Hvordan vite om andre er sure på en?

[Gjest en med folkeskikk]

Selv er jeg vel kanskje en liten "skuespiller" i det daglige. Jeg smiler og er hyggelig til alle rundt meg selv om jeg skulle ha en pyton dag. Jeg hilser ikke på alle og enhver men jeg hilser på barnehagepersonell, lærere, andre foreldre, og kollegaer. Er jeg i så dårlig humør at jeg knapt orker smile så prøver jeg så langt jeg kan og unngå å vise meg ute. Jeg er oppdradd til å være blid og hyggelig uansett hvilket humør jeg har. Jeg skal mislike et menneske ganske mye om jeg ikke er blid og hilser.

Men så er det de som kan virke sure og svare litt arrogant eller litt uhøflig. Mennesker som unngår å hilse og som ser litt sure ut av og til. Slike mennesker blir jeg veldig usikker på fordi jeg vet ikke om de er sure på meg for et eller annet. Eller kan de virke sure fordi de har en dårlig dag? Jeg synes at mennesker som ikke kan oppføre seg høflig med smil og hils mangler folkeskikk. Vi lærer våre barn til å kunne oppføre seg pent selv om de også er slitne og trette. Men når ikke voksne kan oppøføre seg pent selv om de er trette og slitne så kan de da heller ikke forvente at barn skal gjøre deg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Meget viktig spørsmål. Jeg tenker slik og sier til mine pasienter:

1. De som sier direkte til meg at de er sure på meg, de er sure på meg.

2. De andre har et personlig problem.

[Gjest surt face]

Enkelte bare ser sure ut, men så er de kanskje ikke det.

F.eks. kjente jeg igjen en dame fra barselavdelingen jeg lå på.

jeg kom i prat med mange da jeg lå på barsel, men henne fikk jeg ikke kontakt med og ikke tørte jeg ta initiativet til å prate da hun så meget uinteressert ut. Hun så rett og slett sur ut...

Nå var vi på dåpssamtale og jeg så en dame som så så sur ut, men hun så så kjent ut... da gikk det opp for meg, det var samme dama

Artig, jeg kjente henne igjen pga hun så så sur ut!

Tror ikke hun er sur, hun bare ser sånn ut.

har måttet ta meg selv i nakkeskinnet av og til. Jeg er litt sjenert overfor folk jeg ikke kjenner og kan nok se alvorlig ut (men kanskje noen tolker d som sur?)

og se bort når jeg møter folk jeg ikke kjenner så godt...

Grunnen er at jeg er redd de ikke vil hilse på meg f.eks.

Men tenker litt at de vet jo ikke hva jeg tenker. Kanskje tror de jeg er sur eller overlegen... Jeg forventer liksom at alle andre skal ta initiativ til å hilse eller smile til meg først - men de tenker jo sikkert det samme, og når jeg står der og ser alvorlig ut og de ikke får blikkontakt med meg og ikke kjenner meg og vet at jeg er litt blyg, så tror de kanskje at jeg er en sur bitch!

Så jeg skal skjerpe meg. Smil til verden og verden smiler til deg.

Jeg er sjeldent sur, men kan se sur ut...

[Mrs D]

Meget viktig spørsmål. Jeg tenker slik og sier til mine pasienter:

1. De som sier direkte til meg at de er sure på meg, de er sure på meg.

2. De andre har et personlig problem.

''2. De andre har et personlig problem.''

Er det nødvendigvis sånn? Hvorfor skal vi på død og liv tro det har noe med OSS å gjøre med en gang noen ser sur ut eller oppfører seg surt? Vi vet jo ikke hva som ligger bak!

Om noen er sure på meg og ikke vil si det til meg, da er jeg enig i det siterte. Men siden jeg ikke er Verdens Navle regner jeg ikke med at alt handler om meg og mitt.

Ville være som om jeg skulle ta ære for alle smil jeg ser. Det hadde selvsagt vært fint om alle ble glade av mitt blide åsyn, men sånn er det jo ikke.

[Kolesjanka]

''2. De andre har et personlig problem.''

Er det nødvendigvis sånn? Hvorfor skal vi på død og liv tro det har noe med OSS å gjøre med en gang noen ser sur ut eller oppfører seg surt? Vi vet jo ikke hva som ligger bak!

Om noen er sure på meg og ikke vil si det til meg, da er jeg enig i det siterte. Men siden jeg ikke er Verdens Navle regner jeg ikke med at alt handler om meg og mitt.

Ville være som om jeg skulle ta ære for alle smil jeg ser. Det hadde selvsagt vært fint om alle ble glade av mitt blide åsyn, men sånn er det jo ikke.

Hmm, jeg synes det var et godt råd, og oppfattet det nok litt annerledes:

Jeg tolker NHD slik at hvis noen ser sure ut og sier (til meg) at noe jeg har sagt/gjort har forårsaket surheten, kan jeg forholde meg til det og velge å gjøre/eventuelt ikke gjøre noe med det.

Hvis noen ser sure ut og derimot ikke forteller meg hvorfor, er det mest hensiktsmessig for meg å velge å ikke forholde meg til det. Det handler sannsynligvis ikke om meg, og om det gjør det er det bortkastet energi å spekulere i hvorfor før vedkommende evt. velger å fortelle det.

[Gjest Hmmmmmmmmmmmm]

Meget viktig spørsmål. Jeg tenker slik og sier til mine pasienter:

1. De som sier direkte til meg at de er sure på meg, de er sure på meg.

2. De andre har et personlig problem.

Forsto jeg deg rett nå; hvis folk er sure på meg uten å flagge det, så har de et personlig problem??? Jeg har ei dame jeg er sur, for ikke å si forbanna på, men har ikke noe behov for å ta det opp med henne, for jeg ønsker ikke ha noe med henne å gjøre. Jeg overser henne hvis vi møtes. Har jeg da et personlig problem jeg da altså, siden jeg ikke gidder fronte henne med dette? Skal en liksom absolutt SI til alle en er sure på, at en er akkurat det?

[songbirdy]

Jeg er overvektig og gikk til psykolog en periode. Følte at folk så på meg, på en negativ måte. Jeg følte meg beglodd når jeg satt på kafe eller spiste en is.

Psykologen sa at de aller fleste har i de aller fleste tilfeller mer enn nok med seg selv. At de kaster et blikk på deg, og haster videre, betyr ikke engang at de la merke til deg! De har bare tankene på et helt annet sted enn deg! Du sitter der og tenker på deg selv, de går forbi og tenker kanskje på mamma som har kreft, utro samboer eller hvordan regningene skal strekke til. Det er ikke alle tanker som er hyggelige, og noen ganger er en bare fokusert for å få komme seg fra a til å....

De fleste har som regel nok med seg selv til å bry seg om, eller være sure på andre. Så lenge du ikke kan komme på noen konkret grunn til at noen/mange skal gå rundt å være sure på deg - så er de nok helt sikkert ikke det!! ) Du må omprogrammere hjernen din - enten ved affirmasjoner (søk på google) eller ved å jobbe med enn terapeut -feks psykolog.

[Gjest superlim]

Meget viktig spørsmål. Jeg tenker slik og sier til mine pasienter:

1. De som sier direkte til meg at de er sure på meg, de er sure på meg.

2. De andre har et personlig problem.

så hvis de ikke sier rett ut at de er sure/irriterte på meg, så er det ikke sure og irriterte? Det er jo snakk om nonverbal kommunikasjon også. Det er det mest frustrerende, det som ligger i lufta.

[Mrs D]

Hmm, jeg synes det var et godt råd, og oppfattet det nok litt annerledes:

Jeg tolker NHD slik at hvis noen ser sure ut og sier (til meg) at noe jeg har sagt/gjort har forårsaket surheten, kan jeg forholde meg til det og velge å gjøre/eventuelt ikke gjøre noe med det.

Hvis noen ser sure ut og derimot ikke forteller meg hvorfor, er det mest hensiktsmessig for meg å velge å ikke forholde meg til det. Det handler sannsynligvis ikke om meg, og om det gjør det er det bortkastet energi å spekulere i hvorfor før vedkommende evt. velger å fortelle det.

Poenget mitt er at selv om en person oppfører seg surt i mitt nærvær, så er det slett ikke sikkert det har med meg å gjøre i det hele tatt. Vi skal ikke på død og liv tro at all adferd vi blir vite til hos mennesker vi omgås har med oss å gjøre.

Jeg sa også at hvis vedkommende er sur på meg og ikke sier det til meg sånn at jeg kan forholde meg til det/rette opp det jeg har gjort feil, så er jeg enig i NHDs utsagn.

[Mrs D]

så hvis de ikke sier rett ut at de er sure/irriterte på meg, så er det ikke sure og irriterte? Det er jo snakk om nonverbal kommunikasjon også. Det er det mest frustrerende, det som ligger i lufta.

Eller de kan være sure på noen andre, og viser det/lar det gå ut over "hele verden". Det er ikek en riktig adferd av dem, men noen er bare sånn at de må "smelle til" den første de møter liksom.

[Mrs D]

Jeg er overvektig og gikk til psykolog en periode. Følte at folk så på meg, på en negativ måte. Jeg følte meg beglodd når jeg satt på kafe eller spiste en is.

Psykologen sa at de aller fleste har i de aller fleste tilfeller mer enn nok med seg selv. At de kaster et blikk på deg, og haster videre, betyr ikke engang at de la merke til deg! De har bare tankene på et helt annet sted enn deg! Du sitter der og tenker på deg selv, de går forbi og tenker kanskje på mamma som har kreft, utro samboer eller hvordan regningene skal strekke til. Det er ikke alle tanker som er hyggelige, og noen ganger er en bare fokusert for å få komme seg fra a til å....

De fleste har som regel nok med seg selv til å bry seg om, eller være sure på andre. Så lenge du ikke kan komme på noen konkret grunn til at noen/mange skal gå rundt å være sure på deg - så er de nok helt sikkert ikke det!! ) Du må omprogrammere hjernen din - enten ved affirmasjoner (søk på google) eller ved å jobbe med enn terapeut -feks psykolog.

''Psykologen sa at de aller fleste har i de aller fleste tilfeller mer enn nok med seg selv. At de kaster et blikk på deg, og haster videre, betyr ikke engang at de la merke til deg! De har bare tankene på et helt annet sted enn deg! Du sitter der og tenker på deg selv, de går forbi og tenker kanskje på mamma som har kreft, utro samboer eller hvordan regningene skal strekke til. Det er ikke alle tanker som er hyggelige, og noen ganger er en bare fokusert for å få komme seg fra a til å.... ''

Godt sagt, og dette er egentlig essensen i mitt poeng.

[Gjest winda]

Forsto jeg deg rett nå; hvis folk er sure på meg uten å flagge det, så har de et personlig problem??? Jeg har ei dame jeg er sur, for ikke å si forbanna på, men har ikke noe behov for å ta det opp med henne, for jeg ønsker ikke ha noe med henne å gjøre. Jeg overser henne hvis vi møtes. Har jeg da et personlig problem jeg da altså, siden jeg ikke gidder fronte henne med dette? Skal en liksom absolutt SI til alle en er sure på, at en er akkurat det?

Det er sikkert værst for deg at du går rundt og er sint på henne? Eller er det en slags staff, at du bruker non-verbal kommunikasjon for at hun skal ha det vondt?

[Gjest mener jeg]

så hvis de ikke sier rett ut at de er sure/irriterte på meg, så er det ikke sure og irriterte? Det er jo snakk om nonverbal kommunikasjon også. Det er det mest frustrerende, det som ligger i lufta.

Om de er sure på deg og velger å ikke si det til deg, så er det deres problem, ikke ditt.

[Gjest mener jeg]

Forsto jeg deg rett nå; hvis folk er sure på meg uten å flagge det, så har de et personlig problem??? Jeg har ei dame jeg er sur, for ikke å si forbanna på, men har ikke noe behov for å ta det opp med henne, for jeg ønsker ikke ha noe med henne å gjøre. Jeg overser henne hvis vi møtes. Har jeg da et personlig problem jeg da altså, siden jeg ikke gidder fronte henne med dette? Skal en liksom absolutt SI til alle en er sure på, at en er akkurat det?

Det _er_ deres personlige problem.

Man velger om en vil si noe til den andre. Man må ikke si noe om en er sur.

[Gjest superlim]

Om de er sure på deg og velger å ikke si det til deg, så er det deres problem, ikke ditt.

''Om de er sure på deg og velger å ikke si det til deg, så er det deres problem, ikke ditt''

Det blir likevel et problem for meg, når jeg føler at noe ligger i lufta. Da foretrekker jeg at de sier det rett ut. Derfor foretrekker jeg å jobbe med menn, de sier som regel ifra.

[cathlin]

Stort sett enig med deg. Jeg har en del jeg er redd for ikke skal like meg eller hva man skal kalle det, og noen jeg stadig syns ser skeptiske osv ut.

En gang spøkte meg med en jeg var redd for om det. Jeg lo og så Du ser SÅ skeptisk ut! Da trakk han litt på smilebåndet, og jeg følte meg bedre.

[Gjest Hmmmmmmmmmmmm]

Det er sikkert værst for deg at du går rundt og er sint på henne? Eller er det en slags staff, at du bruker non-verbal kommunikasjon for at hun skal ha det vondt?

Det er ikke min mening å straffe henne. Tror ikke hun ville oppfattet det som straff heller. Jeg er bare glad hvis det ikke blir noe mer 'tumulter' med henne, og har vurdert det slik at det er lettere å oppnå 'ro' hvis en ikke snakker mer med henne enn enn absolutt må. Dama er kjent for å være litt vanskelig, så er vel ikke den rette å ta en oppklarende samtale med. Tror jeg lar det være jeg! ;o) Noen mennesker ER faktisk best å overse, og holde seg mest mulig unna.

[Gjest winda]

Det er ikke min mening å straffe henne. Tror ikke hun ville oppfattet det som straff heller. Jeg er bare glad hvis det ikke blir noe mer 'tumulter' med henne, og har vurdert det slik at det er lettere å oppnå 'ro' hvis en ikke snakker mer med henne enn enn absolutt må. Dama er kjent for å være litt vanskelig, så er vel ikke den rette å ta en oppklarende samtale med. Tror jeg lar det være jeg! ;o) Noen mennesker ER faktisk best å overse, og holde seg mest mulig unna.

Helt enig, bare man har noen andre så går det som regel bra :-). Personlig liker jeg ikke å være uvenner med folk, da strekker jeg meg ganske langt for å bli venner igjen. Å diskutere ting og bli litt uenig gjør meg ingenting, alle kan jo ikke mene det samme.

Synes det hjelper når jeg møter folk som ikke hilser, ser sure ut å tenke at de tenker sikkert på noe helt annet, det har ingenting med meg å gjøre. Når jeg har vent meg til denne tanken og den blir automatisert har jeg det mye bedre med meg selv. Slipper å gå og henge meg opp i bagateller.

[Gjest en med folkeskikk]

''2. De andre har et personlig problem.''

Er det nødvendigvis sånn? Hvorfor skal vi på død og liv tro det har noe med OSS å gjøre med en gang noen ser sur ut eller oppfører seg surt? Vi vet jo ikke hva som ligger bak!

Om noen er sure på meg og ikke vil si det til meg, da er jeg enig i det siterte. Men siden jeg ikke er Verdens Navle regner jeg ikke med at alt handler om meg og mitt.

Ville være som om jeg skulle ta ære for alle smil jeg ser. Det hadde selvsagt vært fint om alle ble glade av mitt blide åsyn, men sånn er det jo ikke.

Poenget mitt er at en bør vise normal folkskikk uansett hvilket humør en er i. Det å se ser sur ut og ikke hilse på et menneske du burde hilse på mener jeg er uhøflig og lite voksent.

[Gjest winda]

Poenget mitt er at en bør vise normal folkskikk uansett hvilket humør en er i. Det å se ser sur ut og ikke hilse på et menneske du burde hilse på mener jeg er uhøflig og lite voksent.

Hender det aldri at du er så bortreist i dine egne tanker at du ikke ser de som passerer deg? Jeg også reagerer om noen jeg kjenner ikke hilser, men jeg er ikke så sikker på om jeg er noe bedre selv?