Bør man bryte ut av et destruktivt forhold?

[Gjest ønsker støtte ikke bebreidelser]

Bør man bryte ut av et destruktivt forhold der man opplever at man ikke blir behandlet med respekt? Der det riktignok ikke skjer fysisk vold, men mange grader av psykisk vold? Bør man bryte overtvert, og kutte kontakten, dersom man merker at dette forholdet går ut over ens egen selvtillit og integritet? Dersom man hele tiden på gå på tærne og ikke vet når neste utbrudd kommer?

Hvis man har forsøkt gang på gang å ta opp med den andre, tilbudt at man sammen går i terapi, gitt bøker om kommunikasjon? Men den andre personen ikke viser noen som helst vilje til å se på seg selv?

Hvis man føler seg utrygg på hva personen kan komme til å si av krenkende ting til barna, og hvis man er sliten av å måtte bortforklare overfor barna, ting som er blitt sagt og sårende bemerkninger mens barn er til stede, noeng ganger om andre, noen ganger til barna, man bortforklarer det overfor barna for å redde deres relasjon til vedkommende?

Hvis man føler at man bruker for mye krefter på dette forholdet, og heller ønsker å ikke ha kontakt mer, og heller bruke kreftene positivt og være fri?

Men samtidig vet man at da vil familien og utenforstående fordømme og bebreide en, fordi man ikke tilgir og viser toleranse?

Og hvordan skal man forklare det overfor barna? De vil jo også få brutt kontakten da.

Bør man likevel gå, og bryte over tvert, hvis det er det man føler for?

Jeg glemte å si, at det gjelder ikke et kjæresteforhold. Det gjelder mitt forhold til min mor.

[nitty-gritty]

Ja, det burde du.

Til barna sier du: "Bestemor/mormor var ikke veldig snill mot mamma noen ganger, så derfor vil jeg ikke besøke henne på en stund." eller en variant som passer deres alder.

[Gjest ønsker støtte ikke bebreidelser]

Ja, det burde du.

Til barna sier du: "Bestemor/mormor var ikke veldig snill mot mamma noen ganger, så derfor vil jeg ikke besøke henne på en stund." eller en variant som passer deres alder.

Men jeg ønsker jo ikke at barna skal lære seg at det er lettvint å gå, for bare noen småting? De vet jo ikke omfanget av dette, for det har jeg vært for loyal til å fortelle dem om. De er 8 og 4 år. De bryr seg om mormor, jeg har jo alltid forsvart mormor overfor dem?

[Gjest mista nicket nå igjen]

Når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at det var din partner, og da tenkte jeg at ja, du bør gå. Dette fordi han ikke viser vilje til forandring og du blir ødelagt selv av et slikt forhold.

Så ser jeg at det gjelder din mor. Da ble det verre for meg å svare deg, vet ikke hvorfor. Det burde vel ikke være verre å bryte kontakten med en mor som oppfører seg sånn enn en parner? Hvorfor skal en mor som burde være omsorgsfull og grei få lov til å forsure livet ditt slik? Hvorfor skal det være så vanskelig å kutte kontakten med mødre som ikke oppfører seg?

Følelsesmessige bånd? Navlestrengen som ikke er kuttet? Avhengighet? Vet ikke jeg, har litt samme problemet selv, tror ikke jeg greier å kutte kontakten med verken mor eller far.

[Mandolaika]

Svaret mitt var et rungende ja helt til jeg kom til de siste linjene i innlegget ditt, hvor jeg så at det gjaldt din mor og dine barns bestemor, og ikke din partner.

Selv mener jeg at blod ikke er tykkere enn vann, det er bare tull. Du kan ikke velge din mor, men du kan velge hvor stor innflytelse hun skal ha på deg og ditt liv.

Er det mulig at du og hun har minimalt med kontakt, men at barna dine allikevel kan få ha kontakt med henne. Eller vil hun fortsette med sin væremåte og ta den ut på barnebarna?

[nitty-gritty]

Men jeg ønsker jo ikke at barna skal lære seg at det er lettvint å gå, for bare noen småting? De vet jo ikke omfanget av dette, for det har jeg vært for loyal til å fortelle dem om. De er 8 og 4 år. De bryr seg om mormor, jeg har jo alltid forsvart mormor overfor dem?

Behandler hun barna dine godt? I så fall foreslår jeg at du lar de opprettholde kontakten, men du begrenser din omgang med henne. I tillegg burde du jobbe med deg selv og finne måter å takle moren din på som ikke er destruktive hverken for deg eller ungene.

[Mandolaika]

Behandler hun barna dine godt? I så fall foreslår jeg at du lar de opprettholde kontakten, men du begrenser din omgang med henne. I tillegg burde du jobbe med deg selv og finne måter å takle moren din på som ikke er destruktive hverken for deg eller ungene.

"I tillegg burde du jobbe med deg selv og finne måter å takle moren din på som ikke er destruktive hverken for deg eller ungene."

Det er jeg helt sikker på at trådstarter alt har gjort. Å vurdere å kutte kontakten slik er vel noe av det aller siste man gjør etter at alt annet er forsøkt?

[nitty-gritty]

"I tillegg burde du jobbe med deg selv og finne måter å takle moren din på som ikke er destruktive hverken for deg eller ungene."

Det er jeg helt sikker på at trådstarter alt har gjort. Å vurdere å kutte kontakten slik er vel noe av det aller siste man gjør etter at alt annet er forsøkt?

Ja, hvis hun alt har gjort det, så er det jo ikke behov for det og i så fall er det vel bare å overse rådet

[løvinne71]

Når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at det var din partner, og da tenkte jeg at ja, du bør gå. Dette fordi han ikke viser vilje til forandring og du blir ødelagt selv av et slikt forhold.

Så ser jeg at det gjelder din mor. Da ble det verre for meg å svare deg, vet ikke hvorfor. Det burde vel ikke være verre å bryte kontakten med en mor som oppfører seg sånn enn en parner? Hvorfor skal en mor som burde være omsorgsfull og grei få lov til å forsure livet ditt slik? Hvorfor skal det være så vanskelig å kutte kontakten med mødre som ikke oppfører seg?

Følelsesmessige bånd? Navlestrengen som ikke er kuttet? Avhengighet? Vet ikke jeg, har litt samme problemet selv, tror ikke jeg greier å kutte kontakten med verken mor eller far.

"Det burde vel ikke være verre å bryte kontakten med en mor som oppfører seg sånn enn en parner? "

Jo, jeg synes det er STOOR forskjell på en partner og en mor i en slik situasjon!

En partner, som man evt bor sammen med, er jo en mye "nærere person i det daglige enn moren antagelig er. Så med mindre hun bor i samme husstand som sin mor, burde det være mye lettere, både for henne og barna, å distansere seg fra henne enn fra en partner. ( Som evt. også er barnas far )

[Gjest winda]

"Det burde vel ikke være verre å bryte kontakten med en mor som oppfører seg sånn enn en parner? "

Jo, jeg synes det er STOOR forskjell på en partner og en mor i en slik situasjon!

En partner, som man evt bor sammen med, er jo en mye "nærere person i det daglige enn moren antagelig er. Så med mindre hun bor i samme husstand som sin mor, burde det være mye lettere, både for henne og barna, å distansere seg fra henne enn fra en partner. ( Som evt. også er barnas far )

Ja, du har selvsagt rett i dette, tenkte ikke på det

[Mandolaika]

Ja, hvis hun alt har gjort det, så er det jo ikke behov for det og i så fall er det vel bare å overse rådet

Jeg mente ikke å kritisere rådet ditt altså, men jeg regner med at man har forsøkt "alt" når man går til det skrittet å vurdere å kutte all kontakt.

[Gjest ønske støtte ikke bebreidelser]

"I tillegg burde du jobbe med deg selv og finne måter å takle moren din på som ikke er destruktive hverken for deg eller ungene."

Det er jeg helt sikker på at trådstarter alt har gjort. Å vurdere å kutte kontakten slik er vel noe av det aller siste man gjør etter at alt annet er forsøkt?

Takk! Ja!

[nitty-gritty]

Jeg mente ikke å kritisere rådet ditt altså, men jeg regner med at man har forsøkt "alt" når man går til det skrittet å vurdere å kutte all kontakt.

Det er ikke alltid slik når man vet den andre tar feil. Om den andre tar feil/oppfører seg dårlig er tross alt din reaksjon berettiget og det hender man glemmer at selv det som er forståelig kan forandres.

[Mandolaika]

Det er ikke alltid slik når man vet den andre tar feil. Om den andre tar feil/oppfører seg dårlig er tross alt din reaksjon berettiget og det hender man glemmer at selv det som er forståelig kan forandres.

Ja, det har du rett i. En sak har også alltid flere sider.

[nitty-gritty]

Ja, det har du rett i. En sak har også alltid flere sider.

Ja. Ingen har rett til å behandle andre dårlig, så jeg er ikke i mot å kutte kontakten. Men jeg har selv opprettholdt et forhold til et nært familiemedlem for barnas skyld, siden den relasjonen fungerer. Det innebar at jeg aksepterte den andres uvillighet/evne til forandring og forandret min egen oppførsel. Det blir mye: "Ja, ja, så synes du det", "Jeg føler ikke likt som deg, men jeg vil ikke diskutere dette temaet", "Det er ikke din sak".

Jeg er ikke immun mot å bli såret av dette familiemedlemmet, men jeg lider i alle fall ikke under mine egne forventninger.

[Mandolaika]

Ja. Ingen har rett til å behandle andre dårlig, så jeg er ikke i mot å kutte kontakten. Men jeg har selv opprettholdt et forhold til et nært familiemedlem for barnas skyld, siden den relasjonen fungerer. Det innebar at jeg aksepterte den andres uvillighet/evne til forandring og forandret min egen oppførsel. Det blir mye: "Ja, ja, så synes du det", "Jeg føler ikke likt som deg, men jeg vil ikke diskutere dette temaet", "Det er ikke din sak".

Jeg er ikke immun mot å bli såret av dette familiemedlemmet, men jeg lider i alle fall ikke under mine egne forventninger.

Jeg har selv gjort det slik overfor min mor, og det fungerer veldig greit. Jeg har lært meg å leve med henne slik hun er og jeg bestemmer jo selv hvor mye innflytelse hun skal ha på mitt liv. Ungene mine og hun har det utmerket sammen, så jeg er veldig glad vi har kontakt.

[løvinne71]

For å svare på spørsmålet i overskriften din: Svaret er definitivt JA, hvis du føler at denne personen ikke har noe positivt å tilføre deg.

I motsetning til venner, som man velger fordi man liker dem og trives med dem, så kan man dessverre ikke velge familiemedlemmer. Men man er i sin fulle rett til å velge i hvilken grad man vil omgåes dem, og hva man vil finne seg i fra dem.

Det at hun er din mor, gir henne ikke rett til å behandle deg dårlig. Og det at du er hennes datter, gir deg ikke plikt til å finne deg i det!

Antagelig er dette et mønster som henger igjen fra du var barn og avhengig av henne? Men du er faktisk voksen nå, og istand til å ta vare på deg selv og gjøre egne valg.

Jeg vet ikke hvor mye og ofte dere omgåes. Men det virker på meg som det kan være bra for deg å i det minste redusere kontakten for en kortere eller lengre periode, for å begrense hennes muligheter til å såre deg.

I tillegg bør du jobbe litt med deg selv for å ikke ta deg så nær av hennes oppførsel mot deg. Jeg regner jo med at du innerst inne vet at hun ikke har "rett i" beskyldninger og negative ting hun sier, men at det er HUN som har et problem enten i form av svært dårlige sosiale antenner, ( eller en personlighetsforstyrrelse?)

[nitty-gritty]

Jeg har selv gjort det slik overfor min mor, og det fungerer veldig greit. Jeg har lært meg å leve med henne slik hun er og jeg bestemmer jo selv hvor mye innflytelse hun skal ha på mitt liv. Ungene mine og hun har det utmerket sammen, så jeg er veldig glad vi har kontakt.

Fint når man kommer dit Godt jobbet.

[Mandolaika]

Fint når man kommer dit Godt jobbet.

Ja, men vet du hva? Det eneste jeg trengte var at noen sa til meg at man ikke kunne velge sin slekt, men at man kunne velge hvilken innflytelse den skulle ha på en.

Da falt resten på plass av seg selv for meg.... Litt utrolig, etter så mange år.

[nitty-gritty]

Ja, men vet du hva? Det eneste jeg trengte var at noen sa til meg at man ikke kunne velge sin slekt, men at man kunne velge hvilken innflytelse den skulle ha på en.

Da falt resten på plass av seg selv for meg.... Litt utrolig, etter så mange år.

Ja, det er rart med det. Jeg har det med å rote meg så inn i komplikasjonene ved diverse forhold at jeg ikke ser den enkle løsningen rett framfor meg. Det er nok mange som er slik