Er jeg helt ufølsom, eller? (Sorg over hund)

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg synes du reagerer helt normalt.

Det er trist når dyr man er glad i dør, men det får da være måte på...

Ja klart det er trist, ingen sier noe på det, men dette blir litt voldsomt.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg har ikke hatt egne kjæledyr, men synes din reaksjon høres normal ut - du stilte opp akkurat da dødsfallet hadde skjedd, men kom raskere over det. Det er ikke ufølsomt når du er venn av familien.

Å sørge i den grad at man ikke kan ta seg av sine egne barn, synes jeg er langt over kanten når det gjelder en gammel, syk hund.

Ja, det er visst ikke bare jeg som stusser.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg synes ikke du er avstumpet.

Jeg er oppvokst på gård med dyr og det var alltid litt trist å sende geiter som jeg var blitt glad i til slakt. Men sånn er livet og jeg har vel derfor blitt litt avstumpet når det gjelder det sørge så mye over et dyr som dør.

En skal være snill mot dyra men jeg synes ikke det er naturlig å bli så følelesmessig glad i de at de blir mer verdt enn mennesker. Da går det for langt. Får inntrykk av at mennekser som er så følelsesmessig glad i dyr ikke er så glad i mennesker.

Jeg er også oppvokst på gård, har hatt massevis av kjæledyr som naturlig nok også har dødd, og jeg har mistet et barn. Kanskje man har mer perspektiv når man har opplevd slike ting.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Du reagerer normalt, disse vennene dine overdriver/dyrker sørgingen. Det er elementært å ta vare på ungene sine selv om et gammelt kjæledyr dør.

Ja, jeg ville jo mene det.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Det er helt klart du som reagerer mest normalt her.... Det kan jo nesten virke som de ønsker å dyrke sorgen, men når dette går ut over ungene er det kanskje greit å si fra?

Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle si fra, så...

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Du er ikke følelsesmessig avstumpet. Jeg syns din reaksjon over en hund som ikke engang er din, var mer enn jeg ville forventet. Altså at du sørget mer enn nok.

Disse foreldrene går alt for langt. Å la sorgen gå utover omsorgen for barna er helt uhørt. Og å ha vake over et dyr? Helt merkelig. Sørge over den og begrave den, ja. Men vake er forbeholdt mennesker.

Jeg ble veldig og ekte trist når jeg hørte at hunden var død, så min sorg var helt oppriktig der og da. Jeg greier bare ikke å mobilisere mer sorg nå.

Kjørte forbi dem tidligere i kveld, og de var ute ved graven da også. Og det er lys der. Jeg vet ikke om det var tilfeldig eller om de har vært der en stund, da.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg syns du reagerer normalt, ikke de foreldrene. Jeg syns du burde si fra til dem, at nå må de ta seg sammen og konsentrere seg om barna sine.

Antakelig burde de ikke hatt noen grav i det hele tatt for hunden, bare avlevert den til veterinær, slik at de ikke kunne dvele ved sorgen på samme måten.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, jeg, så jeg ser det vel an et par dager og håper det går seg til. Det må jo bare det.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Nei, her høres det ut som om det er noen andre enn deg som har rabla fullstendig.

Man kan jo lure litt...

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Huff sier nå jeg. Det får da være måte på.

Du er helt normal.

Takk, det er jo greit å få det bekreftet. :-)

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg synes ikke du er ufølsom og forstår at du ikke ønsket å være med på hundegraven på lørdag.

Jeg synes selvfølgelig også at de voksne må ta vare på barna også i en slik situasjon, men hvor kritikkverdig deres oppførsel er kommer jo an på hva du mener med at barna gikk for lut og kaldt vann i helgen.

Når det er sagt, så reagerer folk forskjellig ved tap av noen som har betydd mye for dem. At de har grått mye og vært utafor denne helgen, synes jeg ikke det er noen grunn til å klassifisere som "unormalt".

''Jeg synes selvfølgelig også at de voksne må ta vare på barna også i en slik situasjon, men hvor kritikkverdig deres oppførsel er kommer jo an på hva du mener med at barna gikk for lut og kaldt vann i helgen.''

Ungene fikk ikke mat (måtte finne seg knekkebrødmat selv), de fikk ikke hjelp med påkledning når de skulle ut og de fikk ikke hjelp med avkledning inne (skift til tørt tøy osv.).

''Når det er sagt, så reagerer folk forskjellig ved tap av noen som har betydd mye for dem. At de har grått mye og vært utafor denne helgen, synes jeg ikke det er noen grunn til å klassifisere som "unormalt".''

OK, det ser ut som du er litt alene om å tenke sånn, så jeg tror jeg heller mer til at dette har gått litt over styr for dem.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Hunden hadde vært syk lenge og dette var noe de var forberedt på. At de ikke var mer forberedt skjønner jeg ikke. De virker jo å være mer glad i hunden enn barna.

De var i alle fall veldig, veldig glad i hunden sin, det vet jeg. Og det skjønner jeg. Jeg tenker vel kanskje heller at man av og til bare må ta seg litt sammen, og i alle fall ta vare på de som er levende.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

De er ikke helt navla, disse vennene dine. Dette er ikke bare latterlig, det grenser til fullstendig galskap.

Vi får håpe det stopper her, i alle fall.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Hvis dette var snakk om en helg synes jeg det er ok. Alle kan ha skikkelige triste og dårlige dager hvor de synes det er best å la ungene være hos naboer eller familie fordi man er så lei seg.

De har hatt denne hunden i 15 år, det er lenge. Jeg skjønner godt at det er kjempetrist. Jeg har tidligere aldri forstått mennesker som blir så utrolig lei seg når de mister et kjæledyr. Jeg har hatt katter selv, har aldri hatt hund, men har blitt kjent med kjæresten sin hund og har nå kjent han i ett år. Det er utrolig hvor knyttet en kan bli til hunder, du får kontakt med de på en helt annen måte enn fks katter og de skjønner utrolig mye. Jeg tror ikke en kan forstå det om en ikke har hatt en hund selv. Man setter ikke hunden foran ungene, men å sørge en helg og be om barnepass synes jeg skal være lov. Tenker på hvor glad jeg er blitt i en hund etter bare ett år, jeg savner han han når jeg ikke er der. Og de har hatt denne hunden i 15 år!!!

OK, jeg synes kanskje bare det bli i overkant mye når man som voksen ikke greier å la være å hulke, ikke klarer å la være å storgråte og ikke greier å skjøtte de oppgavene man har som forelder. Å be om barnepass er helt greit, men da må man i grunnen spørre om det passer, ikke bare overlate ungene og si at man ikke klarer noe annet enn å gråte.

Jeg har stor respekt for dyr og menneskers følelser for dyr, men jeg har kanskje et annet perspektiv på det siden jeg både har vokst opp på gård og selv har mistet et barn.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg skjønner de godt jeg :/

Jeg skjønner også godt at de er kjempetriste, men jeg synes kanskje det blir i overkant voldsomt når de ikke greier å være foreldre for sine egne barn...

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

''Ungene har mer eller mindre gått for lut og kaldt vann i hele helga (de er 5 og 7 år), bl.a. var de hos oss i hele går fordi foreldrene ikke orket å gjøre noe. Mor og far satt ved hundegraven og gråt.''

Du er den eneste normale og friske der. Jeg tør påstå at foreldren som gjør slik ikke er helt i vater!

Med vennlig hilsen

Jeg håper det går seg til kjapt, i alle fall.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Jeg synes det er veldig spesielt å oppfordre venner til å komme og bli med på vake.

Men at man er trist når kjæledyr dør, skjønner jeg veldig godt. Jeg husker jeg tenkte da den hunden jeg vokste opp med døde at det var nesten som å miste et familiemedlem.

Men da mormoren min døde året etter hunden, og faren min¨året etter der igjen, ble jo hundedødsfallet satt veldig i perspektitv, da.

Jeg tenker også at jeg kanskje bare har et annet perspektiv på dette siden jeg er oppvokst på gård og i tillegg har mistet et barn i voksen alder. Det gjør kanskje noe med en.

Og selvfølgelig er det trist å miste kjæledyr! Det er kjempetrist, men det er allikevel noe man i grunnen må gjennom...

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Nei, du er ikke ufølsom. Du har syke venner.

Huff, jeg håper da ikke det sånn på sikt... Jeg håper virkelig det går seg til raskt.

[Gjest togli]

Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle si fra, så...

"Jeg skjønner godt at dere er veldig lei dere fordi hunden er død og at dere føler for å sørge, men husk at dette kan virke skremmende på barna deres. Det er viktig at dere "ser" dem og deres behov selv om dere har det vondt akkurat nå"

Vil tro dette er en helt grei måte å si det på...

[Gjest dere har retten på deres side, begge parter.]

Du er helt normal og dine venner er helt normale!

Det viser jo at de er ansvarfulle mennesker når de ber deg om å passe barna deres synes jeg. De ville kanskje ikke at barna skulle se hvor mye de gråter over hunden og tenkte nok på at barna hadde det bedre av å tilbringe tiden med deg.

Denne hunden har de hatt før barna kom til verden. Ergo var det deres første "barn".

Jeg har selv alltid hatt hunder og ingen hund kan måle seg med den første hunden jeg hadde før mine barn kom til verden. Det er noe helt spesiellt! og noen hunder er bare mer spesielle enn andre hunder, akkurat som oss mennesker.

Flott at du har vist medfølelse, men kanskje har du vist for mye? Jeg hadde aldri vært med på å gravlegge en annen families hund selv. Siden du gjorde det så tror de kanskje at det var viktigere for deg enn det egentlig var..og derfor ville de at du skulle vake sammen med dem. Og så er det noe om å tenke fornuftig oppi denne settingen. Når den verste sorgen er over for dem, vil de nok skjønne hvorfor du ikke ville dele dette mer med dem etter begravelsen.

[Gjest Kattemenneske jeg, men...]

Du er helt normal og dine venner er helt normale!

Det viser jo at de er ansvarfulle mennesker når de ber deg om å passe barna deres synes jeg. De ville kanskje ikke at barna skulle se hvor mye de gråter over hunden og tenkte nok på at barna hadde det bedre av å tilbringe tiden med deg.

Denne hunden har de hatt før barna kom til verden. Ergo var det deres første "barn".

Jeg har selv alltid hatt hunder og ingen hund kan måle seg med den første hunden jeg hadde før mine barn kom til verden. Det er noe helt spesiellt! og noen hunder er bare mer spesielle enn andre hunder, akkurat som oss mennesker.

Flott at du har vist medfølelse, men kanskje har du vist for mye? Jeg hadde aldri vært med på å gravlegge en annen families hund selv. Siden du gjorde det så tror de kanskje at det var viktigere for deg enn det egentlig var..og derfor ville de at du skulle vake sammen med dem. Og så er det noe om å tenke fornuftig oppi denne settingen. Når den verste sorgen er over for dem, vil de nok skjønne hvorfor du ikke ville dele dette mer med dem etter begravelsen.

Jeg var ikke med på begravelsen av hunden, altså, jeg reiste dit når den akkurat hadde dødd. Jeg ble spurt om å komme på vake, hvilket jeg ikke gjorde.

For meg handler nok dette om ulike perspektiv på ting, jeg har vokst opp på gård og i tillegg har jeg fulgt mitt eget barn til graven. Kanskje derfor jeg ikke helt greier å følge deres altoppslukende sorg for en hund.

Jeg håper uansett at de kommer til hektene igjen snart, for det er klart dette er vondt og vanskelig for både dem og ikke minst for ungene.