Når fortelle far at han har blitt far?

[nitty-gritty]

''Men nå fikk jeg god hjelp på veien etterhvert.''

Noe som kalles familie, kanskje...?

Hvor gamle er barna dine, nitty-gritty?

De er fremdeles små.

Mente hjelp i form av en ny farsfigur

[PieLill]

Jeg har et annet menneskesyn og et annet syn på ansvarsfordeling. Jeg tror de fleste gjør så godt de kan. Vi kommer til å såre og svikte mange på vår vei.

Det er synd for barnet at faren ikke er der. Det er ikke synd på alenemoren. Hun er tross alt en voksen som i mange tilfeller valgte situasjonen, da hun visste om farens dårlige forutsetninger for foreldrerollen.

''Jeg har et annet menneskesyn og et annet syn på ansvarsfordeling. Jeg tror de fleste gjør så godt de kan. Vi kommer til å såre og svikte mange på vår vei.''

Vi har nok ganske ulikt syn der. Jeg tror det er en stor sammenheng mellom de krav man som samfunn stiller, hvilke krav man stiller til seg selv og hva man er i stand til og villig til å yte.

Ja, vi kommer alle til å såre og svike. Men jeg er likevel ikke villig til å legalisere sviket. Jeg er ikke villig til å forholde meg passivt til det og benekte at vi i den enkelte situasjonen har et valg.

I et samfunn/miljø som anser det som din simple plikt og ta deg av de barn du er med på å unnfange, vil man finne færre unnasluntrende foreldre, enn der man villig vekk unnskylder dem med at de kunne vel ikke bedre.

''Det er synd for barnet at faren ikke er der. Det er ikke synd på alenemoren. Hun er tross alt en voksen som i mange tilfeller valgte situasjonen, da hun visste om farens dårlige forutsetninger for foreldrerollen.''

Hvem av foreldrene det er mest synd på, er fullstendig irrellevant. Men jeg er ikke med på å automatisk legge hele ansvaret for at situasjon oppstår over på moren slik du gjør: Han er uskyldig fordi han ikke kan bedre. Hun er skyldig fordi hun ikke velger bedre.

Jeg er ikke villig til å unnskylde renheklet egoisme på samme måte som deg. Det er mange som har både evne og mulighet, men som mangler vilje.

Jeg mener også at så lenge man aksepterer at moren kan lastes for alt, gullbeslår vi veien for fedre som finner det mest bekvemt å gi blaffen. Moren får jo skylde seg selv siden hun var så dum. Ikke valgte hun abort heller. Og han var jo ikke noe farsemne i utgangspunktet, så hvorfor skulle han legge om kursen.

I Norge har vi ingen sosial aksept for at menn slår "sine" kvinner bortsett fra i enkelte subkulturer. Resultatet er mindre vold mot kvinner enn i til kulturer som OKer dette. Det samme gjelder vold mot barn.

Det er en tragedie om tilgang til pervensjon og abort samt kvinner som velger dumt, skal bli gyldige unnskyldninger for menn som ikke gidder å bry seg om sine barn. Vi trenger en kultur som tar det som en selvfølge at begge foreldre tar ansvar for de barna de lager.

Det vil ikke løse alle problemer, men det vil redusere omfanget av en del ting.

mvh

[hidi, the scorpion]

De er fremdeles små.

Mente hjelp i form av en ny farsfigur

Så koselig;)

Håper dere alle kan nyte den nye tiden;)))

[nitty-gritty]

''Jeg har et annet menneskesyn og et annet syn på ansvarsfordeling. Jeg tror de fleste gjør så godt de kan. Vi kommer til å såre og svikte mange på vår vei.''

Vi har nok ganske ulikt syn der. Jeg tror det er en stor sammenheng mellom de krav man som samfunn stiller, hvilke krav man stiller til seg selv og hva man er i stand til og villig til å yte.

Ja, vi kommer alle til å såre og svike. Men jeg er likevel ikke villig til å legalisere sviket. Jeg er ikke villig til å forholde meg passivt til det og benekte at vi i den enkelte situasjonen har et valg.

I et samfunn/miljø som anser det som din simple plikt og ta deg av de barn du er med på å unnfange, vil man finne færre unnasluntrende foreldre, enn der man villig vekk unnskylder dem med at de kunne vel ikke bedre.

''Det er synd for barnet at faren ikke er der. Det er ikke synd på alenemoren. Hun er tross alt en voksen som i mange tilfeller valgte situasjonen, da hun visste om farens dårlige forutsetninger for foreldrerollen.''

Hvem av foreldrene det er mest synd på, er fullstendig irrellevant. Men jeg er ikke med på å automatisk legge hele ansvaret for at situasjon oppstår over på moren slik du gjør: Han er uskyldig fordi han ikke kan bedre. Hun er skyldig fordi hun ikke velger bedre.

Jeg er ikke villig til å unnskylde renheklet egoisme på samme måte som deg. Det er mange som har både evne og mulighet, men som mangler vilje.

Jeg mener også at så lenge man aksepterer at moren kan lastes for alt, gullbeslår vi veien for fedre som finner det mest bekvemt å gi blaffen. Moren får jo skylde seg selv siden hun var så dum. Ikke valgte hun abort heller. Og han var jo ikke noe farsemne i utgangspunktet, så hvorfor skulle han legge om kursen.

I Norge har vi ingen sosial aksept for at menn slår "sine" kvinner bortsett fra i enkelte subkulturer. Resultatet er mindre vold mot kvinner enn i til kulturer som OKer dette. Det samme gjelder vold mot barn.

Det er en tragedie om tilgang til pervensjon og abort samt kvinner som velger dumt, skal bli gyldige unnskyldninger for menn som ikke gidder å bry seg om sine barn. Vi trenger en kultur som tar det som en selvfølge at begge foreldre tar ansvar for de barna de lager.

Det vil ikke løse alle problemer, men det vil redusere omfanget av en del ting.

mvh

Jeg lemper ikke ansvaret. Jeg sier at ansvaret for situasjonen er likt. Ei heller sier jeg at det er synd på mannen. Allikevel mener jeg at menn er i en langt vanskeligere situasjon enn kvinnen ved en uønsket graviditet.

Jeg blir sliten av å dømme mennesker som ikke bryter loven. Jeg vet ikke hvor vanskelig eller lett det er for noen å være far eller mor, slik de ikke vet hvor vanskelig eller lett det er for meg. Det hadde vært fint med en verden hvor alle fikk til alt, men slik er det ikke.

Siden dette er et moralsk spørsmål og ikke noe som kan forbys ved lov, så synes jeg ikke det kan sammenlignes med vold. Det handler om å vise kjærlighet og ansvar, ikke avstå fra å slå.

[PieLill]

Jeg lemper ikke ansvaret. Jeg sier at ansvaret for situasjonen er likt. Ei heller sier jeg at det er synd på mannen. Allikevel mener jeg at menn er i en langt vanskeligere situasjon enn kvinnen ved en uønsket graviditet.

Jeg blir sliten av å dømme mennesker som ikke bryter loven. Jeg vet ikke hvor vanskelig eller lett det er for noen å være far eller mor, slik de ikke vet hvor vanskelig eller lett det er for meg. Det hadde vært fint med en verden hvor alle fikk til alt, men slik er det ikke.

Siden dette er et moralsk spørsmål og ikke noe som kan forbys ved lov, så synes jeg ikke det kan sammenlignes med vold. Det handler om å vise kjærlighet og ansvar, ikke avstå fra å slå.

Jeg sammenligner ikke handlingen med vold.

Jeg bare viser at jo mer sosialt akseptabel en handling blir, jo flere vil gjøre den. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående var det nærmest uhørt å skulke. Og få gjorde det, også blant dem som slet og vantrivdes på skolen. Det nyttet heller ikke å komme en halv time for sent støtt og stadig.

Det er ikke vanskeligere å komme seg opp av senga i dag enn det var da. Så da må det være holdningene, kravene og viljen som er endret. Ikke den reelle evnen til å gjøre det riktige.

På samme måte vil flere fedre tatt ansvar om det ble regnet som en ren selvfølge at de gjorde det, slik det stort sett er for kvinner, i stedet for at dette fremstilles som noe valgfritt. Noe man gjør om man orker og gidder.

Å ikke stille krav til mennesker, er den verste nedvurderingen man kan gjøre av dem. Jeg har høyere tanker om menn generelt enn at det skal være så vanskelige for såpass mange å ta et minsteansvar som far.

Hva er vanskeligst å løpe fra et ansvar, eller ta seg av et barn alene?

Et av problemene med å få en del fedre til å ta ansvar i dag er at de er flasket opp med en holdning av at sex er noen man kan holde på med helt løsrevet fra ansvar for barn. Som oftes går det greit. Men når det likevel blir barn ut av det, oppfører de seg som om den verste katastrofen i verden har rammet dem, når det i realiteten fra naturens side er den selvfølgelige konsekvens av sex. Og de tror de har rett til å fraskrive seg et hvert ansvar.

mvh

[nitty-gritty]

Jeg sammenligner ikke handlingen med vold.

Jeg bare viser at jo mer sosialt akseptabel en handling blir, jo flere vil gjøre den. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående var det nærmest uhørt å skulke. Og få gjorde det, også blant dem som slet og vantrivdes på skolen. Det nyttet heller ikke å komme en halv time for sent støtt og stadig.

Det er ikke vanskeligere å komme seg opp av senga i dag enn det var da. Så da må det være holdningene, kravene og viljen som er endret. Ikke den reelle evnen til å gjøre det riktige.

På samme måte vil flere fedre tatt ansvar om det ble regnet som en ren selvfølge at de gjorde det, slik det stort sett er for kvinner, i stedet for at dette fremstilles som noe valgfritt. Noe man gjør om man orker og gidder.

Å ikke stille krav til mennesker, er den verste nedvurderingen man kan gjøre av dem. Jeg har høyere tanker om menn generelt enn at det skal være så vanskelige for såpass mange å ta et minsteansvar som far.

Hva er vanskeligst å løpe fra et ansvar, eller ta seg av et barn alene?

Et av problemene med å få en del fedre til å ta ansvar i dag er at de er flasket opp med en holdning av at sex er noen man kan holde på med helt løsrevet fra ansvar for barn. Som oftes går det greit. Men når det likevel blir barn ut av det, oppfører de seg som om den verste katastrofen i verden har rammet dem, når det i realiteten fra naturens side er den selvfølgelige konsekvens av sex. Og de tror de har rett til å fraskrive seg et hvert ansvar.

mvh

Jeg ser ikke på det som min oppgave å stille krav til andre voksne mennesker, med mindre det A) gjelder ulovligheter eller er snakk om noen jeg betaler for å imøtekomme mine krav.

I motsetning til deg finner jeg hele greia uheldig; kvinner og menn som har sex uten tanke for at det kan bli baby og kvinner og menn som har sex uten prevensjon. Enkelte burde faktisk ikke være foreldre/fedre, men du vil neppe komme dit hen at de vil slutte å ha sex.

Personlig ville jeg selvfølgelig ikke ha innledet et nært forhold til en mann som ikke tok ansvar for barna sine - det er en god målestokk for hans modenhet og evne til å opprettholde relasjoner. Jeg regner dette som en naturlig konsekvens av hvem han er, ikke en fordømmelse.

[PieLill]

Jeg ser ikke på det som min oppgave å stille krav til andre voksne mennesker, med mindre det A) gjelder ulovligheter eller er snakk om noen jeg betaler for å imøtekomme mine krav.

I motsetning til deg finner jeg hele greia uheldig; kvinner og menn som har sex uten tanke for at det kan bli baby og kvinner og menn som har sex uten prevensjon. Enkelte burde faktisk ikke være foreldre/fedre, men du vil neppe komme dit hen at de vil slutte å ha sex.

Personlig ville jeg selvfølgelig ikke ha innledet et nært forhold til en mann som ikke tok ansvar for barna sine - det er en god målestokk for hans modenhet og evne til å opprettholde relasjoner. Jeg regner dette som en naturlig konsekvens av hvem han er, ikke en fordømmelse.

''I motsetning til deg finner jeg hele greia uheldig; kvinner og menn som har sex uten tanke for at det kan bli baby og kvinner og menn som har sex uten prevensjon. Enkelte burde faktisk ikke være foreldre/fedre, men du vil neppe komme dit hen at de vil slutte å ha sex.''

Jeg har aldri sagt at jeg mener det er bra at folk har sex uten tanke på konsekvenser i form av barn og sykdommer. (Uten at jeg på noen som helst måte sidestiller barn og sykdommer.)

Jeg har bare konstatert at tilgangen man har til prevensjon og abort sammen med en endret samfunnsholdning til seksualmoral, gjør at en del ser ut til å ha kuttet koblingen mellom sex og ansvar fullstendig. Om de da får slengt et ansvar i armene, kan de være ganske ubehjelpelige og i tillegg oppleve det som fullstendig urimelig og urettferdig at de må ta ansvar for noe de selv har stelt istand.

Noen miljøer og holdninger er mer invalidiserende for evnen og viljen til voksent ansvar enn andre. En del ville faktisk skjerpet seg om noen hadde tatt seg umaken med å konfrontere dem i stedet for å bare stryke dem med hårene.

Fordømmelse er ikke alltid så effektivt. Ansvarliggjøring har jeg mer tro på. For det første brude det koste mer i kroner og øre for de som kan, men ikke vil.

For det andre burde det vært et minstekrav om innsats og reglemessig deltakelse i et barns liv om man ville beholde sine rettigheter som forelder. Det burde ikke være mulig å være faværende i f.eks. tre år (uten en tungtveiende grunn) og så komme å kreve samvær. Da burde toget være gått, og man stilte helt uten krav og rettigheter. Alt burde vært på barnets og den stabile forelderens permisser.

Foreldre som dingler ut og inn av barnas liv som det passer, er en enorm belasting og kaosfaktor for både barna og den stabile forelderen.

mvh

[Gjest MayLynn]

Hæ? Hvor får du det fra?

Hun ble gravid, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren. Hun fikk barn, og valgte å ikke fortelle det til barnefaren.

Når hun så (nesten ett år senere) skriver at hun tenker mer og mer på å si det, så er det ikke noe rart at man stiller spørsmåltegn ved hvorfor?

Hun har jo tatt denne beslutningen selv på alle tidligere tidspunkt, og nå skal hun plutselig involvere ham?

For meg er det ingen åpenbar forklaring for hvorfor man velger det når det verken er snakk om ønske om samvær, penger eller praktiske ting - derfor antok jeg at det var av samvittighets hensyn.

Det har ingenting med tidligere beslutninger å gjøre, og heller ingenting med hva jeg måtte mene om beslutningen som allerede er tatt.

Så ikke denne før nå..

Tror ikke jeg heller hadde fortalt det så veldig mye før i hennes situasjon da. Han prøvde jo å presse henne til abort. Alikevel føler hun at han bør få vite om at han faktisk har blitt far.

[Persille1365381127]

Så ikke denne før nå..

Tror ikke jeg heller hadde fortalt det så veldig mye før i hennes situasjon da. Han prøvde jo å presse henne til abort. Alikevel føler hun at han bør få vite om at han faktisk har blitt far.

''Alikevel føler hun at han bør få vite om at han faktisk har blitt far.''

Nemlig. Og da handler det om hennes samvittighet. Hun FØLER at han burde få vite...

Ikke "barnet burde ha en far", "barnet burde vite opphavet", "faren har rettigheter" - det er hun som føler at han burde vite. Da er det samvittighet, og ingenting annet...