Dårligere og dårligere forhold til min datter

[Gjest møkkalei]

Jeg har en datter på 15 år. Faren og jeg flyttet fra hverandre for snart 1,5 år siden og vi hadde i utgangspunktet delt omsorg for henne 50/50. Nå har hun bestemt seg for å bo mer hos faren.

Problemet er at hun begynner å klage så fort hun setter bena innefor døra hos meg. Noe av det hun klager over er liten plass, rot (bare tull - her er det ikke mye rotete, men jeg har mindre plass enn faren), dårlig internettforbindelse, bråk (hun har så lav toleranse for bråk at selv knatring på tastaturer og oppvaskmaskinene er bråk i hennes ører).

For å få henne til å være her har jeg gitt henne det største soverommet, kjøpt raskere internettforbindelse, latt være å kjøre oppvaskmaskinen rundt hennes leggetid, nektet kjæresten min å komme på besøk fordi han ikke prater lavt nok når hun skal legge seg (vi legger oss ALLTID rett etter henne, men fordi hun har ei funksjonshemming trenger hun litt hjelp på badet må hun i seng førs). Akkurat nå føler jeg at jeg begynner å bli drittlei hele ungen ....

Fordi hun nå er mer hos faren, pålegger han meg alle andre oppgaver. Det er alltid jeg som må ta meg fri fra jobben for å kjøre henne til lege, ortoped, psykolog (hun sliter litt med å være annerledes), selg kaker og julenek til inntekt for 10. klassetur, gå på foreldremøter og - samtaler, følge henne til legen, være med å kjøpe klær, hjelpe henne med lekser julegaver osv osv. Er ikke så rent lite drittlei den faren heller.

I tillegge forventer de begge at hun kan dumpe inn døra her rett etter skolen akkurat når det passer henne og det forventes at jeg skal stå klar med middag. Hvis jeg sier jeg skal noe annet, får jeg høre at jeg gir blaffen og ikke er glad i henne. Vet ikke om jeg trenger noe svar på dette. Måtte bare få det ut

[EnolaGay]

Du lar dem jo holde på begge to. Sett grenser og hold dem først som sist. Du kan få støtte/hjelp på familiekontoret for å finne ut hvor grensene går, og hvordan du skal greie å holde dem.

:0)

[Gjest møkkalei]

Du lar dem jo holde på begge to. Sett grenser og hold dem først som sist. Du kan få støtte/hjelp på familiekontoret for å finne ut hvor grensene går, og hvordan du skal greie å holde dem.

:0)

Du har nok rett. Det er bare så vanskelig. Er jo glad i min datter selv om jeg blir lei. Samtidig får jeg dårlig samvittighet fordi jeg av og til nesten ikke tåler synet av henne.

Kan vel nevne at jeg gikk til psykolog selv under bruddet. Psykologen mente at min forhenværende var en manipulator jeg burde komme meg unna fort som svint. Kanskje dette er en måte å fortsette manipuleringen på?

Han snakker heller ikke særlig fint om meg til vår detter. Han kaller meg f .... og hore når vår datter hører på og sist gang hun kom til meg, skulle hun hilse fra faren og si jeg så gammel ut.

[Gjest Ikke finn deg i dette]

Du har nok rett. Det er bare så vanskelig. Er jo glad i min datter selv om jeg blir lei. Samtidig får jeg dårlig samvittighet fordi jeg av og til nesten ikke tåler synet av henne.

Kan vel nevne at jeg gikk til psykolog selv under bruddet. Psykologen mente at min forhenværende var en manipulator jeg burde komme meg unna fort som svint. Kanskje dette er en måte å fortsette manipuleringen på?

Han snakker heller ikke særlig fint om meg til vår detter. Han kaller meg f .... og hore når vår datter hører på og sist gang hun kom til meg, skulle hun hilse fra faren og si jeg så gammel ut.

Stakkars deg, sier jeg bare. Du blir behandlet svært urespektabelt. Vil tro dun x-manns holdning har gått i arv, og at han har manipulert dere begge to. Ingen av dem virker til å behandle deg som hennes mamma, men mer som en dårlig behandlet slave. Fy! Enig med EnolaGay, rette instans å få hjelp på, er nok familievernkontor.

Og ja, jeg synes dette høres ut som en "forlenget" måte å kontrollere og manipulere deg på. Han fratar deg enhver form for et vanlig godt liv, både på det praktiske og mentale planet.

Skriv gjerne ut innlegget ditt, og noen av svarene du får her, og ta det med deg på familievernkontoret. Da forstår de forhåpentligvis raskere hva dette går i, og hvordan de best kan hjelpe. Ønsker deg lykke til. Og pass på så du ikke møter den berømte veggen.

[songbirdy]

Din datter er stor nok til å manipulere i stort monn. Som det fremgår av ditt innlegg til EnolaGay, er hun i full gang med å rakke ned på deg, med farens ord. Men hun bare "overbringer" beskjeden, det er ikke hun som "egentlig sier det". Sleipt.

Jeg syns du har tilpasset deg nok. Enig med EnolaGay at du bør kontakte familiekontoret for å finne ut hvordan dette skal foregå i mer tydelige former, siden du syns dette er vanskelig selv. At hun bor hos pappa betyr ikke at du skal gjøre ALT ANNET. Dette er bare tøys, og en måte å kontrollere deg og din tid på.

Å være lydvar - for noe tull! Med mindre dette har med funksjonshemmingen å gjøre, så syns jeg hun styrer fælt med å tvinge deg til å gjøre som hun vil til minste detalj. At kjæresten din ikke kan være der fordi han snakker for høyt??? Og oppvaskmaskinen bråker?? Ærlig talt, dette er tull og tøys.

Det hjelper henne heller ikke at hun syns synd på seg selv fordi hun har et handicap. At dere duller og diller rundt henne for å imøtekomme hennes minste vink, gjør at hun ikke blir selvstendig, og hun fortsetter å tro at hun ikke klarer seg selv fordi dere stepper inn og endrer på alt hun syns er en "plage" og vanskelig...

Få hjelp, dette tror jeg er for komplisert (på mange måter) til at du skal slippe å stå i det alene.

Klem fra

[EnolaGay]

Du har nok rett. Det er bare så vanskelig. Er jo glad i min datter selv om jeg blir lei. Samtidig får jeg dårlig samvittighet fordi jeg av og til nesten ikke tåler synet av henne.

Kan vel nevne at jeg gikk til psykolog selv under bruddet. Psykologen mente at min forhenværende var en manipulator jeg burde komme meg unna fort som svint. Kanskje dette er en måte å fortsette manipuleringen på?

Han snakker heller ikke særlig fint om meg til vår detter. Han kaller meg f .... og hore når vår datter hører på og sist gang hun kom til meg, skulle hun hilse fra faren og si jeg så gammel ut.

Ingen TVIL om at psykologen din har rett. Stå på deg du! Dette klarer du. ;0) Jentungen kommer sikkert til å rase og true og holde leven. Men før eller siden vokser hun opp og skjønner mer.

[frosken]

Siden hun går til psykolog, så kunne det kanskje være en ide å spørre psykologen om dere kan ha noen fellessamtaler.

Det er ikke meningen at datteren din skal få styre tilværelsen din fullstendig, Noen av innfallene hennes synes jeg minner om andre mer eller mindre uspiselige tenåringer i den verste fasen. Er det noe tenåringer kan være gode på, så er det å få voksne til å føle seg usikre og provoserte. Tenåringer har også ofte usedvanlig stort ønske om å få det som de vil.

For mange funksjonshemmede, så kan ungdomstiden være noe av det verste å komme seg gjennom. Du sier ikke noe om hvordan hun har det sosialt, men hvis hun sliter i forhold til venner så går også det ikke så sjelden ut over foreldre.

Hvis ikke psykologen hennes synes det er noe poeng med fellessamtaler, så kan du be om foreldreveiledning enten fra familiekontoret eller fra andre instanser som har spesialisert seg på det.

Akkurat nå det gjelder dette med å følge opp behandlingsavtaler ol, så synes jeg det er synd om du lar den belastningen det innebærer være med på å gjøre forholdet til datteren din vanskeligere. Forhandlingen mellom deg og din eks om dette, er noe dere må klare uten å trekke jenta inn i det - (bortsett fra at hennes ønsker i så måte i rimelig grad bør imøtekommes). At din eks sine kjipe bemerkninger fortsatt setter deg ut, er noe du må jobbe med selv. Kanskje vil du ha nytte av noen oppfølgningssamtaler hos den psykologen du benyttet i forbindelse med bruddet.

Lykke til:-)

[Gjest du må sette ned foten]

Minner meg om en bortskjemt drittunge. Er det mulig at dere synes mere "synd i" henne pga funksjonshemmingen? Sett grenser før dette blir verre.

[Gjest drittlei ungen? hææ?]

Ehhhh. Det du beskriver skjer like mye hos meg, men det er da min plikt til å ta vare på mitt barn! jeg gjør det med glede selvom jeg jobber fullt.

[Gjest møkkalei]

Ehhhh. Det du beskriver skjer like mye hos meg, men det er da min plikt til å ta vare på mitt barn! jeg gjør det med glede selvom jeg jobber fullt.

Ja, ungene må selvfølgelig vartes opp og tilfredstilles på best mulige måte. Stakkars små ...

Dette innlegget handlet ikke om å ta seg av unger eller ikke. Det handlet om hvor mye de skulle få lov til å styre. Tipper jeg hadde blitt fort lei deg også.