Tapper meg helt for energi

[Gjest 8 åringen min]

"Jeg tror jeg må gjøre som frosken foreslår...."

Jeg leste dette litt fort, dro det sammen, og det ble froskelår, hehe.

LOL

[Gjest du er ihvertfall ikke alene...]

Minner meg veldig om min 8 åring. Veldig krevende siden baby, skiftende humør, veldig impulsiv og sterkt temperament.

Vi har deltatt på kurset "De utrolige årene", gått til psykolog (utrolig dårlig og nyttesløst..), går nå på Bup men har truffet på en elendig saksbehandler - så ja - vi er skuffet. Er fremdeles på familiesenteret og der har vi ei fantastisk dame som ihvertfall gjør alt for å hjelpe!

Jenta vår er ikke SÅ var for merkelapper osv, men er mer var for høye lyder, stemmebruk. Kunne skrevet masse... Hun har større problemer sosialt enn det din og Prust sin har. Forstår ikke helt hvordan man er i forhold til venner. Har hun noen på besøk hender det ofte at hun leker alene med noen figurer og glemmer helt av besøket som står og kikker på. Hun detter lliksom inn i sin egen verden. Ikke alltid da - og det blir bedre. Vi må minne henne på at hun har besøk.

Har tenkt Asberger mange ganger pga "alt" men den diagnosen kvalifiserte hun ikke for. Vi har ikke hørt noe fra Bup på et halvt år nå og jeg har nå klaget på saksbehandleren. Det er visst flere som har han som også har klaget.

Vi har også et eldre barn som er skikkelig "englebarn" i forhold. Har lest alt som finnes av litteratur. Prøver virkelig å møte henne der hun er og det er det som virker best. Hun trenger mye ros og oppmerksomhet. Men samtidig sier vi fra når hun oppfører seg dårlig. Men vanskelig å vite når vi ikke vet om hun har - evt hvilken diagnose.

Det går ganske bra faglig på skolen og evnene hennes var veldig gode. Tenker ikke ADHD. Men virker litt som en blanding av ADHD og Asperger? Noen trekk av hver - og litt angst.

Men aller helst håper jeg jo at det ikke er noe galt med henne og at hun vil vokse det av seg... Når hun forstår litt mer hvordan hun virker på andre. For det forstår hun ingenting av nå. Vanskelig når man samtidig skal bygge opp selvtilliten (som er lav)l.

[Gjest 8 åringen min]

Minner meg veldig om min 8 åring. Veldig krevende siden baby, skiftende humør, veldig impulsiv og sterkt temperament.

Vi har deltatt på kurset "De utrolige årene", gått til psykolog (utrolig dårlig og nyttesløst..), går nå på Bup men har truffet på en elendig saksbehandler - så ja - vi er skuffet. Er fremdeles på familiesenteret og der har vi ei fantastisk dame som ihvertfall gjør alt for å hjelpe!

Jenta vår er ikke SÅ var for merkelapper osv, men er mer var for høye lyder, stemmebruk. Kunne skrevet masse... Hun har større problemer sosialt enn det din og Prust sin har. Forstår ikke helt hvordan man er i forhold til venner. Har hun noen på besøk hender det ofte at hun leker alene med noen figurer og glemmer helt av besøket som står og kikker på. Hun detter lliksom inn i sin egen verden. Ikke alltid da - og det blir bedre. Vi må minne henne på at hun har besøk.

Har tenkt Asberger mange ganger pga "alt" men den diagnosen kvalifiserte hun ikke for. Vi har ikke hørt noe fra Bup på et halvt år nå og jeg har nå klaget på saksbehandleren. Det er visst flere som har han som også har klaget.

Vi har også et eldre barn som er skikkelig "englebarn" i forhold. Har lest alt som finnes av litteratur. Prøver virkelig å møte henne der hun er og det er det som virker best. Hun trenger mye ros og oppmerksomhet. Men samtidig sier vi fra når hun oppfører seg dårlig. Men vanskelig å vite når vi ikke vet om hun har - evt hvilken diagnose.

Det går ganske bra faglig på skolen og evnene hennes var veldig gode. Tenker ikke ADHD. Men virker litt som en blanding av ADHD og Asperger? Noen trekk av hver - og litt angst.

Men aller helst håper jeg jo at det ikke er noe galt med henne og at hun vil vokse det av seg... Når hun forstår litt mer hvordan hun virker på andre. For det forstår hun ingenting av nå. Vanskelig når man samtidig skal bygge opp selvtilliten (som er lav)l.

Har hun blitt utredet på BUP?

Høres ut som noe symptomer fra både ADHD og Asberger som du sier selv også.

Min har også utrolig dårlig selvtillit, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bygge opp den. Perfeksjonist til 1000, ikke fornøyd med noe av det hun gjør, hjelper ikke å si noe heller.

[Gjest mitt forslag]

Vi har forsøkt begge deler. Hun kan plutselig reagerer på klær hun har brukt lenge! Derfor er det vanskelig å forstå dette.

Det er nok ikke likt fra dag til dag. Innimellom er det verre. På samme måte som at de som er lydømfindtlig har gode og dårlige dager.

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Det første som slår meg er at din datter har det vanskelig og trenger hjelp. At hennes problemer også går ut over familien er naturlig, slik at det ikke bare er jenta som må hjelpes, men hele familien. Det blir helt galt å forsøke seg på å stille noen diagnose, men at dette er psykiske vansker er sikkert, og at BUP er det stedet der kompetansen for å hjelpe henne best mulig, er like sikkert. Be fastlegen henvise dere så snart som mulig. Desverre er det som regel ventetid på noen måneder.

Lykke til !!

[Gjest 8 åringen min]

Det er nok ikke likt fra dag til dag. Innimellom er det verre. På samme måte som at de som er lydømfindtlig har gode og dårlige dager.

Du vet ikke om det finnes noe informasjon om dette på nett?

Hun får helt spader når hun skal klippe negler, det syns hun er kjempevondt! Sier hun har vondt lenge etterpå.

[Gjest 8 åringen min]

Det første som slår meg er at din datter har det vanskelig og trenger hjelp. At hennes problemer også går ut over familien er naturlig, slik at det ikke bare er jenta som må hjelpes, men hele familien. Det blir helt galt å forsøke seg på å stille noen diagnose, men at dette er psykiske vansker er sikkert, og at BUP er det stedet der kompetansen for å hjelpe henne best mulig, er like sikkert. Be fastlegen henvise dere så snart som mulig. Desverre er det som regel ventetid på noen måneder.

Lykke til !!

Takk for svar.

Får bekreftet her at det må gjøres noe, og at vi ikke klarer dette alene slik vi har trodd vi skal gjøre.

Tar til meg de rådene du og andre her har gitt. Takk

[Gjest prust]

Alt dette høres så kjent ut, det er akkurat slik vi har det hjemme.

Vi voksne klarer ikke å beholde roen og positiviteten alltid og det blir til at alle blir sinte. Vi er heller ikke alltid enige, heller ingen fordel for noen.

Jeg tror jeg må gjøre som frosken foreslår, å gå gjennom fastlegen. Det finnes ikke noe familiesenter her, men jeg vet at BUP har en slik ordning der hele familien kan være. Men opplegget ellers kjenner jeg ikke til.

Ja, kontakt fastlegen i første omgang. Ikke "pynt" på hvordan situasjonen hjemme er.

Jeg glemte en ting tidligere i kveld. Disse månedene som vi har jobbet mye med dette, har jeg fokusert mye på mine forventninger til jenta mi. I og med at hun har skuffet meg så mange ganger med oppførselen sin hadde jeg veldig negative forventninger til henne. Nå merker jeg at noe inni meg har begynt å bevege seg i mer positiv retning når det gjelder følelser, og jeg har mer positive forventninger til henne og til hvordan hun kommer til å oppføre seg. Heldigvis slår de positive forventningene til oftere nå enn før :-) Og det er en fantastisk god følelse å kjenne på!

[Gjest 8 åringen min]

Ja, kontakt fastlegen i første omgang. Ikke "pynt" på hvordan situasjonen hjemme er.

Jeg glemte en ting tidligere i kveld. Disse månedene som vi har jobbet mye med dette, har jeg fokusert mye på mine forventninger til jenta mi. I og med at hun har skuffet meg så mange ganger med oppførselen sin hadde jeg veldig negative forventninger til henne. Nå merker jeg at noe inni meg har begynt å bevege seg i mer positiv retning når det gjelder følelser, og jeg har mer positive forventninger til henne og til hvordan hun kommer til å oppføre seg. Heldigvis slår de positive forventningene til oftere nå enn før :-) Og det er en fantastisk god følelse å kjenne på!

Det høres også veldig kjent ut. Vi forventer en dårlig oppførsel, og det gjør noe med humøret til oss voksne.

Føler meg til tider nedstemt og uten håp om at dette skal bli bedre. Vi har hele tiden prøvd på egenhånd, og trodd at det skal endre seg, men det gjør det ikke.

Har tenkt at hun bare er sånn, og at dette må vi takle, men det er så vanskelig. Er også redd for at hun skal påvirke yngre søsken, vet ikke om jeg klarer flere slike utfordringer.

[Gjest prust]

Det høres også veldig kjent ut. Vi forventer en dårlig oppførsel, og det gjør noe med humøret til oss voksne.

Føler meg til tider nedstemt og uten håp om at dette skal bli bedre. Vi har hele tiden prøvd på egenhånd, og trodd at det skal endre seg, men det gjør det ikke.

Har tenkt at hun bare er sånn, og at dette må vi takle, men det er så vanskelig. Er også redd for at hun skal påvirke yngre søsken, vet ikke om jeg klarer flere slike utfordringer.

Vi tenkte jo også i flere år at vi skulle takle dette på egenhånd. Vi så allerede fra 3 års alderen at hun hadde et voldsomt temperament, men tenkte da at det kom av "treårstrassen" og at hun var blitt storesøster.... Men det gav seg aldri.

Så i fjor bestemte vi oss for å få hjelp. Og vi skulle selvsagt ha gjort dette for 4 år siden. Men det kan vi ikke tenkte på, men heller ofkusere på nåtiden.

I forhold til det med å påvirke negativt på søsken, så opplever vi det hos oss også. lillesøster tar etter, men jeg tror nok ikke det setter seg sånn hos henne. Og storebror blir velidg oppgitt av hun midterstes oppførsel.

Men heldigvis klarer vi å løfte blikket å se at vi har det bedre som familie sammen nå enn for et halvt år siden, og i alle fall for ett år siden.

Det er sikkert mange måter å arbeide med dette på. Vi valgte PMTO, og du kan jo høre med BUP (først fastlegen da, og så BUP hvis det ikke var noe familiesenter der dere bor) om det finnes noen med PMTO kompetanse der.

Skriv gjerne igjen her hvordan det går!

[Mrs. Wallace]

Du vet ikke om det finnes noe informasjon om dette på nett?

Hun får helt spader når hun skal klippe negler, det syns hun er kjempevondt! Sier hun har vondt lenge etterpå.

Den linken jeg la inn til deg, handler om nettopp dette (blant annet).

[Gjest 8 åringen min]

Den linken jeg la inn til deg, handler om nettopp dette (blant annet).

Takk for linken, men jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe henne med det.

[Gjest 8 åringen min]

Vi tenkte jo også i flere år at vi skulle takle dette på egenhånd. Vi så allerede fra 3 års alderen at hun hadde et voldsomt temperament, men tenkte da at det kom av "treårstrassen" og at hun var blitt storesøster.... Men det gav seg aldri.

Så i fjor bestemte vi oss for å få hjelp. Og vi skulle selvsagt ha gjort dette for 4 år siden. Men det kan vi ikke tenkte på, men heller ofkusere på nåtiden.

I forhold til det med å påvirke negativt på søsken, så opplever vi det hos oss også. lillesøster tar etter, men jeg tror nok ikke det setter seg sånn hos henne. Og storebror blir velidg oppgitt av hun midterstes oppførsel.

Men heldigvis klarer vi å løfte blikket å se at vi har det bedre som familie sammen nå enn for et halvt år siden, og i alle fall for ett år siden.

Det er sikkert mange måter å arbeide med dette på. Vi valgte PMTO, og du kan jo høre med BUP (først fastlegen da, og så BUP hvis det ikke var noe familiesenter der dere bor) om det finnes noen med PMTO kompetanse der.

Skriv gjerne igjen her hvordan det går!

Her startet det også i 2-3 års alderen, og vi tenkte også trassalderen. Det hender jeg sier at den aldri har tatt slutt.

Hun har vansker med å ta til seg det vi sier, virker ikke som om hun forstår at hun må høre på oss voksne. Hun sidestiller oss, kan være frekk og utakknemlig. Om jeg blir sint, så er jeg alltid sint. Forstår forsåvidt at hun har den oppfatningen, det er perioder jeg ikke takler dette overhodet.

Hun forstår ikke at hun må skynde seg til bussen fordi hun har hengt seg opp i at klærne er dumme. Jeg kan si at du må skynde deg, og jeg kan ikke kjøre deg på skolen. Da er jeg dum og slem! Hun skjønner ikke at det er hun selv som drar ut tiden.

Vet ikke hvordan hverdagen artet seg hos dere og hva som var det vanskeligste?

Godt å høre at det går fremover for dere, men hva går den behandlingen du snakket om ut på?

[nitty-gritty]

Det høres også veldig kjent ut. Vi forventer en dårlig oppførsel, og det gjør noe med humøret til oss voksne.

Føler meg til tider nedstemt og uten håp om at dette skal bli bedre. Vi har hele tiden prøvd på egenhånd, og trodd at det skal endre seg, men det gjør det ikke.

Har tenkt at hun bare er sånn, og at dette må vi takle, men det er så vanskelig. Er også redd for at hun skal påvirke yngre søsken, vet ikke om jeg klarer flere slike utfordringer.

''Er også redd for at hun skal påvirke yngre søsken, vet ikke om jeg klarer flere slike utfordringer.''

Sjansene er nok større for at yngre søsken blir hennes motpol etterhvert som de vokser til. Søsken fordeler ofte roller ubevisst. Jeg hadde vært mer bekymret for at yngre søsken ville sette sine behov og krav på lav prioritet for å skåne dere foreldre og opprette en misforstått balanse.

[Gjest prust]

Her startet det også i 2-3 års alderen, og vi tenkte også trassalderen. Det hender jeg sier at den aldri har tatt slutt.

Hun har vansker med å ta til seg det vi sier, virker ikke som om hun forstår at hun må høre på oss voksne. Hun sidestiller oss, kan være frekk og utakknemlig. Om jeg blir sint, så er jeg alltid sint. Forstår forsåvidt at hun har den oppfatningen, det er perioder jeg ikke takler dette overhodet.

Hun forstår ikke at hun må skynde seg til bussen fordi hun har hengt seg opp i at klærne er dumme. Jeg kan si at du må skynde deg, og jeg kan ikke kjøre deg på skolen. Da er jeg dum og slem! Hun skjønner ikke at det er hun selv som drar ut tiden.

Vet ikke hvordan hverdagen artet seg hos dere og hva som var det vanskeligste?

Godt å høre at det går fremover for dere, men hva går den behandlingen du snakket om ut på?

''Hun har vansker med å ta til seg det vi sier, virker ikke som om hun forstår at hun må høre på oss voksne. Hun sidestiller oss, kan være frekk og utakknemlig. Om jeg blir sint, så er jeg alltid sint. ''

Jeg får også høre at jeg alltid er sint. Fra begynnelsen ble jeg lei meg når hun sa det, nå preller det mer av. Det blir urettferdig overfor de andre søsknene om jeg ikke irettesetter henne når hun er ufyselig. Jeg har sagt mange ganger at den viktigste jobben foreldre har, er å vise barna hvordan de skal oppføre seg. Og hvis vi ikke gjør det, gjør vi en dårlig jobb.

''Forstår forsåvidt at hun har den oppfatningen, det er perioder jeg ikke takler dette overhodet.''

Forstår deg så inderlig. Nå har vi en god periode, men det er likevel ting hver dag. I morges kom hun opp til meg i senga, og ble liggende der etterat jeg stod opp, og jeg måtte si til henne flere ganger at hun måtte opp. Da maste jeg. Da vi var ferdige med å spise, sa jeg at hun måtte pusse tennene. Da maste jeg. Men i dag sa jeg at jeg gikk samtidig med lille søster, og at hun måtte komme seg ut selv. Det går faktisk bedre da.

''Hun forstår ikke at hun må skynde seg til bussen fordi hun har hengt seg opp i at klærne er dumme. Jeg kan si at du må skynde deg, og jeg kan ikke kjøre deg på skolen. Da er jeg dum og slem! Hun skjønner ikke at det er hun selv som drar ut tiden.''

Jeg får også høre at jeg er slem. Hun sier det også til søsknene. Det er et ord hun ikke får lov til å si. Hun er rask med å si "unnskyld", men av og til for kjapp.

''Vet ikke hvordan hverdagen artet seg hos dere og hva som var det vanskeligste?''

Skal finne flere eksempler, men har ikke tid nå. Googlet kjapt, og fant dette: http://nesodden.kommune.no/artikkel.aspx?MId1=2748&AId=1505

Du kan sikkert finne mer på nettet. Har ikke tid akkurat nå.

Godt å høre at det går fremover for dere, men hva går den behandlingen du snakket om ut på?

[Gjest du er ihvertfall ikke alene...]

Har hun blitt utredet på BUP?

Høres ut som noe symptomer fra både ADHD og Asberger som du sier selv også.

Min har også utrolig dårlig selvtillit, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bygge opp den. Perfeksjonist til 1000, ikke fornøyd med noe av det hun gjør, hjelper ikke å si noe heller.

Ja vi er jo under utredning. De utelukket Asperger og så skulle vi gå videre men etter det har det ikke skjedd noe.

Sien utrederen er så sløv som han er, det har vært en kamp hele tiden - vi har måttet purre, han har glemt avtaler, glemt å oppdatere kalenderen sin, glemt å reservere utstyr osv. Hver gang har det vært noe!! Man blir jo litt skeptisk til selve jobben han gjør også da. Og jeg har lest masse om Asperger og jenter og at diagnosekriteriene passer best på gutter. Har tenkt at siden hun er såpass oppvakt og jente så fanger ikke kriteriene henne opp. Men samtidig så håper jeg jo ikke at hun HAR asperger heller...

Hun er enormt detaljfokusert. Det merker vi jo veldig på tegningene hennes. Og vi satt og så på MGP på lørdag og da kommenterte hun at hun ene hadde på seg sånne "Sillybandz" som armbånd. Hun kan også vise meg en video og spole seg frem til et punkt "Se mamma - hvor lei seg han ble akkurat DER". Og så syns hun veldig synd på ham...

Nå går det ganske bra hjemme egentlig men det er det sosiale hun sliter med. Hun forstår det selv også og det er sårt... Her en dag skrev hun et kort til ei venninne som hadde forsvart henne i en situasjon på skolen. "Kjære xxx - jeg håper du vil være min bestevenn - jeg er veldig glad i venner men vet ikke hvordan jeg skal være med de"

Hun kommer lett i konflikter og kan være frekk med dem. Hun glemmer å oppføre seg. Så det er jo ikke så rart at hun ikke har noen. Veldig sjelden noen kommer og ringer på. På skolen skal de jo passe på at ingen går alene så hun har jo noen der. Men det hjelper jo ikke på fritiden. Hender hun har med noen hjem. Hun blir fort for intens og masete for dem. Pluss at hun vil bestemme alt.

Vi har begynt med diett uten gluten- og melk (etter at jeg så tips om noen andre som gjorde det her inne) og føler nok kanskje at det har hjulpet litt. Akkurat som om hun har våknet litt og tar inn mer av det vi sier. Selv om hun ikke skal høre i situasjonen så merker jeg at det detter litt inn etterhvert. Men det er veldig strevsomt med den dietten da... Skal gi det et år i første omgang.

Hun er ikke så "perferksjonist" på leksene lenger. Nesten begynt å skrive litt stygt. Leksene er ikke så mye mas pga at de jo nå har leksehjelp. Har betydd mye for hverdagen vår. Hun er jo såpass flink at hun stort sett klarer leksene selv uten hjelp. Men tidligere var det mye klaging når hun måtte gjøre lekser.

Har akkurat kjøpt noe som heter "psykologisk førstehjelpskrin" fåes kjøpt på Gyldendal.no. Går på å lære seg å tenke grønne tanker i stedet for røde. Veldig bra. Gjelder bare å fortsette og fortsette... Av og til tenker man litt røde tanker selv om at det er nyttesløst.... Men så hører jeg at hun har tenkt grønne tanker i en situasjon - og blir så glad for at det jo nytter det vi gjør.

[Gjest du er ihvertfall ikke alene...]

Ja vi er jo under utredning. De utelukket Asperger og så skulle vi gå videre men etter det har det ikke skjedd noe.

Sien utrederen er så sløv som han er, det har vært en kamp hele tiden - vi har måttet purre, han har glemt avtaler, glemt å oppdatere kalenderen sin, glemt å reservere utstyr osv. Hver gang har det vært noe!! Man blir jo litt skeptisk til selve jobben han gjør også da. Og jeg har lest masse om Asperger og jenter og at diagnosekriteriene passer best på gutter. Har tenkt at siden hun er såpass oppvakt og jente så fanger ikke kriteriene henne opp. Men samtidig så håper jeg jo ikke at hun HAR asperger heller...

Hun er enormt detaljfokusert. Det merker vi jo veldig på tegningene hennes. Og vi satt og så på MGP på lørdag og da kommenterte hun at hun ene hadde på seg sånne "Sillybandz" som armbånd. Hun kan også vise meg en video og spole seg frem til et punkt "Se mamma - hvor lei seg han ble akkurat DER". Og så syns hun veldig synd på ham...

Nå går det ganske bra hjemme egentlig men det er det sosiale hun sliter med. Hun forstår det selv også og det er sårt... Her en dag skrev hun et kort til ei venninne som hadde forsvart henne i en situasjon på skolen. "Kjære xxx - jeg håper du vil være min bestevenn - jeg er veldig glad i venner men vet ikke hvordan jeg skal være med de"

Hun kommer lett i konflikter og kan være frekk med dem. Hun glemmer å oppføre seg. Så det er jo ikke så rart at hun ikke har noen. Veldig sjelden noen kommer og ringer på. På skolen skal de jo passe på at ingen går alene så hun har jo noen der. Men det hjelper jo ikke på fritiden. Hender hun har med noen hjem. Hun blir fort for intens og masete for dem. Pluss at hun vil bestemme alt.

Vi har begynt med diett uten gluten- og melk (etter at jeg så tips om noen andre som gjorde det her inne) og føler nok kanskje at det har hjulpet litt. Akkurat som om hun har våknet litt og tar inn mer av det vi sier. Selv om hun ikke skal høre i situasjonen så merker jeg at det detter litt inn etterhvert. Men det er veldig strevsomt med den dietten da... Skal gi det et år i første omgang.

Hun er ikke så "perferksjonist" på leksene lenger. Nesten begynt å skrive litt stygt. Leksene er ikke så mye mas pga at de jo nå har leksehjelp. Har betydd mye for hverdagen vår. Hun er jo såpass flink at hun stort sett klarer leksene selv uten hjelp. Men tidligere var det mye klaging når hun måtte gjøre lekser.

Har akkurat kjøpt noe som heter "psykologisk førstehjelpskrin" fåes kjøpt på Gyldendal.no. Går på å lære seg å tenke grønne tanker i stedet for røde. Veldig bra. Gjelder bare å fortsette og fortsette... Av og til tenker man litt røde tanker selv om at det er nyttesløst.... Men så hører jeg at hun har tenkt grønne tanker i en situasjon - og blir så glad for at det jo nytter det vi gjør.

Og akkurat det med å tappes for energi... DET kjenner jeg veldig igjen. Vi er i full jobb begge to men de siste par årene er det akkurat som om jeg har vært totalt energiløs. Kroppen svikter, klarer ikke å trene lenger. Har tatt masse prøver - ingen finner ut noe. Før jeg gikk på en privat klinikk. Der fant de en kronisk infeksjon og sterke matintoleranser bla. En plass de utreder for ME så jeg har nok et snev av ME. Bare nevner det - selv om jeg føler at jeg er veldig flink til alt også til å takle alle psykiske belastninger så ER det jo slik at jeg tappes veldig for energi i situasjoner med datteren min. Det er jo mulig det er en faktor i min egen helse også? Jeg så på tråden om leggetider - jeg legger meg helst kl. 21.00 jeg... Akkurat fått ungene i seng så legger jeg meg selv. Men står opp alt fra halv seks til halv sju da. Eneste botemiddelet jeg har for å takle alt er nok søvn...

[Gjest prust]

Ja vi er jo under utredning. De utelukket Asperger og så skulle vi gå videre men etter det har det ikke skjedd noe.

Sien utrederen er så sløv som han er, det har vært en kamp hele tiden - vi har måttet purre, han har glemt avtaler, glemt å oppdatere kalenderen sin, glemt å reservere utstyr osv. Hver gang har det vært noe!! Man blir jo litt skeptisk til selve jobben han gjør også da. Og jeg har lest masse om Asperger og jenter og at diagnosekriteriene passer best på gutter. Har tenkt at siden hun er såpass oppvakt og jente så fanger ikke kriteriene henne opp. Men samtidig så håper jeg jo ikke at hun HAR asperger heller...

Hun er enormt detaljfokusert. Det merker vi jo veldig på tegningene hennes. Og vi satt og så på MGP på lørdag og da kommenterte hun at hun ene hadde på seg sånne "Sillybandz" som armbånd. Hun kan også vise meg en video og spole seg frem til et punkt "Se mamma - hvor lei seg han ble akkurat DER". Og så syns hun veldig synd på ham...

Nå går det ganske bra hjemme egentlig men det er det sosiale hun sliter med. Hun forstår det selv også og det er sårt... Her en dag skrev hun et kort til ei venninne som hadde forsvart henne i en situasjon på skolen. "Kjære xxx - jeg håper du vil være min bestevenn - jeg er veldig glad i venner men vet ikke hvordan jeg skal være med de"

Hun kommer lett i konflikter og kan være frekk med dem. Hun glemmer å oppføre seg. Så det er jo ikke så rart at hun ikke har noen. Veldig sjelden noen kommer og ringer på. På skolen skal de jo passe på at ingen går alene så hun har jo noen der. Men det hjelper jo ikke på fritiden. Hender hun har med noen hjem. Hun blir fort for intens og masete for dem. Pluss at hun vil bestemme alt.

Vi har begynt med diett uten gluten- og melk (etter at jeg så tips om noen andre som gjorde det her inne) og føler nok kanskje at det har hjulpet litt. Akkurat som om hun har våknet litt og tar inn mer av det vi sier. Selv om hun ikke skal høre i situasjonen så merker jeg at det detter litt inn etterhvert. Men det er veldig strevsomt med den dietten da... Skal gi det et år i første omgang.

Hun er ikke så "perferksjonist" på leksene lenger. Nesten begynt å skrive litt stygt. Leksene er ikke så mye mas pga at de jo nå har leksehjelp. Har betydd mye for hverdagen vår. Hun er jo såpass flink at hun stort sett klarer leksene selv uten hjelp. Men tidligere var det mye klaging når hun måtte gjøre lekser.

Har akkurat kjøpt noe som heter "psykologisk førstehjelpskrin" fåes kjøpt på Gyldendal.no. Går på å lære seg å tenke grønne tanker i stedet for røde. Veldig bra. Gjelder bare å fortsette og fortsette... Av og til tenker man litt røde tanker selv om at det er nyttesløst.... Men så hører jeg at hun har tenkt grønne tanker i en situasjon - og blir så glad for at det jo nytter det vi gjør.

'' "Kjære xxx - jeg håper du vil være min bestevenn - jeg er veldig glad i venner men vet ikke hvordan jeg skal være med de"

''

Fikk helt klump i halsen når jeg leste dette.

Den boka om "førstehjelp" tror jeg at jeg skal sjekke ut. Likte det med grønne tanker og røde tanker!

[Gjest 8 åringen min]

''Er også redd for at hun skal påvirke yngre søsken, vet ikke om jeg klarer flere slike utfordringer.''

Sjansene er nok større for at yngre søsken blir hennes motpol etterhvert som de vokser til. Søsken fordeler ofte roller ubevisst. Jeg hadde vært mer bekymret for at yngre søsken ville sette sine behov og krav på lav prioritet for å skåne dere foreldre og opprette en misforstått balanse.

Fint du nevner dette, slik at jeg lettere kan være ops på det.

Akkurat nå krever de små mye enda, noe hun heller ikke takler så bra. Men greit å være ops på at dette kanskje forandrer seg.

Det er fælt å si det, men det er helt herlig når hun en sjelden gang er på overnattingsbesøk eller borte en tur, da ser vi hvor mye jobb det er med henne rent mentalt sett.

[Gjest prust]

Fint du nevner dette, slik at jeg lettere kan være ops på det.

Akkurat nå krever de små mye enda, noe hun heller ikke takler så bra. Men greit å være ops på at dette kanskje forandrer seg.

Det er fælt å si det, men det er helt herlig når hun en sjelden gang er på overnattingsbesøk eller borte en tur, da ser vi hvor mye jobb det er med henne rent mentalt sett.

''Det er fælt å si det, men det er helt herlig når hun en sjelden gang er på overnattingsbesøk eller borte en tur, da ser vi hvor mye jobb det er med henne rent mentalt sett.''

Dette har jeg også erkjent. Det var veldig vanskelig å innrømme det - men sånn er det faktisk.

Men jeg opplever heldigvis også motsatt, at jeg kan glede meg til å gjøre ting sammen med bare henne - f.eks. en avtalt handletur, være med henne på spilling, lese for henne osv.