Store barn og samvær med rotete far

[morsan]

''Men jeg stusser litt over det veldige fokuset du har i innlegget ditt på dette å være alene bare dere to. Vi som lever sammen med felles barn og som har hatt svært liten tilgang på barnevakt opp igjennom årene har jo nesten aldri hatt "barnefri". ''

Jeg synes situasjonen blir en annen når barna ikke er felles. Med særkullsbarn må en vel på en annen måte ta hensyn når barna er til stede; med felles barn faller dette mer naturlig. Dermed vil man (kanskje særlig den med stebarn) ha større behov for tid sammen uten barna.

Jeg er enig i at mye kan bli annerledes når barna ikke er felles, men likefullt synes jeg at trådstarer overfokuserte på dette med hvor kjipt det var at barna hennes likevel ble hjemme, når hovedfokuset bør være den kjipe faren og brutte avtaler.

[morsan]

Virker som du har så mye oppdemmet frustrasjon at du får problemer med å skille snørr og barter. Forstår godt at du blir eitrende sint. Men kanskje bedre og se seg om etter andre mestringsstrategier.

For det første. Det blir helt feil å anse det som et problem at barna er hjemme i sitt eget hjem så du/dere ikke får barnefri. Ungene bor der. De må ha rett til å være der. En ungdom må føle seg ganske klein om en forelder tenner på alle plugger fordi forelderen ikke blir kvitt ham/henne i helga.

Barnefri må planlegges på en annen måte og med mer pålitelige støttespillere enn barnefaren.

For det andre. Jeg synes ikke ungdommen skal bebreides fordi de ikke orker å hamle opp med en upålitelig og uberegnelig far. Strengt talt klarer ikke du det heller. Og det var ikke ungene som valgte den faren...

Ungene kommer mellom barken og veden. Hva skulle de sagt til faren? "Du har med å komme å hente oss omgående din j... drittsekk." De har ikke så mye annet valg enn å tilpasse seg farens luner.

For det tredje. Kanskje en idé å deligere en del ansvar. I stedet for å være sint for alt du måtte gjøre, kunne du kanskje spurt ungdommen hvordan situasjonen skulle løses. "Jeg har ikke handlet for dette. Kunne en av dere dratt på butikken? Eller kanskje du heller vil slenge sammen en vaffelrøre?"

Å redde situasjonen kan være et fellesprosjekt, ikke din sure jobb. Et annet alternativ kunne vært å la ungdommen være hjemme alene den kvelden mens du og din kjære gikk ut for å spise eller noe annet hyggelig.

For det fjerde. Kanskje grunnen til at du blir den store stygge ulven er at du gir barna skyldfølelse og stiller dem i en situasjon de opplever som umulig. Det kan også handle om at de følte seg en smule uvelkomne i eget hjem. Er det mulig de har følt seg som en byrde. Kan hende ville de foretrukket en vennlig stemning og lite smågodt på bordet, fremfor en sur mor.

Ble ungdommen skjøvet i et hjørne der de enten måtte ta på seg skyld over ting de ikke har reell kontroll over eller bli sint på deg?

Kanskje det kan være nyttig for deg å tenke gjennom om du gir med bebreidelse. Bebreidelse over manglende verdsettelse. Bebreidelse av faren over at du må ta dette slitet. Om så er tilfelle, vil det kanskje være bedre om du heller gir mindre, men at det du gir kommer innpakket i glede og velvilje.

Jeg forsøker ikke å være en besservisser, selv om det jeg har skrevet kan låte en smule plump og forenklet. Jeg forstår veldig godt din reaksjon og eksplosjon. Men kanskje vil du ved en senere anledning ha nytte av å kunne se situasjonen fra en litt annen vinkel.

mvh

Veldig bra innlegg, PieLill!

[PieLill]

Ja, du har nok kanskje rett. Jeg har disse ungdommene på førsteplass og flyr nok mye mer en som sunt er for at de skal være fornøyde til enhver tid. De fortjener det altså for de er kjekke og greie ungdommer. Men det er klart at de hviler veldig på at mor alltid er der og mor rydder alltid opp, så det er ikke så viktig å dra til far, eller om han svikter, for de har det så greit hjemme.

Sånn sett så er det jo enkelt for far, for han får aldri et negativt ord fra dem, og sier far at han ikke kommer så er det greit, sier han at han kommer en annen dag så er det greit.

Sånn sett så bør jeg ta det som et kompeliment, for ungene blåser jo egentlig i om de drar eller ei Men jeg blir jo litt irritert over forskjellen da, på hvordan det blir mottatt om jeg blir irritert eller han svikter, jeg må innrømme at sjelen min ikke er så hvit

Jeg føler også at jeg kan sette litt krav til tenåringene nå. At de bør sette mer krav til far for å lette trykket her hjemme, så lenge de vil dra til ham. Og at de ikke tar for gitt at mor og far her hjemme alltid sitter hjemme og aldri har noen planer som bør tas hensyn til.

Det er jo vår skyld for vi har jo alltid hatt store smil i ansiktene, uansett om de har dratt eller ikke, så de kan jo ikke plutselig skjønne noe annet liksom. Men jeg måtte jo begynne en gang, så det ble i går. Har dårlig samvittighet da, men det blir jo fort sånn antagelig når en er vant med å være den kjempesnille hele tiden.

''Jeg føler også at jeg kan sette litt krav til tenåringene nå. At de bør sette mer krav til far for å lette trykket her hjemme, så lenge de vil dra til ham...''

Ber du dem ikke da gjøre noe du selv ikke har klart? Kanskje de som deg har innsett at skal de han noen som helst kontakt blir det på pappas vidløftige vilkår.

''...Og at de ikke tar for gitt at mor og far her hjemme alltid sitter hjemme og aldri har noen planer som bør tas hensyn til. ''

Der kan jo noen og enhver ha en jobb å ta fatt i. Ungene er så store nå at om pappaen avlyser en avtale, skal ikke dere voksne behøve og omkalfatre på alt. Da kan ungene styre seg selv en stund og dere kan gjøre det dere har planlagt. Var planen tosomhet hjemme, kan dere kanskje heller gå ut å spise, besøke venner eller noe annet dere setter pris på.

Det virker litt som du fortsatt føler en forpliktelse til å fullstendig dekke hullene faren lager. Kanskje du kan slutte med det. Kanskje du i stor grad kan overlate til tenåringene selv å tette hullene. Om du lot dem velge, ville de kanskje foretrekke det fremfor den umulige oppgaven å holde ungene på tå hev.

''Det er jo vår skyld for vi har jo alltid hatt store smil i ansiktene, uansett om de har dratt eller ikke, så de kan jo ikke plutselig skjønne noe annet liksom. Men jeg måtte jo begynne en gang, så det ble i går. Har dårlig samvittighet da, men det blir jo fort sånn antagelig når en er vant med å være den kjempesnille hele tiden.''

Du trenger nok ikke å fullstendig skjule din frustrasjon over farens upålitelighet. Men du bør avstå fra alt som for ungene kan oppleves som et krav om å ta avstand fra faren. Det blir også urimelig å kreve at de skal holde styr på faren. Det har jo du aldri klart.

Måten og vinklingen du tok det på, var nok ikke helt heldig. Og på sett og vis lot du også faren slippe ansvar i og med at du lot din vrede treffe barna som ikke satte seg opp mot faren.

mvh

[Angustia]

''Jeg føler også at jeg kan sette litt krav til tenåringene nå. At de bør sette mer krav til far for å lette trykket her hjemme, så lenge de vil dra til ham...''

Ber du dem ikke da gjøre noe du selv ikke har klart? Kanskje de som deg har innsett at skal de han noen som helst kontakt blir det på pappas vidløftige vilkår.

''...Og at de ikke tar for gitt at mor og far her hjemme alltid sitter hjemme og aldri har noen planer som bør tas hensyn til. ''

Der kan jo noen og enhver ha en jobb å ta fatt i. Ungene er så store nå at om pappaen avlyser en avtale, skal ikke dere voksne behøve og omkalfatre på alt. Da kan ungene styre seg selv en stund og dere kan gjøre det dere har planlagt. Var planen tosomhet hjemme, kan dere kanskje heller gå ut å spise, besøke venner eller noe annet dere setter pris på.

Det virker litt som du fortsatt føler en forpliktelse til å fullstendig dekke hullene faren lager. Kanskje du kan slutte med det. Kanskje du i stor grad kan overlate til tenåringene selv å tette hullene. Om du lot dem velge, ville de kanskje foretrekke det fremfor den umulige oppgaven å holde ungene på tå hev.

''Det er jo vår skyld for vi har jo alltid hatt store smil i ansiktene, uansett om de har dratt eller ikke, så de kan jo ikke plutselig skjønne noe annet liksom. Men jeg måtte jo begynne en gang, så det ble i går. Har dårlig samvittighet da, men det blir jo fort sånn antagelig når en er vant med å være den kjempesnille hele tiden.''

Du trenger nok ikke å fullstendig skjule din frustrasjon over farens upålitelighet. Men du bør avstå fra alt som for ungene kan oppleves som et krav om å ta avstand fra faren. Det blir også urimelig å kreve at de skal holde styr på faren. Det har jo du aldri klart.

Måten og vinklingen du tok det på, var nok ikke helt heldig. Og på sett og vis lot du også faren slippe ansvar i og med at du lot din vrede treffe barna som ikke satte seg opp mot faren.

mvh

Nok et klokt innlegg fra deg, PieLill!

Jeg har en smule erfaring med denne problemstillinga og kjenner til hvor vanskelig denne balansegangen kan være. Uansett hvor store barna blir bør de ikke utsettes for lojalitetskonflikter, og en dag blir de gamle nok til at de gjennomskuer foreldrene - på godt og vondt.