Når fortelle far at han har blitt far?

[PieLill]

Hæ? Hvor får du det fra?

Hun ble gravid, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren. Hun fikk barn, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren.

Når hun så (nesten ett år senere) skriver at hun tenker mer og mer på å si det, så er det ikke noe rart at man stiller spørsmåltegn ved hvorfor?

Hun har jo tatt denne beslutningen selv på alle tidligere tidspunkt, og nå skal hun plutselig involvere ham?

For meg er det ingen åpenbar forklaring for hvorfor man velger det når det verken er snakk om ønske om samvær, penger eller praktiske ting - derfor antok jeg at det var av samvittighets hensyn.

Det har ingenting med tidligere beslutninger å gjøre, og heller ingenting med hva jeg måtte mene om beslutningen som allerede er tatt.

''Hun ble gravid, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren. Hun fikk barn, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren.''

Hun fortalte at hun var gravid til barnefaren, og han nærmest truet henne til abort. Hun lot ham derfor tro at hun tok abort.

mvh

[PieLill]

Jeg vil ikke gjøre dette om til en abort-diskusjon, men jeg sa da ikke på noe tidspunkt at abort er en plikt. Jeg sa at kvinner som velger å sette barn til verden mot farens ønske må ta konsekvensene av det.

Men har vel til alle tider og de fleste om ikke alle kulturer hat måter å kunne løpe fra sitt ansvar som far.

Og gi menn rett til å løpe fra ansvaret fordi kvinnen ikke vil tvinges til abort er i praksiss å innføre abortplikt. Drep babyen i magen eller skyld deg selv!

mvh

[Gjest ingen nick]

Skal man la et barn treffe faren sin, bør det være en far som kan ha noe positivt å bidra med, tre år eller ikke.

Barn takler helt greit å vokse inn i sannheten om hvem en biologisk forelder som barnet ikke har kontakt med er.

mvh

''Barn takler helt greit å vokse inn i sannheten om hvem en biologisk forelder som barnet ikke har kontakt med er.''

Barna vil alltid savne det å kjenne til sitt biologiske opphav. Her er det en farmor som kan ivareta bestemorrollen og barn trenger å ha og kjenne til sin biologiske tilhørighet, det gir trygghet i forhold til egen identitet.

[PieLill]

Nei, jeg synes ikke de skal ta alle kostnader. De vil uansett få statsen barnebidrag om far er ukjent, men det er ingen grunn til å skåne en biologisk far fra den økonomiske byrden (med mindre det er et ønske man selv har).

Jeg ville aldri satt et barn til verden som ikke var ønsket av begge foreldre, men jeg ville heller aldri meldt meg inn i den norske kirke eller reist til syden med et spedbarn. Det betyr ikke at jeg har negative tanker om de som velger annerledes.

Poenget mitt er at kvinner kan ikke bli gravide med en fyr som definitivt ikke vil ha barn og så tro at ting vil bli annerledes på noe tidspunkt. Hvis faren tar ansvar for barnet på tross av sine personlige følelser, så er det en bonus. Det finnes ikke en eneste fornuftig måte man kan tvinge noen til å ha samvær med, være glad i eller på andre vis ta vare på et barn.

Kanskje kvinnene burde vurdere litt nøyere hvem de har sex med, i like stor grad som menn burde tenke før de har sex uten å ønske seg en unge?

Man kan forbanne og kjefte og ville noe annerledes så mye man ønsker, men det vil neppe forandre virkeligheten. Får man barn med noen som absolutt ikke vil ha barn, så må man være forberedt på å ta ansvaret selv.

''Poenget mitt er at kvinner kan ikke bli gravide med en fyr som definitivt ikke vil ha barn og så tro at ting vil bli annerledes på noe tidspunkt. Hvis faren tar ansvar for barnet på tross av sine personlige følelser, så er det en bonus. Det finnes ikke en eneste fornuftig måte man kan tvinge noen til å ha samvær med, være glad i eller på andre vis ta vare på et barn.''

Det merkelige er jo at en kvinne som oppførte seg på samme måte ville oppleve en massiv fordømmelse, mens en mann kan komme unna med det på en helt annen måte.

Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen. Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.

mvh

[Gjest ingen nick]

Det kan barnet få vite etter hvert.

Men jeg ville ikke involvert en far som fort kunne ta langt mer enn han gav om jeg kunne unngå det.

mvh

Jeg tenkte bare på hva det er best for barnet, og da mener jeg at det er til gagn for det om det får vite om hvem faren er når det er gammel nok til å savne en far i livet sitt. Dessuten var det snakk om en farmor som kunne bli en ressursperson i barnets liv.

Konflikter i forhold til samvær, har jeg ingen erfaring med. Derimot ser jeg et barn som sårt savner en pappa i livet sitt og kaller mange menn for pappa fordi pappaen er død og alle andre har en pappa.

[nitty-gritty]

''Poenget mitt er at kvinner kan ikke bli gravide med en fyr som definitivt ikke vil ha barn og så tro at ting vil bli annerledes på noe tidspunkt. Hvis faren tar ansvar for barnet på tross av sine personlige følelser, så er det en bonus. Det finnes ikke en eneste fornuftig måte man kan tvinge noen til å ha samvær med, være glad i eller på andre vis ta vare på et barn.''

Det merkelige er jo at en kvinne som oppførte seg på samme måte ville oppleve en massiv fordømmelse, mens en mann kan komme unna med det på en helt annen måte.

Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen. Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.

mvh

''Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen.''

Hun ville fått masse støtte og hjelp. Jeg har heller aldri hørt fordømmelse av kvinner som tar abort, adopterer bort eller ønsker fosterhjem til barnet/barna sine.

[nitty-gritty]

''Poenget mitt er at kvinner kan ikke bli gravide med en fyr som definitivt ikke vil ha barn og så tro at ting vil bli annerledes på noe tidspunkt. Hvis faren tar ansvar for barnet på tross av sine personlige følelser, så er det en bonus. Det finnes ikke en eneste fornuftig måte man kan tvinge noen til å ha samvær med, være glad i eller på andre vis ta vare på et barn.''

Det merkelige er jo at en kvinne som oppførte seg på samme måte ville oppleve en massiv fordømmelse, mens en mann kan komme unna med det på en helt annen måte.

Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen. Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.

mvh

''Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen.''

Hun ville fått masse støtte og hjelp. Jeg har heller aldri hørt fordømmelse av kvinner som tar abort, adopterer bort eller ønsker fosterhjem til barnet/barna sine.

[PieLill]

''Barn takler helt greit å vokse inn i sannheten om hvem en biologisk forelder som barnet ikke har kontakt med er.''

Barna vil alltid savne det å kjenne til sitt biologiske opphav. Her er det en farmor som kan ivareta bestemorrollen og barn trenger å ha og kjenne til sin biologiske tilhørighet, det gir trygghet i forhold til egen identitet.

Vi har etter hvert ganske mye erfaring med adopsjon her til lands. For et mindretall av de adopterte er det så viktig å kjenne sitt biologiske opphav at de som ungdom eller voksne forsøker å finne dem. For flertallet er det ikke slik. Mange bryr seg faktisk ikke og føler ikke at de trenger andre foreldre og søsken enn sin adopsjonsfamilie.

I dette tilfellet ville det heller ikke bety at barnet for alltid var avskåret fra å treffe faren. Bare at barnet slipper å dras inn i farens kaotiske liv som liten.

mvh

[PieLill]

''Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen.''

Hun ville fått masse støtte og hjelp. Jeg har heller aldri hørt fordømmelse av kvinner som tar abort, adopterer bort eller ønsker fosterhjem til barnet/barna sine.

''Hun ville fått masse støtte og hjelp. Jeg har heller aldri hørt fordømmelse av kvinner som tar abort, adopterer bort eller ønsker fosterhjem til barnet/barna sine.''

Det eneste jeg ikke har opplevd kraftig fordømmelse av er kvinner som tar abort.

mvh

[Persille1365381127]

''Hun ble gravid, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren. Hun fikk barn, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren.''

Hun fortalte at hun var gravid til barnefaren, og han nærmest truet henne til abort. Hun lot ham derfor tro at hun tok abort.

mvh

Ja, jeg så det senere. Det sto jo ikke noe om det i hovedinnlegget, der fikk jeg inntrykk av at han ikke visste.

Men det gjør egentlig bare spørsmålet ennå mer gjeldende; når hun valgte å lyve om det, hvorfor skal hun fortelle det nå?

Nå har hun skrevet en del etter at jeg stilte spørsmålet, så jeg ser at hun har noen forklaringer på dette. Jeg er likevel kritisk til å si noe, jeg synes hun er naiv i forhold til konsekvensene når situasjonen er som den er.

Det ville ikke vært første gang noen opptrådte annerledes enn man forventet når det kommer til en slik sak. Hvem vet, kanskje det plutselig blir superviktig for ham å ha delt omsorg for dette barnet og at han tenker at det er det som skal gi livet hans mening nå. Dermed er han ikke så konfliktsky lenger, og setter alt inn i kampen på å få det samværet han har krav på som et minimum - og deretter hvertfall halvparten.

Og ettersom hun da bevisst har lurt ham ved å lyve om en abort, så stiller ikke det henne i et godt lys. Ettersom han ikke er dømt for noe, eller har en påvist psykisk lidelse (om jeg husker rett?) så er det heller ingen grunn til at han ikke skal få det som han vil.

Det blir ord mot ord, og et helt uskyldig barn i midten....

Men det er bare min mening

[Persille1365381127]

Jeg tenkte bare på hva det er best for barnet, og da mener jeg at det er til gagn for det om det får vite om hvem faren er når det er gammel nok til å savne en far i livet sitt. Dessuten var det snakk om en farmor som kunne bli en ressursperson i barnets liv.

Konflikter i forhold til samvær, har jeg ingen erfaring med. Derimot ser jeg et barn som sårt savner en pappa i livet sitt og kaller mange menn for pappa fordi pappaen er død og alle andre har en pappa.

''Konflikter i forhold til samvær, har jeg ingen erfaring med.''

Men det er det ganske mange andre som har, og mange som også har hatt et helt uproblematisk forhold til dette før de sto godt plantet i det selv. De fleste blir tatt helt på sengen, og "hadde aldri forventet dette" av den andre, og begge har gjerne samme oppfatning.

''Derimot ser jeg et barn som sårt savner en pappa i livet sitt og kaller mange menn for pappa fordi pappaen er død og alle andre har en pappa.''

Det trenger ikke nødvendigvis handle om en pappa, men kanskje mangel av mannspersoner? Og kanskje også noe om hvordan omgivelsene er.

Dersom barnet er vant til andre barn med to mødre, to fedre, kun mor, kun far, ikke biologiske foreldre (adopterte der barn og foreldre åpenbart har forskjellig opprinnelse), bare besteforeldre osv - så ville kanskje ikke problemet være like stort.

Dette vil variere fra barn til barn og miljø til miljø, og det er langt lettere å legge til rette for en god opplevelse her enn i den første problemstillingen der foreldrene er i konflikt.

[Persille1365381127]

''Barn takler helt greit å vokse inn i sannheten om hvem en biologisk forelder som barnet ikke har kontakt med er.''

Barna vil alltid savne det å kjenne til sitt biologiske opphav. Her er det en farmor som kan ivareta bestemorrollen og barn trenger å ha og kjenne til sin biologiske tilhørighet, det gir trygghet i forhold til egen identitet.

''Barna vil alltid savne det å kjenne til sitt biologiske opphav.''

Det vet vi strengt tatt ingenting om.

''barn trenger å ha og kjenne til sin biologiske tilhørighet, det gir trygghet i forhold til egen identitet''

Det vet vi heller ingenting om. Om det stemte for alle barn så er det overraskende mange adoptivbarn som klarer seg likevel...

[Persille1365381127]

''Poenget mitt er at kvinner kan ikke bli gravide med en fyr som definitivt ikke vil ha barn og så tro at ting vil bli annerledes på noe tidspunkt. Hvis faren tar ansvar for barnet på tross av sine personlige følelser, så er det en bonus. Det finnes ikke en eneste fornuftig måte man kan tvinge noen til å ha samvær med, være glad i eller på andre vis ta vare på et barn.''

Det merkelige er jo at en kvinne som oppførte seg på samme måte ville oppleve en massiv fordømmelse, mens en mann kan komme unna med det på en helt annen måte.

Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen. Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.

mvh

''Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.''

Det er ingenting som gir ham rett til det. Men poenget her var hennes forventninger om at det skulle bli annerledes bare barnet kom til verden.

Hun ble gravid, han ville ikke har barnet. Han ville faktisk ha barnet så lite at han forsøkte å true henne til abort. Hun lyver om at hun tar abort. Etter 16 måneder (sånn ca) så kommer hun og forteller om hans 10 måneder gamle baby.

Å tro at han blir glad og vil ta ansvar da er i beste fall naivt.

Å håpe at han med tiden vil endre syn og ville delta er greit nok, men å ha forventninger til at alt skal være annerledes bare barnet har kommet til verden er urealistisk.

Han er ikke fritatt fra ansvar, men hun må også anta at dette blir konfliktfylt - enten hun liker det eller ikke. Som nitty-gritty sier; alt utover økonomisk bidrag er en bonus når situasjonen er som den er.

[nitty-gritty]

''Hun ville fått masse støtte og hjelp. Jeg har heller aldri hørt fordømmelse av kvinner som tar abort, adopterer bort eller ønsker fosterhjem til barnet/barna sine.''

Det eneste jeg ikke har opplevd kraftig fordømmelse av er kvinner som tar abort.

mvh

Da undrer jeg meg over hvem du har møtt. Helsevesenet er generelt svært imøtekommende om kvinner trenger støtte og hjelp til å takle morsrollen og adopsjon er et valg mange ser på som rent uselvisk.

Pappaer har ikke noe valg, får lite støtte og kan ikke "uselvisk" velge adopsjon.

En uønsket graviditet er tøffest for mannen, slik jeg ser det.

[Persille1365381127]

''Poenget mitt er at kvinner kan ikke bli gravide med en fyr som definitivt ikke vil ha barn og så tro at ting vil bli annerledes på noe tidspunkt. Hvis faren tar ansvar for barnet på tross av sine personlige følelser, så er det en bonus. Det finnes ikke en eneste fornuftig måte man kan tvinge noen til å ha samvær med, være glad i eller på andre vis ta vare på et barn.''

Det merkelige er jo at en kvinne som oppførte seg på samme måte ville oppleve en massiv fordømmelse, mens en mann kan komme unna med det på en helt annen måte.

Se for deg en dame på barsel som utbasunerer at dere kan ikke tvinge meg til å ta ansvar for den ungen. Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.

mvh

''Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.''

Det er ingenting som gir ham rett til det. Men poenget her var hennes forventninger om at det skulle bli annerledes bare barnet kom til verden.

Hun ble gravid, han ville ikke har barnet. Han ville faktisk ha barnet så lite at han forsøkte å true henne til abort. Hun lyver om at hun tar abort. Etter 16 måneder (sånn ca) så kommer hun og forteller om hans 10 måneder gamle baby.

Å tro at han blir glad og vil ta ansvar da er i beste fall naivt.

Å håpe at han med tiden vil endre syn og ville delta er greit nok, men å ha forventninger til at alt skal være annerledes bare barnet har kommet til verden er urealistisk.

Han er ikke fritatt fra ansvar, men hun må også anta at dette blir konfliktfylt - enten hun liker det eller ikke. Som nitty-gritty sier; alt utover økonomisk bidrag er en bonus når situasjonen er som den er.

[PieLill]

Ja, jeg så det senere. Det sto jo ikke noe om det i hovedinnlegget, der fikk jeg inntrykk av at han ikke visste.

Men det gjør egentlig bare spørsmålet ennå mer gjeldende; når hun valgte å lyve om det, hvorfor skal hun fortelle det nå?

Nå har hun skrevet en del etter at jeg stilte spørsmålet, så jeg ser at hun har noen forklaringer på dette. Jeg er likevel kritisk til å si noe, jeg synes hun er naiv i forhold til konsekvensene når situasjonen er som den er.

Det ville ikke vært første gang noen opptrådte annerledes enn man forventet når det kommer til en slik sak. Hvem vet, kanskje det plutselig blir superviktig for ham å ha delt omsorg for dette barnet og at han tenker at det er det som skal gi livet hans mening nå. Dermed er han ikke så konfliktsky lenger, og setter alt inn i kampen på å få det samværet han har krav på som et minimum - og deretter hvertfall halvparten.

Og ettersom hun da bevisst har lurt ham ved å lyve om en abort, så stiller ikke det henne i et godt lys. Ettersom han ikke er dømt for noe, eller har en påvist psykisk lidelse (om jeg husker rett?) så er det heller ingen grunn til at han ikke skal få det som han vil.

Det blir ord mot ord, og et helt uskyldig barn i midten....

Men det er bare min mening

Jeg er enig i mye av det du skriver.

Her er det, slik jeg forstår, både psykiatri, rus og oppgjør med rettsvesenet inne i bildet.

Om en mann hadde oppført seg slik at jeg valgte å lyve på meg en abort, skulle det mye til før jeg fortalte ham at han var far.

mvh

[PieLill]

Da undrer jeg meg over hvem du har møtt. Helsevesenet er generelt svært imøtekommende om kvinner trenger støtte og hjelp til å takle morsrollen og adopsjon er et valg mange ser på som rent uselvisk.

Pappaer har ikke noe valg, får lite støtte og kan ikke "uselvisk" velge adopsjon.

En uønsket graviditet er tøffest for mannen, slik jeg ser det.

''Da undrer jeg meg over hvem du har møtt. Helsevesenet er generelt svært imøtekommende om kvinner trenger støtte og hjelp til å takle morsrollen og adopsjon er et valg mange ser på som rent uselvisk.''

Nå består samfunnet av mer enn helsepersonell som heldigvis er proffesjonelle på jobb.

''Pappaer har ikke noe valg, får lite støtte og kan ikke "uselvisk" velge adopsjon.''

Fedre kan også velge å gi mulighet for at barnet skal adopteres bort. Menn som ikke vil bli fedre kan velge å ikke sjikke seg slik at de blir det. Farskap - og morskap - er ikke et resultat av manglende abort, men av seksuelle handlinger.

''En uønsket graviditet er tøffest for mannen, slik jeg ser det.''

Det tror jeg er høyst individuelt. Men noen menn kan synes forferdelig synd på seg selv.

mvh

[PieLill]

Man kan ikke tvinge noen til å være en forelder.

Du har kanskje en plan for hvordan vi skal få det til?

Det er vanskelig å tvinge noen til å ta sitt forelderansvar ut over det økonomiske. Heldigvis har vi nå et lovverk og system som i det minste tar hånd grunnleggende økonomiske forhold.

Å får barn med en mann som ikke kan eller gidder å ta forelderansvar er forresten ikke en konsekvens av manglende abort, men av sex med feil person.

mvh

[PieLill]

''Hva er det som gir menn større rett til å løpe fra ansvaret enn kvinner.''

Det er ingenting som gir ham rett til det. Men poenget her var hennes forventninger om at det skulle bli annerledes bare barnet kom til verden.

Hun ble gravid, han ville ikke har barnet. Han ville faktisk ha barnet så lite at han forsøkte å true henne til abort. Hun lyver om at hun tar abort. Etter 16 måneder (sånn ca) så kommer hun og forteller om hans 10 måneder gamle baby.

Å tro at han blir glad og vil ta ansvar da er i beste fall naivt.

Å håpe at han med tiden vil endre syn og ville delta er greit nok, men å ha forventninger til at alt skal være annerledes bare barnet har kommet til verden er urealistisk.

Han er ikke fritatt fra ansvar, men hun må også anta at dette blir konfliktfylt - enten hun liker det eller ikke. Som nitty-gritty sier; alt utover økonomisk bidrag er en bonus når situasjonen er som den er.

Jeg er egentlig mer ut på det generelle og prinsippielle her.

Fedre kan drite i ungene sine i sju år og så komme og kreve samvær under påskudd av barnas rett til samvær med far. For så å fordufte igjen nett når det passer dem.

De sosiale sanksjonene for slike handlinger rammer vanligvis kvinner langt mer enn menn. Vi har lettere for å unnskylde en mann helt eller delvis.

Er for øvrig enig i at tråstarter virker en smule urealistisk i sine forventninger.

mvh

[Persille1365381127]

Jeg er enig i mye av det du skriver.

Her er det, slik jeg forstår, både psykiatri, rus og oppgjør med rettsvesenet inne i bildet.

Om en mann hadde oppført seg slik at jeg valgte å lyve på meg en abort, skulle det mye til før jeg fortalte ham at han var far.

mvh

''Om en mann hadde oppført seg slik at jeg valgte å lyve på meg en abort, skulle det mye til før jeg fortalte ham at han var far.''

Nemlig. Og det er derfor jeg ikke ser at noe annet enn samvittigheten kan være årsak...