Overgrep mot barn - hva kan vi gjøre?

[Gjest prust]

Akkruat det tror jeg er ganske dødfødt. Barn er temmelig hjelpeløse i forhold til voksne, en voksen som ønsker å utføre overgrep bryr seg neppe om barnet sien nei.

Tror du det er dødfødt å lære barna til å si nei, og til å si i fra til andre voksne dersom noen gjør noe de opplever som galt?

Der er jeg uenig med meg. Jeg har sagt til mine barn mange ganger at de bestemmer over sin kropp, og at dersom noen gjør noe mot dem som de opplever som galt, så må de si i fra til oss foreldre.

Jeg håper selvsagt at de skal slippe å oppleve noe sånt, men dersom de gjør det, håper jeg de sier fra, slik at det ikke fortsetter.

[nitty-gritty]

Akkruat det tror jeg er ganske dødfødt. Barn er temmelig hjelpeløse i forhold til voksne, en voksen som ønsker å utføre overgrep bryr seg neppe om barnet sien nei.

Nei, det viser seg faktisk at det er svært effektivt. Ikke mot -alle- overgripere, men mot mange.

Jeg mener ikke med dette å gi barn noe som helst ansvar for overgrep, omså de kastet seg naken om beinet på en voksne og ropte "ja, ja, ja".

Men å si nei kan faktisk gjøre en forskjell.

[Gjest prust]

Problemet er vel at i de fleste tilfellene er det ikke _en_ ting å se etter. Kanskje det er viktig å ha en åpenhet i forhold til barn og hvordan de har det? Ikke anta at det er sånn og sånn, men spørre barnet, fortsette å spørre barnet hva det mener er grunnen til at det ikke har det bra, gjør sånn og sånn.

Fortsette å være åpen og undrende også etter at man tror man vet hvor problmet ligger. Alltid være åpen for at problemene kan ligge i omgivelsene så vel som i baret selv. Og at selv om man finner at det ligger en del hos barnet, så betyr ikke det at man skal slutte å under seg.

Sånn tenker jeg.

Dette tror jeg du har rett i. At en skal ha et åpent sinn som inkluderer mange inntrykk, ikke henger seg opp i bare én ting - men som ser helheten, og som også åpner for muligheten for at det kanksje er noe osm ikke stemmer.

Jeg er av person veldig optimist, og tror som regel veldig godt om folk. Kanskje også derfor jeg har vanskeligheter med å oppdage negative hendelser rundt meg?

Jeg tror det er viktig å være en voksen som viser barn i nærområdet at de kan stole på en og ha tillit hos en.

[skal]

Nei, det viser seg faktisk at det er svært effektivt. Ikke mot -alle- overgripere, men mot mange.

Jeg mener ikke med dette å gi barn noe som helst ansvar for overgrep, omså de kastet seg naken om beinet på en voksne og ropte "ja, ja, ja".

Men å si nei kan faktisk gjøre en forskjell.

Det var nytt for meg. Hvis det faktisk er tilfelle er det jo fantastisk. Vet du hvor jeg kan finne informasjon om det?

[Sør]

Akkruat det tror jeg er ganske dødfødt. Barn er temmelig hjelpeløse i forhold til voksne, en voksen som ønsker å utføre overgrep bryr seg neppe om barnet sien nei.

Det er jo forskjell om ungen er 12 måneder, eller 7 år, men hovedsakelig om det er foreldre eller fremmede som gjør det.

Foreldre som forgriper seg vil jo neppe lære ungen å si nei...

Men jeg er enig i at det er veldig viktig å lære unger både om grenser, og å si "Nei".

Med vennlig hilsen

[Nikki]

Nei, det viser seg faktisk at det er svært effektivt. Ikke mot -alle- overgripere, men mot mange.

Jeg mener ikke med dette å gi barn noe som helst ansvar for overgrep, omså de kastet seg naken om beinet på en voksne og ropte "ja, ja, ja".

Men å si nei kan faktisk gjøre en forskjell.

Enig - det er viktig å lære barna hva voksne ikke har lov til å gjøre mot de, og at de skal si nei! Videre så er det viktig å prente inn at dersom noe skulle skje så er det aldri barnets skyld og at de må si ifra til en voksen (mamma/pappa.)

Jeg er tilhenger av å lære barna riktig begreper/navn på ting, slik at de kan forklare seg ordentlig om også den delen av kroppen. Alt fo rmange foreldre bruker diverse kallenavn på vagina og penis, og da blir det ofte vanskelig å vite hva barnet egentlig snakker om.

[skal]

Tror du det er dødfødt å lære barna til å si nei, og til å si i fra til andre voksne dersom noen gjør noe de opplever som galt?

Der er jeg uenig med meg. Jeg har sagt til mine barn mange ganger at de bestemmer over sin kropp, og at dersom noen gjør noe mot dem som de opplever som galt, så må de si i fra til oss foreldre.

Jeg håper selvsagt at de skal slippe å oppleve noe sånt, men dersom de gjør det, håper jeg de sier fra, slik at det ikke fortsetter.

Jeg tror dessverre det er temmelig dødfødt overfor de fleste overgripere, men har ikke kunnskap nok til å vite. Vil tro det kommer mye an på alder og. En treårings nei veier neppe like sterkt som en 14-årings f.eks.

[skal]

Det er jo forskjell om ungen er 12 måneder, eller 7 år, men hovedsakelig om det er foreldre eller fremmede som gjør det.

Foreldre som forgriper seg vil jo neppe lære ungen å si nei...

Men jeg er enig i at det er veldig viktig å lære unger både om grenser, og å si "Nei".

Med vennlig hilsen

Jeg er og enig at det er noe alle barn skal lære. Jeg er vel bare noe skeptisk til hvor mye det hjelper å forhindre overgrep mot barn, spesiellt små barn. Derimot er det en viktig lærdom både overfor andre barn, og over for andre voksne når man vokser til.

[nitty-gritty]

Det var nytt for meg. Hvis det faktisk er tilfelle er det jo fantastisk. Vet du hvor jeg kan finne informasjon om det?

http://www.ericdigests.org/pre-9217/sexual.htm

http://www.childrentoday.com/resources/articles/sexabuse.htm

http://jiv.sagepub.com/content/1/3/309.abstract

De to første inkluderer det med å si nei i rådene om hvordan man forebygger. Jeg tror den siste linken refererer til undersøkelsen jeg leste om den faktiske effekten av et klart og tydelig nei fra barnet, men jeg klarer ikke finne originalen på nett for øyeblikket.

Om jeg finner den skal jeg poste den til deg på meldinger. Jeg ønsker ikke å poste den på overgrepsforumet, da det kan virke som en anklage mot de som ikke torte eller visste at det var en mulighet å nekte.a

[ShitDiddelyDo]

Jeg tror dessverre det er temmelig dødfødt overfor de fleste overgripere, men har ikke kunnskap nok til å vite. Vil tro det kommer mye an på alder og. En treårings nei veier neppe like sterkt som en 14-årings f.eks.

Men overgriper er vel stort sett foreldre/omsorgspersoner, mennesker med mye makt over sine barn. Hvordan får man barn til å stå opp mot disse? Kanskje er de til og med så små at de ikke vet at det som skjer er galt.

Og hvor detaljerte skal man bli i å forklare hva overgrep er for små barn sånn at de forstår hvorfor de ikke skal gå inn i fremmede biler?

På den annen side har du overgriperen. Hvordan stopper man disse? Du skal være ganske skruppelløs når du forgriper deg på et barn. Selv egne barn. Det er noe så riv, ruskende galt med disse folka at de sannsynligvis ikke forstår det selv. I følge Dagbladets oppslag om overgrep av nordmenn i utlandet den siste tiden, tror overgriperen ofte at han er snill med barnet.

Hvordan angriper man folk som kanskje ikke engang selv forstår hvor galt det de gjør er?

Men noe som i hvert fall kan gjøres er å gjøre forvaring til minstestraff ved overgrep. Da har vi i det minste muligheten til å fjerne dem permanent når de først blir tatt. Dette bør gjelde for selv de mildeste former for overgrep.

Ikke at jeg tror det hjelper å skremme psyke folk som dette med straffer, men da har vi i hvert fall muligheten til å fjerne dem fra samfunnet permanent.

[Gjest winda]

Jeg tror det er veldig viktig å snakke med barna om disse temaene. Da blir det lettere for dem å si ifra, det blir ikke et så tabubelagt tema lenger og lettere å sette grenser.

Veldig vanskelig tema i allefall. Voksne i barnehager og skoler må ihvertfall være obs på barn som endrer adferd ganske mye. Det trenger ikke være overgrep, det kan også ha skjedd andre ting, men de som jobber med barn må kunne litt om slike ting.

[Gjest winda]

Nei, det viser seg faktisk at det er svært effektivt. Ikke mot -alle- overgripere, men mot mange.

Jeg mener ikke med dette å gi barn noe som helst ansvar for overgrep, omså de kastet seg naken om beinet på en voksne og ropte "ja, ja, ja".

Men å si nei kan faktisk gjøre en forskjell.

Sa nei flere ganger jeg, men da ble han mere aggressiv og holdt over munnen min. Lærte at det var best å holde munn. Har vel også litt å si hvilket svin du havner borti. Siden jeg aldri hadde hørt om at noen unger hadde vært med på noe sånt så skammet jeg meg også veldig mye.

Derfor er det veldig viktig å ta opp dette som tema ovenfor barn. At sånne ting skjer noen ganger og at det er ulovlig og at man kan prate om det, hvis det skulle skje.

[skal]

http://www.ericdigests.org/pre-9217/sexual.htm

http://www.childrentoday.com/resources/articles/sexabuse.htm

http://jiv.sagepub.com/content/1/3/309.abstract

De to første inkluderer det med å si nei i rådene om hvordan man forebygger. Jeg tror den siste linken refererer til undersøkelsen jeg leste om den faktiske effekten av et klart og tydelig nei fra barnet, men jeg klarer ikke finne originalen på nett for øyeblikket.

Om jeg finner den skal jeg poste den til deg på meldinger. Jeg ønsker ikke å poste den på overgrepsforumet, da det kan virke som en anklage mot de som ikke torte eller visste at det var en mulighet å nekte.a

Takk for linker. Skal nok en stor barneoppdragelseomveltning til for mange for å få det til. Men det er klart, det å virkelig lære dem at det er ok å sette grenser og si nei, også overfor de nærmeste, kan nok stoppe en del tilfeller, når barna er store nok.

[PieLill]

''Er det mulig å gjøre noe med stigmaet med å bli frikjent for slike anklagelser på slik at redselen for å undersøke eventuellt uskyldige kan minskes?''

Jeg tror ikke det er realistisk at en anklage som blir kjent ikke virker svært stigmatiserende og ødeleggende. Når slike ting kommer ut, spekuleres det villt både i presse og på det private plan. Masse synsing og forhåndsdømming.

Tillit og relasjoner er lagt i grus lenge før saken når rettsapparatet. Hvem vil stole på noen som har beskyldt dem for overgrep? Og de som uberettiget har forhåndsdømt vil tendere mot ingen røk uten ild.

Etter mitt syn burde ikke slike saker etterforskes i full offentlighet om det kan unngås. Rettsaker burde i langt større grad holdes for lukkede dører av hensyn til både offer, vitner og den anklagede. Offentliggjøring burde i stor grad skje i anonymisert form f.eks. 6 mndr etter at saken er ferdigbehandlet.

Det er bra at saker som den i Østerdalen rulles opp. Samtidig grøsser jeg på ryggen over detaljene som blir offentliggjort. Det er intet privatliv for ofrene.

''Er vi generellt for raske med å mistenke eller er vi for redde for det?''

Ja.

Når uriktige anklager blir rettet, har en vært for raske. Når overgrep får pågå tross misstanker, har man vært for feig. På gruppenivå tror jeg folk bevisst eller ubevisst heller velger å tro det beste om sine nærmeste enn det verste.

''Er dette et tema man helst ikke vil ta i med tang, eller er det ålreit å diskutere?''

Ja.

På generelt grunnlag ser det ikke ut til å være tabubelagt. Det øyeblikket det blir personlig, blir alt mye vanskeligere.

Hvordan dette håndteres i ulike instanser vil påvirke terskelen for å gå videre med en sak. Generelle erfaringer vil også innvirke. Har man f.eks. i kontakt med barnevernet opplevd dem som kompetente og fornuftige å ha med og gjøre, går terskelen ned for å kontakte dem. Motsatte erfaringer vil høyne terskelen.

mvh

[PieLill]

Akkruat det tror jeg er ganske dødfødt. Barn er temmelig hjelpeløse i forhold til voksne, en voksen som ønsker å utføre overgrep bryr seg neppe om barnet sien nei.

Du har rett i at det er vanskelig for et barn å si nei til voksne.

Men et barn som i utgangspunktet har et sunt forhold til egne grenser og i tillegg har lært noe om hva som er greit og ikke vil lettere kunne si ifra. Det øker sjansen for å få stoppet galskapen.

Jo mer barn vet om hva som er rett og galt, jo lettere blir det for dem å si ifra.

mvh

[PieLill]

Jeg hørte intervju med en kapasitet på området nå i forbindelse med Alvdal-saken. Han sa at slike saker (der mange voksne er involvert) bare forekommer i bygde-Norge. Kanskje vi må begynne der, spørre oss selv hva det er med bygdene kontra byene som gjør at slike overgrepssaker kan "blomstre".

Kilde: NrkP1, tirsdag i Norgesglasset. Husker ikke hva denne kapasiteten heter.

''Han sa at slike saker (der mange voksne er involvert) bare forekommer i bygde-Norge. ''

Det høres ut som en ganske udokumentert påstand.

Hvor mange slike saker kjenner man til i Norge over hvilket tidsrom? Hvilket grunnlag gir denne kunnskapen for en slik konklusjon.

Sannheten er vel heller at slike ting skjer der vi ikke skulle trodd det skjedde.

mvh

[PieLill]

Jeg leser noen steder at noen mener vi har fått overgrepshysteri i landet. Selv er jeg ikke enig. Mitt inntrykk og mine observasjoner sier er at dette er noe mange ikke vil forholde seg til og ikke tør å se. Det gjelder familien, naboene, politi, helsevesen, skolevesen, PPT osv. Hvis det blir oppdaget problemer i en familie, eller hos et barn, er overgrep det siste man tør å "se" eller ta tak i.

Vi _hadde_ et overgrepshysteri her i landet som utviklet seg på 80-tallet og kulliminerte med Bjungskandalen tidlig på 90-tallet.

Det begynte sikkert som en god intensjon, men utviklet seg til de rene hekseprosesser med de sakkyndige blant hovedaktørene.

En av dommerne som var delaktig i flere rettsaker har brukt sin pensjonisttilværelse til å få gjenopptatt saker for å så langt det er mulig få rettet opp i de mange justismordene. Mennesker lider fortsatt under overgrepene gjort av spesialister og rettsvesen på denne tiden.

I Bjungsaken gikk både etterforskere, sakkyndige, rettsvesen og pressen så amokk, at det stakk hull på balongen. I kjøvannet kom tid for ettertanke og selvkritikk.

mvh

[Sør]

''Han sa at slike saker (der mange voksne er involvert) bare forekommer i bygde-Norge. ''

Det høres ut som en ganske udokumentert påstand.

Hvor mange slike saker kjenner man til i Norge over hvilket tidsrom? Hvilket grunnlag gir denne kunnskapen for en slik konklusjon.

Sannheten er vel heller at slike ting skjer der vi ikke skulle trodd det skjedde.

mvh

Det er også i tråd med noe jeg har observert (selv om det ikke er noen vitenskapelig undersøkelse), og det skyldes nok at slikt lettere får rot i lukkede/små miljøer, vil jeg tro.

Med vennlig hilsen

[Sør]

Vi _hadde_ et overgrepshysteri her i landet som utviklet seg på 80-tallet og kulliminerte med Bjungskandalen tidlig på 90-tallet.

Det begynte sikkert som en god intensjon, men utviklet seg til de rene hekseprosesser med de sakkyndige blant hovedaktørene.

En av dommerne som var delaktig i flere rettsaker har brukt sin pensjonisttilværelse til å få gjenopptatt saker for å så langt det er mulig få rettet opp i de mange justismordene. Mennesker lider fortsatt under overgrepene gjort av spesialister og rettsvesen på denne tiden.

I Bjungsaken gikk både etterforskere, sakkyndige, rettsvesen og pressen så amokk, at det stakk hull på balongen. I kjøvannet kom tid for ettertanke og selvkritikk.

mvh

''Vi _hadde_ et overgrepshysteri her i landet som utviklet seg på 80-tallet og kulliminerte med Bjungskandalen tidlig på 90-tallet.''

Men vi HAR (og hadde også på 80-tallet) ufattelig mange tilfeller med overgrep og barnemishandling. Langt flere og langt mer alvorlig enn den snart 30 år gamle saken som trekkes opp igjen og igjen.

Med vennlig hilsen

[Gjest må være årvåken]

Ville kanskje mistenkt noe om ungen forandret seg, ble mer usikker osv... gjemte seg bort.

tenker med gru på¨en venninne. Da vi var 9-10 år kunne hun mye om sex, f.eks. ordet kåt hadde jeg aldri hørt om, eller å bli våt, jeg trodde jo det betydde å tisse seg ut...

men dette visste hun alt om.

Først da vi ble voksne fortalte hun meg at hun hadde blitt misbrukt.

Så et "tegn" er vel at de kan litt vel mye om sånt til å være så små...

Det ble aldri fanget opp hos min venninne og hun slet og sliter fortsatt psykisk.