Store barn og samvær med rotete far

[laban]

Jeg forstår ikke helt dette med kjøring hit og dit når de er så store. Jeg ble aldri kjørt på noen fritidsaktiviteter, jeg tok bussen, syklet eller gikk og det gikk fint!

Det kommer vel litt an på hvor man bor og hva man driver med.

Sønnen min spiller kamper hele året, og de er over hele Oslo og vestsiden av Akershus. Nå er han uansett i minste laget til å reise byen rundt på egen hånd, men det hadde ikke vært mulig å gjøre alt dette kollektivt. Da måtte han kuttet ut siste del av skoledagen og leksene (forsåvidt ikke ham imot) på de fleste kampdagene.

Men det løser seg greit fordi de sitter på med hverandre - og fordi vi ofte synes det er greit å se på. Og jeg er helt enig med deg i at så store barn ikke trenger å bli fulgt og kjørt overalt, jeg mener bare at det _kan_ være reelt behov for kjøring for å rekke fram.

[trollemor;o)]

Nå måtte jeg lese hovedinnlegget en gang til, og jeg hadde ikke fått med meg at hun hadde ny samboer, kun at de var kjærester. Jfr mitt svar til deg lenger opp.

Jaja, de er jo to...

[Babette]

Jeg har ingen erfaring med alenemor-med-besøksfar-situasjonen, så dette kan jeg ikke uttale meg om.

Og jeg har ikke noen problemer med å skjønne at man blir irritert når avtaler ikke holdes og planer må endres i siste liten - hva enten dette skyldes eks-partner eller venner eller familie.

Men jeg stusser litt over det veldige fokuset du har i innlegget ditt på dette å være alene bare dere to. Vi som lever sammen med felles barn og som har hatt svært liten tilgang på barnevakt opp igjennom årene har jo nesten aldri hatt "barnefri". Men nå som vi har ung tenåring, merker vi jo at vi har stadig mer tid alene uten barn - fordi han stadig oftere henger sammen med venner istedenfor oss. Og han er bare 13 - jeg klarer vanskelig å se for meg det ekstreme behovet for 'alenetid' utover det som 'kommer av seg selv' når man har en 17-åring.

Jeg forstår godt at de har behov for barnefri når det er særkullsbarn med i bildet, særlig hvis forholdet er relativt nytt.

Par med felles barn trenger selvsagt også å pleie og vedlikeholde parforholdet, men situasjonen blir annerledes.

Og tenåringer legger seg jo aldri, så man får ikke kjærestetid etter at de er i seng, heller.

[songbirdy]

Kanskje det ikke er det at du sa ifra som er problemet, men kanskje måten du sa ifra på? Kanskje budskapet i din frustrasjon kom ut på en litt feil måte? Kanskje de fikk følelsen av at du bebreider dem på noen måte, eller at de føler at du ikke vil ha dem der. Og det er jo ikke greit. Dette er jo ikke deres feil, det handler om en bevisstløs far som ikke skjønner at det han driver med får store konsekvenser for barna sine.

Som de andre sier her: du kan nok ikke regne med far på noen som helst slags måte. Ta konsekvensene av dette og planlegg ditt liv ut fra at han ikke kommer til å stille opp, samme hvor mye dette irriterer eller frustrerer deg. Gjør han det, så får du ta det som en "bonus". Planlegg spesielle aktiviteter for deg og samboeren utenfor huset, og ha barnevakt for den yngste i bakhånd i tilfelle samværet skulle skjære seg.

Jeg har vært alene med barnet mitt nesten i alle år, og han har prøvd å ha samvær uten å klare å følge det opp. De siste årene har det kanskje vært kontakt 2-3 ganger i året.... Nå bor han så langt unna at billetter må bestilles i god tid før samvær, så da er jo helga "spikra" (jeg vet at han møter opp på flyplassen når barnet først kommer), men ellers er det svært lite kontakt. Når han bodde nærmere, var samværet sporadisk, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver om å legge alt til rette for at han ikke skal ha noen "unnskyldninger" for å ikke kunne ha barna, jeg sendte med mat, klær, penger, kjørte og hentet, alt for at samværet skulle gå så smertefritt som mulig. Likevel klarte han å boikotte det. Han følte at han "hjalp meg" ved å ha samvær, og dermed så skar det seg....

De siste årene har jeg mer og mer klart å fokusere på at jeg ikke kan regne med han (i hverdagen/helger), jeg har nesten ikke hatt "avlastning" - vi har ikke slekt her vi bor. Barnet mitt er glad i å overnatte borte hos venner, så det har vært en løsning å spørre de om overnatting når jeg har hatt konkrete planer. Ellers så finnes det jo betalte barnevakter og det har jeg også benyttet da barnet var yngre. Nå er h*n tenåring, snart 17, så nå er ikke det behovet så akutt lenger. Jeg prøver å fokusere på at jeg og barnet mitt har kun hverandre. Min samboer er jo her, men i bunn og grunn så er det meg og barnet som har et bånd som skal vare evig.

Jeg prøver å ikke si noe stygt om faren, h*n skal få gjøre opp sin egen mening om han, og det har h*n egentlig allerede gjort. Mye på grunn av manglende kontakt, men også på grunn av den dårlige kjemien de har / dårlige forståelsen far har for barnet sitt. Han kjenner h*n ikke, vet ikke noe om livet, vennene, interessene, de må begynne på "nytt" hver gang de møtes. Ergo virker han lite interessert sånn til vanlig og h*n blir skuffet og lei, mer for hver gang.

Miste hodet kan alle - men prøv å skille klinten fra hveten og rydd opp i hva som er hva i det du "øste ut av deg" i frustrasjonens hete. Be om unnskyldning hvis du har gått over streken på enkelte ting, og forklar hva du er frustrert over. Forøvrig er jeg enig i at så store barn (fra 14-15-17) kan komme seg til pappa selv, feks med buss dersom dette er mulig. Møte opp der til avtalt tid - så må pappa deale med det som skjer.

Hvor hard linje du skal legge deg på for å "tvinge gjennom" samvær er opp til deg, men tviler på at det er aktuelt for deg å feks skru av telefonen etter ungene har reist og la alt være opp til far. Ikke være hjemme og ikke ha ute nøkkel så barna kommer seg inn hos deg hvis han ikke er hjemme osv. Det vil til syvende og sist bare gå ut over ungene..... Så det er ikke noen god løsning, selv om jeg vet om folk som har gjort det også, det endte bare tragisk.

Som de andre sier: vær glad for at ungene dine føler at de har hjemmet sitt hjemme hos dere, (det er du nok også!!) og sørg for å rette frustrasjonen der den hører hjemme - mot far.

Kvitt deg med bitterhet og irritasjon, planlegg og tilrettelegg for et godt liv uten hans "lowlife"-innvirken på ditt og din families liv. La han leve sitt eget liv og vit i ditt hjerte at han går glipp av alle de gode øyeblikkene som du og samboer får oppleve sammen med ungene - med god samvittighet!

[filiokus81]

Kanskje det ikke er det at du sa ifra som er problemet, men kanskje måten du sa ifra på? Kanskje budskapet i din frustrasjon kom ut på en litt feil måte? Kanskje de fikk følelsen av at du bebreider dem på noen måte, eller at de føler at du ikke vil ha dem der. Og det er jo ikke greit. Dette er jo ikke deres feil, det handler om en bevisstløs far som ikke skjønner at det han driver med får store konsekvenser for barna sine.

Som de andre sier her: du kan nok ikke regne med far på noen som helst slags måte. Ta konsekvensene av dette og planlegg ditt liv ut fra at han ikke kommer til å stille opp, samme hvor mye dette irriterer eller frustrerer deg. Gjør han det, så får du ta det som en "bonus". Planlegg spesielle aktiviteter for deg og samboeren utenfor huset, og ha barnevakt for den yngste i bakhånd i tilfelle samværet skulle skjære seg.

Jeg har vært alene med barnet mitt nesten i alle år, og han har prøvd å ha samvær uten å klare å følge det opp. De siste årene har det kanskje vært kontakt 2-3 ganger i året.... Nå bor han så langt unna at billetter må bestilles i god tid før samvær, så da er jo helga "spikra" (jeg vet at han møter opp på flyplassen når barnet først kommer), men ellers er det svært lite kontakt. Når han bodde nærmere, var samværet sporadisk, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver om å legge alt til rette for at han ikke skal ha noen "unnskyldninger" for å ikke kunne ha barna, jeg sendte med mat, klær, penger, kjørte og hentet, alt for at samværet skulle gå så smertefritt som mulig. Likevel klarte han å boikotte det. Han følte at han "hjalp meg" ved å ha samvær, og dermed så skar det seg....

De siste årene har jeg mer og mer klart å fokusere på at jeg ikke kan regne med han (i hverdagen/helger), jeg har nesten ikke hatt "avlastning" - vi har ikke slekt her vi bor. Barnet mitt er glad i å overnatte borte hos venner, så det har vært en løsning å spørre de om overnatting når jeg har hatt konkrete planer. Ellers så finnes det jo betalte barnevakter og det har jeg også benyttet da barnet var yngre. Nå er h*n tenåring, snart 17, så nå er ikke det behovet så akutt lenger. Jeg prøver å fokusere på at jeg og barnet mitt har kun hverandre. Min samboer er jo her, men i bunn og grunn så er det meg og barnet som har et bånd som skal vare evig.

Jeg prøver å ikke si noe stygt om faren, h*n skal få gjøre opp sin egen mening om han, og det har h*n egentlig allerede gjort. Mye på grunn av manglende kontakt, men også på grunn av den dårlige kjemien de har / dårlige forståelsen far har for barnet sitt. Han kjenner h*n ikke, vet ikke noe om livet, vennene, interessene, de må begynne på "nytt" hver gang de møtes. Ergo virker han lite interessert sånn til vanlig og h*n blir skuffet og lei, mer for hver gang.

Miste hodet kan alle - men prøv å skille klinten fra hveten og rydd opp i hva som er hva i det du "øste ut av deg" i frustrasjonens hete. Be om unnskyldning hvis du har gått over streken på enkelte ting, og forklar hva du er frustrert over. Forøvrig er jeg enig i at så store barn (fra 14-15-17) kan komme seg til pappa selv, feks med buss dersom dette er mulig. Møte opp der til avtalt tid - så må pappa deale med det som skjer.

Hvor hard linje du skal legge deg på for å "tvinge gjennom" samvær er opp til deg, men tviler på at det er aktuelt for deg å feks skru av telefonen etter ungene har reist og la alt være opp til far. Ikke være hjemme og ikke ha ute nøkkel så barna kommer seg inn hos deg hvis han ikke er hjemme osv. Det vil til syvende og sist bare gå ut over ungene..... Så det er ikke noen god løsning, selv om jeg vet om folk som har gjort det også, det endte bare tragisk.

Som de andre sier: vær glad for at ungene dine føler at de har hjemmet sitt hjemme hos dere, (det er du nok også!!) og sørg for å rette frustrasjonen der den hører hjemme - mot far.

Kvitt deg med bitterhet og irritasjon, planlegg og tilrettelegg for et godt liv uten hans "lowlife"-innvirken på ditt og din families liv. La han leve sitt eget liv og vit i ditt hjerte at han går glipp av alle de gode øyeblikkene som du og samboer får oppleve sammen med ungene - med god samvittighet!

Veldig godt innlegg! Signerer denne.

[Gjest winda]

Jeg har ingen erfaring med alenemor-med-besøksfar-situasjonen, så dette kan jeg ikke uttale meg om.

Og jeg har ikke noen problemer med å skjønne at man blir irritert når avtaler ikke holdes og planer må endres i siste liten - hva enten dette skyldes eks-partner eller venner eller familie.

Men jeg stusser litt over det veldige fokuset du har i innlegget ditt på dette å være alene bare dere to. Vi som lever sammen med felles barn og som har hatt svært liten tilgang på barnevakt opp igjennom årene har jo nesten aldri hatt "barnefri". Men nå som vi har ung tenåring, merker vi jo at vi har stadig mer tid alene uten barn - fordi han stadig oftere henger sammen med venner istedenfor oss. Og han er bare 13 - jeg klarer vanskelig å se for meg det ekstreme behovet for 'alenetid' utover det som 'kommer av seg selv' når man har en 17-åring.

Helt enig i dette. Jeg reagerer også på dette med å ha alenetid som foreldre. Jeg bor sammen med barnefaren og det er vanlig at barna er her hele tiden, ellers må vi ha barnevakt. Fungerer ikke samværet med faren, noe som jeg forstår har pågått over tid, så må jo planleggingen legges opp deretter.

[Gjest winda]

Når far ikke stiller opp når han lover, når du ytrer ønske om alenehelg, hvem skal da barna være hos? Hvordan vil barna dine føle seg i denne situasjonen?

[PieLill]

Virker som du har så mye oppdemmet frustrasjon at du får problemer med å skille snørr og barter. Forstår godt at du blir eitrende sint. Men kanskje bedre og se seg om etter andre mestringsstrategier.

For det første. Det blir helt feil å anse det som et problem at barna er hjemme i sitt eget hjem så du/dere ikke får barnefri. Ungene bor der. De må ha rett til å være der. En ungdom må føle seg ganske klein om en forelder tenner på alle plugger fordi forelderen ikke blir kvitt ham/henne i helga.

Barnefri må planlegges på en annen måte og med mer pålitelige støttespillere enn barnefaren.

For det andre. Jeg synes ikke ungdommen skal bebreides fordi de ikke orker å hamle opp med en upålitelig og uberegnelig far. Strengt talt klarer ikke du det heller. Og det var ikke ungene som valgte den faren...

Ungene kommer mellom barken og veden. Hva skulle de sagt til faren? "Du har med å komme å hente oss omgående din j... drittsekk." De har ikke så mye annet valg enn å tilpasse seg farens luner.

For det tredje. Kanskje en idé å deligere en del ansvar. I stedet for å være sint for alt du måtte gjøre, kunne du kanskje spurt ungdommen hvordan situasjonen skulle løses. "Jeg har ikke handlet for dette. Kunne en av dere dratt på butikken? Eller kanskje du heller vil slenge sammen en vaffelrøre?"

Å redde situasjonen kan være et fellesprosjekt, ikke din sure jobb. Et annet alternativ kunne vært å la ungdommen være hjemme alene den kvelden mens du og din kjære gikk ut for å spise eller noe annet hyggelig.

For det fjerde. Kanskje grunnen til at du blir den store stygge ulven er at du gir barna skyldfølelse og stiller dem i en situasjon de opplever som umulig. Det kan også handle om at de følte seg en smule uvelkomne i eget hjem. Er det mulig de har følt seg som en byrde. Kan hende ville de foretrukket en vennlig stemning og lite smågodt på bordet, fremfor en sur mor.

Ble ungdommen skjøvet i et hjørne der de enten måtte ta på seg skyld over ting de ikke har reell kontroll over eller bli sint på deg?

Kanskje det kan være nyttig for deg å tenke gjennom om du gir med bebreidelse. Bebreidelse over manglende verdsettelse. Bebreidelse av faren over at du må ta dette slitet. Om så er tilfelle, vil det kanskje være bedre om du heller gir mindre, men at det du gir kommer innpakket i glede og velvilje.

Jeg forsøker ikke å være en besservisser, selv om det jeg har skrevet kan låte en smule plump og forenklet. Jeg forstår veldig godt din reaksjon og eksplosjon. Men kanskje vil du ved en senere anledning ha nytte av å kunne se situasjonen fra en litt annen vinkel.

mvh

[PieLill]

Jeg så ikke før nå at hun hadde samboer, jeg leste det kun som at de var kjærester.

Og da synes jeg også at saken er litt annerledes.

Men jeg kan godt forstå frustrasjonen hennes, og særlig f.eks hvis de skulle reise bort i helga.

En 17-åring og et yngre søsken i tenårene kan vel strengt talt klare seg alene en helg.

mvh

[mariaflyfly]

En 17-åring og et yngre søsken i tenårene kan vel strengt talt klare seg alene en helg.

mvh

Ja, det er i grunnen sant. Ihvertfall hvis det finnes en nabo eller annen bekjent som kan kontaktes dersom det skulle være noe.

[PieLill]

Da ville far blitt sjeleglad, hadde han sluppet å hente og levere. faktisk så har jeg fått telefon om at jeg må hente de hvis ikke så blir de ikke levert, for han har gjort et eller annet eller det er noe. Jeg orker ikke legge ting mer til rette for ham en det jeg har gjort til nå. I alle år har jeg dekket over ham, styret med å få i gang samvær osv osv men det må vel snart være slutt å jobbe for to? Ungdommene er jo så store nå.

Jeg sa til ungdommen at det fikk bli deres oppgave å passe på faren sin siden han ikke klarte det selv. Siden de ikke brydde seg noe særlig om han kom eller ikke, og det var greit å bli henta på lørdag i steden for fredag så fikk de fremover sende ham en melding/ringe en stund før han skulle hente dem, og passe på klokka at de ble levert til tiden. (har en tendens til å komme opptil timer for tidlig)

Så min "straff" til ungdommen for at de ikke setter krav til ham på noe vis var å gi dem mer oppgaver rundt samværet. Og det var det jeg fikk dårlig samvittighet for, at jeg krever noe av dem oppi dette.

Selv om jeg høres egoistisk og sær ut at jeg ikke vil kjøre dem så vil nok ikke det bli aktuellt, jeg har alt rundt konfirmasjoner, skoleting, bursdager, osv og alt de trenger må søkes gjennom NAV, briller osv. Ingen ting går enkelt. Jeg orker ikke med å legge mer til rette nå. Det gjorde jeg utrolig mye før om årene.

''Jeg sa til ungdommen at det fikk bli deres oppgave å passe på faren sin siden han ikke klarte det selv. Siden de ikke brydde seg noe særlig om han kom eller ikke, og det var greit å bli henta på lørdag i steden for fredag så fikk de fremover sende ham en melding/ringe en stund før han skulle hente dem, og passe på klokka at de ble levert til tiden. (har en tendens til å komme opptil timer for tidlig)

Så min "straff" til ungdommen for at de ikke setter krav til ham på noe vis var å gi dem mer oppgaver rundt samværet. Og det var det jeg fikk dårlig samvittighet for, at jeg krever noe av dem oppi dette.''

Du har ordnet opp for faren med penger, gaver, bilkriser og jeg vet ikke hva, og så bebreider du ungdommen for at de ikke stiller krav... Blir ikke det en selvmotsigelse?

Er du mer frustrert over at de ikke blir like sinte som deg enn at de ikke stiller krav. Husk at det er mye vanskeligere å være sint og forbitret på en forelder enn en ex. Det er også vanskeligere å bli sint på forelder A om forelder B er så sint på A at man føler man må forsvare A. Det er heller ikke lett å bli sint på kommando.

Hvorfor har forresten ungene fortsatt kontakt med faren? Fordi de ønsker det? Fordi de tror de må? Fordi de tror du ønsker det? Av skyldfølelse? Har barna fått mulighet til å gjøre seg opp en selvstendig mening og ta sine egne valg på dette området?

mvh

[Gjest MayLynn]

Hva forventer du egentlig? Hun har ikke hatt en barnefri helg på flere måneder, og når det først skal skje, backer faren ut i siste lita, og hennes planer må avlyses.

Innlegget hennes bærer preg av fortvilelse rundt at faren aldri prioriterer barna sine, noe denne moren gjør alle andre dager i året. Jeg synes ikke det er rart at hun ble oppgitt i går når dette skjedde nok en gang. Hun blir forbanna på faren og tar det ut på ungene. Vi har vel alle kjefta på ungene våre en eller annen gang uten at det egentlig var så veldig fortjent? Det er lov å gjøre feil. At hun uttrykker frustrasjon over at ungene måtte være hjemme, handler mer om at hun var sur på faren enn på ungene,

tror

Reagerer litt på skilte og dette med å ha barnefri helg... det har da ikke folk som ikke har gått fra hverandre? Greit nok - man er jo begge foreldrene - men mange er jo også etablerte på nytt og er to voksne. Og hadde jeg vært skilt så hadde jeg jo syntes at det hadde vært forferdelig å ikke se barna en hel helg...

[PieLill]

For noen foreldre så er det det. Har ikke vært det for denne pappan, han lar det glatt gå åtte måneder og mer uten hverken samvær eller telefoner uten problem. Hadde ikke jeg ringt og tatt ham et tak så hadde det vel ikke blitt noe samvær etter åtte måneder heller.

Jeg er så klart svært takknemmelig over at jeg har flotte ungdommer som trives hjemme og som jeg kan få dele så masse med.

Men jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg skal ugleses når jeg sier min mening når den ikke passer de andre, mens far kan føre seg komplett tosk hele tiden uten å få en eneste kommentar tilbake. Derfor ble jeg irritert i går og satte krav fremover til ungdommene. Synd det ble sånn, men de må snart være store nok til å tåle å høre litt krav og misnøye også føler jeg.

''Men jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg skal ugleses når jeg sier min mening når den ikke passer de andre, mens far kan føre seg komplett tosk hele tiden uten å få en eneste kommentar tilbake. Derfor ble jeg irritert i går og satte krav fremover til ungdommene. Synd det ble sånn, men de må snart være store nok til å tåle å høre litt krav og misnøye også føler jeg.''

Om du klarer å la være å si din mening, gir du barna mulighet til å danne seg en selvstendig mening. Selv nesten voksne barn vil lett kunne føle seg forpliktet til å forsvare en forelder som (med rette eller ikke) blir dømt nord og ned.

Barna må også ha lov å være glad i faren selv om han er så upålitelig.

mvh

[PieLill]

Ja, det er i grunnen sant. Ihvertfall hvis det finnes en nabo eller annen bekjent som kan kontaktes dersom det skulle være noe.

17-18- åringer flytter på hybel. De bør kunne klare seg selv, selv uten nabo.

Men det er jo ikke sikkert alle gjør det selv om jeg mener de burde...

;-)

mvh

[mariaflyfly]

17-18- åringer flytter på hybel. De bør kunne klare seg selv, selv uten nabo.

Men det er jo ikke sikkert alle gjør det selv om jeg mener de burde...

;-)

mvh

Selvfølgelig. Men dersom 17-åringen finner på å ha hjemme-aleinefest og driter i den på 14, kan det jo bli interessant.

[mariaflyfly]

Reagerer litt på skilte og dette med å ha barnefri helg... det har da ikke folk som ikke har gått fra hverandre? Greit nok - man er jo begge foreldrene - men mange er jo også etablerte på nytt og er to voksne. Og hadde jeg vært skilt så hadde jeg jo syntes at det hadde vært forferdelig å ikke se barna en hel helg...

Det er veldig stor forskjell på å være en og to voksne i hverdagen. At man har behov for et pusterom i form av en frihelg i ny og ne, er ikke så veldig rart.

[PieLill]

Selvfølgelig. Men dersom 17-åringen finner på å ha hjemme-aleinefest og driter i den på 14, kan det jo bli interessant.

En effekt av det kan være at 14-åringen blir avholdsmenneske fordi det er fullstendig miserabelt å omgås fulle eldre tenåringer. Rengjøringen dagen etterpå for å slette sporene til mamsen kommer hjem, kan også gjøre et ungt sinn svært så edruelig.

;-)

mvh

[Gjest MayLynn]

Virker som du har så mye oppdemmet frustrasjon at du får problemer med å skille snørr og barter. Forstår godt at du blir eitrende sint. Men kanskje bedre og se seg om etter andre mestringsstrategier.

For det første. Det blir helt feil å anse det som et problem at barna er hjemme i sitt eget hjem så du/dere ikke får barnefri. Ungene bor der. De må ha rett til å være der. En ungdom må føle seg ganske klein om en forelder tenner på alle plugger fordi forelderen ikke blir kvitt ham/henne i helga.

Barnefri må planlegges på en annen måte og med mer pålitelige støttespillere enn barnefaren.

For det andre. Jeg synes ikke ungdommen skal bebreides fordi de ikke orker å hamle opp med en upålitelig og uberegnelig far. Strengt talt klarer ikke du det heller. Og det var ikke ungene som valgte den faren...

Ungene kommer mellom barken og veden. Hva skulle de sagt til faren? "Du har med å komme å hente oss omgående din j... drittsekk." De har ikke så mye annet valg enn å tilpasse seg farens luner.

For det tredje. Kanskje en idé å deligere en del ansvar. I stedet for å være sint for alt du måtte gjøre, kunne du kanskje spurt ungdommen hvordan situasjonen skulle løses. "Jeg har ikke handlet for dette. Kunne en av dere dratt på butikken? Eller kanskje du heller vil slenge sammen en vaffelrøre?"

Å redde situasjonen kan være et fellesprosjekt, ikke din sure jobb. Et annet alternativ kunne vært å la ungdommen være hjemme alene den kvelden mens du og din kjære gikk ut for å spise eller noe annet hyggelig.

For det fjerde. Kanskje grunnen til at du blir den store stygge ulven er at du gir barna skyldfølelse og stiller dem i en situasjon de opplever som umulig. Det kan også handle om at de følte seg en smule uvelkomne i eget hjem. Er det mulig de har følt seg som en byrde. Kan hende ville de foretrukket en vennlig stemning og lite smågodt på bordet, fremfor en sur mor.

Ble ungdommen skjøvet i et hjørne der de enten måtte ta på seg skyld over ting de ikke har reell kontroll over eller bli sint på deg?

Kanskje det kan være nyttig for deg å tenke gjennom om du gir med bebreidelse. Bebreidelse over manglende verdsettelse. Bebreidelse av faren over at du må ta dette slitet. Om så er tilfelle, vil det kanskje være bedre om du heller gir mindre, men at det du gir kommer innpakket i glede og velvilje.

Jeg forsøker ikke å være en besservisser, selv om det jeg har skrevet kan låte en smule plump og forenklet. Jeg forstår veldig godt din reaksjon og eksplosjon. Men kanskje vil du ved en senere anledning ha nytte av å kunne se situasjonen fra en litt annen vinkel.

mvh

Flott innlegg - du skrev det jeg tenkte. (Eller - du skrev det mye bedre enn jeg tenkte...)

[Gjest MayLynn]

Virker som du har så mye oppdemmet frustrasjon at du får problemer med å skille snørr og barter. Forstår godt at du blir eitrende sint. Men kanskje bedre og se seg om etter andre mestringsstrategier.

For det første. Det blir helt feil å anse det som et problem at barna er hjemme i sitt eget hjem så du/dere ikke får barnefri. Ungene bor der. De må ha rett til å være der. En ungdom må føle seg ganske klein om en forelder tenner på alle plugger fordi forelderen ikke blir kvitt ham/henne i helga.

Barnefri må planlegges på en annen måte og med mer pålitelige støttespillere enn barnefaren.

For det andre. Jeg synes ikke ungdommen skal bebreides fordi de ikke orker å hamle opp med en upålitelig og uberegnelig far. Strengt talt klarer ikke du det heller. Og det var ikke ungene som valgte den faren...

Ungene kommer mellom barken og veden. Hva skulle de sagt til faren? "Du har med å komme å hente oss omgående din j... drittsekk." De har ikke så mye annet valg enn å tilpasse seg farens luner.

For det tredje. Kanskje en idé å deligere en del ansvar. I stedet for å være sint for alt du måtte gjøre, kunne du kanskje spurt ungdommen hvordan situasjonen skulle løses. "Jeg har ikke handlet for dette. Kunne en av dere dratt på butikken? Eller kanskje du heller vil slenge sammen en vaffelrøre?"

Å redde situasjonen kan være et fellesprosjekt, ikke din sure jobb. Et annet alternativ kunne vært å la ungdommen være hjemme alene den kvelden mens du og din kjære gikk ut for å spise eller noe annet hyggelig.

For det fjerde. Kanskje grunnen til at du blir den store stygge ulven er at du gir barna skyldfølelse og stiller dem i en situasjon de opplever som umulig. Det kan også handle om at de følte seg en smule uvelkomne i eget hjem. Er det mulig de har følt seg som en byrde. Kan hende ville de foretrukket en vennlig stemning og lite smågodt på bordet, fremfor en sur mor.

Ble ungdommen skjøvet i et hjørne der de enten måtte ta på seg skyld over ting de ikke har reell kontroll over eller bli sint på deg?

Kanskje det kan være nyttig for deg å tenke gjennom om du gir med bebreidelse. Bebreidelse over manglende verdsettelse. Bebreidelse av faren over at du må ta dette slitet. Om så er tilfelle, vil det kanskje være bedre om du heller gir mindre, men at det du gir kommer innpakket i glede og velvilje.

Jeg forsøker ikke å være en besservisser, selv om det jeg har skrevet kan låte en smule plump og forenklet. Jeg forstår veldig godt din reaksjon og eksplosjon. Men kanskje vil du ved en senere anledning ha nytte av å kunne se situasjonen fra en litt annen vinkel.

mvh

Flott innlegg - du skrev det jeg tenkte. (Eller - du skrev det mye bedre enn jeg tenkte...)

[Gjest Elextra]

Jeg har ingen erfaring med alenemor-med-besøksfar-situasjonen, så dette kan jeg ikke uttale meg om.

Og jeg har ikke noen problemer med å skjønne at man blir irritert når avtaler ikke holdes og planer må endres i siste liten - hva enten dette skyldes eks-partner eller venner eller familie.

Men jeg stusser litt over det veldige fokuset du har i innlegget ditt på dette å være alene bare dere to. Vi som lever sammen med felles barn og som har hatt svært liten tilgang på barnevakt opp igjennom årene har jo nesten aldri hatt "barnefri". Men nå som vi har ung tenåring, merker vi jo at vi har stadig mer tid alene uten barn - fordi han stadig oftere henger sammen med venner istedenfor oss. Og han er bare 13 - jeg klarer vanskelig å se for meg det ekstreme behovet for 'alenetid' utover det som 'kommer av seg selv' når man har en 17-åring.

''Men jeg stusser litt over det veldige fokuset du har i innlegget ditt på dette å være alene bare dere to. Vi som lever sammen med felles barn og som har hatt svært liten tilgang på barnevakt opp igjennom årene har jo nesten aldri hatt "barnefri". ''

Jeg synes situasjonen blir en annen når barna ikke er felles. Med særkullsbarn må en vel på en annen måte ta hensyn når barna er til stede; med felles barn faller dette mer naturlig. Dermed vil man (kanskje særlig den med stebarn) ha større behov for tid sammen uten barna.