Skal jeg ha dårlig samvittighet?

[Mandolaika]

'' Dessuten er det veldig lett for oss andre å sitte og si hva hun bør gjøre og at vi ville hatt dårlig samvittighet for å gå ut. Vi har ikke vært i hennes sko, kanskje ikke hatt alvorlig sykdom tett innpå oss en gang heller.''

Nemlig. Og uansett om man _har_ vært borti noe lignende, kan man ikke sammenligne direkte heller.

Nei, man kan ikke sammenligne sånt direkte. Uansett så synes jeg det er synd hvis trådstarter, som føler hun absolutt trenger å komme seg ut, skal ha dårlig samvittighet i tillegg.

Jeg har ikke lyst til å påføre henne det i alle fall.

[Gjest Elextra]

Jeg synes du prioriterer riktig, all den tid julebordet var bestemt for lang tid siden, og du har avlyst alt annet sosialt en periode. Du har godt av å komme deg ut litt, og særlig det at du antakelig har gledet deg til julebordet i lang tid gjør det ekstra belastende å måtte avlyse dette også. Synes godt da at han kunne utsette hjemreisen én dag.

[Gjest Shira :o)]

Jeg var innlagt for ørtende og førtiende gang for ett par uker siden. Når det sto på som verst var sambo der. Så, mens jeg fremdeles gjerne kunne trengt han, så dro han på jobbtur, jobb ja, men også hygge, og det unte jeg han virkelig!

Hvor mange ganger steller ikke han, hvor mye må ikke han skufle rundt på sine avtaler, jeg krever og krever, får ikke han da pusterom så tørner jo hele mannen.

Jeg ville hørt om ikke permen kan være helga etter. Snakk med dem på avdelingen. Går du rundt hjemme nå i helga og er frustert, så kommer den permen til å bli mislykket. Det er tung å være syk, det er også tungt å være pårørende.

Du har fortalt han om turen? Fortell at du ønsker han hjem, men at du er ganske sikker på at en perm blir mer vellykket om du får lade batteriene litt.

Kan dere ha en dag med perm? Har du mulighet til at han kommer hjem en dag i løpet av uken? Ettermiddag?

Jeg blir hele tiden prioritert av sambo, men jeg har etter en lang stund skjønt at jeg også må prioritere han. Da må jeg få hjelp annet sted fra. Det fungerer veldig bra for oss. Samtidig vet jeg at dersom jeg sier at NÅ trenger jeg deg, så er jeg førsteprioritet. Dette innebærer jo kommunikasjon, som er ganske vanskelig, veldig vanskelig når den ene er syk.

Om du får dårlig samvittighet er det bare du som kan svare på. Jeg kan bare si at jeg forstår deg. Selvsagt forstår jeg at han vil hjem, hjem vil vi jo alltid, da ser vi kanskje ikke at det ikke er optimalt å dra hjem. Føler du på at han kanskje ikke er helt klar til å komme hjem enda? gruer du deg litt for ansvaret med å ha han hjemme? Det er ikke bare bare å sitte med ansvaret heller, der er vi også veldig forskjellige. Jeg hadde stresset meg ihjel over å ha ansvar for en syk hjemme tror jeg, sambo tar det på stående fot, steller, ordner, ordner med lege om det trengs, tilrettelegger. En hel jobb rett og slett. Vi er forskjellige, sykdommer er forskjellige, følelser er forskjellige, jeg vet jo ikke hvordan en perm vil arte seg for dere, arte seg for deg.

Den syke får og skal ha mye, men pårørende over lengre tid trenger litt dem også. Hva som er rett for deg er det egentlig bare du som har svaret på. Vi er alle så forskjellige, fasiten for den ene er ikke fasiten for den andre.

[Mrs D]

Jeg syns du skal reise med god samvittighet! Si til deg selv - og han - at dette, det har du sannelig fortjent.

Virker som om han prøver å manipulere deg til å bli hjemme. Han MÅ jo ikke hjem på perm akkurat denne helga vel?

[fargeklatten]

Jeg er ikke den rette til å si at du må ha dårlig samvittighet. Men hvis du velger å reise så må du si ifra til sykehuset at du ikke er hjemme den helgen og de må da ta ansvar for om de kan gi ham perm! Får han lov så er det ikke ditt ansvar men sykehuset sitt.

[Gjest ikke bare bare]

Jeg forstår deg godt.

Min far var alvorlig syk og ville absollutt bo hjemme, men han var fullt pleietrengende.

Vi hadde fått beskjed om at vi ikke skulle ta stell av han, det skulle hjemmesykepleien gjøre, så han hadde en alarmknapp han skulle trykke på om det var noe. Han hadde sykeseng i stua og alt dreide seg om sykdom.

Det var slitsomt! Han ville ikke plage hjemmesykepleien som han selv sa,

midt på natta begynte han å rope på oss om at han trengte hjelp, flere ganger,

vi fikk jo ikke sove... en dag hadde han prøvd å komme seg ut av senga på egen hånd og ramlet rett i gulvet. Altfor tungt for oss å løfte han når vi ikke hadde lært løfteteknikk... vi måtte legge teppe over han og vente til hjemmesykepleien kom for å hjelpe!

Vi så at dette ikke gikk og fikk han på sykehuset igjen der han fikk den pleien han trengte. Han ville jo helst være hjemme, men det gikk utover vår egen livskvalitet. Litt ego må man få lov å være...

[Gregga]

Jeg er enig med deg - men forutsetter da at han det er sannsynlig at han nå er på vei til å bli bedre, slik at det er vel så gode muligheter neste helg.

Det blir annerledes hvis det er uvisst hvilken vei det vil gå på lengre sikt.

''Jeg er enig med deg - men forutsetter da at han det er sannsynlig at han nå er på vei til å bli bedre, slik at det er vel så gode muligheter neste helg.''

Ja naturligvis. Er det snakk om begrenset levetid stiller det seg litt anderledes.

[frosken]

Nei, det er mange ting jeg har holdt inne med.

Jeg har ikke sagt det med å stille opp og at alt dreier seg om han. Jeg har ikke sagt det fordi han føler veldig sterkt på det. Han hater å være til "bry", bare det å være på sykehus fordi han må er tøft.

Men ovf. meg er han "kravstor" og blir fornærmet og kommenterer hvis jeg kommer 5-10 min "for seint" (hvis jeg har sagt jeg kommer kl 15 og kommer ti over). Jeg føler meg litt som en strikkball som fyker hit og dit og ordner ting han skal ha ordnet. Nesten som han har klart et nytt gjøremål til meg til neste gang. Skittentøy som skal vaskes, ting som han trenger/vil ha osv. Det er stort sett jeg som betaler, om det ikke er større beløp. Det er ikke meg å regne så mye på slikt, men når det blir mye av det, så blir mange bekker små....

Det at alt dreier seg om sykdommen og han, har vi snakket om, og vi har snakket om at jeg ikke syns han er frisk nok til å komme hjem enda.

Jeg har ikke nevnt at jeg føler han ikke unner meg å hygge meg. Men føler at det nærmer seg et oppgjør på både en og to ting og det gjør meg uendelig trist at sykdom er det utslagsgivende i så fall. Tror at omstendighetene gjør at blir en "værre utgave av seg selv"..

''Det at alt dreier seg om sykdommen og han, har vi snakket om, og vi har snakket om at jeg ikke syns han er frisk nok til å komme hjem enda.

Jeg har ikke nevnt at jeg føler han ikke unner meg å hygge meg. Men føler at det nærmer seg et oppgjør på både en og to ting og det gjør meg uendelig trist at sykdom er det utslagsgivende i så fall. Tror at omstendighetene gjør at blir en "værre utgave av seg selv"..

''

Det virker som om dere hver på deres kant driver og samler opp reaksjoner som dere ikke snakker ut om . Du er i ferd med å bli overstrukket, og han senser vel med rette noe som er en form for avvisning fra din side.

Jeg synes du skal forsøke både å ta vare på deg selv og sørge for å få snakket ut med ham innen nærmeste fremtid. Vet ikke hvor lenge dere hadde vært samboere før han ble syk, men jeg har en forestilling om at det ikke var så lenge. Virker litt rart på meg at du sier at du må betale for ting til ham, hvis det ikke er en del av den økonomiske ordningen mellom dere, hvorfor ber du ikke om å få penger av ham til å dekke det?

Jeg tror det er viktig at dere prøver å få til en mer åpen og direkte kommunikasjon ganske raskt. Jeg får tanker om at du egentlig begynner å ønske deg ut av samboerforholdet. Hvis så er tilfellet, så bør du kanskje prioritere å få sortert følelser og reaksjoner mellom dere snarest.

Jeg har skrevet tidligere i tråden at jeg ville ha prioritert annerledes kommende helg, hvis jeg var deg. Ikke fordi jeg mener at du skal ha dårlig samvittighet for å reise på julebordet, men fordi jeg alltid ønsket at vi skulle få ha slike permisjonshelger sammen da min mann var syk. Det å få være sammen utenfor sykehuset, ga alltid større rom for nærhet (eller i allefall et annenslags rom) enn samvær på sykehuset ga.

[jonia]

Som andre her skriver, ville jeg tatt kontatk med sykehuset og forklart situasjonen.

Er han på permisjon, er han jo i og for seg innlagt på sykehus. Han har vært innlagt på sykehus lenge fordi han er for syk til å være hjemme. Å være hjemme alene på permisjon er da kanskje ikke aktuelt.

Er det virkelig så om å gjøre at han kommer hjem akkurat på det tidspunktet du skal bort, eller mistenker du at det er en form for kontroll i det?

Hvis du snakker med kontaktsykepleier, og foreslår et konkret tidspunkt han kan komme hjem på perm, skal du se det ordner seg.

Jeg har stor forståelse for at pårørende kan bli helt utslitt.

Grensene må man sette selv. Noen personer blir svært krevende som syke.

Samtidig er det jo forståelig at en person som har vært lenge på sykehus ønsker å komme hjem. Men kanskje det kan være noen dager senere enn det han foreslår nå?

[frosken]

Som andre her skriver, ville jeg tatt kontatk med sykehuset og forklart situasjonen.

Er han på permisjon, er han jo i og for seg innlagt på sykehus. Han har vært innlagt på sykehus lenge fordi han er for syk til å være hjemme. Å være hjemme alene på permisjon er da kanskje ikke aktuelt.

Er det virkelig så om å gjøre at han kommer hjem akkurat på det tidspunktet du skal bort, eller mistenker du at det er en form for kontroll i det?

Hvis du snakker med kontaktsykepleier, og foreslår et konkret tidspunkt han kan komme hjem på perm, skal du se det ordner seg.

Jeg har stor forståelse for at pårørende kan bli helt utslitt.

Grensene må man sette selv. Noen personer blir svært krevende som syke.

Samtidig er det jo forståelig at en person som har vært lenge på sykehus ønsker å komme hjem. Men kanskje det kan være noen dager senere enn det han foreslår nå?

''Hvis du snakker med kontaktsykepleier, og foreslår et konkret tidspunkt han kan komme hjem på perm, skal du se det ordner seg.

''

Sålenge vi snakker om en mann som er kompetent og i rimelig stand til å vurdere sin egen situasjon, så anser jeg det som uetisk på noen som helst måte å forsøke å gå bak ryggen på ham for å få til en annen ordning enn den han selv ønsker. Jeg mener at det er ok å informere kontaktsykepleier om at de har en konflikt mht kommende helg (samt at hun har bestemt seg for ikke å være hjemme), men kan ikke se annet enn at dette er noe samboerne må ordne seg i mellom.

[nitty-gritty]

[quote name=Shira )' timestamp='1290604533' post='4479929]

Jeg var innlagt for ørtende og førtiende gang for ett par uker siden. Når det sto på som verst var sambo der. Så, mens jeg fremdeles gjerne kunne trengt han, så dro han på jobbtur, jobb ja, men også hygge, og det unte jeg han virkelig!

Hvor mange ganger steller ikke han, hvor mye må ikke han skufle rundt på sine avtaler, jeg krever og krever, får ikke han da pusterom så tørner jo hele mannen.

Jeg ville hørt om ikke permen kan være helga etter. Snakk med dem på avdelingen. Går du rundt hjemme nå i helga og er frustert, så kommer den permen til å bli mislykket. Det er tung å være syk, det er også tungt å være pårørende.

Du har fortalt han om turen? Fortell at du ønsker han hjem, men at du er ganske sikker på at en perm blir mer vellykket om du får lade batteriene litt.

Kan dere ha en dag med perm? Har du mulighet til at han kommer hjem en dag i løpet av uken? Ettermiddag?

Jeg blir hele tiden prioritert av sambo, men jeg har etter en lang stund skjønt at jeg også må prioritere han. Da må jeg få hjelp annet sted fra. Det fungerer veldig bra for oss. Samtidig vet jeg at dersom jeg sier at NÅ trenger jeg deg, så er jeg førsteprioritet. Dette innebærer jo kommunikasjon, som er ganske vanskelig, veldig vanskelig når den ene er syk.

Om du får dårlig samvittighet er det bare du som kan svare på. Jeg kan bare si at jeg forstår deg. Selvsagt forstår jeg at han vil hjem, hjem vil vi jo alltid, da ser vi kanskje ikke at det ikke er optimalt å dra hjem. Føler du på at han kanskje ikke er helt klar til å komme hjem enda? gruer du deg litt for ansvaret med å ha han hjemme? Det er ikke bare bare å sitte med ansvaret heller, der er vi også veldig forskjellige. Jeg hadde stresset meg ihjel over å ha ansvar for en syk hjemme tror jeg, sambo tar det på stående fot, steller, ordner, ordner med lege om det trengs, tilrettelegger. En hel jobb rett og slett. Vi er forskjellige, sykdommer er forskjellige, følelser er forskjellige, jeg vet jo ikke hvordan en perm vil arte seg for dere, arte seg for deg.

Den syke får og skal ha mye, men pårørende over lengre tid trenger litt dem også. Hva som er rett for deg er det egentlig bare du som har svaret på. Vi er alle så forskjellige, fasiten for den ene er ikke fasiten for den andre.

Godt sagt, Shira

[jubalong70]

Jeg skjønner veldig godt at du er sliten og trenger et avbrekk.

Du må være tydelig overfor mannen din at du faktisk trenger dette avbrekket. Forklar at det ikke betyr at du ikke bryr deg om ham, men om at du bryr deg så mye om ham at du tar vare på henne som skal ta vare på ham

Si at du ser frem til at han kommer hjem på permisjon helgen etter julebordet.

[morsan]

Det er mye vi ikke vet om din manns situasjon, men ettersom du sier at det nesten er en umulighet for han å klare seg alene i huset i hans tilstand, ville jeg neppe reist bort dersom han faktisk kom hjem denne helgen.

Men dersom det hadde vært gjennomførbart å utsette permisjonen til senere, stiller det seg jo annerledes.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet. Dette er ondsinnet manipulasjon fra hans side.

[Gjest jeg kommer til å reise...]

Jeg skjønner veldig godt at du er sliten og trenger et avbrekk.

Du må være tydelig overfor mannen din at du faktisk trenger dette avbrekket. Forklar at det ikke betyr at du ikke bryr deg om ham, men om at du bryr deg så mye om ham at du tar vare på henne som skal ta vare på ham

Si at du ser frem til at han kommer hjem på permisjon helgen etter julebordet.

Takk for konstruktiv tilbakemelding. Det er det jeg tenker også - jeg trenger påfyll for å klare å gi... For jeg er selvsagt veldig glad i denne mannen... Han er redd og trenger meg, men han trenger meg jo hele tiden. En helg fra hverandre er kanskje bare positivt dersom han "tar meg litt for gitt" (som jeg kan føle noen ganger).

Det virker forresten som han har forsonet seg litt med at jeg skal reise i løpet av dagen. Jeg skal være med på legevisitten i morgen, kanskje det kommer frem ting som gjør at situasjonen stiller seg litt annerledes.

Vi vet ikke om han har begrenset levetid, men han er alvorlig syk og oddsene er ikke akkurat supre. Dersom tilbakemeldingene på legevisitten ikke er noe gode, vil jeg trolig ikke klare å kose meg på tur uansett - da blir jeg hjemme, og koser oss sammen hvis han får perm.

Hvis resultatene er gode, og alt ellers er ok, så drar jeg med god samvittighet, og satser på at han er litt sterkere til neste helg, så kan vi heller koooose oss da. )

[Gjest GPn]

Takk for konstruktiv tilbakemelding. Det er det jeg tenker også - jeg trenger påfyll for å klare å gi... For jeg er selvsagt veldig glad i denne mannen... Han er redd og trenger meg, men han trenger meg jo hele tiden. En helg fra hverandre er kanskje bare positivt dersom han "tar meg litt for gitt" (som jeg kan føle noen ganger).

Det virker forresten som han har forsonet seg litt med at jeg skal reise i løpet av dagen. Jeg skal være med på legevisitten i morgen, kanskje det kommer frem ting som gjør at situasjonen stiller seg litt annerledes.

Vi vet ikke om han har begrenset levetid, men han er alvorlig syk og oddsene er ikke akkurat supre. Dersom tilbakemeldingene på legevisitten ikke er noe gode, vil jeg trolig ikke klare å kose meg på tur uansett - da blir jeg hjemme, og koser oss sammen hvis han får perm.

Hvis resultatene er gode, og alt ellers er ok, så drar jeg med god samvittighet, og satser på at han er litt sterkere til neste helg, så kan vi heller koooose oss da. )

Han har sikkert begrenset levetid som alle oss andre.

Kos deg på julebord :-) Det gir deg krefter til å hjelpe han og deg fremover.

[Gjest Shira :o)]

Godt sagt, Shira

)

Meeen, jeg må innrømme at jeg var litt muggen på at ikke jeg var med på den jobbturen, for jeg var påmeldt og skulle sulle i 2 døgn, spise og drikke godt, bruke masse penger, men jeg lå i ei seng og var skikkelig syk.

Heldigvis er jeg laget slik at jeg tenker at ting aldri ikke er godt for noe, så jeg ringte inn bestilling til sambo, han vaset rundt i taxfree og handlet alt jeg ønsket meg (som i hovedsak var godteri siden jeg ikke hadde spist på en uke ;o) ). Samt at jeg har trommet sammen en gjeng som vil dra på samme tur med meg på nyåret! *utspekulert*

[Gjest mener jeg i hvertfall]

Jeg synes du er en kjempeegoist.

[Gjest mener jeg i hvertfall]

Det er mye vi ikke vet om din manns situasjon, men ettersom du sier at det nesten er en umulighet for han å klare seg alene i huset i hans tilstand, ville jeg neppe reist bort dersom han faktisk kom hjem denne helgen.

Men dersom det hadde vært gjennomførbart å utsette permisjonen til senere, stiller det seg jo annerledes.

Enig med deg. I en sånn situasjon må en glemme mye seg selv synes jeg og kun fokusere på hva som er best for den syke. Det er den sykes som har det tøft. Alt som er positivt for den syke er med på og helbreder ham. De pårørende kan ha svært mye å si.

Om hun reiser på julebord kan mange negative tanker hos ham dukke opp som kan forverre hele sykdommen. Jeg synes derfor det er egoistisk å tenke så mye på seg selv i en slik situasjon. Jeg har selv våket dag og natt over pårørende og vært så sliten at jeg omternt ikke har visst navnet mitt en gang. Det var beintøft men jeg er glad allikevel at vedkommende fikk ha meg i nærheten helt til slutt og mens livet var på sitt tøffeste. I dag kan jeg ha god samvittighet selv om jeg ble svært sliten og glemte meg selv helt.

[Gjest jeg kommer til å reise...]

Jeg synes du er en kjempeegoist.

Kan hende du syns det, men du kjenner meg ikke og du er heller ikke i mine sko. Selv om du har opplevd alvorlig sykdom på nært hold, er du fremdeles ikke i mine sko. Du vet ikke hvordan ting er for oss, eller meg, selv om du kanskje kan sette deg mer inn i situasjonen og presset man opplever, enn de som aldri har vært i lignende situasjon.

Hvordan var "din" kjære som syk?

Min mamma var veldig lite "kravstor", turte knapt ringe i snora når smertene ble for store. Fikk nesten skjenn av pleierne fordi hun var for lite "på". Tok imot det hun fikk av tabletter og mat, og tenkte aldri tanken på å "kreve" noe mer. Var kjempetakknemlig for all hjelp og alle besøk, var nesten overveldet over all omsorg og omtanke.

Min kjære er en helt annen type, og takler sykdommen relativt "dårlig" i forhold til mange andre. Dette går nok i stadier. Jeg er hans trygge klippe. Men nå er ikke ryggen så rak lenger, jeg har følt meg på kanten av stupet selv. Da kommer jeg ikke til å være noe tess som pårørende fremover!

Ja, han trenger meg. Men han trenger meg hele tiden. Jeg har vært pårørende i snart 1 år uten noe særlig annet utenom. Har ikke tenkt å ta av i helgen heller selv om det heter "julebord". Trenger bare å komme meg litt bort og gjøre noe helt annet! Han kan fint få perm neste helg hvis formen er god nok. Han er egentlig ikke i form til perm denne helgen.

De rundt meg - inkludert sykepleierne har rådet meg til å reise, de ser at jeg er langt nede. De vet også om situasjonen vår ellers, og hva som kreves av meg i hverdagen - i tillegg til at han er syk og trenger meg. Jeg er bare et menneske, og trenger å puste litt, før jeg blir kvalt! Jeg er tilbake på søndag - forhåpentligvis med mer guts til å takle det som kommer, for dette blir trolig langvarig.

Jeg kommer nok til å ha litt dårlig samvittighet uansett hvor egoistisk du syns jeg virker - de som kjenner meg syns jeg har stilt opp vanvittig mye og ser at jeg blir syk selv fordi jeg ikke strekker til noen steder. For meg er det naturlig, og jeg ønsker å være der så mye som mulig for og sammen med han.

Les ellers svar fra Zellica og Shira, fra pasienters ståsted.