Når fortelle far at han har blitt far?

[Gjest Joni M.]

Jeg har en sønn på 10 måneder. Jeg har av svært gode grunner unnlatt å opplyse om barnets far. Nå tenker jeg stadig mer på at jeg ønsker å fortelle faren at han faktisk har et barn. Jeg er redd for at jo lenger jeg venter med å fortelle ham, jo vanskeligere vil det bli for ham å forholde seg til barnet. Far kan mest sannsynlig aldri få noe vanlig samvær med barnet (psykisk ustabil og rusproblemer), men han må gjerne komme hit til oss for å være sammen med oss/ham. I forhold til barns identitetsutvikling - når er et passende tidspunkt for å la far og barn møtes?

[filiokus81]

Hm. Jeg kjenner at jeg sannsynligvis ville holdt munnen min godt lukket dersom barnets far var psykisk ustabil og med rusproblemer. Tenk i alle fall grundig over om dette er et menneske du vil innvolvere i ditt barns liv i uoverskuelig fremtid. Du vil også måtte forholde deg til vedkommende i rundt 18 år, minst.

Og hva skjer om far krever samvær uten at du er tilstede?

[mariaflyfly]

Hm. Jeg kjenner at jeg sannsynligvis ville holdt munnen min godt lukket dersom barnets far var psykisk ustabil og med rusproblemer. Tenk i alle fall grundig over om dette er et menneske du vil innvolvere i ditt barns liv i uoverskuelig fremtid. Du vil også måtte forholde deg til vedkommende i rundt 18 år, minst.

Og hva skjer om far krever samvær uten at du er tilstede?

Det var min første reaksjon også.

Når hun alikevel har venta så lenge, ville jeg venta til fyren var rusfri og stabil.

[filiokus81]

Det var min første reaksjon også.

Når hun alikevel har venta så lenge, ville jeg venta til fyren var rusfri og stabil.

Enig med deg.

[Gjest ingen nick]

''I forhold til barns identitetsutvikling - når er et passende tidspunkt for å la far og barn møtes?''

Før barnet blir tre år.

[Gjest verinoca]

Hm. Jeg kjenner at jeg sannsynligvis ville holdt munnen min godt lukket dersom barnets far var psykisk ustabil og med rusproblemer. Tenk i alle fall grundig over om dette er et menneske du vil innvolvere i ditt barns liv i uoverskuelig fremtid. Du vil også måtte forholde deg til vedkommende i rundt 18 år, minst.

Og hva skjer om far krever samvær uten at du er tilstede?

''Og hva skjer om far krever samvær uten at du er tilstede?''

VIKTIG poeng!

[Persille1365381127]

Du har tatt et valg, nå får du stå for det.

Du valgte å få barn med en du ikke ville skulle være far til barnet, du valgte å ikke si noe. Om du sier noe nå så er det to store risikoer du utsetter både deg selv og barnet for - den største er som de andre her svarer; at far faktisk har KRAV på samvær. Vil du utsette både deg og barnet for en person som har disse problemene?

Den andre utfordringen er både det etiske og juridiske at du ikke har informert faren om dette. For det første kan det ende i et høyt konfliktnivå, for det andre har han faktisk en del rettigheter du ikke kan motstride.

Så jeg ville ikke sagt noe om jeg var deg. Du valgte jo å få barn uten å diskutere det med ham, så nå får du takle å leve med samvittigheten din alene. Det er ikke gitt at det blir noe bedre om du sier noe, annet enn for samvittigheten din - og den kan du ikke sette høyest lenger. Nå er det barnet som teller.

Om du ikke ønsker en far skal du heller ikke si noe. Trenger du en far, så får du finne en passende mann og dele livet ditt med.

[Sør]

Du har tatt et valg, nå får du stå for det.

Du valgte å få barn med en du ikke ville skulle være far til barnet, du valgte å ikke si noe. Om du sier noe nå så er det to store risikoer du utsetter både deg selv og barnet for - den største er som de andre her svarer; at far faktisk har KRAV på samvær. Vil du utsette både deg og barnet for en person som har disse problemene?

Den andre utfordringen er både det etiske og juridiske at du ikke har informert faren om dette. For det første kan det ende i et høyt konfliktnivå, for det andre har han faktisk en del rettigheter du ikke kan motstride.

Så jeg ville ikke sagt noe om jeg var deg. Du valgte jo å få barn uten å diskutere det med ham, så nå får du takle å leve med samvittigheten din alene. Det er ikke gitt at det blir noe bedre om du sier noe, annet enn for samvittigheten din - og den kan du ikke sette høyest lenger. Nå er det barnet som teller.

Om du ikke ønsker en far skal du heller ikke si noe. Trenger du en far, så får du finne en passende mann og dele livet ditt med.

Men "Joni M." nevner da ikke noe som helst om at hun plages av "samvittigheten"? Det er da ikke det som det handler om.

Med vennlig hilsen

[Gjest Kayia]

Som mariaflyfly sier: Når far har blitt stabil og rusfri.

Det er mulig det bare handler om formulering, men det er litt uklart om det er for far eller barnet du har snudd mht hvorvidt barn og far skal ha et forhold? Hva har endret seg siden dengang du bestemte at far og barn ikke skulle vite om hverandre?

[Gjest MayLynn]

Du har tatt et valg, nå får du stå for det.

Du valgte å få barn med en du ikke ville skulle være far til barnet, du valgte å ikke si noe. Om du sier noe nå så er det to store risikoer du utsetter både deg selv og barnet for - den største er som de andre her svarer; at far faktisk har KRAV på samvær. Vil du utsette både deg og barnet for en person som har disse problemene?

Den andre utfordringen er både det etiske og juridiske at du ikke har informert faren om dette. For det første kan det ende i et høyt konfliktnivå, for det andre har han faktisk en del rettigheter du ikke kan motstride.

Så jeg ville ikke sagt noe om jeg var deg. Du valgte jo å få barn uten å diskutere det med ham, så nå får du takle å leve med samvittigheten din alene. Det er ikke gitt at det blir noe bedre om du sier noe, annet enn for samvittigheten din - og den kan du ikke sette høyest lenger. Nå er det barnet som teller.

Om du ikke ønsker en far skal du heller ikke si noe. Trenger du en far, så får du finne en passende mann og dele livet ditt med.

Hvorfor nevner du samvittighet? Tror du hun har blitt gravid med ham med vilje?

Eller skal hun ha dårlig samvittighet for ikke å ha fortalt ham det før?

Jeg bare lurer...

[Angustia]

Kjære deg, det er klart at far og barn har krav på å vite om opphavet! Om det er hensiktsmessig med samvær med far på nåværende tidspunkt er en annen diskusjon.- det får dere finne ut av etter hvert

[Persille1365381127]

Hvorfor nevner du samvittighet? Tror du hun har blitt gravid med ham med vilje?

Eller skal hun ha dårlig samvittighet for ikke å ha fortalt ham det før?

Jeg bare lurer...

''Hvorfor nevner du samvittighet? ''

Fordi hun skrev: ''Nå tenker jeg stadig mer på at jeg ønsker å fortelle faren at han faktisk har et barn''

Jeg vet ikke helt hvorfor man ellers skulle tenke mer og mer på det? Mulig det er andre grunner, det var bare den som slo meg som mest nærliggende.

''Tror du hun har blitt gravid med ham med vilje?''

Vet ikke. Men det spiller vel ingen rolle om det var planlagt fra hennes side eller ikke, hun har jo uansett åpenbart tatt valget uten å diskutere det med ham ettersom han ikke vet at han har et barn.

''Eller skal hun ha dårlig samvittighet for ikke å ha fortalt ham det før?''

Det kan jeg heller ikke uttale meg om. Rent personlig synes jeg ikke det er spesielt ok å sette et barn til verden uten at faren vet om det. Det finnes mer etiske måter å gjøre det på. Men det er helt på siden av saken, og ikke relevant i denne sammenheng

[Persille1365381127]

Men "Joni M." nevner da ikke noe som helst om at hun plages av "samvittigheten"? Det er da ikke det som det handler om.

Med vennlig hilsen

Vi vet vel strengt tatt ikke hva det handler om ettersom hun ikke skriver noe om det.

Jeg bare antok at det var samvittighet, siden situasjonen for far ikke har endret seg siden hun ble gravid - og hun skriver at hun har "flere gode grunner" til å ikke ha fortalt om dette før.

Barnet er ikke gammelt nok til å lure på far selv ennå, ei heller stusse over at det ikke er en far. Hun vil ikke ha penger av ham siden hun ikke har ført ham opp, og hun vil ikke at de skal ha samvær. Og i mine tanker gjenstod bare samvittighet som et alternativ når alt overnevnt var utelukket.

[Gjest Joni M.]

Det var min første reaksjon også.

Når hun alikevel har venta så lenge, ville jeg venta til fyren var rusfri og stabil.

Det vil nok mest sannsynlig aldri komme til å skje. Det finnes selvsagt en liten mulighet hvis han blir tilstrekkelig motivert, men jeg er usikker på om jeg tør å ta den sjansen.

[PieLill]

Er far norsk eller utenlandsk statsborger? Finnes det fare for at han tar med seg barnet utenlands?

Hvorfor er du i ferd med å endre mening? Er det savnet av å ha en far inne i bildet? Belastningen ved å bære på hemmeligheten? Et urealistisk håp om at ting skal bli bra? Ha et kritisk blikk til hva du tror du oppnår ved å involvere far.

Du risikerer en far som turer ut og inn av barnets liv og krever sine rettigheter når det passer ham. Det øyeblikket du opplyser hvem faren er, har du gitt fra deg mye av kontrollen over situasjonen. Skulle du siden finne en mann du kan stole på og som ønsker å adoptere barnet, blir ting mer kompliserte.

På den andre siden er risikoen for at barnet vil bebreide deg for å ha forhindret kontakt med faren. Er du ærlig og lar barnet vokse inn i sannheten, blir denne risikoen betydelig mindre.

mvh

[Gjest Joni M.]

Er far norsk eller utenlandsk statsborger? Finnes det fare for at han tar med seg barnet utenlands?

Hvorfor er du i ferd med å endre mening? Er det savnet av å ha en far inne i bildet? Belastningen ved å bære på hemmeligheten? Et urealistisk håp om at ting skal bli bra? Ha et kritisk blikk til hva du tror du oppnår ved å involvere far.

Du risikerer en far som turer ut og inn av barnets liv og krever sine rettigheter når det passer ham. Det øyeblikket du opplyser hvem faren er, har du gitt fra deg mye av kontrollen over situasjonen. Skulle du siden finne en mann du kan stole på og som ønsker å adoptere barnet, blir ting mer kompliserte.

På den andre siden er risikoen for at barnet vil bebreide deg for å ha forhindret kontakt med faren. Er du ærlig og lar barnet vokse inn i sannheten, blir denne risikoen betydelig mindre.

mvh

Han er norsk statsborger. Han har ikke bil og ikke sertifikat og er ikke den som plutselig står på døra mi. Han er godt oppdratt ;-) Han kommer fra en flott og ressurssterk familie, og er familiens såkalte "sorte får".

Det føles vel som mest rettferdig å fortelle ham. Han er en konfliktsky person (han har hatt noen runder med rettsvesenet tidligere) og jeg betviler sterkt at han vil kreve noe som helst. Men jeg har jo selvsagt ingen garanti for det.

[Gjest Joni M.]

Er far norsk eller utenlandsk statsborger? Finnes det fare for at han tar med seg barnet utenlands?

Hvorfor er du i ferd med å endre mening? Er det savnet av å ha en far inne i bildet? Belastningen ved å bære på hemmeligheten? Et urealistisk håp om at ting skal bli bra? Ha et kritisk blikk til hva du tror du oppnår ved å involvere far.

Du risikerer en far som turer ut og inn av barnets liv og krever sine rettigheter når det passer ham. Det øyeblikket du opplyser hvem faren er, har du gitt fra deg mye av kontrollen over situasjonen. Skulle du siden finne en mann du kan stole på og som ønsker å adoptere barnet, blir ting mer kompliserte.

På den andre siden er risikoen for at barnet vil bebreide deg for å ha forhindret kontakt med faren. Er du ærlig og lar barnet vokse inn i sannheten, blir denne risikoen betydelig mindre.

mvh

Han er norsk statsborger. Han har ikke bil og ikke sertifikat og er ikke den som plutselig står på døra mi. Han er godt oppdratt ;-) Han kommer fra en flott og ressurssterk familie, og er familiens såkalte "sorte får".

Det føles vel som mest rettferdig å fortelle ham. Han er en konfliktsky person (han har hatt noen runder med rettsvesenet tidligere) og jeg betviler sterkt at han vil kreve noe som helst. Men jeg har jo selvsagt ingen garanti for det.

[Gjest Joni M.]

Er far norsk eller utenlandsk statsborger? Finnes det fare for at han tar med seg barnet utenlands?

Hvorfor er du i ferd med å endre mening? Er det savnet av å ha en far inne i bildet? Belastningen ved å bære på hemmeligheten? Et urealistisk håp om at ting skal bli bra? Ha et kritisk blikk til hva du tror du oppnår ved å involvere far.

Du risikerer en far som turer ut og inn av barnets liv og krever sine rettigheter når det passer ham. Det øyeblikket du opplyser hvem faren er, har du gitt fra deg mye av kontrollen over situasjonen. Skulle du siden finne en mann du kan stole på og som ønsker å adoptere barnet, blir ting mer kompliserte.

På den andre siden er risikoen for at barnet vil bebreide deg for å ha forhindret kontakt med faren. Er du ærlig og lar barnet vokse inn i sannheten, blir denne risikoen betydelig mindre.

mvh

Han er norsk statsborger. Han har ikke bil og ikke sertifikat og er ikke den som plutselig står på døra mi. Han er godt oppdratt ;-) Han kommer fra en flott og ressurssterk familie, og er familiens såkalte "sorte får".

Det føles vel som mest rettferdig å fortelle ham. Han er en konfliktsky person (han har hatt noen runder med rettsvesenet tidligere) og jeg betviler sterkt at han vil kreve noe som helst. Men jeg har jo selvsagt ingen garanti for det.

[PieLill]

Han er norsk statsborger. Han har ikke bil og ikke sertifikat og er ikke den som plutselig står på døra mi. Han er godt oppdratt ;-) Han kommer fra en flott og ressurssterk familie, og er familiens såkalte "sorte får".

Det føles vel som mest rettferdig å fortelle ham. Han er en konfliktsky person (han har hatt noen runder med rettsvesenet tidligere) og jeg betviler sterkt at han vil kreve noe som helst. Men jeg har jo selvsagt ingen garanti for det.

Hvordan tror du hans familie vil forholde seg til dette?

Hva tror du er best for barnet?

mvh

[Gjest Joni M.]

Hvordan tror du hans familie vil forholde seg til dette?

Hva tror du er best for barnet?

mvh

Jeg tror nok at barnets farmor gjerne vil ha kontakt med barnet. Men dette blir jo kun spekulasjoner. Jeg vet jo ikke. Jeg vet heller ikke hva som er best for barnet - å vokse opp uten å vite hvem faren er og lage seg forestillinger og fantasier om han, eller å treffe ham en gang i blant for å bli kjent. (Han vil selvsagt ikke drikke eller ruse seg når han treffer oss.)