Det å "speile" noen?

[peppermyntete]

Ellers så vil evnen til å speile utvikles i overdreven form, dette for å please omgivelsene og å oppnå emosjonell kontakt med andre personer selv om dette kun skjer på den andres banehalvdel.

Barn som ikke blir speilet på en utviklende måte og ikke lærer seg selv å kjenne/klarer å skape en harmonisk identitetsfølelse kan bli overdådig flinke til å speile andre voksenpersoner for derved å oppnå følelsesmessig kontakt.

Alt dette er knyttet til tema som "tilknytning" og "utvikling av selvet" (les f.eks. Lars Smith og John Bowlby).

Ja, nettopp! Interessant.

Det er jo akkurat det jeg gjør. Lukter "flink pike syndrom" av det du sier, og det stemmer jo.

[filiokus81]

Like viktig er hva du lærer videre, altså i hvilke situasjoner ungene dine speiler deg. Jeg ser at eldste på 5 speiler meg i situasjoner der hun blir irritert på noe. Det er alltid en påminner til å tøyle temperamentet litt bedre, for å si det sånn.

[Gjest lille speil på veggen der]

Jeg jobber i servicebransjen og er helt avhengig av å speile folk. Det er tidvis svært krevende, men oftest en trygg krykke. Hvis det var "jeg" som satt der og var meg selv hadde jeg ikke holdt ut.

Jeg speiler også til en viss grad de aller fleste mennesker privat, med unntak av de aller nærmeste. Dem er det ikke mange av. Jeg tror det at jeg alltid møter folk der de er, er en av grunnene til at jeg føler meg så identitetsløs og har så få nære personer i livet mitt.

Hvor/hvem jeg lærte det av har jeg ingen god teori om. Jeg tror likevel det vitner om gode empatiske evner, og det er jo bra?

Hvordan tror du man lærer speiling?

Interessant.. jeg speiler alle rundt meg jeg og.. utrolig slitsomt. Jeg er oppdratt slik (dysfunksjonell familie) fordi det som faktisk ER meg ble aldri akseptert eller anerkjent. Speiling gjorde at jeg unnslapp kjeft og juling.

Sånn tenker jeg om det.