Når fortelle far at han har blitt far?

[mariaflyfly]

Jeg tror nok at barnets farmor gjerne vil ha kontakt med barnet. Men dette blir jo kun spekulasjoner. Jeg vet jo ikke. Jeg vet heller ikke hva som er best for barnet - å vokse opp uten å vite hvem faren er og lage seg forestillinger og fantasier om han, eller å treffe ham en gang i blant for å bli kjent. (Han vil selvsagt ikke drikke eller ruse seg når han treffer oss.)

''(Han vil selvsagt ikke drikke eller ruse seg når han treffer oss.)

''

Hvordan kan du vite dette med sikkerhet? Jeg synes det er naivt å tro dette dersom fyren har et alvorlig rusproblem.

[Gjest Joni M.]

''(Han vil selvsagt ikke drikke eller ruse seg når han treffer oss.)

''

Hvordan kan du vite dette med sikkerhet? Jeg synes det er naivt å tro dette dersom fyren har et alvorlig rusproblem.

Han drakk aldri eller ruset seg når han var sammen med meg. Han sier han drikker/ruser seg når han er alene fordi han er ensom. Han skal selvsagt ikke få ha barnet hos seg alene.

[gullfisk]

Jeg tror nok at barnets farmor gjerne vil ha kontakt med barnet. Men dette blir jo kun spekulasjoner. Jeg vet jo ikke. Jeg vet heller ikke hva som er best for barnet - å vokse opp uten å vite hvem faren er og lage seg forestillinger og fantasier om han, eller å treffe ham en gang i blant for å bli kjent. (Han vil selvsagt ikke drikke eller ruse seg når han treffer oss.)

Du kan ikke kontrollere om han ruser seg eller drikker når han treffer barnet og han kan lett kreve å få samvær uten deg, å være tilstede er ikke noe du har krav på dessverre. Med en oppegående farmor/familie vil jeg tro det er sannsynlig at de ønsker kontakt, men hva gjør du hvis hun/de ønsker masse kontakt type delt omsorg? Altså får sønnen sin til å kreve det slik at hun kan overta? Ikke helt usannsynlig er det vel? Det virker jo ikke som om han kommer til å gi henne andre barnebarn.

Jeg ville diskutert dette svært nøye med noen som har grundig peil på hvilke rettigheter du gir far i det øyeblikket du forteller han det. Nå bare synser du om athan sikkert ikke vil ha samvær (de neste 18 årene?), farmoren sikkert har lyst til å treffe barnet (hvor ofte og hvordan skal det foregå?), at faren ikke vil være ruset og at du skal være tilstede. Ingen ting av dette kan du kontrollere. Tenk deg om og snakk med en ekspert eller fem. Advokat, familierådgivningskontor, NAV?

[gullfisk]

Han drakk aldri eller ruset seg når han var sammen med meg. Han sier han drikker/ruser seg når han er alene fordi han er ensom. Han skal selvsagt ikke få ha barnet hos seg alene.

Du kan ikke bestemme at han ikke skal ha barnet alene.

[mariaflyfly]

Han drakk aldri eller ruset seg når han var sammen med meg. Han sier han drikker/ruser seg når han er alene fordi han er ensom. Han skal selvsagt ikke få ha barnet hos seg alene.

''Han skal selvsagt ikke få ha barnet hos seg alene.

''

Jeg synes du skal sette deg litt mer inn i fars rettigheter før du vurderer hele stuntet ditt. I det du opplyser hvem som er barnets far, har han automatisk en del rettigheter. Dette medfører at du må gi opp en del rettigheter. Hva har du tenkt å gjøre den dagen han krever samvær uten tilsyn?

Du skreiv tidligere at fyren nærmest trua deg til en abort. Er dette virkelig en du ønsker at skal ha del i barnet ditt sin oppvekst? Altså en truende rusmisbruker?

Jeg håper du går mange runder med deg selv før du utsetter deg selv og barnet ditt for dette. Siden du ikke har sagt noe før, gjør du klokt i å droppe det. Eventuelt vente til fyren har vært rusfri og i jobb en stund,

synes

[Gjest Joni M.]

Du kan ikke kontrollere om han ruser seg eller drikker når han treffer barnet og han kan lett kreve å få samvær uten deg, å være tilstede er ikke noe du har krav på dessverre. Med en oppegående farmor/familie vil jeg tro det er sannsynlig at de ønsker kontakt, men hva gjør du hvis hun/de ønsker masse kontakt type delt omsorg? Altså får sønnen sin til å kreve det slik at hun kan overta? Ikke helt usannsynlig er det vel? Det virker jo ikke som om han kommer til å gi henne andre barnebarn.

Jeg ville diskutert dette svært nøye med noen som har grundig peil på hvilke rettigheter du gir far i det øyeblikket du forteller han det. Nå bare synser du om athan sikkert ikke vil ha samvær (de neste 18 årene?), farmoren sikkert har lyst til å treffe barnet (hvor ofte og hvordan skal det foregå?), at faren ikke vil være ruset og at du skal være tilstede. Ingen ting av dette kan du kontrollere. Tenk deg om og snakk med en ekspert eller fem. Advokat, familierådgivningskontor, NAV?

Jeg har snakket med advokat. Far kan ikke bare komme og hente barnet selv om han skulle ønske det. De må først bli kjent. Far bor et stykke unna, så jeg tror ikke han vil klare å gjennomføre noe "bli kjent" opplegg. Skulle han likevel kreve samvær med barnet, er det jo ingen annen løsning enn å gå rettens vei. Han vil ikke få gjennomslag i retten for samvær alene med noe barn. Men slik jeg kjenner ham er det lite sannsynlig at han vil kreve noe som helst. Jeg vet ikke engang om han vil ønske kontakt med barnet. Men da har jeg i hvertfall fortalt han at han har en sønn, slik at han ikke får sjokk hvis han står på døra hans når han er 15 år gammel.

[Gjest Elextra]

Jeg stusser over at så mange mener du ikke bør fortelle om farskapet.

Jeg tenker at det skal svært gode grunner til for å frata far og barn muligheten for å bli kjent på et tidlig tidspunkt, nesten uansett vanskeligheter.

[Gjest Elextra]

Han er norsk statsborger. Han har ikke bil og ikke sertifikat og er ikke den som plutselig står på døra mi. Han er godt oppdratt ;-) Han kommer fra en flott og ressurssterk familie, og er familiens såkalte "sorte får".

Det føles vel som mest rettferdig å fortelle ham. Han er en konfliktsky person (han har hatt noen runder med rettsvesenet tidligere) og jeg betviler sterkt at han vil kreve noe som helst. Men jeg har jo selvsagt ingen garanti for det.

''Det føles vel som mest rettferdig å fortelle ham''

Rettferdig!?

Jeg synes også du bør fortelle, men da først og fremst for barnets skyld.

[Gjest Joni M.]

''Han skal selvsagt ikke få ha barnet hos seg alene.

''

Jeg synes du skal sette deg litt mer inn i fars rettigheter før du vurderer hele stuntet ditt. I det du opplyser hvem som er barnets far, har han automatisk en del rettigheter. Dette medfører at du må gi opp en del rettigheter. Hva har du tenkt å gjøre den dagen han krever samvær uten tilsyn?

Du skreiv tidligere at fyren nærmest trua deg til en abort. Er dette virkelig en du ønsker at skal ha del i barnet ditt sin oppvekst? Altså en truende rusmisbruker?

Jeg håper du går mange runder med deg selv før du utsetter deg selv og barnet ditt for dette. Siden du ikke har sagt noe før, gjør du klokt i å droppe det. Eventuelt vente til fyren har vært rusfri og i jobb en stund,

synes

Det vil aldri skje. Han har så store psykiske problemer at han mest trolig aldri vil komme seg tilbake til arbeidslivet. Men likevel er han barnets far, og jeg mener at det er mest riktig overfor barnet å ha noe kontakt med ham opp gjennom oppveksten.

Jeg har rådført meg med en av norges beste advokater innen barnerett og barnevern. Far må gjerne kreve sine rettigheter, men han vil kun så samvær med oppsyn pga han er så ustabil.

[Gjest Joni M.]

Du kan ikke bestemme at han ikke skal ha barnet alene.

Nei, selvsagt kan jeg ikke det. Men retten kan avgjøre dette.

[Gjest Joni M.]

Jeg stusser over at så mange mener du ikke bør fortelle om farskapet.

Jeg tenker at det skal svært gode grunner til for å frata far og barn muligheten for å bli kjent på et tidlig tidspunkt, nesten uansett vanskeligheter.

Jeg satt akkurat og tenkte det samme som deg. Men det er vel så mange der ute som sitter med dårlige erfaringer i forhold til samarbeid med barnefedre.

[Gjest MayLynn]

''Hvorfor nevner du samvittighet? ''

Fordi hun skrev: ''Nå tenker jeg stadig mer på at jeg ønsker å fortelle faren at han faktisk har et barn''

Jeg vet ikke helt hvorfor man ellers skulle tenke mer og mer på det? Mulig det er andre grunner, det var bare den som slo meg som mest nærliggende.

''Tror du hun har blitt gravid med ham med vilje?''

Vet ikke. Men det spiller vel ingen rolle om det var planlagt fra hennes side eller ikke, hun har jo uansett åpenbart tatt valget uten å diskutere det med ham ettersom han ikke vet at han har et barn.

''Eller skal hun ha dårlig samvittighet for ikke å ha fortalt ham det før?''

Det kan jeg heller ikke uttale meg om. Rent personlig synes jeg ikke det er spesielt ok å sette et barn til verden uten at faren vet om det. Det finnes mer etiske måter å gjøre det på. Men det er helt på siden av saken, og ikke relevant i denne sammenheng

Forstår det fremdeles ikke - det virker nesten som om du mener at man har plikt til å ta abort dersom mannen ikke ønsker barnet?

Har verden virkelig gått så langt?

[nitty-gritty]

Forstår det fremdeles ikke - det virker nesten som om du mener at man har plikt til å ta abort dersom mannen ikke ønsker barnet?

Har verden virkelig gått så langt?

Ingen har plikt til å ta abort. Men man kan jo mene at en kvinne som velger bort p-piller, velger bort angrepillen, velger bort abort og velger å bære fram barnet til tross for farens innvendinger - burde ta ansvaret alene.

Med valgfrihet kommer ansvar.

"Tenk før du har sex." Joda, menn burde tenke over hvem de har sex med og om de ønsker denne kvinnen som en potensiell mor til deres barn (og ikke minst om de ønsker barn). Saken er allikevel den at vi lever i en verden hvor det aller meste av sex er for moro skyld og de aller færreste tenker på babyer når de har seg.

[Angustia]

Det vil aldri skje. Han har så store psykiske problemer at han mest trolig aldri vil komme seg tilbake til arbeidslivet. Men likevel er han barnets far, og jeg mener at det er mest riktig overfor barnet å ha noe kontakt med ham opp gjennom oppveksten.

Jeg har rådført meg med en av norges beste advokater innen barnerett og barnevern. Far må gjerne kreve sine rettigheter, men han vil kun så samvær med oppsyn pga han er så ustabil.

''Men likevel er han barnets far, og jeg mener at det er mest riktig overfor barnet å ha noe kontakt med ham opp gjennom oppveksten. ''

Her har du min fulle støtte! Lykke til :-)

[Gjest MayLynn]

Jeg stusser over at så mange mener du ikke bør fortelle om farskapet.

Jeg tenker at det skal svært gode grunner til for å frata far og barn muligheten for å bli kjent på et tidlig tidspunkt, nesten uansett vanskeligheter.

Enig

[PieLill]

Det vil aldri skje. Han har så store psykiske problemer at han mest trolig aldri vil komme seg tilbake til arbeidslivet. Men likevel er han barnets far, og jeg mener at det er mest riktig overfor barnet å ha noe kontakt med ham opp gjennom oppveksten.

Jeg har rådført meg med en av norges beste advokater innen barnerett og barnevern. Far må gjerne kreve sine rettigheter, men han vil kun så samvær med oppsyn pga han er så ustabil.

Jeg tror du sterkt undervurderer hvor mye helvete det er mulig for ham å lage og vilken påkjenning dette kan bli for deg og barnet. Jeg tror også du overvurderer styrken, integriteten og treffsikkerheten i rettsvesnet.

Det er ikke så mange uker siden det verserte en sak i media der en mor av barnevernet hadde fått forbud mot å sende barnet til far, mens rettsvesenet påla henne å sende barnet alene til far.

Hva er det verste som kan skje om du ikke forteller ham det?

Hva er det verste som kan skje om du forteller ham det?

I forhold til det sistnevnte, å involvere far, er det en reell fare for at han får hovedomsorgen for barnet. Det er også en reell fare for at han kan komme til å terrorisere deg og barnet.

Barns primære behov er ikke biologiske foreldre, men stabile omsorgspersoner. Du behøver ikke lyve for barnet, men la barnet vokse inn i sannheten. Til å begynne med kan barnet få vite at pappa bor et annet sted. Så kan man gradvis, ved behov, utvide til at pappaen var for syk til å klare å være pappa. Så lenge man ikke lyver for barnet, vil det sannsynligvis ikke skape for store tumulter etter som barnet vokser til.

Mange adopterte barn vokser opp uten å kjenne sine biologiske foreldre, og det går stort sett ganske greit. Et fåtall velger å oppsøke sine biologiske foreldre som voksne. Flertallet velger å ikke gjøre det. Det viktigste er at foreldrene de vokser opp med er gode, stabile omsorgspersoner og er ærlige med barna i forhold til at de er adopterte.

mvh

[PieLill]

Nei, selvsagt kan jeg ikke det. Men retten kan avgjøre dette.

Og du har ikke kontroll over hva retten kommer fram til.

Det er sannsynlig at han ikke vil få omsorgen, men du stiller helt uten garantier. Jus er ikke det samme som riktig eller rettferdig.

Jeg tror kanskje du undervurderer hvilken påkjenning et rettsoppgjør vil være, både fysisk, psykisk og økonomisk. Det er ikke bare å føre en sak for retten og så ordner alt seg.

mvh

[Atene]

Nei, selvsagt kan jeg ikke det. Men retten kan avgjøre dette.

Da kan du jo bare håpe at retten ser det på samme måte som deg. Det har du ingen garanti for.

Og prosessen dit koster uansett - både økonomisk og mentalt for deg. Hva er viktigst for barnet ditt her - å ha en mor som slipper denne bekymringen, eller å treffe en dårlig egnet far et par ganger i året?

Jeg ville ikke tatt risikoen.

[PieLill]

Han drakk aldri eller ruset seg når han var sammen med meg. Han sier han drikker/ruser seg når han er alene fordi han er ensom. Han skal selvsagt ikke få ha barnet hos seg alene.

Har han på noe tidspunkt opptrått fysisk eller psykisk truende overfor deg? Har han noen gang brutalt (fysisk eller psykisk) forsøkt å presse deg til noe du ikke vil?

Hvordan har han tidligere taklet uenighet dere imellom?

Dette kan gi deg en pekepinne på hvordan det blir å involvere ham som far.

mvh

[PieLill]

Jeg stusser over at så mange mener du ikke bør fortelle om farskapet.

Jeg tenker at det skal svært gode grunner til for å frata far og barn muligheten for å bli kjent på et tidlig tidspunkt, nesten uansett vanskeligheter.

Jeg tenker at det er mange ting som er verre enn å vokse opp uten å kjenne en ene eller begge av sine biologiske foreldre.

Jeg har sett meg mektig lei på fedre og mødre som turer ut og inn av barnas liv slik de finner for godt.

Mange av disse barna tror jeg ville hatt en langt bedre oppvekst om de slapp å forholde seg til den/de biologiske forelderen/foreldrene før de var voksne.

mvh