Er jeg helt ufølsom, eller? (Sorg over hund)

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Nå begynner jeg å lure på om jeg har blitt følelsesmessig avstumpa her, eller om det holder på å rable for noen andre...

Altså: På fredag døde hunden til et vennepar. Hunden var veldig gammel (15 år), han var full av kreft og har vært det lenge. Han har blitt operert flere ganger, og siste måneden var det helt tydelig at det gikk den gale veien (siste operasjon var veldig hard). De vurderte sterkt å ta ham med til dyrlegen og la ham slippe etter anbefaling fra veterinæren.

Fredag døde altså hunden hjemme, og det var kjempetrist. Han var en kjempefin hund, med et fantastisk gemytt og lynne og da sms'n kom reiste jeg straks bort til dem. De gråt, jeg gråt og det var i det heletatt veldig leit.

På kvelden begravde de hunden, og satte lys på graven. Fikk en mms på kvelden med bilde av hele familien rundt graven, og denne responderte jeg på med medfølelse.

Lørdag skulle vi ut på skitur med ungene, far i huset der skulle på jobb så det var vi damene som hadde planer. Dette ble avlyst tidlig lørdag, far skulle ikke på jobb og de ville bare være hjemme, det var så trist.

OK. Lørdag ettermiddag/kveld kom det en sms igjen, hvor jeg blir bedt om å komme til hundegraven. De skulle ha vake, og ville at jeg skulle være med...

Nei, jeg hadde ikke lyst til å sitte ute ved en hundegrav og gråte. Jeg gråt da jeg fikk budskapet om dødsfallet, men jeg har ikke grått etterpå. Jeg føler heller ikke for å gråte.

De voksne i familien der har grått siden hunden døde. Ungene har mer eller mindre gått for lut og kaldt vann i hele helga (de er 5 og 7 år), bl.a. var de hos oss i hele går fordi foreldrene ikke orket å gjøre noe. Mor og far satt ved hundegraven og gråt.

Dette kan da ikke være helt normalt? Mor ble veldig skuffet da jeg ikke ble med på vake lørdag, men jeg greier ikke å sørge slik over hunden.

Er jeg følelsesmessig avstumpet (som mor mener), eller har de en overdreven sorg? Er det noe jeg kan gjøre, eller er dette normalt når man mister en hund?

(Jeg har hatt kjæledyr hele livet, og disse har også dødd. Trist og fælt, men noe i nærheten av en slik sorgreaksjon har jeg ikke opplevd.)

[jubalong70]

Jeg synes du reagerer helt normalt.

Det er trist når dyr man er glad i dør, men det får da være måte på...

[laban]

Jeg har ikke hatt egne kjæledyr, men synes din reaksjon høres normal ut - du stilte opp akkurat da dødsfallet hadde skjedd, men kom raskere over det. Det er ikke ufølsomt når du er venn av familien.

Å sørge i den grad at man ikke kan ta seg av sine egne barn, synes jeg er langt over kanten når det gjelder en gammel, syk hund.

[Gjest mennesker først]

Jeg synes ikke du er avstumpet.

Jeg er oppvokst på gård med dyr og det var alltid litt trist å sende geiter som jeg var blitt glad i til slakt. Men sånn er livet og jeg har vel derfor blitt litt avstumpet når det gjelder det sørge så mye over et dyr som dør.

En skal være snill mot dyra men jeg synes ikke det er naturlig å bli så følelesmessig glad i de at de blir mer verdt enn mennesker. Da går det for langt. Får inntrykk av at mennekser som er så følelsesmessig glad i dyr ikke er så glad i mennesker.

[Axcia]

Du reagerer normalt, disse vennene dine overdriver/dyrker sørgingen. Det er elementært å ta vare på ungene sine selv om et gammelt kjæledyr dør.

[Gjest togli]

Det er helt klart du som reagerer mest normalt her.... Det kan jo nesten virke som de ønsker å dyrke sorgen, men når dette går ut over ungene er det kanskje greit å si fra?

[Gjest Hulderen]

Du er ikke følelsesmessig avstumpet. Jeg syns din reaksjon over en hund som ikke engang er din, var mer enn jeg ville forventet. Altså at du sørget mer enn nok.

Disse foreldrene går alt for langt. Å la sorgen gå utover omsorgen for barna er helt uhørt. Og å ha vake over et dyr? Helt merkelig. Sørge over den og begrave den, ja. Men vake er forbeholdt mennesker.

[Axcia]

Du er ikke følelsesmessig avstumpet. Jeg syns din reaksjon over en hund som ikke engang er din, var mer enn jeg ville forventet. Altså at du sørget mer enn nok.

Disse foreldrene går alt for langt. Å la sorgen gå utover omsorgen for barna er helt uhørt. Og å ha vake over et dyr? Helt merkelig. Sørge over den og begrave den, ja. Men vake er forbeholdt mennesker.

''Jeg syns din reaksjon over en hund som ikke engang er din, var mer enn jeg ville forventet. Altså at du sørget mer enn nok.''

Helt enig.

[ekte nick]

Jeg syns du reagerer normalt, ikke de foreldrene. Jeg syns du burde si fra til dem, at nå må de ta seg sammen og konsentrere seg om barna sine.

Antakelig burde de ikke hatt noen grav i det hele tatt for hunden, bare avlevert den til veterinær, slik at de ikke kunne dvele ved sorgen på samme måten.

[ShitDiddelyDo]

Nei, her høres det ut som om det er noen andre enn deg som har rabla fullstendig.

[Onsdag1365380628]

Huff sier nå jeg. Det får da være måte på.

Du er helt normal.

[frosken]

Jeg synes ikke du er ufølsom og forstår at du ikke ønsket å være med på hundegraven på lørdag.

Jeg synes selvfølgelig også at de voksne må ta vare på barna også i en slik situasjon, men hvor kritikkverdig deres oppførsel er kommer jo an på hva du mener med at barna gikk for lut og kaldt vann i helgen.

Når det er sagt, så reagerer folk forskjellig ved tap av noen som har betydd mye for dem. At de har grått mye og vært utafor denne helgen, synes jeg ikke det er noen grunn til å klassifisere som "unormalt".

[Gjest KarlG]

Hunden hadde vært syk lenge og dette var noe de var forberedt på. At de ikke var mer forberedt skjønner jeg ikke. De virker jo å være mer glad i hunden enn barna.

[nick]

De er ikke helt navla, disse vennene dine. Dette er ikke bare latterlig, det grenser til fullstendig galskap.

[Gjest Lisse80]

Hvis dette var snakk om en helg synes jeg det er ok. Alle kan ha skikkelige triste og dårlige dager hvor de synes det er best å la ungene være hos naboer eller familie fordi man er så lei seg.

De har hatt denne hunden i 15 år, det er lenge. Jeg skjønner godt at det er kjempetrist. Jeg har tidligere aldri forstått mennesker som blir så utrolig lei seg når de mister et kjæledyr. Jeg har hatt katter selv, har aldri hatt hund, men har blitt kjent med kjæresten sin hund og har nå kjent han i ett år. Det er utrolig hvor knyttet en kan bli til hunder, du får kontakt med de på en helt annen måte enn fks katter og de skjønner utrolig mye. Jeg tror ikke en kan forstå det om en ikke har hatt en hund selv. Man setter ikke hunden foran ungene, men å sørge en helg og be om barnepass synes jeg skal være lov. Tenker på hvor glad jeg er blitt i en hund etter bare ett år, jeg savner han han når jeg ikke er der. Og de har hatt denne hunden i 15 år!!!

[Gjest Lisse80]

Hunden hadde vært syk lenge og dette var noe de var forberedt på. At de ikke var mer forberedt skjønner jeg ikke. De virker jo å være mer glad i hunden enn barna.

Mer glad i hunden enn barna???hvilket grunnlag har du for å si det?

[meg__123!]

Jeg skjønner de godt jeg :/

[Sør]

''Ungene har mer eller mindre gått for lut og kaldt vann i hele helga (de er 5 og 7 år), bl.a. var de hos oss i hele går fordi foreldrene ikke orket å gjøre noe. Mor og far satt ved hundegraven og gråt.''

Du er den eneste normale og friske der. Jeg tør påstå at foreldren som gjør slik ikke er helt i vater!

Med vennlig hilsen

[morsan]

Jeg synes det er veldig spesielt å oppfordre venner til å komme og bli med på vake.

Men at man er trist når kjæledyr dør, skjønner jeg veldig godt. Jeg husker jeg tenkte da den hunden jeg vokste opp med døde at det var nesten som å miste et familiemedlem.

Men da mormoren min døde året etter hunden, og faren min¨året etter der igjen, ble jo hundedødsfallet satt veldig i perspektitv, da.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, du er ikke ufølsom. Du har syke venner.