Deilig å være singel igjen

[tjohei]

Synes forhold kan være en belastning når man sliter psykisk. Nå nyter jeg min singeltilværelse igjen. Noen som har noen tanker rundt dette med forhold og psykisk lidelse? Er det best å være i et forhold eller ikke når man har en psykisk lidelse? Det finnes kanskje ikke noe bastant svar på det, men det sier seg selv at belastningen kan bli for stor når man har nok fra før av.

[Gjest Ellipse]

Hvordan en fungerer i et forhold kommer sikkert an på mange ting, som hvilken type psykisk sykdom det dreier seg om, om du har en forståelsesfull partner, og om du selv gjør det beste ut av situasjonen (passer på å ikke pålegge kjæresten jobben som behandler/sjelesørger/klagemur, følger behandlers råd for å fungere optimalt osv.).

Jeg selv har fra tid til annen veldig lyst på en kjæreste, men de forholdene jeg har vært i har blitt kortvarige (det er jeg som har gjort slutt), fordi det rett og slett blir for vanskelig for meg. Jeg orker bl.a. ikke tilbringe så mye tid sammen som det kjæresten forventer.(Har unnvikende pf eller sosial angst, er ikke helt sikker) Jeg har også veldig lav selvfølelse, og det tar laaaang tid før jeg klarer å stole på at noen er glad i meg for den jeg er. Er livredd for å bli knyttet til en person, for deretter å bli sviktet...så derfor gjør jeg det slutt før forholdet blir for seriøst...:-/

En annen ting er at jeg føler jeg "lurer" en eventuell kjæreste om jeg ikke forteller med en gang at jeg sliter med bulimi og sosial angst. Men det er jo ofte ikke det en vil fortelle på første date, ikke sant? Så må jeg da spille skuespill, og for all del skjule det om jeg har en dårlig dag f.eks. Noe som går en liten stund, men som gjør meg stresset, utslitt og dermed dårligere psykisk på sikt. Nei, det skal ikke være lett!

[rose23]

Jeg synes det er langt enklere å være singel. Det er sikkert :-)

[Gjest Gåten]

Vet ikke hva som er best. Men må rose min samboer, han er egentlig tolmodig som holder ut med meg.

[Gondor]

Jeg ble separert for 6 år siden og har siden det bodd alene med barna mine. Ex bor 5 minutter unna og vi ser hverandre titt og ofte. Når jeg føler meg dårlig drar jeg på besøk til ham. Han får meg alltid opp.Men like ofte vil jeg bare være for meg selv. Så å bo sammen? Tror ikke det.

Jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bo sammen med noen mann igjen. Nå for tiden kunne jeg ikke tenke meg en kjæreste engang. Hadde en kjæreste en periode. Det var helt katastrofalt. Han begynte å blande seg inn i medisineringer min. Nei takk. Alenetilværelsen er slett ikke å forakte.

[beate1234]

Syns det er veldig fint å ha kjæresten min jeg altså.