Skummelt spørsmål

[Gjest mea culpa]

Det hender seg, da mødre føder sine barn, at hun ikke synes ungen er pen, eller knytter seg til den,

Er dette vanlig?

Er det vanlig å tenke under graviditeten at man håper man får en pen unge?

Og hva skjer, da man håper man får en pen unge og ikke får det man håper på, eller at man ønsker seg ett spesielt kjønn men får det motsatte?

Vet dette er spørsmål som sikkert er satt på spissen, men er veldig interessert i å høre andres meninger.

[Gjest lurer jeg på]

Har du barn?

[Gjest mea culpa]

Har du barn?

ikke enda, men vurderer å kanskje få en dag.

men det er så mye å tenke på, og jeg har ofte mareritt om å være gravid. derfor jeg lurer på det jeg lurer på.

fordi man kan tro en ting da man er gravid, men at ting er noe helt anna da man har født.

vil gjerne høre erfaringer og tanker rundt forhåpninger og virkeligheten.

[Gjest Nickløsheletiden]

ikke enda, men vurderer å kanskje få en dag.

men det er så mye å tenke på, og jeg har ofte mareritt om å være gravid. derfor jeg lurer på det jeg lurer på.

fordi man kan tro en ting da man er gravid, men at ting er noe helt anna da man har født.

vil gjerne høre erfaringer og tanker rundt forhåpninger og virkeligheten.

Det fungerer slik at når barnet er født, kan du ikke skjønne hvordan du har greid å lage et så pent barn. Du vil synes at akkurat ditt barn er det vakreste på fødeavdeligen.

Jeg tror disse følelsene gjelder nesten alle foreldre, så jeg tror du kan ta det helt med ro. Du vil neppe synes at barnet ditt er stygt:-)

[Gjest lurer jeg på]

ikke enda, men vurderer å kanskje få en dag.

men det er så mye å tenke på, og jeg har ofte mareritt om å være gravid. derfor jeg lurer på det jeg lurer på.

fordi man kan tro en ting da man er gravid, men at ting er noe helt anna da man har født.

vil gjerne høre erfaringer og tanker rundt forhåpninger og virkeligheten.

Tenkte meg det, for folk som har født ville ikke stilt dette spørsmålet. Foreldre blir stort sett alltid forelsket i eget barn. Noen får svangerskapsdepresjon og trenger kanskje lenger tid, men naturen er viselig ordnet slik at en blir en løvemor og synes barnet er vidunderlig vakkert på sin måte.

Det finnes sikkert noen få steinhakkendes gale mennesker som ikke elsker barna sine og ikke synes de er fine. Men for menneskeheten som sådan er ikke dette et problem. Det motsatte er et større problem. Du blir så forgapt i ungen at du ikke klarer å snu deg bort.

[Gjest Signatura]

Om du ikke får den peneste ungen i verden, vil akkurat ditt barn være usedvanlig søt/sjarmerende/skjønn og til å spise opp uansett. Hvis h*n har rar hodefasong, voldsomt eksem eller annet som obkjektivt sett ikke er vakkert, vil barnet ditt være supersøt på tross av det. Alle nyfødte er jo litt snåle, og alle er nydelige på sin måte. Ingen ser det bedre enn en mor (og far). "Feil" kjønn får man gjerne vite i god før fødsel, og "risikoen" for "feil" er en sjanse du må ta før du blir gravid. Er det så viktig at det skulle vanskeliggjøre å bli foreldre til feil kjønn må man kanskje la være.

Alvorlig fødselsdepresjon kan man ikke gardere seg mot, men det er hjelp å få hvis det skulle skje. Det er vel helst det du tenker på med manglende tilknytning osv. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men det går over med tiden/hjelp. Noen får det så alvorlig at det heter fødselspsykose, det er svært sjeldent.

[Gjest Vizzvazz]

Jeg tror man uansett vil synes sitt barn er det vakreste i verden...

Men dette varierer nok hos enkelte...

noen opplever ting under fødsel f eks som gjør at de ikke klarer å knytte seg til barnet i starten, f.eks. fødselsdepresjon.

Min mann ønsket så inderlig en gutt sist jeg var gravid, han var sikker på vi fikk det...

men da han så det ble en jente - så jeg hvordan leppa gled ned... han ble rett og slett sur og deppa og utviklet en slags svangerskapsdepresjon vil jeg kalle det.

Han var ikke seg selv på måneder.

Men så begynte ungen å bli mer med i hverdagen, flire osv og han knyttet seg mer og mer til henne,

nå er de uatskillelige og det er så vakkert å se hvordan farskjærligheten har vokst og modnet i ham.

NÅ ønsket han seg gutt igjen,

men vi fikk jente. Han innrømmet at han ble skuffet, for han har alltid ønsket seg en gutt,

men jeg ser han takler det mye bedre nå enn sist og viser babyen kjærlighet, noe han vanskelig gjorde sist pga han ønsket seg sånn en gutt.

Han har sett at det er stas med jenter og

[Gjest søtttt]

Om du ikke får den peneste ungen i verden, vil akkurat ditt barn være usedvanlig søt/sjarmerende/skjønn og til å spise opp uansett. Hvis h*n har rar hodefasong, voldsomt eksem eller annet som obkjektivt sett ikke er vakkert, vil barnet ditt være supersøt på tross av det. Alle nyfødte er jo litt snåle, og alle er nydelige på sin måte. Ingen ser det bedre enn en mor (og far). "Feil" kjønn får man gjerne vite i god før fødsel, og "risikoen" for "feil" er en sjanse du må ta før du blir gravid. Er det så viktig at det skulle vanskeliggjøre å bli foreldre til feil kjønn må man kanskje la være.

Alvorlig fødselsdepresjon kan man ikke gardere seg mot, men det er hjelp å få hvis det skulle skje. Det er vel helst det du tenker på med manglende tilknytning osv. Jeg vet ikke hvor vanlig det er, men det går over med tiden/hjelp. Noen får det så alvorlig at det heter fødselspsykose, det er svært sjeldent.

Jeg vet om en unge i barnehagen til ungen min,

hun har et syndrom som gjør at hun ser litt annerledes ut,

men jeg ser til tross for denne annerledesheten en skjønn og søt jente,

kan hende er foreldrene redd andre skal syns hun ser rar og stygg ut,

men det skal de ikke frykte, for jeg ser en utrolig skjønn og sjarmerende jente,

hun er bare ca. 3 år, men har en herlig personlighet, er alltid blid og smiler og ler, og hun er faktisk søt - til tross for at hun ikke ser ut som alle andre.

Jeg ble så rørt når jeg hørte historien hennes, foreldrene har valgt å gå ut og fortelle oss andre om ungen fordi de er redd for at hun skal bli mobbet senere,

jeg håper så inderlig at de andre ungene behandler henne bra,

nå i barnehagen er de ikke så opptatt av sånt kanskje, men på skolen kan det hende hun får det tøffere...

[Gjest mea culpa]

Tenkte meg det, for folk som har født ville ikke stilt dette spørsmålet. Foreldre blir stort sett alltid forelsket i eget barn. Noen får svangerskapsdepresjon og trenger kanskje lenger tid, men naturen er viselig ordnet slik at en blir en løvemor og synes barnet er vidunderlig vakkert på sin måte.

Det finnes sikkert noen få steinhakkendes gale mennesker som ikke elsker barna sine og ikke synes de er fine. Men for menneskeheten som sådan er ikke dette et problem. Det motsatte er et større problem. Du blir så forgapt i ungen at du ikke klarer å snu deg bort.

Jeg har selv som barn blitt truet med å bli forlatt fordi foreldrene mine ikke orket mer, Og truet med å bli sendt på barnehjem. Derfor jeg er bekymret for å få samme følelse ovenfor barn jeg ville født, for den følelsen unner jeg ingen unge, det å føle at man ikke er ønsket. Den onde sirkelen som går igjen og igjen, enn og meg blir sånn som mine foreldre.

Og jeg har voldsomt temperament, det er også noe som holder meg igjen.

[trollemor;o)]

Jeg har virkelig fått de peneste barna i verden!! Men jeg har ikke laget de selv :-D

Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.

Jeg var veldig spent på hvordan mine barn så ut, jeg så de for meg og drømte om hvordan de så ut. En vanvittig spenning å vente på bildet!!! Jeg hadde aldri drømt om at de skulle være SÅ vakre. Jeg tenkte som noen andre her, at så lenge de ikke har store fødselsmerker midt i ansiktet, så spiller det ingen rolle.

(Jeg ville nok elsket mine barn selv om de ikke var pene og vi snakker ikke så mye om utseende i hverdagen)

[morsan]

Jeg har virkelig fått de peneste barna i verden!! Men jeg har ikke laget de selv :-D

Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.

Jeg var veldig spent på hvordan mine barn så ut, jeg så de for meg og drømte om hvordan de så ut. En vanvittig spenning å vente på bildet!!! Jeg hadde aldri drømt om at de skulle være SÅ vakre. Jeg tenkte som noen andre her, at så lenge de ikke har store fødselsmerker midt i ansiktet, så spiller det ingen rolle.

(Jeg ville nok elsket mine barn selv om de ikke var pene og vi snakker ikke så mye om utseende i hverdagen)

''Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.''

De skjønner nok, ihvertfall etterhvert, at mor er litt "partisk"! .-)

Som min sønn sa, ca 7 år gammel, etter at jeg hadde kalt han for verdens fineste gutt:

"Ja, men du er jo moren min, da, og alle mødre synes de har det fineste barnet. (tenkepause) Unntatt mormor, da. Hun synes nok jeg er finere enn deg."

[Gjest prust]

''Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.''

De skjønner nok, ihvertfall etterhvert, at mor er litt "partisk"! .-)

Som min sønn sa, ca 7 år gammel, etter at jeg hadde kalt han for verdens fineste gutt:

"Ja, men du er jo moren min, da, og alle mødre synes de har det fineste barnet. (tenkepause) Unntatt mormor, da. Hun synes nok jeg er finere enn deg."

For en fantastisk tankerekke :-)

[Katt-ja]

''Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.''

De skjønner nok, ihvertfall etterhvert, at mor er litt "partisk"! .-)

Som min sønn sa, ca 7 år gammel, etter at jeg hadde kalt han for verdens fineste gutt:

"Ja, men du er jo moren min, da, og alle mødre synes de har det fineste barnet. (tenkepause) Unntatt mormor, da. Hun synes nok jeg er finere enn deg."

''"Ja, men du er jo moren min, da, og alle mødre synes de har det fineste barnet. (tenkepause) Unntatt mormor, da. Hun synes nok jeg er finere enn deg."''

Herlig! :-)

[jubalong70]

Jeg husker jeg tenkte, da vår mellomste nettopp var født, at hun ikke var direkte pen Men jammen vokste hun det ikke av seg i løpet av et par timer

Da vi ventet sistemann sa min kjære at han kom til å bli skuffet om det ble enda ei jente, og jeg forsto ham veldig godt. Hadde vi hatt to gutter fra før hadde jeg også blitt skuffet om det hadde blitt enda en gutt.

Men - og det er et stort men - det betyr ikke at vi ikke hadde blitt glade i det barnet som kom. Kjønnet er svært underordnet, men det må jo være lov å ønske seg noe

Jeg har snakket med flere om dette, og tror nok det er ganske vanlig med slike tanker og følelser

[filiokus81]

''Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.''

De skjønner nok, ihvertfall etterhvert, at mor er litt "partisk"! .-)

Som min sønn sa, ca 7 år gammel, etter at jeg hadde kalt han for verdens fineste gutt:

"Ja, men du er jo moren min, da, og alle mødre synes de har det fineste barnet. (tenkepause) Unntatt mormor, da. Hun synes nok jeg er finere enn deg."

Haha! Fantastisk )

[trollemor;o)]

''Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.''

De skjønner nok, ihvertfall etterhvert, at mor er litt "partisk"! .-)

Som min sønn sa, ca 7 år gammel, etter at jeg hadde kalt han for verdens fineste gutt:

"Ja, men du er jo moren min, da, og alle mødre synes de har det fineste barnet. (tenkepause) Unntatt mormor, da. Hun synes nok jeg er finere enn deg."

Hehe, som sagt, vi er ikke så fokusert på dette, men de får høre hvr pene de er hos både kjente OG ukjente..... Du skjønner, de ER pene, ikke bare i mine øyne.

[avidi]

Jeg har virkelig fått de peneste barna i verden!! Men jeg har ikke laget de selv :-D

Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.

Jeg var veldig spent på hvordan mine barn så ut, jeg så de for meg og drømte om hvordan de så ut. En vanvittig spenning å vente på bildet!!! Jeg hadde aldri drømt om at de skulle være SÅ vakre. Jeg tenkte som noen andre her, at så lenge de ikke har store fødselsmerker midt i ansiktet, så spiller det ingen rolle.

(Jeg ville nok elsket mine barn selv om de ikke var pene og vi snakker ikke så mye om utseende i hverdagen)

Jeg tenkte motsatt av deg da vi fikk bildet, oi han var ikke så pen. Men da vi endelig fikk møte ham var han den nydligste i hele verden, nesten ennå penere enn min egenfødte datter:)

[Mrs D]

Jeg har virkelig fått de peneste barna i verden!! Men jeg har ikke laget de selv :-D

Jeg er faktisk litt bekymret for at mine barn skal bli altfor opptatt av utseende sitt da de til stadighet får høre hvor pene og søte de er.

Jeg var veldig spent på hvordan mine barn så ut, jeg så de for meg og drømte om hvordan de så ut. En vanvittig spenning å vente på bildet!!! Jeg hadde aldri drømt om at de skulle være SÅ vakre. Jeg tenkte som noen andre her, at så lenge de ikke har store fødselsmerker midt i ansiktet, så spiller det ingen rolle.

(Jeg ville nok elsket mine barn selv om de ikke var pene og vi snakker ikke så mye om utseende i hverdagen)

Da vi fikk bilde av eldstemann var han det vakreste barn jeg noen sinne hadde sett. Det samme syns jeg da vi endelig fikk hente ham.

Nummer to var ikke særlig pen på bildene, men SÅ nydelig da jeg endelig fikk møte han. Begge er kjempenydelige, men det er nok minstemann som er den virkelig pene i andre øyne enn mammaøyne.

Og som mødre flest jeg har de vakreste barna i verden, det er i alle fall sikkert.

Vet forresten om flere som ikke har likt utseende på barna sine med en gang, enten de er egenødte eller adopterte, men myrsnipeøynene har det med å begynne å virke før eller siden.

[laban]

Under graviditeten kommer nok utseendet ganske langt ned på lista over ting man bekymrer seg over. Det er nok av andre ting som kan være galt med babyen når den kommer.

Når det gjelder kjønn, tror jeg nok det finnes situasjoner der man kan føle skuffelse / savn. Det har vært innlegg her på DOL fra mødre som f.eks. har måttet innse at de antakelig aldri vil få noen datter og som synes det er leit. Det finnes sikkert fedre som føler det på samme måte når de får f.eks. datter nr. tre. Men det betyr ikke at man ikke er glad i det barnet som kommer eller ikke aksepterer denne "skjebnen".