Overgrep mot barn - hva kan vi gjøre?

[Gjest Ingen såg meg]

''Hva kan gjøres for at de som utsettes for dette oppdages - at overgrepene stoppes og de får hjelp?''

Barna må innformeres i barnehage/skole om hva som er lov/ikke lov, de trenger å vite at kroppen deres er deres kropp. Må lære seg å sette grenser, hva som er normalt/ikke normalt. Støtter barneombudets forslag.

Når det gjelder tegn er det ikke godt å vite, men at små barn vet mye om sex er et stort varsko. Jeg fant selv ut at det jeg opplevde ikke var normalt, gjorde alt for å virke normal/som de andre barna. Var ikke som dem, de var uskyldige og rene, jeg var skitten og visste mye om ting jeg ikke burde vite. Men det sa jeg ingenting om, på skolen var jeg innadvendt og beskjeden. Jeg var snill og full av skam...

Først da jeg begynte på ungdomsskolen forandret jeg meg, hadde prøvd for lenge å bli som andre uten å klare det. Søkte heller andre som var outsidere, lærerene likte ikke bøller, og jeg var intet unntak. Det var meg det var noe galt med, ikke mine omgivelser.

Er i dag heller ikke som andre, om det er pga overgrepene eller om jeg var syk i utgangspunktet vet jeg ikke. Burde fantes utpekte personer barn kunne gå til, om de opplevde overgrep. La barna vite at det finnes folk som bryr seg.

[laguna1]

Jeg leser noen steder at noen mener vi har fått overgrepshysteri i landet. Selv er jeg ikke enig. Mitt inntrykk og mine observasjoner sier er at dette er noe mange ikke vil forholde seg til og ikke tør å se. Det gjelder familien, naboene, politi, helsevesen, skolevesen, PPT osv. Hvis det blir oppdaget problemer i en familie, eller hos et barn, er overgrep det siste man tør å "se" eller ta tak i.

Selvom jeg selvfølgelig er enig i at samfunnet plikter å legge en enorm innsats i å få stoppet vold, overgrep og seksualisering av barn,(og å legge ditto ressurser i rehablitering av overgrepsutsatte) mener jeg at man samtidig opererer med et hysteri- som ikke gagner utsatte barn, samfunnet generelt eller noe som helst.

For det første er det behandlingen av overgrepsutsatte barn fra sammfunnetside - meget godt illustrert ved "lommemannen" -saken. Der var det mange barn som ikke engang skjønte at de var "traumatiserte"..Før de nøye fikk greie på det i form av alt fra spyende mødre til ensporet gravende sakskyndige..Som får meg til å lure (dvs egentlig ikke) på når disse barna fikk den største psykiske smikken - under overgrepet, eller under trøst,oppklaring og rehabilitering? Med dette mener jeg selvsagt ikke at det er OK for voksne menn å lure smågutter til å beføle seg på det intimeste - mannen fortjener selvsagt både fengsling og psykologoppfølging - men jeg ser ingen grunn til å teskjefore barn med hvilke helvete de har vært igjennom når de ikke engang vet det selv- om grunnen ikke skulle være seksualforbryterhysteri og voksenfortolkning.

Jeg tror også man skremmer barn, fordi voksne skremmer seg selv..ved å lege antagelser om at annenhver fremmedde mann egentlig er en skummel pedofil som ville gitt hva som helst for ti minutter alene på badet med ungen din..

Selvfølgelig synes jeg man skal ta de tilfellene av overgrep mot barn som faktisk finnes på ytterste alvor. Jeg synes man skal tidlig lære barn at det er de som bestemmer over egen kropp og til å sette grenser. OG til å ikke bli med i fremmede biler etc..

Men jeg synes IKKE man skal forklare barn hvor kjipt de må ha hatt det om de ikke "skjønner" det selv (i forbrytelser av kaliber "lommemannen", lage advarende eposer ut av fæle ting, som galskapsaken oppe i Alvdal, eller å gjøre barn naturlig redde for fremmede eller for menn.

Litt utenfor saken, når jeg var liten husker jeg to ting som gjorde litt intrykk. Den ene gangen så jeg en blotter, og en annen gang,når jeg var noe eldre, så jeg en bilsjøfør som fryktelig gjerne ville vise frem sakene sine.. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle putte disse inntrykkene, men kan huske at jeg syntes det var litt spennende og forbudt. Jeg fortalte det til min mor, som heldigvis tok det veldig pent, og fortalte meg litt om det fantes folk der ute som var litt ute av balanse og som likte å vise frem tissen sin, og at det antagelig var litt synd på dem. De var sikkert ikke farlige, men jeg burde nok helst ikke snakke med dem..Så lagde vi ikke noe big deal av det. Jeg er sikker på, at hvis mamma hadde grått, lagd stor scene, ringt barnepsykologer, ikke for å snakke om hvis hun hadde SPYDD, da hadde disse hendelsene garantert lagd traumer og fått meg til å føle meg som et offer (dvs reaksjonene hadde)

Jeg tror det er vesentlig å få tabuer av diskusjonene overgrep mot barn, sånn at man differansiere mere og ha en åpen diskusjon for å finne fruktbare løsninger og hjelp. Jeg tror også at man må slutte å lete etter overgrepsmenn og pedofile bak hver eneste busk, slik skaper bare frykt, for barn og voksne, og hjelper ikke i det hele tatt på å nyansere diskusjonen, og dermed finne løsninger til hjelp og oppklaring.

Mener jeg.

[PieLill]

Selvom jeg selvfølgelig er enig i at samfunnet plikter å legge en enorm innsats i å få stoppet vold, overgrep og seksualisering av barn,(og å legge ditto ressurser i rehablitering av overgrepsutsatte) mener jeg at man samtidig opererer med et hysteri- som ikke gagner utsatte barn, samfunnet generelt eller noe som helst.

For det første er det behandlingen av overgrepsutsatte barn fra sammfunnetside - meget godt illustrert ved "lommemannen" -saken. Der var det mange barn som ikke engang skjønte at de var "traumatiserte"..Før de nøye fikk greie på det i form av alt fra spyende mødre til ensporet gravende sakskyndige..Som får meg til å lure (dvs egentlig ikke) på når disse barna fikk den største psykiske smikken - under overgrepet, eller under trøst,oppklaring og rehabilitering? Med dette mener jeg selvsagt ikke at det er OK for voksne menn å lure smågutter til å beføle seg på det intimeste - mannen fortjener selvsagt både fengsling og psykologoppfølging - men jeg ser ingen grunn til å teskjefore barn med hvilke helvete de har vært igjennom når de ikke engang vet det selv- om grunnen ikke skulle være seksualforbryterhysteri og voksenfortolkning.

Jeg tror også man skremmer barn, fordi voksne skremmer seg selv..ved å lege antagelser om at annenhver fremmedde mann egentlig er en skummel pedofil som ville gitt hva som helst for ti minutter alene på badet med ungen din..

Selvfølgelig synes jeg man skal ta de tilfellene av overgrep mot barn som faktisk finnes på ytterste alvor. Jeg synes man skal tidlig lære barn at det er de som bestemmer over egen kropp og til å sette grenser. OG til å ikke bli med i fremmede biler etc..

Men jeg synes IKKE man skal forklare barn hvor kjipt de må ha hatt det om de ikke "skjønner" det selv (i forbrytelser av kaliber "lommemannen", lage advarende eposer ut av fæle ting, som galskapsaken oppe i Alvdal, eller å gjøre barn naturlig redde for fremmede eller for menn.

Litt utenfor saken, når jeg var liten husker jeg to ting som gjorde litt intrykk. Den ene gangen så jeg en blotter, og en annen gang,når jeg var noe eldre, så jeg en bilsjøfør som fryktelig gjerne ville vise frem sakene sine.. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle putte disse inntrykkene, men kan huske at jeg syntes det var litt spennende og forbudt. Jeg fortalte det til min mor, som heldigvis tok det veldig pent, og fortalte meg litt om det fantes folk der ute som var litt ute av balanse og som likte å vise frem tissen sin, og at det antagelig var litt synd på dem. De var sikkert ikke farlige, men jeg burde nok helst ikke snakke med dem..Så lagde vi ikke noe big deal av det. Jeg er sikker på, at hvis mamma hadde grått, lagd stor scene, ringt barnepsykologer, ikke for å snakke om hvis hun hadde SPYDD, da hadde disse hendelsene garantert lagd traumer og fått meg til å føle meg som et offer (dvs reaksjonene hadde)

Jeg tror det er vesentlig å få tabuer av diskusjonene overgrep mot barn, sånn at man differansiere mere og ha en åpen diskusjon for å finne fruktbare løsninger og hjelp. Jeg tror også at man må slutte å lete etter overgrepsmenn og pedofile bak hver eneste busk, slik skaper bare frykt, for barn og voksne, og hjelper ikke i det hele tatt på å nyansere diskusjonen, og dermed finne løsninger til hjelp og oppklaring.

Mener jeg.

Sående applaus!

Det er noe veldig uklokt og usunt ved å erkære noe som den ultimate uopprettelige katastrofe.

Dine ideer legges til beredskapsbanken. Må jeg spy av det ungene forteller, får jeg vente til de hverken kan se eller høre meg...

mvh

[Katt-ja]

Sående applaus!

Det er noe veldig uklokt og usunt ved å erkære noe som den ultimate uopprettelige katastrofe.

Dine ideer legges til beredskapsbanken. Må jeg spy av det ungene forteller, får jeg vente til de hverken kan se eller høre meg...

mvh

''Det er noe veldig uklokt og usunt ved å erkære noe som den ultimate uopprettelige katastrofe.''

Akkurat det der (ang overgrep) kom jo Staff med også - det var det jo en snev av fornuft i - det var bare det at han dro det så langt - og er såpass avskyelig ellers - at det druknet. Men jeg husker at jeg tenkte at til tross for at han som regel sier dustete ting (særlig om overgrep) så var det en anelse fornuft der...

[laguna1]

''Det er noe veldig uklokt og usunt ved å erkære noe som den ultimate uopprettelige katastrofe.''

Akkurat det der (ang overgrep) kom jo Staff med også - det var det jo en snev av fornuft i - det var bare det at han dro det så langt - og er såpass avskyelig ellers - at det druknet. Men jeg husker at jeg tenkte at til tross for at han som regel sier dustete ting (særlig om overgrep) så var det en anelse fornuft der...

Innimellom synes jeg Staff har noen _meget_ vesentlige poenger! Og at de bør man kunne lytte til. Jeg tror også mange av disse argumenter drukner i "støy" - delvis fra andre ting mannen selv har sagt, men også delvis på grunn av argumentenes innhold . Dette er så fjærnt fra hvordan man er vant til å tenke & det utfordrer en del tabuer i såpass stor grad at man velger å overse dem - uavhengig av hvor mange barn som faktisk blir ekstra skadelidene på grunn av manglende vilje til bredde i diskusjonen på dette området.

[PieLill]

''Det er noe veldig uklokt og usunt ved å erkære noe som den ultimate uopprettelige katastrofe.''

Akkurat det der (ang overgrep) kom jo Staff med også - det var det jo en snev av fornuft i - det var bare det at han dro det så langt - og er såpass avskyelig ellers - at det druknet. Men jeg husker at jeg tenkte at til tross for at han som regel sier dustete ting (særlig om overgrep) så var det en anelse fornuft der...

''Akkurat det der (ang overgrep) kom jo Staff med også - det var det jo en snev av fornuft i - det var bare det at han dro det så langt - og er såpass avskyelig ellers - at det druknet. ''

Du har et poeng.

Det snevet av fornuft druktnet hos meg. Men jeg har nok utviklet en innbygd avknapp for Staff.

mvh

[Katt-ja]

''Akkurat det der (ang overgrep) kom jo Staff med også - det var det jo en snev av fornuft i - det var bare det at han dro det så langt - og er såpass avskyelig ellers - at det druknet. ''

Du har et poeng.

Det snevet av fornuft druktnet hos meg. Men jeg har nok utviklet en innbygd avknapp for Staff.

mvh

''Men jeg har nok utviklet en innbygd avknapp for Staff.''

Jepp, jeg har den jeg også... Også for FrP ;-)

[PieLill]

Innimellom synes jeg Staff har noen _meget_ vesentlige poenger! Og at de bør man kunne lytte til. Jeg tror også mange av disse argumenter drukner i "støy" - delvis fra andre ting mannen selv har sagt, men også delvis på grunn av argumentenes innhold . Dette er så fjærnt fra hvordan man er vant til å tenke & det utfordrer en del tabuer i såpass stor grad at man velger å overse dem - uavhengig av hvor mange barn som faktisk blir ekstra skadelidene på grunn av manglende vilje til bredde i diskusjonen på dette området.

Grunnen til at det lille av fornuft druknet hos meg var at argumentasjonen i første rekke gikk på å forsvare den voksnes avsindige handlinger, ikke hvordan man best mulig kan ivareta de utsatte barna.

Jeg må innrømme at jeg er selektiv i hvem jeg orker å høre på. Staff kommer langt ned på prioriteringslisten.

mvh

[skal]

''Hva kan gjøres for at de som utsettes for dette oppdages - at overgrepene stoppes og de får hjelp?''

Barna må innformeres i barnehage/skole om hva som er lov/ikke lov, de trenger å vite at kroppen deres er deres kropp. Må lære seg å sette grenser, hva som er normalt/ikke normalt. Støtter barneombudets forslag.

Når det gjelder tegn er det ikke godt å vite, men at små barn vet mye om sex er et stort varsko. Jeg fant selv ut at det jeg opplevde ikke var normalt, gjorde alt for å virke normal/som de andre barna. Var ikke som dem, de var uskyldige og rene, jeg var skitten og visste mye om ting jeg ikke burde vite. Men det sa jeg ingenting om, på skolen var jeg innadvendt og beskjeden. Jeg var snill og full av skam...

Først da jeg begynte på ungdomsskolen forandret jeg meg, hadde prøvd for lenge å bli som andre uten å klare det. Søkte heller andre som var outsidere, lærerene likte ikke bøller, og jeg var intet unntak. Det var meg det var noe galt med, ikke mine omgivelser.

Er i dag heller ikke som andre, om det er pga overgrepene eller om jeg var syk i utgangspunktet vet jeg ikke. Burde fantes utpekte personer barn kunne gå til, om de opplevde overgrep. La barna vite at det finnes folk som bryr seg.

''Barna må innformeres i barnehage/skole om hva som er lov/ikke lov, de trenger å vite at kroppen deres er deres kropp. Må lære seg å sette grenser, hva som er normalt/ikke normalt. Støtter barneombudets forslag.''

Jeg tror og det er viktig, men jeg er fortsatt usikker for hvor stor effekt det har. Men det er mulig jeger for farget at egne opplevelser.

''Når det gjelder tegn er det ikke godt å vite, men at små barn vet mye om sex er et stort varsko.''

Det stemmer nok.

''Jeg fant selv ut at det jeg opplevde ikke var normalt, gjorde alt for å virke normal/som de andre barna. Var ikke som dem, de var uskyldige og rene, jeg var skitten og visste mye om ting jeg ikke burde vite. Men det sa jeg ingenting om, på skolen var jeg innadvendt og beskjeden. Jeg var snill og full av skam...

Først da jeg begynte på ungdomsskolen forandret jeg meg, hadde prøvd for lenge å bli som andre uten å klare det. Søkte heller andre som var outsidere, lærerene likte ikke bøller, og jeg var intet unntak. Det var meg det var noe galt med, ikke mine omgivelser.

Er i dag heller ikke som andre, om det er pga overgrepene eller om jeg var syk i utgangspunktet vet jeg ikke.''

Veldig leit at du og måtte oppleve dette.

''Burde fantes utpekte personer barn kunne gå til, om de opplevde overgrep. La barna vite at det finnes folk som bryr seg.''

Det tror jeg er utrolig viktig.

[skal]

Ville kanskje mistenkt noe om ungen forandret seg, ble mer usikker osv... gjemte seg bort.

tenker med gru på¨en venninne. Da vi var 9-10 år kunne hun mye om sex, f.eks. ordet kåt hadde jeg aldri hørt om, eller å bli våt, jeg trodde jo det betydde å tisse seg ut...

men dette visste hun alt om.

Først da vi ble voksne fortalte hun meg at hun hadde blitt misbrukt.

Så et "tegn" er vel at de kan litt vel mye om sånt til å være så små...

Det ble aldri fanget opp hos min venninne og hun slet og sliter fortsatt psykisk.

Det er viktige signaler på at noe kan ha skjedd. Det er selvfølgelig ting barn kan plukke opp på annet vis, men et varsku bør det være.

[skal]

''Er det mulig å gjøre noe med stigmaet med å bli frikjent for slike anklagelser på slik at redselen for å undersøke eventuellt uskyldige kan minskes?''

Jeg tror ikke det er realistisk at en anklage som blir kjent ikke virker svært stigmatiserende og ødeleggende. Når slike ting kommer ut, spekuleres det villt både i presse og på det private plan. Masse synsing og forhåndsdømming.

Tillit og relasjoner er lagt i grus lenge før saken når rettsapparatet. Hvem vil stole på noen som har beskyldt dem for overgrep? Og de som uberettiget har forhåndsdømt vil tendere mot ingen røk uten ild.

Etter mitt syn burde ikke slike saker etterforskes i full offentlighet om det kan unngås. Rettsaker burde i langt større grad holdes for lukkede dører av hensyn til både offer, vitner og den anklagede. Offentliggjøring burde i stor grad skje i anonymisert form f.eks. 6 mndr etter at saken er ferdigbehandlet.

Det er bra at saker som den i Østerdalen rulles opp. Samtidig grøsser jeg på ryggen over detaljene som blir offentliggjort. Det er intet privatliv for ofrene.

''Er vi generellt for raske med å mistenke eller er vi for redde for det?''

Ja.

Når uriktige anklager blir rettet, har en vært for raske. Når overgrep får pågå tross misstanker, har man vært for feig. På gruppenivå tror jeg folk bevisst eller ubevisst heller velger å tro det beste om sine nærmeste enn det verste.

''Er dette et tema man helst ikke vil ta i med tang, eller er det ålreit å diskutere?''

Ja.

På generelt grunnlag ser det ikke ut til å være tabubelagt. Det øyeblikket det blir personlig, blir alt mye vanskeligere.

Hvordan dette håndteres i ulike instanser vil påvirke terskelen for å gå videre med en sak. Generelle erfaringer vil også innvirke. Har man f.eks. i kontakt med barnevernet opplevd dem som kompetente og fornuftige å ha med og gjøre, går terskelen ned for å kontakte dem. Motsatte erfaringer vil høyne terskelen.

mvh

Det er mulig lukkete dører er veien å gå. Samtidig er vel faren at man bare bygger oppunder at dette ikke angår oss som samfunn, bare de enkelte som rammes.

Jeg oppfatter det du skriver som at det ikke er så mye man kan eller bør gjørefor å oppdage barn som utsettes fordi faren for å ta feil er for stor. Leser jeg deg feil da?

Jeg vet jeg er farget av egne erfaringer, derfor spør jeg.

[skal]

Jeg tror det er veldig viktig å snakke med barna om disse temaene. Da blir det lettere for dem å si ifra, det blir ikke et så tabubelagt tema lenger og lettere å sette grenser.

Veldig vanskelig tema i allefall. Voksne i barnehager og skoler må ihvertfall være obs på barn som endrer adferd ganske mye. Det trenger ikke være overgrep, det kan også ha skjedd andre ting, men de som jobber med barn må kunne litt om slike ting.

Teoretisk skal det vel være sånn, t de som jobber med barn skal ha kunnskap. I praksis vil jeg tro det varierer mye.

Men jeg tror det er like viktig å være åpen for å se. Ikke å se overgrep bak hver stein, men heller grøsse på ryggen å tenke nei, sånt skjer ikke her.

[skal]

Du har rett i at det er vanskelig for et barn å si nei til voksne.

Men et barn som i utgangspunktet har et sunt forhold til egne grenser og i tillegg har lært noe om hva som er greit og ikke vil lettere kunne si ifra. Det øker sjansen for å få stoppet galskapen.

Jo mer barn vet om hva som er rett og galt, jo lettere blir det for dem å si ifra.

mvh

Kanksje det stemmer. Jeg er veldig usikker på hvor mye det har å si, men for de barna det faktisk hjelper har det jo alt å si!

Det er uansett ikke noe galt i å lære barn å sette grenser, og viktig for mye annet enn å forsvare seg mot overgrep.

[skal]

Men overgriper er vel stort sett foreldre/omsorgspersoner, mennesker med mye makt over sine barn. Hvordan får man barn til å stå opp mot disse? Kanskje er de til og med så små at de ikke vet at det som skjer er galt.

Og hvor detaljerte skal man bli i å forklare hva overgrep er for små barn sånn at de forstår hvorfor de ikke skal gå inn i fremmede biler?

På den annen side har du overgriperen. Hvordan stopper man disse? Du skal være ganske skruppelløs når du forgriper deg på et barn. Selv egne barn. Det er noe så riv, ruskende galt med disse folka at de sannsynligvis ikke forstår det selv. I følge Dagbladets oppslag om overgrep av nordmenn i utlandet den siste tiden, tror overgriperen ofte at han er snill med barnet.

Hvordan angriper man folk som kanskje ikke engang selv forstår hvor galt det de gjør er?

Men noe som i hvert fall kan gjøres er å gjøre forvaring til minstestraff ved overgrep. Da har vi i det minste muligheten til å fjerne dem permanent når de først blir tatt. Dette bør gjelde for selv de mildeste former for overgrep.

Ikke at jeg tror det hjelper å skremme psyke folk som dette med straffer, men da har vi i hvert fall muligheten til å fjerne dem fra samfunnet permanent.

Jeg husker ikke statistikkene for dette men mener å huske at foreldre står for svært få av overgrepene men at de fleste tilfellene er kjente av barnet.

Straffenivået er en vanskelig sak synes jeg. Jeg tror ikke det er mindre overgrep i land med strengere straffer. På den andre siden sender det elendige signaler til de som får slite med ettervirkninger resten av livet når overgriper fømmes til svært lave fengselstraffer.

[skal]

Jeg lurer også på hva vi kan gjøre for de barna som IKKE viser tegn til overgrep, men som lider likevel.

Her tror jeg det viktigste man kan gjøre er å vise barn at deres stemme teller. At deres grenser teller og gå foran med et godt eksempel. Å være en voksen som både respekterer barns og andre voksnes grenser, og som setter grenser selv.

Som tar andre mennesekr på alvor, som viser og sier at ting ikke alltid er som de ser ut til. Som er opptatt av hvordan menneser rundt en har det.

Å plukke opp alle er vel dessverre en utopi, men vi må prøve.

[PieLill]

Det er mulig lukkete dører er veien å gå. Samtidig er vel faren at man bare bygger oppunder at dette ikke angår oss som samfunn, bare de enkelte som rammes.

Jeg oppfatter det du skriver som at det ikke er så mye man kan eller bør gjørefor å oppdage barn som utsettes fordi faren for å ta feil er for stor. Leser jeg deg feil da?

Jeg vet jeg er farget av egne erfaringer, derfor spør jeg.

''Jeg oppfatter det du skriver som at det ikke er så mye man kan eller bør gjørefor å oppdage barn som utsettes fordi faren for å ta feil er for stor. Leser jeg deg feil da? ''

Det mener jeg over hodet ikke. Jeg mener vi skal gjøre alt vi kan for å oppdage overgrep, hjelpe dem som er utsatt for overgrep og få overgriperne i fengsel lenge.

Men i iveren etter å avdekke en type overgrep, må man ikke gjøre andre overgrep. På 80-tallet florerte dette noe helt tragisk, og den lærdommen må vi ikke glemme. To tanker i hodet på en gang.

Blir man overivrig, vil man for det første kunne påføre barn traumer ved å fremsett uriktige anklager mot deres foreldre. For det andre vil man gjøre det vanskeligere for de som blir utsatt for overgrep og bli sett og trodd.

Klarer man ikke å balansere disse to tingene opp mot hverandre, står man i fare for å forårsake mye lidelse enten man er i den ene eller andre grøften.

Målet må være å handle så riktig som mulig. Mye står på spill, enten man trår feil den ene eller den andre veien. Dette blir aldri enkelt og vi klarer aldri og få alt riktig. Vi må hele tiden løsningsmodeller som gir størst mulig sannsynlighet for å ikke trå feil.

mvh

[skal]

''Jeg oppfatter det du skriver som at det ikke er så mye man kan eller bør gjørefor å oppdage barn som utsettes fordi faren for å ta feil er for stor. Leser jeg deg feil da? ''

Det mener jeg over hodet ikke. Jeg mener vi skal gjøre alt vi kan for å oppdage overgrep, hjelpe dem som er utsatt for overgrep og få overgriperne i fengsel lenge.

Men i iveren etter å avdekke en type overgrep, må man ikke gjøre andre overgrep. På 80-tallet florerte dette noe helt tragisk, og den lærdommen må vi ikke glemme. To tanker i hodet på en gang.

Blir man overivrig, vil man for det første kunne påføre barn traumer ved å fremsett uriktige anklager mot deres foreldre. For det andre vil man gjøre det vanskeligere for de som blir utsatt for overgrep og bli sett og trodd.

Klarer man ikke å balansere disse to tingene opp mot hverandre, står man i fare for å forårsake mye lidelse enten man er i den ene eller andre grøften.

Målet må være å handle så riktig som mulig. Mye står på spill, enten man trår feil den ene eller den andre veien. Dette blir aldri enkelt og vi klarer aldri og få alt riktig. Vi må hele tiden løsningsmodeller som gir størst mulig sannsynlighet for å ikke trå feil.

mvh

''Målet må være å handle så riktig som mulig.'' Men hva er det? Jeg ser bare en masse om hva man ikke bør gjøre. Når skal man gjøre noe? Hvordan kan man undersøke uten å mistenke?

I de fleste tilfeller er det andre enn foreldre som står bak, iallfall når det gjelder seksuelle overgrep. Er det farlig å ha overgrep som en av mange muligheter man undersøker når barn forandrer seg?

[PieLill]

''Målet må være å handle så riktig som mulig.'' Men hva er det? Jeg ser bare en masse om hva man ikke bør gjøre. Når skal man gjøre noe? Hvordan kan man undersøke uten å mistenke?

I de fleste tilfeller er det andre enn foreldre som står bak, iallfall når det gjelder seksuelle overgrep. Er det farlig å ha overgrep som en av mange muligheter man undersøker når barn forandrer seg?

''Men hva er det? Jeg ser bare en masse om hva man ikke bør gjøre. Når skal man gjøre noe? Hvordan kan man undersøke uten å mistenke?''

Jeg har ikke sagt så mye om hva man ikke skal gjøre, bare hva man ikke skal glemme. Hva man gjør i det enkelte tilfellet kommer selvsagt an på det enkelte tilfellet.

''I de fleste tilfeller er det andre enn foreldre som står bak, iallfall når det gjelder seksuelle overgrep. Er det farlig å ha overgrep som en av mange muligheter man undersøker når barn forandrer seg?''

Alt handler om framgangsmåte, framferd og klokskap. Deriblant å ikke stirre seg blind på hverken det ene eller det andre eller utelukke noe uten å vite. Man må tenke gjennom konsekvenser både av å gjøre og ikke gjøre.

mvh

[skal]

''Men hva er det? Jeg ser bare en masse om hva man ikke bør gjøre. Når skal man gjøre noe? Hvordan kan man undersøke uten å mistenke?''

Jeg har ikke sagt så mye om hva man ikke skal gjøre, bare hva man ikke skal glemme. Hva man gjør i det enkelte tilfellet kommer selvsagt an på det enkelte tilfellet.

''I de fleste tilfeller er det andre enn foreldre som står bak, iallfall når det gjelder seksuelle overgrep. Er det farlig å ha overgrep som en av mange muligheter man undersøker når barn forandrer seg?''

Alt handler om framgangsmåte, framferd og klokskap. Deriblant å ikke stirre seg blind på hverken det ene eller det andre eller utelukke noe uten å vite. Man må tenke gjennom konsekvenser både av å gjøre og ikke gjøre.

mvh

Ok, jeg gir opp! Jeg ser bare selvsagte ord, og ingenting om hva som kan gjøres.

[PieLill]

Ok, jeg gir opp! Jeg ser bare selvsagte ord, og ingenting om hva som kan gjøres.

Det er skrevet tjukke bøker om hvordan slike ting skal håndteres. Jeg anser det som lite fruktbart at jeg skal skrive en miniutredning om dette og forsøke å få med alle eventueliteter. Alt kommer an på den konkrete situasjonen.

Å "undersøke" en sak er et meget vidt begrep. Det består i alt fra å stille et barn noen ekstra spørsmål, til å koble politi og/eller barnevern inn. Man bør gjøre en sannsynlighetberegning og konsekvensanalyse før man anklager.

Med 80-tallet friskt i minne, er det maktpåliggende for meg å påpeke at begge grøftene kan være like ødeleggende for de det rammer.

Jeg vil ikke være med på en tankegang som noe lettvindt konkludere med at det er bedre med en _anklage_ for mye enn for lite. Hadde det bare vært så enkelt.

Jeg mener at man ut fra den enkelte sak hele tiden må vei for og mot i sitt valg av tilgjengelige virkemidler og handlingsmåter. De blir galt både å stirre seg blind på faren for at man tar feil og å glemme de forferdelige konsekvensene feilaktige anklager kan få. Jeg tror de som er villige til å ta _begge_ disse momentene med i sin vurdering, har størst sjanser for å agere til barnas beste.

mvh