Skal jeg ha dårlig samvittighet?

[Gjest sjøstjerna]

har ikke lest hele tråden.

Jeg mener det er best for alle parter at pårørende også får pusterom. Dette gir mer energi og glede, samt nye innspill å eventuelt dele med pasienten.

Pårørende som selv blir utslitt og kanskje deprimert tjener i alle fall ikke pasienten.

Jeg synes du skal reise, og det med god samvittighet. Du gjør det for deg selv. Dette kommer din kjære til gode i neste sving. Din kjære har ikke godt av en pårørende som skuffet hadde gått glipp av noe hun gledet seg til.

[Gjest Shira :o)]

Kan hende du syns det, men du kjenner meg ikke og du er heller ikke i mine sko. Selv om du har opplevd alvorlig sykdom på nært hold, er du fremdeles ikke i mine sko. Du vet ikke hvordan ting er for oss, eller meg, selv om du kanskje kan sette deg mer inn i situasjonen og presset man opplever, enn de som aldri har vært i lignende situasjon.

Hvordan var "din" kjære som syk?

Min mamma var veldig lite "kravstor", turte knapt ringe i snora når smertene ble for store. Fikk nesten skjenn av pleierne fordi hun var for lite "på". Tok imot det hun fikk av tabletter og mat, og tenkte aldri tanken på å "kreve" noe mer. Var kjempetakknemlig for all hjelp og alle besøk, var nesten overveldet over all omsorg og omtanke.

Min kjære er en helt annen type, og takler sykdommen relativt "dårlig" i forhold til mange andre. Dette går nok i stadier. Jeg er hans trygge klippe. Men nå er ikke ryggen så rak lenger, jeg har følt meg på kanten av stupet selv. Da kommer jeg ikke til å være noe tess som pårørende fremover!

Ja, han trenger meg. Men han trenger meg hele tiden. Jeg har vært pårørende i snart 1 år uten noe særlig annet utenom. Har ikke tenkt å ta av i helgen heller selv om det heter "julebord". Trenger bare å komme meg litt bort og gjøre noe helt annet! Han kan fint få perm neste helg hvis formen er god nok. Han er egentlig ikke i form til perm denne helgen.

De rundt meg - inkludert sykepleierne har rådet meg til å reise, de ser at jeg er langt nede. De vet også om situasjonen vår ellers, og hva som kreves av meg i hverdagen - i tillegg til at han er syk og trenger meg. Jeg er bare et menneske, og trenger å puste litt, før jeg blir kvalt! Jeg er tilbake på søndag - forhåpentligvis med mer guts til å takle det som kommer, for dette blir trolig langvarig.

Jeg kommer nok til å ha litt dårlig samvittighet uansett hvor egoistisk du syns jeg virker - de som kjenner meg syns jeg har stilt opp vanvittig mye og ser at jeg blir syk selv fordi jeg ikke strekker til noen steder. For meg er det naturlig, og jeg ønsker å være der så mye som mulig for og sammen med han.

Les ellers svar fra Zellica og Shira, fra pasienters ståsted.

God tur! Senk skuldrene og lad batteriene.

[jubalong70]

Takk for konstruktiv tilbakemelding. Det er det jeg tenker også - jeg trenger påfyll for å klare å gi... For jeg er selvsagt veldig glad i denne mannen... Han er redd og trenger meg, men han trenger meg jo hele tiden. En helg fra hverandre er kanskje bare positivt dersom han "tar meg litt for gitt" (som jeg kan føle noen ganger).

Det virker forresten som han har forsonet seg litt med at jeg skal reise i løpet av dagen. Jeg skal være med på legevisitten i morgen, kanskje det kommer frem ting som gjør at situasjonen stiller seg litt annerledes.

Vi vet ikke om han har begrenset levetid, men han er alvorlig syk og oddsene er ikke akkurat supre. Dersom tilbakemeldingene på legevisitten ikke er noe gode, vil jeg trolig ikke klare å kose meg på tur uansett - da blir jeg hjemme, og koser oss sammen hvis han får perm.

Hvis resultatene er gode, og alt ellers er ok, så drar jeg med god samvittighet, og satser på at han er litt sterkere til neste helg, så kan vi heller koooose oss da. )

Synes det høres ut som en klok konklusjon

[Gjest mener jeg i hvertfall]

Kan hende du syns det, men du kjenner meg ikke og du er heller ikke i mine sko. Selv om du har opplevd alvorlig sykdom på nært hold, er du fremdeles ikke i mine sko. Du vet ikke hvordan ting er for oss, eller meg, selv om du kanskje kan sette deg mer inn i situasjonen og presset man opplever, enn de som aldri har vært i lignende situasjon.

Hvordan var "din" kjære som syk?

Min mamma var veldig lite "kravstor", turte knapt ringe i snora når smertene ble for store. Fikk nesten skjenn av pleierne fordi hun var for lite "på". Tok imot det hun fikk av tabletter og mat, og tenkte aldri tanken på å "kreve" noe mer. Var kjempetakknemlig for all hjelp og alle besøk, var nesten overveldet over all omsorg og omtanke.

Min kjære er en helt annen type, og takler sykdommen relativt "dårlig" i forhold til mange andre. Dette går nok i stadier. Jeg er hans trygge klippe. Men nå er ikke ryggen så rak lenger, jeg har følt meg på kanten av stupet selv. Da kommer jeg ikke til å være noe tess som pårørende fremover!

Ja, han trenger meg. Men han trenger meg hele tiden. Jeg har vært pårørende i snart 1 år uten noe særlig annet utenom. Har ikke tenkt å ta av i helgen heller selv om det heter "julebord". Trenger bare å komme meg litt bort og gjøre noe helt annet! Han kan fint få perm neste helg hvis formen er god nok. Han er egentlig ikke i form til perm denne helgen.

De rundt meg - inkludert sykepleierne har rådet meg til å reise, de ser at jeg er langt nede. De vet også om situasjonen vår ellers, og hva som kreves av meg i hverdagen - i tillegg til at han er syk og trenger meg. Jeg er bare et menneske, og trenger å puste litt, før jeg blir kvalt! Jeg er tilbake på søndag - forhåpentligvis med mer guts til å takle det som kommer, for dette blir trolig langvarig.

Jeg kommer nok til å ha litt dårlig samvittighet uansett hvor egoistisk du syns jeg virker - de som kjenner meg syns jeg har stilt opp vanvittig mye og ser at jeg blir syk selv fordi jeg ikke strekker til noen steder. For meg er det naturlig, og jeg ønsker å være der så mye som mulig for og sammen med han.

Les ellers svar fra Zellica og Shira, fra pasienters ståsted.

Jeg skrev bare hva jeg mente siden du spurte om du skulle ha dårlig samvittighet. Jeg vet ikke mer enn det du skriver. Du skriver at han er alvorlig syk og at det var din kjæreste. Da tenker jeg jo at dette er en yngre mann som sannsynligvis ikke har så lenge igjen.

Jeg skjønner at du trenger avbrekk. Men en hel helg syns jeg var lenge. Du foretrekker å være sammen med kollegaer som du ser flere timer hver dag og som du kan få se resten av livet fremfor din kjære som endelig kan få helgeperm og som kanskje har kort levetid igjen. Jeg skjønner hans rekasjon godt om det er slik jeg oppfattet innlegget ditt riktig.