Store barn og samvær med rotete far

[Gjest togli]

Huff..... de som er taperne her er jo barna deres... får helt vondt av dem :-/

Par som fortsatt holder sammen har jo aldri "barnefri" de heller, så jeg tror du må sortere følelsene dine litt... Klart du er forbanna på pappaen til barna! Det skjønner jeg veldig godt...men det er tross alt ikke barna sin feil at han holder på som han gjør...

Dere må planlegge alle helger som om barna skulle være hjemme, så får dere heller ta det å ha fri som en bonus (slik gifte par gjør).

[Gjest ikke signatur i dag]

Hva forventer du egentlig? Hun har ikke hatt en barnefri helg på flere måneder, og når det først skal skje, backer faren ut i siste lita, og hennes planer må avlyses.

Innlegget hennes bærer preg av fortvilelse rundt at faren aldri prioriterer barna sine, noe denne moren gjør alle andre dager i året. Jeg synes ikke det er rart at hun ble oppgitt i går når dette skjedde nok en gang. Hun blir forbanna på faren og tar det ut på ungene. Vi har vel alle kjefta på ungene våre en eller annen gang uten at det egentlig var så veldig fortjent? Det er lov å gjøre feil. At hun uttrykker frustrasjon over at ungene måtte være hjemme, handler mer om at hun var sur på faren enn på ungene,

tror

Jeg synes at det var veldig urettferdig at hun lot frustrasjonene gå ut over barna, for de er uten skyld i dette, samtidig som de ble skuffet over faren.

[mariaflyfly]

Jeg synes at det var veldig urettferdig at hun lot frustrasjonene gå ut over barna, for de er uten skyld i dette, samtidig som de ble skuffet over faren.

Selvfølgelig var dette helt irrasjonelt og kjempedumt. Men det tror jeg trådstarter er fullstendig klar over sjøl også.

[Gjest også en tenåringsmor]

Jeg har også en tenåring hvor jeg ikke bor sammen med far. Her er det kanskje mer tenåringen som er "ustabil" på besøk til far. Og jeg lar de to ordne opp selv. Tidligere var barnet hos far annenhver helg, men nå kan det faktisk bli en gang annenhver måned. Jeg synes det er helt greit at de ordner opp seg i mellom. Men mitt barn er snart voksent. Så det blir kanskje noe annet med en på 13 år.

På den annen side er det mye lettere å få pusterom for seg selv når barna er så store. De er kanskje oftere hos venner. Og de klarer seg selv slik at man kan ta en tur på byen også.

Dersom dere hadde planlagt å reise bort overnatte kan jeg skjønne problemstillingen. Men da burde du også informert barna om dette slik at de er klar over det. Men jeg tror ikke du kommer noen særlig vei med å plutselig skulle få en pålitelig far nå. Kanskje om dere trenger en helg nå, er det lurt å heller avtale med andre foreldre at barna sover over hos kompiser.

Barna dine er også så store at det er ingen ting i veien for at de også hjelper litt til i huset. Slik at du kan bruke litt mer tid på deg selv Foreksempel kunne du sendt de på butikken denne fredagskvelden så hadde det fått noen konsekvenser for de også.

[Gjest også en tenåringsmor]

Da ville far blitt sjeleglad, hadde han sluppet å hente og levere. faktisk så har jeg fått telefon om at jeg må hente de hvis ikke så blir de ikke levert, for han har gjort et eller annet eller det er noe. Jeg orker ikke legge ting mer til rette for ham en det jeg har gjort til nå. I alle år har jeg dekket over ham, styret med å få i gang samvær osv osv men det må vel snart være slutt å jobbe for to? Ungdommene er jo så store nå.

Jeg sa til ungdommen at det fikk bli deres oppgave å passe på faren sin siden han ikke klarte det selv. Siden de ikke brydde seg noe særlig om han kom eller ikke, og det var greit å bli henta på lørdag i steden for fredag så fikk de fremover sende ham en melding/ringe en stund før han skulle hente dem, og passe på klokka at de ble levert til tiden. (har en tendens til å komme opptil timer for tidlig)

Så min "straff" til ungdommen for at de ikke setter krav til ham på noe vis var å gi dem mer oppgaver rundt samværet. Og det var det jeg fikk dårlig samvittighet for, at jeg krever noe av dem oppi dette.

Selv om jeg høres egoistisk og sær ut at jeg ikke vil kjøre dem så vil nok ikke det bli aktuellt, jeg har alt rundt konfirmasjoner, skoleting, bursdager, osv og alt de trenger må søkes gjennom NAV, briller osv. Ingen ting går enkelt. Jeg orker ikke med å legge mer til rette nå. Det gjorde jeg utrolig mye før om årene.

Jeg ønsker på ingen måte å forsvare far her. Men tenk også på den gaven du har fått ved at du får være barnas nærmeste. Tror mange menn dessverre viser sin skuffelse over å være på sidelinja ved å bli en smule irrasjonell. Selv om det har vært mye arbeid og slit og sånt, så føler jeg kjempeheldig. Og jeg tror det må være ganske fært å være forelder og skulle se barna annenhver helg.

[trollemor;o)]

Gadd ikke lese hele innlegget ditt, men hang meg opp i dette med barnefri... Vi som er gift har heller aldri barnefri. Vi sutrer ikke av den grunn.

Merk; Det var bare dette jeg las.

[mariaflyfly]

Gadd ikke lese hele innlegget ditt, men hang meg opp i dette med barnefri... Vi som er gift har heller aldri barnefri. Vi sutrer ikke av den grunn.

Merk; Det var bare dette jeg las.

Det er veldig stor forskjell på å være to og det å være aleine med ungene i hverdagen. Da er det lov å ønske seg pusterom i form av frihelger, asså.

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Innlegget bar tydelig preg av at Sliten tenåringsmor ikke ønsket å ha barna hjemme, jeg synes hun utbroderte dette meget tydelig.

Nei, nå må du gi deg. Har du ikke lest hvor utrolig flott vi har det i hverddagen, hvor utrolig mye vi gjør med ungdommene vår? Det er ikke at jeg ikke ville ha dem hjemme, men det er at faren blåser i å respektere at dette husholdet kanskje har planer som går i vasken når han svikter gang på gang, og at ungdommene ikke setter noe krav til sin far og tar som en selvfølge at alt går greit og derfor lager nye planer med far uten å forhøre seg med oss.

Det siste der er såklart vår egen skyld, for det er akkurat sånn det har vært i alle år, samme om de blir hjemme, samme om de blir hentet dagen etterpå, samme om de blir kjørt hjem så vi plutselig må kjøre og hente osv osv så har vi alltid vært der med et smil for ungene. Der er blitt vant til at vi alltid stiller opp, og at han aldri gjør det.

Men det er faktisk menneskelig å bli litt fornærmet av å bli overkjørt også, en dag blir det liksom nok vet du. Og det ble litt det i går. Jeg synes det er hårreisende å klare å si til ungene sina at han har glemt dem, når han har dem så utrolig sjelden, og jeg mener det snart er på tide at disse ungdommene setter krav til sin far, ikke bare smiler og sier okey, hent oss i morgen du.

Det er jo et kompeliment til oss, for med det så sier jo ungdommene at de stortrives hjemme og det egentlig er det samme om de drar til ham eller ikke, men det er litt drøyt at alle tar avgjørelser over hodene på oss som står på som bare den hele dagene, syv dager i uka, alle bursdager, alle sammenkomster, osv.

Det er ikke at vi ikke fikk frihelg, det er at alle gjør som de vil uten å faktisk respektere oss voksne her hjemme litt. Og når undommene gjør det så enkelt for sin dårlige far, og vi bli de lidende på en måte så ble det til at jeg ble irritert og satte litt krav til dem. Jeg har dårlig samvittighet for det, men er ikke helt sikker på at det var galt gjort.

[Gjest Sliten tenåringsmor]

Jeg ønsker på ingen måte å forsvare far her. Men tenk også på den gaven du har fått ved at du får være barnas nærmeste. Tror mange menn dessverre viser sin skuffelse over å være på sidelinja ved å bli en smule irrasjonell. Selv om det har vært mye arbeid og slit og sånt, så føler jeg kjempeheldig. Og jeg tror det må være ganske fært å være forelder og skulle se barna annenhver helg.

For noen foreldre så er det det. Har ikke vært det for denne pappan, han lar det glatt gå åtte måneder og mer uten hverken samvær eller telefoner uten problem. Hadde ikke jeg ringt og tatt ham et tak så hadde det vel ikke blitt noe samvær etter åtte måneder heller.

Jeg er så klart svært takknemmelig over at jeg har flotte ungdommer som trives hjemme og som jeg kan få dele så masse med.

Men jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg skal ugleses når jeg sier min mening når den ikke passer de andre, mens far kan føre seg komplett tosk hele tiden uten å få en eneste kommentar tilbake. Derfor ble jeg irritert i går og satte krav fremover til ungdommene. Synd det ble sånn, men de må snart være store nok til å tåle å høre litt krav og misnøye også føler jeg.

[Gjest ikke signatur i dag]

Nei, nå må du gi deg. Har du ikke lest hvor utrolig flott vi har det i hverddagen, hvor utrolig mye vi gjør med ungdommene vår? Det er ikke at jeg ikke ville ha dem hjemme, men det er at faren blåser i å respektere at dette husholdet kanskje har planer som går i vasken når han svikter gang på gang, og at ungdommene ikke setter noe krav til sin far og tar som en selvfølge at alt går greit og derfor lager nye planer med far uten å forhøre seg med oss.

Det siste der er såklart vår egen skyld, for det er akkurat sånn det har vært i alle år, samme om de blir hjemme, samme om de blir hentet dagen etterpå, samme om de blir kjørt hjem så vi plutselig må kjøre og hente osv osv så har vi alltid vært der med et smil for ungene. Der er blitt vant til at vi alltid stiller opp, og at han aldri gjør det.

Men det er faktisk menneskelig å bli litt fornærmet av å bli overkjørt også, en dag blir det liksom nok vet du. Og det ble litt det i går. Jeg synes det er hårreisende å klare å si til ungene sina at han har glemt dem, når han har dem så utrolig sjelden, og jeg mener det snart er på tide at disse ungdommene setter krav til sin far, ikke bare smiler og sier okey, hent oss i morgen du.

Det er jo et kompeliment til oss, for med det så sier jo ungdommene at de stortrives hjemme og det egentlig er det samme om de drar til ham eller ikke, men det er litt drøyt at alle tar avgjørelser over hodene på oss som står på som bare den hele dagene, syv dager i uka, alle bursdager, alle sammenkomster, osv.

Det er ikke at vi ikke fikk frihelg, det er at alle gjør som de vil uten å faktisk respektere oss voksne her hjemme litt. Og når undommene gjør det så enkelt for sin dårlige far, og vi bli de lidende på en måte så ble det til at jeg ble irritert og satte litt krav til dem. Jeg har dårlig samvittighet for det, men er ikke helt sikker på at det var galt gjort.

Når du legger sådanne innlegg ut til debatt så må du tåle at ikke alle synes at det er greit at du tok frustrasjonene dine ut over ungene, som tross alt ikke kan noe for at situasjonen er blitt slik den er, de synes sikkert også at det er leit at faren glemte dem, men kompenserte dette med at de ville få det koselig hjemme allikevel.

[Gjest slik er det bare]

Ja, du har nok kanskje rett. Jeg har disse ungdommene på førsteplass og flyr nok mye mer en som sunt er for at de skal være fornøyde til enhver tid. De fortjener det altså for de er kjekke og greie ungdommer. Men det er klart at de hviler veldig på at mor alltid er der og mor rydder alltid opp, så det er ikke så viktig å dra til far, eller om han svikter, for de har det så greit hjemme.

Sånn sett så er det jo enkelt for far, for han får aldri et negativt ord fra dem, og sier far at han ikke kommer så er det greit, sier han at han kommer en annen dag så er det greit.

Sånn sett så bør jeg ta det som et kompeliment, for ungene blåser jo egentlig i om de drar eller ei Men jeg blir jo litt irritert over forskjellen da, på hvordan det blir mottatt om jeg blir irritert eller han svikter, jeg må innrømme at sjelen min ikke er så hvit

Jeg føler også at jeg kan sette litt krav til tenåringene nå. At de bør sette mer krav til far for å lette trykket her hjemme, så lenge de vil dra til ham. Og at de ikke tar for gitt at mor og far her hjemme alltid sitter hjemme og aldri har noen planer som bør tas hensyn til.

Det er jo vår skyld for vi har jo alltid hatt store smil i ansiktene, uansett om de har dratt eller ikke, så de kan jo ikke plutselig skjønne noe annet liksom. Men jeg måtte jo begynne en gang, så det ble i går. Har dårlig samvittighet da, men det blir jo fort sånn antagelig når en er vant med å være den kjempesnille hele tiden.

Jeg er ikke tenåringsmor... Men flyttet selv hjemifra da jeg var 15 år og greide meg fint på hybel og styrte meg selv... Å det var flere på 15 - 16 år som bodde for seg selv... Tror du trygt kan kose deg med venner og deg selv. Går det buss, så send tenåringene på den når de skal noe. Jeg ble aldri kjørt noen sted da jeg var i denne alderen. Da var det buss, sykkel eller beina vi brukte.

Tror du trygt kan kreve mer av dem, i allefall den eldste. Mange 18 åringer bor faktisk for seg selv og styrer egen økonomi og hushold.

Det hjelper desverre ikke å irritere seg ovenfor håpløs fedre. Noen vet desverre ikke hvor heldig de er som faktisk har barn.

[Atene]

Gadd ikke lese hele innlegget ditt, men hang meg opp i dette med barnefri... Vi som er gift har heller aldri barnefri. Vi sutrer ikke av den grunn.

Merk; Det var bare dette jeg las.

Jeg synes egentlig dere sutrer ganske mye, det kommer ihvertfall opp hver gang en aleneforelder nevner at h*n ikke får barnefri.

Ta dere fri da vel! Annenhver helg hver kan dere ha fri, den andre passer barna. Ingenting i veien for det. Likevel er det svært få som velger det. Hvorfor ikke, tro? Var det ikke så fantastisk likevel, å være helt alene annenhver helg, og helt alene om barna den andre helgen?

[Gjest tidligere helt alene alenemor]

Skjønner godt at du er skuffet over at frihelgen ble ødelagt, men allikevel klarer jeg ikke å skjønne hvorfor du skal ta så helt av. Har selv vært alenemor i mange år, og da mener jeg HELT alene, og har hatt mine barn 24/7 i årevis uten så mye som en frisørtime alene, eller med barnevakt. Sånn er det bare å være aleneforelder. Nå begynner også disse barna dine å bli såpass store at de vel kan klare seg en kveld alene (var de 13 og 17?) Far glemmer avtaler eller møter ikke opp. Javel, men dette vet du fra før, så hvorfor kjøper du da ikke inn mat etc. sånn i tilfelle det skjærer seg denne gangen også? Hvilket det da gjorde. Maten blir ikke ødelagt av å ligge en dag ekstra i kjøleskapet. Og det er ikke dine barn som skal avtale samvær med far, det er det du som skal gjøre. Du skal ikke verken legge det ansvaret eller din frustrasjo eller skuffelse over på din sønn, som faktisk er helt uskyldig i det hele. Mine nå voksen barn har i etterkant sagt at de har skjønt hvor tøft det har vært for meg alene, og at de til tross for dårlig råd og en far som var totalt fraværende har hatt en fin barndom og oppvekst. Og det kommer dine barn til å si til deg også. Dine barn er ditt ansvar, og når den andre av foreldrene svikter må du ta ansvaret alene, selv om det innebærer at du må forandre/avlyse egne planer, eller ha en back-up plan som innebærere hele familien eller en barnevakt til den minste.

[Gjest harikkenickfortiden]

Jeg synes egentlig dere sutrer ganske mye, det kommer ihvertfall opp hver gang en aleneforelder nevner at h*n ikke får barnefri.

Ta dere fri da vel! Annenhver helg hver kan dere ha fri, den andre passer barna. Ingenting i veien for det. Likevel er det svært få som velger det. Hvorfor ikke, tro? Var det ikke så fantastisk likevel, å være helt alene annenhver helg, og helt alene om barna den andre helgen?

Når foreldre blir skilt, så trenger plutselig begge to barnefri. Dette har jeg lagt merke til i mitt nærmiljø. Plutselig så er barnet et ork, og foreldrene skylder på hverandre og krangler om hvem som skal ha det mest, eller hvem som skal betale mer og mer i bidrag. Ikke rart at skilsmissebarn kan få problemer med psyken.

En foreldre som blir alene etter at den andre dør; vil aldri syte og klage over barnefri. Hvorfor ikke? Antakelig fordi en da tar skikkelig ansvar for sine barn, og ikke har den andre å krangle med. Et ektepar der feks far jobber mye borte, der vil heller ikke mor klage på lite fri.

Hvorfor skal en alenemor være så spesiell, og i en så særskilt stilling at hun må ha fri mest mulig? Hvorfor kan hun ikke ta det fulle og hele ansvar, som det er å være mor. Hvis faren holder seg borte, så går det da an å få barnevakt når en vil ha litt fri? Eller skal det være gratis barnevakt?

Uff, nei, jeg blir bare irritert når jeg leser om aleneforeldre som ikke "får barnefri". Og, hvis noen lurte, så har jeg vært alenemor en gang jeg også.

[Dorthe]

Når foreldre blir skilt, så trenger plutselig begge to barnefri. Dette har jeg lagt merke til i mitt nærmiljø. Plutselig så er barnet et ork, og foreldrene skylder på hverandre og krangler om hvem som skal ha det mest, eller hvem som skal betale mer og mer i bidrag. Ikke rart at skilsmissebarn kan få problemer med psyken.

En foreldre som blir alene etter at den andre dør; vil aldri syte og klage over barnefri. Hvorfor ikke? Antakelig fordi en da tar skikkelig ansvar for sine barn, og ikke har den andre å krangle med. Et ektepar der feks far jobber mye borte, der vil heller ikke mor klage på lite fri.

Hvorfor skal en alenemor være så spesiell, og i en så særskilt stilling at hun må ha fri mest mulig? Hvorfor kan hun ikke ta det fulle og hele ansvar, som det er å være mor. Hvis faren holder seg borte, så går det da an å få barnevakt når en vil ha litt fri? Eller skal det være gratis barnevakt?

Uff, nei, jeg blir bare irritert når jeg leser om aleneforeldre som ikke "får barnefri". Og, hvis noen lurte, så har jeg vært alenemor en gang jeg også.

Det er ikke skuffelsen over å ikke få barnefri som er problemet, det er ungens skuffelse over at faren ikke er interessert som er det kjipe å se.

Jeg har to store unger som ikke har sett faren siden den eldste var 3 år og den andre 6 uker og jeg har hatt dem alene i alle år uten barnefri, men de har aldri savnet faren sin for de kjenner ham ikke. Da er det mye verre med minstemann som har bodd 50/50 hos faren og meg da han var liten og nå egentlig skal på helgesamvær. Han blir skuffet og lei seg når faren forsvinner og blir borte og lyver om hvorfor han ikke kan ha ham på besøk og ja, han er 14 og gjennomskuer løgnene.

Men han kan gjerne være hos meg i helgene, jeg har ikke noe i mot det. Han drar til kompiser, har kompiser på besøk de helgene han ikke er på tur med skolen

[Atene]

Når foreldre blir skilt, så trenger plutselig begge to barnefri. Dette har jeg lagt merke til i mitt nærmiljø. Plutselig så er barnet et ork, og foreldrene skylder på hverandre og krangler om hvem som skal ha det mest, eller hvem som skal betale mer og mer i bidrag. Ikke rart at skilsmissebarn kan få problemer med psyken.

En foreldre som blir alene etter at den andre dør; vil aldri syte og klage over barnefri. Hvorfor ikke? Antakelig fordi en da tar skikkelig ansvar for sine barn, og ikke har den andre å krangle med. Et ektepar der feks far jobber mye borte, der vil heller ikke mor klage på lite fri.

Hvorfor skal en alenemor være så spesiell, og i en så særskilt stilling at hun må ha fri mest mulig? Hvorfor kan hun ikke ta det fulle og hele ansvar, som det er å være mor. Hvis faren holder seg borte, så går det da an å få barnevakt når en vil ha litt fri? Eller skal det være gratis barnevakt?

Uff, nei, jeg blir bare irritert når jeg leser om aleneforeldre som ikke "får barnefri". Og, hvis noen lurte, så har jeg vært alenemor en gang jeg også.

Hvis den andre dør er det vanskelig å forvente at h*n stiller opp. Hvis man derimot har en annen der ute som gir f er det atskillig vanskeligere å takle, spesielt for barna, som Dorthe sier.

Dessuten var ikke det poenget. Poenget er at samboende foreldre som ønsker barnefri bare kan skaffe seg det om de vil. De trenger altså ikke å klage over de heldige aleneforeldrene som får fri annenhver helg, for hvis de vil ha de samme betingelsene selv, er det bare å gjøre det (uten å skille seg, man tar bare aleneansvar for barna annenhver helg). Sannsynligvis vil de heller ha familielivet, men da har de også valgt det, og får la være å klage.

[Gjest også en tenåringsmor]

Skjønner godt at du er skuffet over at frihelgen ble ødelagt, men allikevel klarer jeg ikke å skjønne hvorfor du skal ta så helt av. Har selv vært alenemor i mange år, og da mener jeg HELT alene, og har hatt mine barn 24/7 i årevis uten så mye som en frisørtime alene, eller med barnevakt. Sånn er det bare å være aleneforelder. Nå begynner også disse barna dine å bli såpass store at de vel kan klare seg en kveld alene (var de 13 og 17?) Far glemmer avtaler eller møter ikke opp. Javel, men dette vet du fra før, så hvorfor kjøper du da ikke inn mat etc. sånn i tilfelle det skjærer seg denne gangen også? Hvilket det da gjorde. Maten blir ikke ødelagt av å ligge en dag ekstra i kjøleskapet. Og det er ikke dine barn som skal avtale samvær med far, det er det du som skal gjøre. Du skal ikke verken legge det ansvaret eller din frustrasjo eller skuffelse over på din sønn, som faktisk er helt uskyldig i det hele. Mine nå voksen barn har i etterkant sagt at de har skjønt hvor tøft det har vært for meg alene, og at de til tross for dårlig råd og en far som var totalt fraværende har hatt en fin barndom og oppvekst. Og det kommer dine barn til å si til deg også. Dine barn er ditt ansvar, og når den andre av foreldrene svikter må du ta ansvaret alene, selv om det innebærer at du må forandre/avlyse egne planer, eller ha en back-up plan som innebærere hele familien eller en barnevakt til den minste.

Jeg kan i alle fall være enig at man skal være forsiktig med å tre sine egne synspunkter på sin x ned på barna. De må få gjøre opp sitt eget inntrykk.

[Gjest Hulderen]

Slik du reagerer, så virker det som om ungdommen ikke er hjemme hos deg. Stakkaren må jo føle seg kastet ut, at h*n ikke har rett til å være i huset de helgene det skulle ha vært hos sin far.

Har dere behov for å være alene, så planlegg noe utenfor huset. Ungdommen er sikkert gammel nok til å være alene hjemme. Ikke kast h*n ut.

Det er ikke rart at skilsmissebarn lettere får problemer enn andre, når de må føle seg uønsket i sitt eget hjem. De må da bli fullstendig rotløse.

[Mandolaika]

Slik du reagerer, så virker det som om ungdommen ikke er hjemme hos deg. Stakkaren må jo føle seg kastet ut, at h*n ikke har rett til å være i huset de helgene det skulle ha vært hos sin far.

Har dere behov for å være alene, så planlegg noe utenfor huset. Ungdommen er sikkert gammel nok til å være alene hjemme. Ikke kast h*n ut.

Det er ikke rart at skilsmissebarn lettere får problemer enn andre, når de må føle seg uønsket i sitt eget hjem. De må da bli fullstendig rotløse.

Det å planlegge noe utenfor hjemmet synes jeg var et veldig godt råd.

[laban]

Jeg er ikke alenemor, så jeg vil ikke uttale meg om den delen av saken. Men jeg forstår godt at du ble sint, det er dumt når ting går veldig annerledes enn planlagt fordi noen er tankeløse. Jeg tror du bør gjøre som flere har nevnt her - ikke regne med faren, men ta det som en positiv overraskelse dersom han kommer på banen.

''Føler vi ikke er par lenger, kun foreldre og ansvarspersoner.''

''For den som flyr rundt som en gal og ordner for hele huset er meg''

Men jeg vil råde deg til å slappe av litt. Det virker som om du prøver å være verdensmester i service og omsorg, det trenger ikke tenåringene. La dem ordne opp litt selv - jeg skjønner at de må kjøres osv., men planlegg tingene sammen med dem og pass på at de bidrar selv også. (Min eldste er ferdig med tenårene, så jeg er ikke bare teoretiker.)

Snart er dere alene på fredagskveldene, ta det litt med ro og senk kravene litt - det kommer ingen på inspeksjon for å sjekke at du ikke er like slapp som eksen din.