Har hun ansvar for dette? (jfr. tråden under)

[Gjest togli]

Det finnes ingen situasjon der man ikke KAN flytte fra. Det er naturligvis forskjell på hvor store omkostninger ved å flytte fra er, og man må selv avgjøre om man er villig til å ta dem. Noen ganger føles naturligvis dette som at man ikke KAN, men det stemmer ikke noe mer av den grunn.

Det man KAN, derimot, er å velge om man vil ha et utenomekteskapelig forhold eller ei. Jeg mener at det er spinnfeil, uansett hvilke gode grunner man mener man har for å ikke gå fra den man er sammen med. Ved å ha et forhold på si, fratar man faktisk ektefellen mulighet til å ta beslutning basert på faktisk situasjon. Ektefellen blir lurt, ført bak lyset, og har ingen mulighet til å velge livet sitt selv. Jeg synes det er forkastelig å utsette andre for noe sånt.

Så nei, det finnes ikke svært mange formildende omstendigheter i min bok. Selv om man har gode grunner for å ikke bryte opp et ekteskap, selv om forholdet er dødt, i alle fall fra den ene partens side, så betyr ikke det at man har lov til å bedra den man lever sammen med.

Takk for synspunkt:)

Hva om din ektemann kom ut for en ulykke e.l. og ble multifunksjonshemmet - havnet på behandlingshjem og måtte bli værende der resten av livet... Du kunne etter noen år velge å skille deg fra ham fordi du ikke lenger følte du var i et ekteskap, eller du kunne velge å gå inn i et nytt forhold (uten hans viten, for å skåne ham) og samtidig besøke din ektefelle på behandlingshjemmet med jevne mellomrom. For min del er dette en omstendighet som gjør at jeg faktisk kunne forsvart utroskap... Man lever kun en gang og det blir feil å leve resten av livet alene kun fordi man ønsker å ta hensyn til ektefellen som aldri noen gang vil bli den samme som før... Hva tenker du om det?

[jubalong70]

Takk for synspunkt:)

Hva om din ektemann kom ut for en ulykke e.l. og ble multifunksjonshemmet - havnet på behandlingshjem og måtte bli værende der resten av livet... Du kunne etter noen år velge å skille deg fra ham fordi du ikke lenger følte du var i et ekteskap, eller du kunne velge å gå inn i et nytt forhold (uten hans viten, for å skåne ham) og samtidig besøke din ektefelle på behandlingshjemmet med jevne mellomrom. For min del er dette en omstendighet som gjør at jeg faktisk kunne forsvart utroskap... Man lever kun en gang og det blir feil å leve resten av livet alene kun fordi man ønsker å ta hensyn til ektefellen som aldri noen gang vil bli den samme som før... Hva tenker du om det?

Om en slik situasjon tenker jeg at man ikke vet hvordan man vil reagere før man er i situasjonen. Kanskje er kjærligheten til mannen likevel så sterk at tanken på å skilles, eller finne en elsker, blir uholdbar? Kanskje forsvinner kjærligheten når mannen endres i så stor grad. Da blir kanskje skilsmisse en naturlig reaksjon?

Utroskap skal man nok være forsiktig med. Det vil gjerne oppdages, og kan da fortelles videre til mannen. Nå vet ikke jeg i hvor stor grad du tenker at hans kognitive evner er intakt. Er han helt "grønnsak" er det kanskje ikke så ille, men er han kognitivt tilstede, vil nok et skjult utroskap såre dypt.

[Gjest togli]

Om en slik situasjon tenker jeg at man ikke vet hvordan man vil reagere før man er i situasjonen. Kanskje er kjærligheten til mannen likevel så sterk at tanken på å skilles, eller finne en elsker, blir uholdbar? Kanskje forsvinner kjærligheten når mannen endres i så stor grad. Da blir kanskje skilsmisse en naturlig reaksjon?

Utroskap skal man nok være forsiktig med. Det vil gjerne oppdages, og kan da fortelles videre til mannen. Nå vet ikke jeg i hvor stor grad du tenker at hans kognitive evner er intakt. Er han helt "grønnsak" er det kanskje ikke så ille, men er han kognitivt tilstede, vil nok et skjult utroskap såre dypt.

Akkurat dette var bare et tenkt tilfelle, men for min del en forståelig grunn til utroskap... Det ville vært umenneskelig å kreve at en på tredve-førti skulle leve alene resten av livet.. iallefall etter mitt syn

[morsan]

Takk for synspunkt:)

Hva om din ektemann kom ut for en ulykke e.l. og ble multifunksjonshemmet - havnet på behandlingshjem og måtte bli værende der resten av livet... Du kunne etter noen år velge å skille deg fra ham fordi du ikke lenger følte du var i et ekteskap, eller du kunne velge å gå inn i et nytt forhold (uten hans viten, for å skåne ham) og samtidig besøke din ektefelle på behandlingshjemmet med jevne mellomrom. For min del er dette en omstendighet som gjør at jeg faktisk kunne forsvart utroskap... Man lever kun en gang og det blir feil å leve resten av livet alene kun fordi man ønsker å ta hensyn til ektefellen som aldri noen gang vil bli den samme som før... Hva tenker du om det?

Denne situasjonen minner om en vi kunne se på en tv-dokumentar for noen år siden. Mor og far og tre barn, den yngste baby, var på ferie i en norsk by. En morgen tar far med seg de to eldste ut for å kjøpe brød el annet, snubler på gata og slår hodet i brosteinene. Han overlever såvidt, men må leve på institusjon som alvorlig handicappet.

I dokumentaren ser vi kona komme og besøke han, hun tar han med hjem på besøk osv. Hun innleder ikke forhold til en ny mann, men snakker med mannen sin om muligheten for at dette kan komme til å skje. Han kan bare kommunisere med en slags datamaskin. Han liker neppe tanken på dette, men sier at han skjønner at det vil være en naturlig ting etterhvert.

Denne kvinnens intensjoner var da å fortsette å være gift og ta seg av mannen sin så godt hun kunne, men samtidig være åpen om en eventuell ny elsker. Jeg et ikke hvordan det har gått med dem, men jeg skulle tro at ektemannen totalt sett kom bedre ut av det dersom hun gjorde dte på denne måten, enn dersom hun skilte seg og sluttet å ta seg av han.

[morsan]

Jeg kan tenke på en haug gode grunner til at man ikke kan (i praksis) flytte - alt fra det finansielle, til felles omsorg for en person, til en hel rekke andre ting.

Det fine og spennende (og vanskelige) med mennesker er at de kan være så utrolig kompliserte, og de enkle svarene kan bli så veldig feil! :-)

Med vennlig hilsen

''Jeg kan tenke på en haug gode grunner til at man ikke kan (i praksis) flytte - alt fra det finansielle, til felles omsorg for en person, til en hel rekke andre ting.''

Men selv om man har all verdens gode grunner til ikke å flytte fra ektefellen, betyr ikke det nødvendigvis at de samme grunnene er "gode nok" for å rettferdiggjøre utroskap.

[morsan]

Hun vet at hun kommer til å flytte fra ham om et år eller to? Vet mannen hennes det også, eller lever han i den villfarelsen at de holder på å prøve igjen for å redde ekteskapet?

Veldig viktig spørsmål.

[Sør]

''Jeg kan tenke på en haug gode grunner til at man ikke kan (i praksis) flytte - alt fra det finansielle, til felles omsorg for en person, til en hel rekke andre ting.''

Men selv om man har all verdens gode grunner til ikke å flytte fra ektefellen, betyr ikke det nødvendigvis at de samme grunnene er "gode nok" for å rettferdiggjøre utroskap.

Hei,

Nei, selvsagt ikke "nødvendigvis", men likevel vil slike omstendigheter eksistere (se det togli skriver).

Med vennlig hilsen

[jubalong70]

Akkurat dette var bare et tenkt tilfelle, men for min del en forståelig grunn til utroskap... Det ville vært umenneskelig å kreve at en på tredve-førti skulle leve alene resten av livet.. iallefall etter mitt syn

Forsåvidt enig. Men jeg synes at et evt utroskap bør avklares med en kognitivt frisk partner. Det ville ikke være noe særlig for ham om noen andre kom og fortalte at de hadde sett kona sammen med en annen.

[Gjest togli]

Forsåvidt enig. Men jeg synes at et evt utroskap bør avklares med en kognitivt frisk partner. Det ville ikke være noe særlig for ham om noen andre kom og fortalte at de hadde sett kona sammen med en annen.

Ja... er nok enig med deg der...

[tzatziki1365380058]

Jeg kan tenke på en haug gode grunner til at man ikke kan (i praksis) flytte - alt fra det finansielle, til felles omsorg for en person, til en hel rekke andre ting.

Det fine og spennende (og vanskelige) med mennesker er at de kan være så utrolig kompliserte, og de enkle svarene kan bli så veldig feil! :-)

Med vennlig hilsen

Man kan alltid flytte, man har alltid et valg, men omkostningene kan bli så høye at man ikke ønsker å gjøre det. Det har jeg ingen problemer med å være enig i.

At dette legitimerer utroskap, er likevel ikke noen naturlig konsekvens av en slik situasjon.

[Sør]

Man kan alltid flytte, man har alltid et valg, men omkostningene kan bli så høye at man ikke ønsker å gjøre det. Det har jeg ingen problemer med å være enig i.

At dette legitimerer utroskap, er likevel ikke noen naturlig konsekvens av en slik situasjon.

Vel, omkostningene kan være høyest for partneren (hvis denne er alvorlig syk, for eksempel), og ikke for den som er "utro" eller utro.

med vennlig hilsen

[tzatziki1365380058]

Takk for synspunkt:)

Hva om din ektemann kom ut for en ulykke e.l. og ble multifunksjonshemmet - havnet på behandlingshjem og måtte bli værende der resten av livet... Du kunne etter noen år velge å skille deg fra ham fordi du ikke lenger følte du var i et ekteskap, eller du kunne velge å gå inn i et nytt forhold (uten hans viten, for å skåne ham) og samtidig besøke din ektefelle på behandlingshjemmet med jevne mellomrom. For min del er dette en omstendighet som gjør at jeg faktisk kunne forsvart utroskap... Man lever kun en gang og det blir feil å leve resten av livet alene kun fordi man ønsker å ta hensyn til ektefellen som aldri noen gang vil bli den samme som før... Hva tenker du om det?

Hvem klarer å innlede et forhold "på si" i en slik situjasjon, og likevel klarer å se ektefellen i øynene med den respekt og ærlighet han fortjener? Det får da være grenser for svik - etter at en person har mistet hele livet sitt, slik han kjente det, så skulle ektefellen gått bak ryggen i tillegg?

Er det dessuten gitt at en multihandikappet person med kognitive evner intakt, ville vært interessert i å fortsette et slikt ekteskap, dersom han/hun visste at ektefellen hadde inngått et forhold til en annen? Hvis svaret på det er nei, og det tror jeg faktisk det godt kan være, i praksis, så står det fast at man, ved å gå bak ryggen på, fratar personen muligheten til å ta beslutninger om eget liv.

Jeg så også den dokumentaren morsan viste til. Den viste at det går an å håndtere slike ekstremt vanskelige situasjoner med omtanke, ærlighet og verdighet. Jeg tror det, i mange tilfeller, er feighet som gjør at man i stedet velger å gå bak ryggen på, velger den, på kort sikt, enkleste løsningen. Som naturligvis kan slå tilbake med voldsom kraft.

Ikke enkelt, men hvem sa at livet skal være det?

[tzatziki1365380058]

Vel, omkostningene kan være høyest for partneren (hvis denne er alvorlig syk, for eksempel), og ikke for den som er "utro" eller utro.

med vennlig hilsen

Naturligvis. Men kanskje likevel mer verdig enn om man blir bedratt.

[Sør]

Naturligvis. Men kanskje likevel mer verdig enn om man blir bedratt.

Det avhenger jo helt av situasjonen, og hvilken hensikt ville det hatt å fortelle det til noen som ligger og ikke kan gjøre noe med det?

Med vennlig hilsen

[Gjest togli]

Hvem klarer å innlede et forhold "på si" i en slik situjasjon, og likevel klarer å se ektefellen i øynene med den respekt og ærlighet han fortjener? Det får da være grenser for svik - etter at en person har mistet hele livet sitt, slik han kjente det, så skulle ektefellen gått bak ryggen i tillegg?

Er det dessuten gitt at en multihandikappet person med kognitive evner intakt, ville vært interessert i å fortsette et slikt ekteskap, dersom han/hun visste at ektefellen hadde inngått et forhold til en annen? Hvis svaret på det er nei, og det tror jeg faktisk det godt kan være, i praksis, så står det fast at man, ved å gå bak ryggen på, fratar personen muligheten til å ta beslutninger om eget liv.

Jeg så også den dokumentaren morsan viste til. Den viste at det går an å håndtere slike ekstremt vanskelige situasjoner med omtanke, ærlighet og verdighet. Jeg tror det, i mange tilfeller, er feighet som gjør at man i stedet velger å gå bak ryggen på, velger den, på kort sikt, enkleste løsningen. Som naturligvis kan slå tilbake med voldsom kraft.

Ikke enkelt, men hvem sa at livet skal være det?

Takk for synspunkt:)

Jeg vet at om jeg hadde vært den som hadde blitt skadet for livet og ikke kunne ha et normalt forhold til mannen min, så hadde jeg gitt ham tillatelse til å treffe andre kvinner mot at jeg slapp å få vite om det... Tror ikke jeg hadde greid å på en måte "låse" ham fast til meg slik situasjonen var. Man lever bare en gang....

[tzatziki1365380058]

Takk for synspunkt:)

Jeg vet at om jeg hadde vært den som hadde blitt skadet for livet og ikke kunne ha et normalt forhold til mannen min, så hadde jeg gitt ham tillatelse til å treffe andre kvinner mot at jeg slapp å få vite om det... Tror ikke jeg hadde greid å på en måte "låse" ham fast til meg slik situasjonen var. Man lever bare en gang....

Jeg hadde også gitt mannen min tillatelse til å treffe andre kvinner i en slik situasjon, skulle bare mangle. Men jeg hadde blitt skuffet om han hadde gått bak ryggen min uten.

Utroskap kan jeg takle, men ikke løgn!

[tzatziki1365380058]

Det avhenger jo helt av situasjonen, og hvilken hensikt ville det hatt å fortelle det til noen som ligger og ikke kan gjøre noe med det?

Med vennlig hilsen

Men hvem skal ta beslutningen om at ektefellen "ikke trenger å vite om det"?

Forutsetter at kognitive evner er intakt. Det blir nokså annerledes om personen er sterkt dement eller har annen kognitiv svikt. Det er vel det eneste unntaket jeg ser hvor det kan forsvares å ikke fortelle noe.