Tapper meg helt for energi

[Gjest 8 åringen min]

Har en 8 åring som tapper meg fullstendig for energi.

Jeg har skrevet innlegg om henne her tidligere, om at hun slår seg vrang fordi klærne har klumper, sømmer ol som irriterer.

Dette har vært et problem siden hun var liten, og det har ikke blitt stort bedre.

Jeg mistenker at dette er psykisk, men forstår meg ikke på hvorfor.

Lekser er et evig mas, det blir aldri bra nok for henne. Vi kan sitte med leksene i over 2 timer. Hun pusser ut og pusser ut, til hun ødelegger bøkene sine. Blir sint, frustrert og gråter.

Vi foreldre har hele tiden støttet og vært positive, det er virkelig mer enn bra nok. Dette får vi tilbakemeldinger fra skolen på også.

På skolen og ellers i det sosiale er hun sjenert og tilbaketrukket. Her hjemme forsurer hun hele huset med den dårlige oppførselen sin. Ingen ville trodd det om jeg fortalte hvordan hun oppfører seg her hjemme. Jeg gruer meg noen ganger til hun kommer hjem fra skolen, og hun er mer krevende en sine mindre søsken!

Hun har alltid vært slik, selv før hun fikk søsken, så det har ingenting med hennes dårlige oppførsel å gjøre.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å snu dette, uansett hvor mye støtte og oppmuntring hun får så er hun like negativ. "Jeg får ikke til noen ting", "Jeg klarer ikke skrive, jeg klarer ikke tegne". Alt er urettferdig, og hun er ikke glad for noe. På julaften var hun kjempesur fordi hennes mindre søsken fikk større gaver. Hun får ikke alt hun peker på, langt derifra, så jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg slik. Hun er utakknemlig.

Hun sliter ut både meg og faren sin, alt blir negativt. Vi gruer oss til å ut på ting, for før vi får dratt er det bare bråk.

Synspunkter?

[nitty-gritty]

Jeg synes du skal poste dette på Psykiatri og se om NHD kan gi deg et fagsvar.

[frosken]

Har dere tatt opp dette med fastlegen eller evt. vært til annen veiledning eller vurdering?

[Gjest Andres synspunkter?]

På tide å få fagpersoner inn i bildet. Minner om mitt barn på den alderen = asberger.

[løvinne71]

Dette svaret er nok ikke "politisk korrekt" og heller ikke det du er ute etter.

Men etter å ha både erfart selv, og hørt om, mange forskjellige barn både blant familie venner, kjente og mere perifere bekjentskaper, så virker det som om noen barn rett og slett bare er født som"drittunger" uavhengig av hvordan foreldrene behandler og oppdrar dem.

De trenger ikke å ha noen medisinsk diagnose. Men en sær og vanskelig personlighet kan være "mere enn nok" når barnet er såpass lite at det fortsatt lar seg styre av impulsive følelser, og ikke har lært å "justere sin oppførsel" for å hensyn til omgivelsene.

Jeg har bl.a. en venninne med to gutter. Den eldste har alltid vært snill og grei. Mens den yngste har vært krevende fra dag 1.

Hun føler ikke selv at hun har gjort noe "galt eller annerledes" ovenfor ham sammenlignet med eldstemann. Men han er rett og slett bare vanskeligere,staere og mere nagativ enn broren, og dermed blir "alt" en skikkelig utfordring.

Tror det har blitt litt lettere ettersom han blir eldre.

[Mrs. Wallace]

Kanskje du finner noe her. Jeg vet at barn med liknende utfordringer har hatt nytte av sanseintegrasjons-terapi (jeg aner ikke om det faktisk heter det på norsk):

http://en.wikipedia.org/wiki/Sensory_processing_disorder

[Gjest GA]

Et bitteliten konstruktivt forslag:

Hva med å høre med skolen om hun kan gjøre noe av leksene på pc så hun slipper å pusse ut? Høres ut som hun er skikkelig perfeksjonist, og det kan man jo være på noen områder, mens på andre ødelegger det mer for resultatet.

[Gjest kan hende det?]

Asberger?

[jubalong70]

Rent umiddelbart tenker jeg at dette er ei jente som har mye vondt inni seg som hun ikke helt vet hvordan hun skal takle. Og jeg mener absolutt ikke at det er noen sin feil!

Kanskje kan du snakke med helsesøster/fastlege/lærer om henvisning til PPT, eller til en barnepsykolog - bare for å finne ut om det er noe som kan gjøres noe med?

Det er jo ikke godt for hverken hun, dere foreldre eller søsken.

[Gjest mitt forslag]

En liten kommentar til akkurat dette.

''Jeg har skrevet innlegg om henne her tidligere, om at hun slår seg vrang fordi klærne har klumper, sømmer ol som irriterer.''

Mange barn har et reelt problem med det taktile, og sansemessig gjør det vondt med stimulering. Det gjelder blant annet folk med asperger eller ADHD. Jeg synes dere skal møte henne på dette området, og ikke avfeie det. Finn ut sammen hva som er best å ha på kroppen.

[Gjest 8 åringen min]

En liten kommentar til akkurat dette.

''Jeg har skrevet innlegg om henne her tidligere, om at hun slår seg vrang fordi klærne har klumper, sømmer ol som irriterer.''

Mange barn har et reelt problem med det taktile, og sansemessig gjør det vondt med stimulering. Det gjelder blant annet folk med asperger eller ADHD. Jeg synes dere skal møte henne på dette området, og ikke avfeie det. Finn ut sammen hva som er best å ha på kroppen.

Vi har forsøkt begge deler. Hun kan plutselig reagerer på klær hun har brukt lenge! Derfor er det vanskelig å forstå dette.

[Gjest 8 åringen min]

Et bitteliten konstruktivt forslag:

Hva med å høre med skolen om hun kan gjøre noe av leksene på pc så hun slipper å pusse ut? Høres ut som hun er skikkelig perfeksjonist, og det kan man jo være på noen områder, mens på andre ødelegger det mer for resultatet.

Det var lurt. Har ikke tatt opp noe med skolen enda, men skal gjøre det, da tar jeg også opp det forslaget.

[Gjest 8 åringen min]

Dette svaret er nok ikke "politisk korrekt" og heller ikke det du er ute etter.

Men etter å ha både erfart selv, og hørt om, mange forskjellige barn både blant familie venner, kjente og mere perifere bekjentskaper, så virker det som om noen barn rett og slett bare er født som"drittunger" uavhengig av hvordan foreldrene behandler og oppdrar dem.

De trenger ikke å ha noen medisinsk diagnose. Men en sær og vanskelig personlighet kan være "mere enn nok" når barnet er såpass lite at det fortsatt lar seg styre av impulsive følelser, og ikke har lært å "justere sin oppførsel" for å hensyn til omgivelsene.

Jeg har bl.a. en venninne med to gutter. Den eldste har alltid vært snill og grei. Mens den yngste har vært krevende fra dag 1.

Hun føler ikke selv at hun har gjort noe "galt eller annerledes" ovenfor ham sammenlignet med eldstemann. Men han er rett og slett bare vanskeligere,staere og mere nagativ enn broren, og dermed blir "alt" en skikkelig utfordring.

Tror det har blitt litt lettere ettersom han blir eldre.

Ingenting ville vært bedre om det "kun" var det at hun er vanskelig, så takk for at du delte erfaringer.

[Gjest 8 åringen]

På tide å få fagpersoner inn i bildet. Minner om mitt barn på den alderen = asberger.

Hvordan var barnet ellers? Håper du vil dele noen erfaringer med meg.

Hun oppfører seg helt perfekt i lag med andre. Ikke noe problem i lek sammen med barn andre heller.

[Gjest 8 åringen min]

Rent umiddelbart tenker jeg at dette er ei jente som har mye vondt inni seg som hun ikke helt vet hvordan hun skal takle. Og jeg mener absolutt ikke at det er noen sin feil!

Kanskje kan du snakke med helsesøster/fastlege/lærer om henvisning til PPT, eller til en barnepsykolog - bare for å finne ut om det er noe som kan gjøres noe med?

Det er jo ikke godt for hverken hun, dere foreldre eller søsken.

Jeg ser at noe må gjøres. Vi har hele tiden håpet at det vil gå over, men det gjør ikke det. Men jeg vet ikke i hvor stor grad manglende grensesetting fra far har noe å si. Det påvirker henne nok en del, men kanskje ikke i forhold til perfeksjonismen.

[nitty-gritty]

Vi har forsøkt begge deler. Hun kan plutselig reagerer på klær hun har brukt lenge! Derfor er det vanskelig å forstå dette.

Har dere tenkt på angst?

[Gjest 8 åringen]

Har dere tatt opp dette med fastlegen eller evt. vært til annen veiledning eller vurdering?

Vi har nevnt det for helsesøster, men fikk til svar at det er sånn barn er. At de utagerer mer hjemme.

[Gjest prust]

Vi har slitt med mye av det samme med vår jente, som nå er 9,5 år. Hun har det stort sett greit på skolen, og har venninner. Men her hjemme er det mye skriking og sinne, noe som går mye utover søsken og meg. Hun er ikke like sint mot sin far.

Vi var heldige og fikk følge et PMTO-opplegg på familiesenteret i fjor, var ferdige nå til jul. Mye har bedret seg ved at vi har fått hjelp, men det er ingen vidunderkur.

Noen hovedpunkter som har hjulpet oss:

*Hun liker ikke uforutsette ting. Vi prøver å si i fra hva som skal skje, og spesielt med sånne småting som når det er middag, når hun skal slå av TV'en, når hun skal ta på seg utetøyet osv, vi gir henne et varsel noen minutter før.

*Jeg har lest mye høyt for henne, i senga, bare vi to. Hun setter veldig pris på denne alene.tida med meg, og jeg liker også å lese for henne.

*Vi prøver å gi mye positiv oppmerksomhet til henne, men vi sier også fra når hun oppfører seg ufyselig.

*Vår jente hater også klær med klumper/som klør/med ekle sømmer osv. Vi hjelper henne innimellom, slik at hun ikke går i vranglås, men ofte må hun orden det selv.

*Hun har fått mer ansvar selv om morgenen, og jeg går som oftest først, slik at det er pappaen som får henne ut. Dette fungerer bedre enn at det er jeg som er igjen til sist.

Jeg kan absolutt anbefale familiesenteret. Jeg gikk til fastlegen min i fjor på denne tida, og det var hun som anbefalte dette. Jeg trodde mer at BUP var tingen, men legen mente familiaesenteret skulle prøves først.

[Gjest 8 åringen]

Har dere tenkt på angst?

Nei, vi har ikke tenkt i noen baner. Men vi forsøker å snakke med henne, se om det er noe som påvirker, men klarer ikke å se noen forbindelser.

[frosken]

Vi har nevnt det for helsesøster, men fikk til svar at det er sånn barn er. At de utagerer mer hjemme.

Jeg ville tatt dette opp med fastlegen; i første omgang uten at 8årigen er tilstede. Høres ut som om dere burde vært henvist til BUP slik at det kan bli gjort en vurdering i forhold til hva som kan være til hjelp. Slik jeg forstår deg, så er ikke problemene primært skolerelaterte, og i såfall ville jeg ha insistert på direkte henvisning til BUP uten først å gå veien om PPT.