpe seg og respektere både ungdom og oss andre så hører jeg eldste guttungen sitter i telefonen. Da har han ringt til far og avtalt at han kan komme lørdag morgen i steden, så får de vært hjemme som vanlig og sett Xfaktor og sånn med oss.

Da blir jeg faktisk veldig uproff, jeg blir sint. Jeg blir sint på far og ringer ham, og får så klart bare beskjed om at han har mye å gjøre på jobben og at han er ferdig med meg, og avtaler med ungdommenog ferdig med det, og så bare slenger han på røret.

Jeg blir sint på ungdommen som ikek en gang hører med oss før han avtaler på nytt med far. At han lar far få slippe så billig unna hver gang far driter seg ut, for det er jo så greit hjemme.

Jeg blir sinna fordi vi da må ned og handle inn noe matvarer og for at våre planer går i vasken. (gidder ikke gå inn på hva slags planer vi hadde, det er ikke poenget)

Guttungen blir irritert på meg fordi jeg høyner røsten. Far er han liksom ikke irritert på. Han er så vant til det, " og da kan vi være hjemme og se på Xfaktor som vi pleier" sier han da.

Selvsagt så trives jeg veldig med å ha ungene mine hjemme. Selvsagt så har vi alltid noen kjempekoselige kvelder sammen. Men jeg blir så irritert over at folk liksom skal bestemme ting over hodet på meg hele tiden, til gode for seg selv. Og den oppførselen til far irriterer meg grenseløst. Vi andre jobber fog sliter faktisk med fulle jobber og greier vi også.

Så jeg kommer ingen veg med far. Han driter meg en lang marsj for å si det sånn. Ergo gikk jeg på ungdommen. Jeg gav dem beskjed om at siden de ikke hadde noe problem med at far kom og gikk som han ville så fikk det bli deres jobb å passe på ham, ringe ham en time i forveg når de skulle hentes for å forsikre seg om at de kom. Når de ville være hjemme så skulle de selvsagt det, men jeg var ikke noe interessert i at de fant seg i alle farens nykker bytte av dager og sjelden hente når han skulle osv. Og at alle ting nå skulle forhøres med oss to voksne her i huset.

Det er vel kanskje ikke mer enn rett og riktig at vi krever litt samarbeid vedr. dette. Selv om de er store så bør vi jo kunne få ha et privatliv vi voksne også. Regner vi med å ha tomt hus så burde vi kunne få fortsette de planene vi da har lagt. Føler vi ikke er par lenger, kun foreldre og ansvarspersoner.

Så å kreve litt samarbeid er kanskje ikke så ille, men føler alikavel at jeg var veldig hard i går. Og attpåtil så føler jeg at jeg er den store stygge ulven alltid når det er noe. Stefar sitter liksom bare der og vet ikke hverkan hva å si eller gjøre, så da gjør han heller ingen ting. Alt blir liksom opp til meg.

Jeg kjenner jeg føler litt sånn at ja, da skal jeg dra inn alt vi hele tiden springer på pinne for ungdommen og så får de gå til far og spørre i steden. Det gjør de såklart ikke, de få gangen de har spurt så har det blitt nei, og siden de får alt hjemme så gidder de ikke spørre.

Ikke at jeg skal ha takk i hytt og pine men de må faktisk tåle at jeg blir litt sinna i ny og ne, det er jammen ikke ofte og fy som jeg styrer og ordner for dem alltid. De kan alltid regne med meg samme hva de driver med at hobbyer eller ting de ønsker å gjøre.

Har hatt en del sykdom og ting som gjør at jeg ikke har så mye liv utenom jobb og familie og hjem. Jeg er så sliten når jeg komme hjem etter en lang dag på jobben og har ordnet middag og litt smårydding. Men noen ganger så føler jeg at det hadde vært mye bedre om jeg hadde vært mindre mamma og vært mer ute med venner og brydd meg om meg selv, så fikk folk ordne opp litt selv her. For den som flyr rundt som en gal og ordner for hele huset er meg, og den som får pepper når en en gang i blant blir sint, det er meg. Det er liksom det å bli sint som er det farlige, å ikke holde tider, gjøre som lovet, å direkte være stygg til tider mot ungdommen, det går liksom "greit"

Hva synes dere jeg skal gjøre i slike situasjoner? LBare blåse i det og la alle ordne opp selv? Bare se på at far behandler ungdommen slik på nytt og nytt og nytt og la ham komme unna med det? La ungdommen få bestemme hele tiden når de skal la far slippe og derfor være hjemme og ikke? La ungdommen få styre og stelle som de vil, selv om dette går på tvert av planer vi har lagt?

For slik det er nå så er jeg den store stygge ulven, og jeg føler virkelig ikke at det er velfortjent.

[Gjest ikke signatur i dag]

Jeg leste ditt innlegg og tenkte med en gang at det er synd på dine barn, de har en far som ikke prioriterer dem og det har de måttet forholde seg til i alle år, og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter. Stakkars unger!

[Gjest sjøstjerna]

Jeg leste ditt innlegg og tenkte med en gang at det er synd på dine barn, de har en far som ikke prioriterer dem og det har de måttet forholde seg til i alle år, og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter. Stakkars unger!

Synd i ungene som har ansvarsløs far som ikke bryr seg.

Heldige unger som har en mor som forsøker.

At mor faktisk er et menneske og kanskje hadde noen planer en kveld far skulle ha tenåringen, er helt OK.

Det handler ikke om at "hun ikke vil ha dem". Dersom du helt seriøst tror det, så roter du fælt, altså.

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Jeg leste ditt innlegg og tenkte med en gang at det er synd på dine barn, de har en far som ikke prioriterer dem og det har de måttet forholde seg til i alle år, og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter. Stakkars unger!

Ja, da har du forstått innlegget helt feil. For hvis du gidder å lese så kan du se at vi steller med disse ungdommene hele tiden. Vi følger opp dyre fritidsinteresser, ordner trening på treningssenter, kjøper og blir med fra ende til annen.

Og det går flere måneder mellom hver gang de drar.

Hadde jeg kunnet fått det som jeg ville så hadde de ikke hatt kontakt med ham i det hele tatt, for han fortjener ikek den kjærligheten og tålmodigheten de har. Jeg skulle gjerne hatt dem hjemme hver helg, det er ikke det som er problemet.

Problemet er at de gangene det er avtalt at de skal bort så mener jeg at det bør følges, for da kan det faktisk hende at vi voksne lager planer som vi ikke lager ellers. Det er jo faktisk ganske normalt, selv med tenåringer i hus. Hva med å ha folk hjem på middag og en drink/lett fest feks.? Hva da? Du skulle bare visst hvor mange av våre planer som har blitt snudd på hue pga den tosken til far de har, og det er aldri noen problem her hjemme for ungdommene. Men når skal dette stoppe, lurer jeg på.

[Gjest Elextra]

Jeg leste ditt innlegg og tenkte med en gang at det er synd på dine barn, de har en far som ikke prioriterer dem og det har de måttet forholde seg til i alle år, og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter. Stakkars unger!

''og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter''

Her synes jeg du er slem. Det var snakk om en helg uten barn for første gang på mange uker. Barna vet de får være hjemme uansett.

[Gjest sjøstjerna]

Det er far som er den stygge ulven her, og ikke du.

Ungdommen er en uskyldig brikke oppi det hele.

Går det ann å avtale at du bringer dem til far de helgene dere faktisk har andre planer, og ikke mulighet å være "backup" for far? Selvsagt bør far hente selv, men dersom han stadig "glemmer" det, så kanskje er det bedre å sende melding dagen i forveien å si noe sånt som at "De gleder seg til å komme til deg. Jeg kan svippe dem til deg kl 17 i morgen, siden jeg likevel er på farten i den tiden"

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Synd i ungene som har ansvarsløs far som ikke bryr seg.

Heldige unger som har en mor som forsøker.

At mor faktisk er et menneske og kanskje hadde noen planer en kveld far skulle ha tenåringen, er helt OK.

Det handler ikke om at "hun ikke vil ha dem". Dersom du helt seriøst tror det, så roter du fælt, altså.

Takk skakal du ha sjøstjerna. Du har forstått. Jeg elsker jo ungene mine og du aner ikke hvordan vi steller og styrer for dem. Jeg har i alle år stellet ekstra godt med dem og har krevd det samme av stefar, en del for å dekke de ting far ikke har stillet opp med.

Så dette er ungdommer som har det veldig godt i hverddagen. De er harmoniske, glade, har det bra og får drive med dyre fritidsinteresser, og de mangler aldri noen ting, hverken mat, klær eller annet.

Men stefar og jeg har aldri ork til å være et par og i det siste så har det vært utrolig mye med ungdommen pga oppstart av to nye intersser så det har vært innkjøp, fulle planer på helgene osv. så nå trengte vi denne helgen for oss selv.

Dessuten så blir jeg utrolig irritert på at jeg som styrer så ille for dem ikke får lov å bli sinna før det er galt, mens faren som aldri gjør noe, ikke betaler, ikke kjøper, ikke blir med på, styrer og steller som han vil, og skuffer gang på gang.

Og nå har jeg altså latt det gå så langt at de ikke en gang hører med oss før de avtaler ting, slik at vår kveld blir rugget på og faren slipper unna med ingen ting. For det er jo to blide ungdommer som møter i dag.

Det er ikke riktig og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg mener at både vi voksne og hjemmet her skal respekteres men samtidig så får jeg jo dårlig samtvittighet for at jeg krever ting av dem i forhold til far og at jeg blir irritert på at de ikke setter noen krav til ham. Vet ikke om det er riktig å gjøre det selv om de er så gamle som 17 år, kanskje jeg bare skulle hatt vært der med et smil samme hva.

[Gjest sjøstjerna]

Ja, da har du forstått innlegget helt feil. For hvis du gidder å lese så kan du se at vi steller med disse ungdommene hele tiden. Vi følger opp dyre fritidsinteresser, ordner trening på treningssenter, kjøper og blir med fra ende til annen.

Og det går flere måneder mellom hver gang de drar.

Hadde jeg kunnet fått det som jeg ville så hadde de ikke hatt kontakt med ham i det hele tatt, for han fortjener ikek den kjærligheten og tålmodigheten de har. Jeg skulle gjerne hatt dem hjemme hver helg, det er ikke det som er problemet.

Problemet er at de gangene det er avtalt at de skal bort så mener jeg at det bør følges, for da kan det faktisk hende at vi voksne lager planer som vi ikke lager ellers. Det er jo faktisk ganske normalt, selv med tenåringer i hus. Hva med å ha folk hjem på middag og en drink/lett fest feks.? Hva da? Du skulle bare visst hvor mange av våre planer som har blitt snudd på hue pga den tosken til far de har, og det er aldri noen problem her hjemme for ungdommene. Men når skal dette stoppe, lurer jeg på.

''Men når skal dette stoppe, lurer jeg på.''

Ja, det skjønner jeg godt.

Mest sannsynlig så endrer far seg ikke. Og uansett hva du gjør - så endrer han seg ikke.

Nei, ingen trøst det- men slik er det. Hva gjør man da? Man må forsøke leve med det så godt man kan. Voksen-sammenkomster må planlegges når unger er hos tante eller bestefar. Helger med far kan ikke tas som selvfølge, når han er så ustabil.

Har ingen gode råd egentlig. Føler bare med deg, og håper du finner en måte å takle det på best mulig måte (eneste du kan gjøre, siden du ikke kan endre han)

[Gjest Sliten tenåringsmor]

''og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter''

Her synes jeg du er slem. Det var snakk om en helg uten barn for første gang på mange uker. Barna vet de får være hjemme uansett.

Takk for forståelsen Elextra. Jeg sa såklart aldri at jeg hadde problemer med at de var hjemme. Men jeg sa til dem at de fikk begynne å sette litt krav til ham. Og at fremover nå så fikk de høre med oss før de gjorde noen forandringer. Dette gjør nok ikke så mye forskjell for far gjør jo akkurat som han vil samme hva vi eller ungdommen sier, men jeg føler at jeg må sette krav noe sted for å få en slutt på dette styret som har hold på i alle år nå.

Det går alt fra tre måneder til åtte måneder mellom samvær. Og det er faktisk jeg som har fått i gang samværet gang på gang. Noen ganger så angrer jeg på det. Har alltid tenkt ungenes beste, men noen ganger så sitter jeg og tenker at de som tenker egoistisk nok har det hakket enklere en meg

[Gjest Sliten tenåringsmor]

''Men når skal dette stoppe, lurer jeg på.''

Ja, det skjønner jeg godt.

Mest sannsynlig så endrer far seg ikke. Og uansett hva du gjør - så endrer han seg ikke.

Nei, ingen trøst det- men slik er det. Hva gjør man da? Man må forsøke leve med det så godt man kan. Voksen-sammenkomster må planlegges når unger er hos tante eller bestefar. Helger med far kan ikke tas som selvfølge, når han er så ustabil.

Har ingen gode råd egentlig. Føler bare med deg, og håper du finner en måte å takle det på best mulig måte (eneste du kan gjøre, siden du ikke kan endre han)

Nei, du har nok helt rett, han får jeg ikke forandret Det er nok i den viten jeg ble irritert på ungdommen i går og begynte å sette krav der. Og det var det jeg fikk litt dårlig samvittighet for.

Vi har ingen familie rundt oss og har hatt lite av det også, så de har ikke kunnet dra til tanter, onkler og besteforeldre. Og nå er de så gamle at det nok ikke hadde vært særlig stas heller.

Jeg trives med ungdommen rundt meg, vi storkoser oss alltid veldig mye. Og vi er der fra ende til annen som sagt.

Men jeg føler jeg burde få lov å sette krav og si min mening uten at jeg blir så utrolig uglesett. Det er akkurat som at mor er den snille som skal kjøpe alt, ordne alt, hente alt, styre med alt, og bare aldri være sint og sur.

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Det er far som er den stygge ulven her, og ikke du.

Ungdommen er en uskyldig brikke oppi det hele.

Går det ann å avtale at du bringer dem til far de helgene dere faktisk har andre planer, og ikke mulighet å være "backup" for far? Selvsagt bør far hente selv, men dersom han stadig "glemmer" det, så kanskje er det bedre å sende melding dagen i forveien å si noe sånt som at "De gleder seg til å komme til deg. Jeg kan svippe dem til deg kl 17 i morgen, siden jeg likevel er på farten i den tiden"

Da ville far blitt sjeleglad, hadde han sluppet å hente og levere. faktisk så har jeg fått telefon om at jeg må hente de hvis ikke så blir de ikke levert, for han har gjort et eller annet eller det er noe. Jeg orker ikke legge ting mer til rette for ham en det jeg har gjort til nå. I alle år har jeg dekket over ham, styret med å få i gang samvær osv osv men det må vel snart være slutt å jobbe for to? Ungdommene er jo så store nå.

Jeg sa til ungdommen at det fikk bli deres oppgave å passe på faren sin siden han ikke klarte det selv. Siden de ikke brydde seg noe særlig om han kom eller ikke, og det var greit å bli henta på lørdag i steden for fredag så fikk de fremover sende ham en melding/ringe en stund før han skulle hente dem, og passe på klokka at de ble levert til tiden. (har en tendens til å komme opptil timer for tidlig)

Så min "straff" til ungdommen for at de ikke setter krav til ham på noe vis var å gi dem mer oppgaver rundt samværet. Og det var det jeg fikk dårlig samvittighet for, at jeg krever noe av dem oppi dette.

Selv om jeg høres egoistisk og sær ut at jeg ikke vil kjøre dem så vil nok ikke det bli aktuellt, jeg har alt rundt konfirmasjoner, skoleting, bursdager, osv og alt de trenger må søkes gjennom NAV, briller osv. Ingen ting går enkelt. Jeg orker ikke med å legge mer til rette nå. Det gjorde jeg utrolig mye før om årene.

[Gjest sjøstjerna]

Da ville far blitt sjeleglad, hadde han sluppet å hente og levere. faktisk så har jeg fått telefon om at jeg må hente de hvis ikke så blir de ikke levert, for han har gjort et eller annet eller det er noe. Jeg orker ikke legge ting mer til rette for ham en det jeg har gjort til nå. I alle år har jeg dekket over ham, styret med å få i gang samvær osv osv men det må vel snart være slutt å jobbe for to? Ungdommene er jo så store nå.

Jeg sa til ungdommen at det fikk bli deres oppgave å passe på faren sin siden han ikke klarte det selv. Siden de ikke brydde seg noe særlig om han kom eller ikke, og det var greit å bli henta på lørdag i steden for fredag så fikk de fremover sende ham en melding/ringe en stund før han skulle hente dem, og passe på klokka at de ble levert til tiden. (har en tendens til å komme opptil timer for tidlig)

Så min "straff" til ungdommen for at de ikke setter krav til ham på noe vis var å gi dem mer oppgaver rundt samværet. Og det var det jeg fikk dårlig samvittighet for, at jeg krever noe av dem oppi dette.

Selv om jeg høres egoistisk og sær ut at jeg ikke vil kjøre dem så vil nok ikke det bli aktuellt, jeg har alt rundt konfirmasjoner, skoleting, bursdager, osv og alt de trenger må søkes gjennom NAV, briller osv. Ingen ting går enkelt. Jeg orker ikke med å legge mer til rette nå. Det gjorde jeg utrolig mye før om årene.

Ikke ha dårlig samvittighet.

Du forsøker og har forsøkt.

Skjønner godt at du er sliten, og lei av slik ustabilitet.

At ungdommen fikk vite din mening her, er greit. De er store, og bør selv begynne forstå at mor faktisk er et menneske også- med sine behov. Og at mor ikke er synonymt med tjener. Det er greit å lære seg det for ungdommen.

[Gjest segunda]

Har tror jeg du trenger å sette deg ned og sortere følelser. Du er overhodet ikke alene om å ha det slik og jeg vet utmerket godt at det er ingen trøst.

Du nevner ingenting om felles barn, eller om din nåværende har barn. Hvis det er bare dine ungdommer så sliter du kanskje en del med skyldfølelse over for han?

Du ønsker fremdeles å forandre barnas far, men det er definitivt umulig. Det er du nødt til å innse. Du må leve resten av livet med at du fikk barn med denne mannen som er slik han er.

Du er ekstremt skuffet nå fordi du hadde regnet med at nå ville det i hvert fall gå og så gjorde det ikke det.

Sett deg ned og se på alt det gode du har. Se på fordelene ved samlivet med din mann/samboer og fordelene med familielivet. Se på det koselige i hverdagen og de stundene som er verdt å ta vare på. Se på fremtiden når barna blir voksne og flytter hjemmefra, du blir bestemor og barna dine kommer til deg for å la sine barn oppleve hyggen hos deg. La dem få lov å være glad i sin far slik han er og kommer til å bli. De er ikke mindre glad i deg for det.

Jeg har vært igjennom dette selv. Ytre omstendigheter var nok annerledes, men den sviende følelsen av at det går ikke nå slik jeg hadde håpet på kjenner jeg godt. Jeg vet at det ikke er så lett å gjøre noe med de følelsene og at noen av dem kommer til å sitte der hele livet. Poenget er å prøve og gjøre det beste utav det og slutte å slite seg ut på sinne og ergelse som ikke fører frem til noe annet enn dårlig samvittighet etterpå.

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Ikke ha dårlig samvittighet.

Du forsøker og har forsøkt.

Skjønner godt at du er sliten, og lei av slik ustabilitet.

At ungdommen fikk vite din mening her, er greit. De er store, og bør selv begynne forstå at mor faktisk er et menneske også- med sine behov. Og at mor ikke er synonymt med tjener. Det er greit å lære seg det for ungdommen.

Ja, du har nok kanskje rett. Jeg har disse ungdommene på førsteplass og flyr nok mye mer en som sunt er for at de skal være fornøyde til enhver tid. De fortjener det altså for de er kjekke og greie ungdommer. Men det er klart at de hviler veldig på at mor alltid er der og mor rydder alltid opp, så det er ikke så viktig å dra til far, eller om han svikter, for de har det så greit hjemme.

Sånn sett så er det jo enkelt for far, for han får aldri et negativt ord fra dem, og sier far at han ikke kommer så er det greit, sier han at han kommer en annen dag så er det greit.

Sånn sett så bør jeg ta det som et kompeliment, for ungene blåser jo egentlig i om de drar eller ei Men jeg blir jo litt irritert over forskjellen da, på hvordan det blir mottatt om jeg blir irritert eller han svikter, jeg må innrømme at sjelen min ikke er så hvit

Jeg føler også at jeg kan sette litt krav til tenåringene nå. At de bør sette mer krav til far for å lette trykket her hjemme, så lenge de vil dra til ham. Og at de ikke tar for gitt at mor og far her hjemme alltid sitter hjemme og aldri har noen planer som bør tas hensyn til.

Det er jo vår skyld for vi har jo alltid hatt store smil i ansiktene, uansett om de har dratt eller ikke, så de kan jo ikke plutselig skjønne noe annet liksom. Men jeg måtte jo begynne en gang, så det ble i går. Har dårlig samvittighet da, men det blir jo fort sånn antagelig når en er vant med å være den kjempesnille hele tiden.

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Har tror jeg du trenger å sette deg ned og sortere følelser. Du er overhodet ikke alene om å ha det slik og jeg vet utmerket godt at det er ingen trøst.

Du nevner ingenting om felles barn, eller om din nåværende har barn. Hvis det er bare dine ungdommer så sliter du kanskje en del med skyldfølelse over for han?

Du ønsker fremdeles å forandre barnas far, men det er definitivt umulig. Det er du nødt til å innse. Du må leve resten av livet med at du fikk barn med denne mannen som er slik han er.

Du er ekstremt skuffet nå fordi du hadde regnet med at nå ville det i hvert fall gå og så gjorde det ikke det.

Sett deg ned og se på alt det gode du har. Se på fordelene ved samlivet med din mann/samboer og fordelene med familielivet. Se på det koselige i hverdagen og de stundene som er verdt å ta vare på. Se på fremtiden når barna blir voksne og flytter hjemmefra, du blir bestemor og barna dine kommer til deg for å la sine barn oppleve hyggen hos deg. La dem få lov å være glad i sin far slik han er og kommer til å bli. De er ikke mindre glad i deg for det.

Jeg har vært igjennom dette selv. Ytre omstendigheter var nok annerledes, men den sviende følelsen av at det går ikke nå slik jeg hadde håpet på kjenner jeg godt. Jeg vet at det ikke er så lett å gjøre noe med de følelsene og at noen av dem kommer til å sitte der hele livet. Poenget er å prøve og gjøre det beste utav det og slutte å slite seg ut på sinne og ergelse som ikke fører frem til noe annet enn dårlig samvittighet etterpå.

Takk for innlegg secunda. Jeg har jo håpet at far skulle bli litt jevn og klare å følge tider og dager, ting som er avtalt og lovet. Men det kan jeg nok se langt etter. Det gjør meg litt irritert, jeg må innrømme det, for når han har brutt med sine kjærester så er det meg han har ringt, når han har hatt lite penger så har jeg stikket til noen hundre lapper til samværet, når han har pungtert bilen på veg etter å ha hentet ungene så er det meg han har ringt. Og jeg har ordnet julegaver fra ham når han har hatt dårlig råd, bringet ungdommene, hentet dem, ordner alt til enhver tid. Hadde det ikke vært for min iherdige jobbing så hadde samværet med ungene vært over, fler enn en gang. Og det fra de var små.

Det er ille lett å være bitter og irritert, jeg må innrømme det. Jeg har ingen problem med å la dette ligge i hverdagen, tenker hverken på ham eller noe sånt da. Men de sjeldne gangene det er samvær så blir en jo nødt til å forholde seg til ting, og da blir det fort litt sinne og irritasjon når det igjen blir som i går. Og når jeg blir den store stygge ulven fordi jeg liksom våger å bli sint og si meninge mi, som da er negativ, så føler jeg det både urettferdig og håpløst.

Det er ikke at jeg ikke vil ha undommen hjemme, faktisk så er jeg så glad i å være der for dem at jeg vurderer å ta til meg fosterungdommer når mine blir så store at de ikke trenger med sånn veldig i hverddagen lenger. Jeg elsker å være mor og skulle gjerne hatt fire, fem ungdommer selv.

Men jeg føler ikke det er riktig å drukne i hverddagen, at plutselig en dag så er hverdagen til alle mye viktigere en din liksom. Ikke at alle skal tilbe meg, det er jo ikke det, men jeg burde nå få lov å synes litt jeg også, om så på en negativ måte, som i går, uten at det blir feil.

Ellers i hverddagen så har vi det fryktelig harmonisk og koselig. Vi styrer masse som familie, og det blir mye tid vi bruker på dem, og vi storkoser oss. Og aldri er det bråk eller uenigheter mellom oss heller, hverken undommene eller de og oss voksne.

Så vi koser oss generellt segunda Takk og lov så er 90 % av hverddagen sånn, og bare en liten prosent som i går

[Gjest ikke signatur i dag]

''og attpåtil så vil ikke du ha de hjemme når far svikter''

Her synes jeg du er slem. Det var snakk om en helg uten barn for første gang på mange uker. Barna vet de får være hjemme uansett.

Bor barna sammen med sine biologiske foreldre, så har en jo aldri helgefri for barna, og jeg synes at det er egoistisk av Sliten tenåringsmor å kjefte på tenåringene, når de gir uttrykk for at de koser seg hjemme med henne og stefaren, det er noe hun burde være glad for.

[nitty-gritty]

Jeg føler med barna dine, jeg

Og forøvrig burde du slutte å regne med faren deres. Planlegg som om ungene er hjemme hver helg. Hvis dere trenger ungdomsfri, så må dere finne andre løsninger.

[Gjest ikke signatur i dag]

Synd i ungene som har ansvarsløs far som ikke bryr seg.

Heldige unger som har en mor som forsøker.

At mor faktisk er et menneske og kanskje hadde noen planer en kveld far skulle ha tenåringen, er helt OK.

Det handler ikke om at "hun ikke vil ha dem". Dersom du helt seriøst tror det, så roter du fælt, altså.

Innlegget bar tydelig preg av at Sliten tenåringsmor ikke ønsket å ha barna hjemme, jeg synes hun utbroderte dette meget tydelig.

[mariaflyfly]

Jeg skjønner godt at du blei kjempeskuffa over at planene gikk i vasken. Å la frustrasjonen gå ut over barna, var selvfølgelig dumt, men det veit du jo. Ikke så greit å sortere følelsene akkurat når man står midt oppi det.

Jeg synes du skal slutte å regne med faren når han viser seg såpass ustabil over lang tid. Ta en ny runde med p få spikra en ny samværsordning, og så med NAV ang bidrag, da blir dere nødt til å legge alle fakta på bordet, og samvær blir avtalt ut fra det som er realistisk at han får til. Om han ikke kan ha barna, er det fullstendig greit,men da skal han jaggu betale bidrag etter reglene også.

Stå på. Barna dine skjønner tidsnok hvem det er som har strukket seg for dem i livet.

[mariaflyfly]

Innlegget bar tydelig preg av at Sliten tenåringsmor ikke ønsket å ha barna hjemme, jeg synes hun utbroderte dette meget tydelig.

Hva forventer du egentlig? Hun har ikke hatt en barnefri helg på flere måneder, og når det først skal skje, backer faren ut i siste lita, og hennes planer må avlyses.

Innlegget hennes bærer preg av fortvilelse rundt at faren aldri prioriterer barna sine, noe denne moren gjør alle andre dager i året. Jeg synes ikke det er rart at hun ble oppgitt i går når dette skjedde nok en gang. Hun blir forbanna på faren og tar det ut på ungene. Vi har vel alle kjefta på ungene våre en eller annen gang uten at det egentlig var så veldig fortjent? Det er lov å gjøre feil. At hun uttrykker frustrasjon over at ungene måtte være hjemme, handler mer om at hun var sur på faren enn på ungene,

tror