Tapper meg helt for energi

[nitty-gritty]

Fint du nevner dette, slik at jeg lettere kan være ops på det.

Akkurat nå krever de små mye enda, noe hun heller ikke takler så bra. Men greit å være ops på at dette kanskje forandrer seg.

Det er fælt å si det, men det er helt herlig når hun en sjelden gang er på overnattingsbesøk eller borte en tur, da ser vi hvor mye jobb det er med henne rent mentalt sett.

Jeg forstår hva du mener. Jeg har et barn med spesielle behov og i mine mørkeste øyeblikk har jeg tenkt at om jeg ikke snart får en "frihelg"(en helg uten han, men med andre barn), så kommer jeg til å sprekke.

Hos oss går oppførselen i bølger. Jeg kan merke av gode og dårlige perioder på kalenderen. I de gode periodene bygger jeg opp pluss-kontoen til både meg og barnet med aktiviteter, samtaler og alenetid. I de dårlige periodene er det langt vanskeligere å gjøre noe som er utelukkende positivt, da det som oftest ender med sinne og tårer. Men da er det godt å ha pluss på overskuddskontoen for oss alle sammen, så tåler vi mer.

[Gjest 8 åringen min]

''Hun har vansker med å ta til seg det vi sier, virker ikke som om hun forstår at hun må høre på oss voksne. Hun sidestiller oss, kan være frekk og utakknemlig. Om jeg blir sint, så er jeg alltid sint. ''

Jeg får også høre at jeg alltid er sint. Fra begynnelsen ble jeg lei meg når hun sa det, nå preller det mer av. Det blir urettferdig overfor de andre søsknene om jeg ikke irettesetter henne når hun er ufyselig. Jeg har sagt mange ganger at den viktigste jobben foreldre har, er å vise barna hvordan de skal oppføre seg. Og hvis vi ikke gjør det, gjør vi en dårlig jobb.

''Forstår forsåvidt at hun har den oppfatningen, det er perioder jeg ikke takler dette overhodet.''

Forstår deg så inderlig. Nå har vi en god periode, men det er likevel ting hver dag. I morges kom hun opp til meg i senga, og ble liggende der etterat jeg stod opp, og jeg måtte si til henne flere ganger at hun måtte opp. Da maste jeg. Da vi var ferdige med å spise, sa jeg at hun måtte pusse tennene. Da maste jeg. Men i dag sa jeg at jeg gikk samtidig med lille søster, og at hun måtte komme seg ut selv. Det går faktisk bedre da.

''Hun forstår ikke at hun må skynde seg til bussen fordi hun har hengt seg opp i at klærne er dumme. Jeg kan si at du må skynde deg, og jeg kan ikke kjøre deg på skolen. Da er jeg dum og slem! Hun skjønner ikke at det er hun selv som drar ut tiden.''

Jeg får også høre at jeg er slem. Hun sier det også til søsknene. Det er et ord hun ikke får lov til å si. Hun er rask med å si "unnskyld", men av og til for kjapp.

''Vet ikke hvordan hverdagen artet seg hos dere og hva som var det vanskeligste?''

Skal finne flere eksempler, men har ikke tid nå. Googlet kjapt, og fant dette: http://nesodden.kommune.no/artikkel.aspx?MId1=2748&AId=1505

Du kan sikkert finne mer på nettet. Har ikke tid akkurat nå.

Godt å høre at det går fremover for dere, men hva går den behandlingen du snakket om ut på?

Det er som om det er samme barn vi snakker om her, jeg kjenner meg 100 % igjen!

Jeg maser, og jeg er alltid sint. Jeg forklarer som best jeg kan at hvis du hører på meg så hverken maser jeg eller blir sint. Men det går ikke inn.

Sosialt sett sliter hun veldig med at hun er sjenert. Vet ikke om dere har hatt problemer med det?

Men vi har måttet tvinge henne ut i mange situasjoner, og det har blitt bedre, men det oppstår alltid en ny situasjon og når den er ukjent for henne, så blir det vanskelig.

Hun har kjemperespekt for andre voksne og er redd de skal bli sinte på henne, tror hun derfor unngår å gjøre noe ut av seg. Redd for å gjøre feil som hun kan få kommentarer på, alt skal være perfekt.

Godt å "snakke" med deg om dette, se at man ikke er alene og at det er håp om å få hjelp.

[Gjest 8 åringen min]

Jeg forstår hva du mener. Jeg har et barn med spesielle behov og i mine mørkeste øyeblikk har jeg tenkt at om jeg ikke snart får en "frihelg"(en helg uten han, men med andre barn), så kommer jeg til å sprekke.

Hos oss går oppførselen i bølger. Jeg kan merke av gode og dårlige perioder på kalenderen. I de gode periodene bygger jeg opp pluss-kontoen til både meg og barnet med aktiviteter, samtaler og alenetid. I de dårlige periodene er det langt vanskeligere å gjøre noe som er utelukkende positivt, da det som oftest ender med sinne og tårer. Men da er det godt å ha pluss på overskuddskontoen for oss alle sammen, så tåler vi mer.

Det går i perioder her også, men oftest i dårlige. I de gode får vi mer overskudd til å takle de dårlige slik du beskriver det også.

Husker en episode fra hun var 4-5 år. Jeg hadde dårlig tid, hun skulle i barnehagen. Hun slo seg fullstendig vrang, jeg taklet henne ikke. Det toppet seg såpass at faren måtte komme hjem fra jobb, og jeg angrer fælt på hva jeg sa til henne da. Jeg liker ikke å bli så sint at jeg mister så kontroll over hva jeg sier. Jeg vet jo at det ikke er riktig!

Det går ut over forholdet også, vi går i familieterapi, men det skjer ikke noe konkret der. Det holder ikke med bare samtaler, vi må vite mer og hvordan vi skal takle det.

[Gjest prust]

Det er som om det er samme barn vi snakker om her, jeg kjenner meg 100 % igjen!

Jeg maser, og jeg er alltid sint. Jeg forklarer som best jeg kan at hvis du hører på meg så hverken maser jeg eller blir sint. Men det går ikke inn.

Sosialt sett sliter hun veldig med at hun er sjenert. Vet ikke om dere har hatt problemer med det?

Men vi har måttet tvinge henne ut i mange situasjoner, og det har blitt bedre, men det oppstår alltid en ny situasjon og når den er ukjent for henne, så blir det vanskelig.

Hun har kjemperespekt for andre voksne og er redd de skal bli sinte på henne, tror hun derfor unngår å gjøre noe ut av seg. Redd for å gjøre feil som hun kan få kommentarer på, alt skal være perfekt.

Godt å "snakke" med deg om dette, se at man ikke er alene og at det er håp om å få hjelp.

Jenta vår kan være sjenert når det er folk hun ikek kjenner, men hun blir fort husvarm, og manlger litt antenner på hva hun kan si til andre.

da hun gikk i barnehagen jobbet vi mye med det å ha respekt for voksne, fordi hun kunne si mye frekt til andre voksne. Dette er nærmest borte nå, og hun tar det heller ut mot søsken om mot meg.

Vi har vel ikke opplevd det å måtte dytte henne ut i nye situasjoner, hun er heller ikke så perfeksjonist som di jente. Men hun har veldig respekt for læreren sin og er nok litt redd for å gjøre feil ift henne, og det er kriiiiise hvis hun har glemt noe hjemme.

Akkurat nå jobber vi en del med det å finne tøy selv og at hun steller seg selv om morgenen uten at vi trenger å "mase". Det fungerer best når hun har på vekkerklokka og står opp et kvarter før oss andre.

Ja, veldig godt å kunne dele erfaringer. Skal tenke litt mer på eksempler. Jenta mi har ekstremt sterk stemme, og det kan gjøre vondt i ørene våre når hun skrur på volumet. Dette jobber vi også med.

Fant en link til der det står om metoden:

http://www.bufetat.no/barnevern/atferd/pmto/

[Gjest 8 åringen min]

''Det er fælt å si det, men det er helt herlig når hun en sjelden gang er på overnattingsbesøk eller borte en tur, da ser vi hvor mye jobb det er med henne rent mentalt sett.''

Dette har jeg også erkjent. Det var veldig vanskelig å innrømme det - men sånn er det faktisk.

Men jeg opplever heldigvis også motsatt, at jeg kan glede meg til å gjøre ting sammen med bare henne - f.eks. en avtalt handletur, være med henne på spilling, lese for henne osv.

Det er godt å ha slike gode stunder også, det har vi også. Det virker som om det går bedre når man er alene med henne, enn om vi er flere.

Men disse stundene har også gjort at jeg tviler på om det er noe galt, om det bare er feil i oppdragelsen.

Hun hører som regel mer på meg enn på faren, fordi han gir etter og syns synd på henne. Jeg er mer konsekvent og krever mer. Hos han får hun mer sympati, og det virker som om det bare gjør det verre.

[Gjest 8 åringen min]

Jenta vår kan være sjenert når det er folk hun ikek kjenner, men hun blir fort husvarm, og manlger litt antenner på hva hun kan si til andre.

da hun gikk i barnehagen jobbet vi mye med det å ha respekt for voksne, fordi hun kunne si mye frekt til andre voksne. Dette er nærmest borte nå, og hun tar det heller ut mot søsken om mot meg.

Vi har vel ikke opplevd det å måtte dytte henne ut i nye situasjoner, hun er heller ikke så perfeksjonist som di jente. Men hun har veldig respekt for læreren sin og er nok litt redd for å gjøre feil ift henne, og det er kriiiiise hvis hun har glemt noe hjemme.

Akkurat nå jobber vi en del med det å finne tøy selv og at hun steller seg selv om morgenen uten at vi trenger å "mase". Det fungerer best når hun har på vekkerklokka og står opp et kvarter før oss andre.

Ja, veldig godt å kunne dele erfaringer. Skal tenke litt mer på eksempler. Jenta mi har ekstremt sterk stemme, og det kan gjøre vondt i ørene våre når hun skrur på volumet. Dette jobber vi også med.

Fant en link til der det står om metoden:

http://www.bufetat.no/barnevern/atferd/pmto/

Noen ulikheter også ser jeg. Din er mer sosial, og kanskje litt mer selvstendig.

Min er vanskelig å få opp om morgenen, hun trenger mye søvn. Vekkeklokke har vi prøvd lenge, men hun våkner ikke av den. Vi finner klær kvelden i forveien, og hun order seg selv, men må hele tiden mases på. Likevel kan klærne være dumme og alt helt håpløst. Derfor er nok dette mer psykisk, og vi har jobbet med å få fokus vekk fra de følelsene, men det er nytteløst.

Sosialt blir hun nesten aldri husvarm, hun svarer nesten ikke voksne, selv ikke nær familie!

Hun kan være sjenert ovenfor sin bestemor om hun ikke har sett henne på en uke.

I barnehagen hadde hun kun tiltro til en tante, og det var den som var roligst, som ikke ble sint på noen og som snakket ordentlig med henne.

Takk for linker.

[Gjest prust]

Noen ulikheter også ser jeg. Din er mer sosial, og kanskje litt mer selvstendig.

Min er vanskelig å få opp om morgenen, hun trenger mye søvn. Vekkeklokke har vi prøvd lenge, men hun våkner ikke av den. Vi finner klær kvelden i forveien, og hun order seg selv, men må hele tiden mases på. Likevel kan klærne være dumme og alt helt håpløst. Derfor er nok dette mer psykisk, og vi har jobbet med å få fokus vekk fra de følelsene, men det er nytteløst.

Sosialt blir hun nesten aldri husvarm, hun svarer nesten ikke voksne, selv ikke nær familie!

Hun kan være sjenert ovenfor sin bestemor om hun ikke har sett henne på en uke.

I barnehagen hadde hun kun tiltro til en tante, og det var den som var roligst, som ikke ble sint på noen og som snakket ordentlig med henne.

Takk for linker.

Bare en siste ting. Jenta vår har veldig mye klær, fordi vi er heldige og arver jenteklær fra noen venner. Men siden hun er så kresen på tøy som er behagelig, blir det veldig ofte de samme favorittplaggene hun bruker.

Så jeg prøver det jeg kan, å være ajour med vaskingen av disse favorittplaggene, slik at vi minimerer konfliktnivået om morgenen.

Det betyr at det som regel alltid ligger boksertruser i skuffen hennes (vanlige truser er ikke gode), at en av to favorittbukser er på plass, at favorittvottene er der, og at ett sett av ulltøy er rent.

Noen ganger henger jeg ikke med og da blir det ofte bråk....

Og så må jeg si at hun er selvstendig ja, ift å komme hjem til tomt hus, lage seg mat, finne treningstøy, ringe og si hvor hun er (hun ringer meg nesten alltid når hun kommer fra skolenm, enten hjemmefra eller fra venninne) og da er hun alltid veldig glad for å snakke med meg - og det varmer!

Men hun er ikke selvstendig ift å øve på instrumentet sitt. Der må jeg pushe velidg, men det gjelder nok mange barn.

[nitty-gritty]

Det går i perioder her også, men oftest i dårlige. I de gode får vi mer overskudd til å takle de dårlige slik du beskriver det også.

Husker en episode fra hun var 4-5 år. Jeg hadde dårlig tid, hun skulle i barnehagen. Hun slo seg fullstendig vrang, jeg taklet henne ikke. Det toppet seg såpass at faren måtte komme hjem fra jobb, og jeg angrer fælt på hva jeg sa til henne da. Jeg liker ikke å bli så sint at jeg mister så kontroll over hva jeg sier. Jeg vet jo at det ikke er riktig!

Det går ut over forholdet også, vi går i familieterapi, men det skjer ikke noe konkret der. Det holder ikke med bare samtaler, vi må vite mer og hvordan vi skal takle det.

Uff, det må være vondt for både deg og jenta di.

Jeg føyer meg inn i rekken av de som mener dere burde ha familieterapi, ikke parterapi, og få veiledning i forhold til barnet og ikke først og fremst hverandre. Selv om det sikkert er nyttig til sin tid.

Her fungerer det best med mange samtaler og et belønningssystem. Det sister er vel ikke helt i Jesper Juuls ånd, men vi satser på det som fungerer. Enkle regler å forholde seg til og belønning på slutten av dagen om alt fungerer greit. Han får en advarsel/påminnelse per regel, før belønningen blir inndratt.

[Gjest 8 åringen min]

Bare en siste ting. Jenta vår har veldig mye klær, fordi vi er heldige og arver jenteklær fra noen venner. Men siden hun er så kresen på tøy som er behagelig, blir det veldig ofte de samme favorittplaggene hun bruker.

Så jeg prøver det jeg kan, å være ajour med vaskingen av disse favorittplaggene, slik at vi minimerer konfliktnivået om morgenen.

Det betyr at det som regel alltid ligger boksertruser i skuffen hennes (vanlige truser er ikke gode), at en av to favorittbukser er på plass, at favorittvottene er der, og at ett sett av ulltøy er rent.

Noen ganger henger jeg ikke med og da blir det ofte bråk....

Og så må jeg si at hun er selvstendig ja, ift å komme hjem til tomt hus, lage seg mat, finne treningstøy, ringe og si hvor hun er (hun ringer meg nesten alltid når hun kommer fra skolenm, enten hjemmefra eller fra venninne) og da er hun alltid veldig glad for å snakke med meg - og det varmer!

Men hun er ikke selvstendig ift å øve på instrumentet sitt. Der må jeg pushe velidg, men det gjelder nok mange barn.

Samme problemet her. Min arver også en del, og har klesskapet fullt, men det hadde holdt med en hylle. Det blir bråk om ikke favorittene er rene. Det hender hun glemmer klær på skolen, spesielt uteklær og da må hun bruke av det vi har hjemme. Det er ikke bra.

I forhold til fritidsaktiviteter så er nok ikke det uvanlig blandt de fleste barn, men det er hvertfall blitt slik her at jeg ikke vet hva som er vanlig og ikke lenger.

Noen ganger har jeg ikke overskudd til å takle bråket det fører med seg, derfor gir jeg opp i blandt.

Det er ikke normalt at man skal grue seg til barnet ens kommer hjem fra skolen.

Jeg fortalte legen min en gang at jeg har problemer med å føle jeg er glad i henne, fordi alt bare er vanskelig. Legen rådet meg til å gå inn å være litt hos henne mens hun sov, da klarte jeg å kjenne positive følelsene for henne.

[Gjest 8 åringen min]

Uff, det må være vondt for både deg og jenta di.

Jeg føyer meg inn i rekken av de som mener dere burde ha familieterapi, ikke parterapi, og få veiledning i forhold til barnet og ikke først og fremst hverandre. Selv om det sikkert er nyttig til sin tid.

Her fungerer det best med mange samtaler og et belønningssystem. Det sister er vel ikke helt i Jesper Juuls ånd, men vi satser på det som fungerer. Enkle regler å forholde seg til og belønning på slutten av dagen om alt fungerer greit. Han får en advarsel/påminnelse per regel, før belønningen blir inndratt.

Det viktigste er jo at det fungerer for dere, ikke at noen eksperter er imot det. Godt å finne noe som fungerer og føles riktig.

Faren foreslo belønningssystem i forhold til det med leksene, men jeg er litt i tvil iom at hun er så utakknemlig for alt. Men mulig det vil fungere om hun klarer å føle at dette er noe hun har fortjent seg til.

Vi fikk beskjed fra lærer i dag om at de har en avtale nå om at når jeg sier at leksene er bra nok gjort så skal hun ikke pusse ut, og en spøk om at hvis læreren ikke er fornøyd skal hun pusse. Noe hun mente aldri kom til å skje. Får håpe det hjelper. Jeg vil tro det iom at hun hører mer på andre enn på oss foreldre.

[nitty-gritty]

Det viktigste er jo at det fungerer for dere, ikke at noen eksperter er imot det. Godt å finne noe som fungerer og føles riktig.

Faren foreslo belønningssystem i forhold til det med leksene, men jeg er litt i tvil iom at hun er så utakknemlig for alt. Men mulig det vil fungere om hun klarer å føle at dette er noe hun har fortjent seg til.

Vi fikk beskjed fra lærer i dag om at de har en avtale nå om at når jeg sier at leksene er bra nok gjort så skal hun ikke pusse ut, og en spøk om at hvis læreren ikke er fornøyd skal hun pusse. Noe hun mente aldri kom til å skje. Får håpe det hjelper. Jeg vil tro det iom at hun hører mer på andre enn på oss foreldre.

Kanskje dere skal snakke med læreren og avtale en tidsbegrensning på leksene, i stedet for en viss mengde arbeid?

[nitty-gritty]

Det viktigste er jo at det fungerer for dere, ikke at noen eksperter er imot det. Godt å finne noe som fungerer og føles riktig.

Faren foreslo belønningssystem i forhold til det med leksene, men jeg er litt i tvil iom at hun er så utakknemlig for alt. Men mulig det vil fungere om hun klarer å føle at dette er noe hun har fortjent seg til.

Vi fikk beskjed fra lærer i dag om at de har en avtale nå om at når jeg sier at leksene er bra nok gjort så skal hun ikke pusse ut, og en spøk om at hvis læreren ikke er fornøyd skal hun pusse. Noe hun mente aldri kom til å skje. Får håpe det hjelper. Jeg vil tro det iom at hun hører mer på andre enn på oss foreldre.

Forøvrig får han ikke en ting i belønning, han får 15-30 minutter med dataspilling. Han er veldig oppsatt på dataspill, så da får vi både begrenset spillingen og holdt fokuset på god og hensiktsmessig oppførsel.

[Gjest 8 åringen min]

Kanskje dere skal snakke med læreren og avtale en tidsbegrensning på leksene, i stedet for en viss mengde arbeid?

Det var jo veldig lurt, da blir det en positiv vending på det istedet for negativ. Her har det blir slik at hun ikke får lov til å spille på dataen hvis hun ikke oppfører seg, da blir det jo en negativ vending.

Da skal jeg prøve det.

Ja, vi ble enige om å prøve dette i 14 dager nå og gi tilbakemelding på hvordan det går. Hun har ikke problemer med lekser annet enn at hun er for nøye, og det er det som tar tid. Hvis dette ikke hjelper skal jeg ta det opp med lærer igjen.

[nitty-gritty]

Det var jo veldig lurt, da blir det en positiv vending på det istedet for negativ. Her har det blir slik at hun ikke får lov til å spille på dataen hvis hun ikke oppfører seg, da blir det jo en negativ vending.

Da skal jeg prøve det.

Ja, vi ble enige om å prøve dette i 14 dager nå og gi tilbakemelding på hvordan det går. Hun har ikke problemer med lekser annet enn at hun er for nøye, og det er det som tar tid. Hvis dette ikke hjelper skal jeg ta det opp med lærer igjen.

Høres bra ut

Og du? Hun er heldig som har en mamma og en pappa som prøver sitt aller beste, selv om det aldri blir perfekt for noen av oss. Det er ikke hvor suksessfulle vi er i alt vi forsøker i forhold til barna, men hvor hardt vi prøver fordi vi elsker de høyere enn himmelen som teller i ende og annen.

[Gjest 8 åringen min]

Høres bra ut

Og du? Hun er heldig som har en mamma og en pappa som prøver sitt aller beste, selv om det aldri blir perfekt for noen av oss. Det er ikke hvor suksessfulle vi er i alt vi forsøker i forhold til barna, men hvor hardt vi prøver fordi vi elsker de høyere enn himmelen som teller i ende og annen.

Setter veldig pris på at du sier det. Det er fort gjort å glemme når det stormer som verst. Takk

[Gjest mora2]

Ja vi er jo under utredning. De utelukket Asperger og så skulle vi gå videre men etter det har det ikke skjedd noe.

Sien utrederen er så sløv som han er, det har vært en kamp hele tiden - vi har måttet purre, han har glemt avtaler, glemt å oppdatere kalenderen sin, glemt å reservere utstyr osv. Hver gang har det vært noe!! Man blir jo litt skeptisk til selve jobben han gjør også da. Og jeg har lest masse om Asperger og jenter og at diagnosekriteriene passer best på gutter. Har tenkt at siden hun er såpass oppvakt og jente så fanger ikke kriteriene henne opp. Men samtidig så håper jeg jo ikke at hun HAR asperger heller...

Hun er enormt detaljfokusert. Det merker vi jo veldig på tegningene hennes. Og vi satt og så på MGP på lørdag og da kommenterte hun at hun ene hadde på seg sånne "Sillybandz" som armbånd. Hun kan også vise meg en video og spole seg frem til et punkt "Se mamma - hvor lei seg han ble akkurat DER". Og så syns hun veldig synd på ham...

Nå går det ganske bra hjemme egentlig men det er det sosiale hun sliter med. Hun forstår det selv også og det er sårt... Her en dag skrev hun et kort til ei venninne som hadde forsvart henne i en situasjon på skolen. "Kjære xxx - jeg håper du vil være min bestevenn - jeg er veldig glad i venner men vet ikke hvordan jeg skal være med de"

Hun kommer lett i konflikter og kan være frekk med dem. Hun glemmer å oppføre seg. Så det er jo ikke så rart at hun ikke har noen. Veldig sjelden noen kommer og ringer på. På skolen skal de jo passe på at ingen går alene så hun har jo noen der. Men det hjelper jo ikke på fritiden. Hender hun har med noen hjem. Hun blir fort for intens og masete for dem. Pluss at hun vil bestemme alt.

Vi har begynt med diett uten gluten- og melk (etter at jeg så tips om noen andre som gjorde det her inne) og føler nok kanskje at det har hjulpet litt. Akkurat som om hun har våknet litt og tar inn mer av det vi sier. Selv om hun ikke skal høre i situasjonen så merker jeg at det detter litt inn etterhvert. Men det er veldig strevsomt med den dietten da... Skal gi det et år i første omgang.

Hun er ikke så "perferksjonist" på leksene lenger. Nesten begynt å skrive litt stygt. Leksene er ikke så mye mas pga at de jo nå har leksehjelp. Har betydd mye for hverdagen vår. Hun er jo såpass flink at hun stort sett klarer leksene selv uten hjelp. Men tidligere var det mye klaging når hun måtte gjøre lekser.

Har akkurat kjøpt noe som heter "psykologisk førstehjelpskrin" fåes kjøpt på Gyldendal.no. Går på å lære seg å tenke grønne tanker i stedet for røde. Veldig bra. Gjelder bare å fortsette og fortsette... Av og til tenker man litt røde tanker selv om at det er nyttesløst.... Men så hører jeg at hun har tenkt grønne tanker i en situasjon - og blir så glad for at det jo nytter det vi gjør.

Vi har styrt mye med eldstemann her.

Vi pøvde legge om kosten. Etter rundt fjorten (?!?) dager fikk vi tlf fra skolen. Læreren sa det var en ny gutt....

Han spiste mye kjøtt ( helst kyling) og grønnsaker.

Kuttet også ut endel e-stoffer, og kjøper mest bare økologisk og fullkorn nå til han.

Gutten her går også på EyeQ.

Det funker så bra at jeg nesten ikke kan tro det selv.

Han går på relativt stor dose (6kapsler om dagen).

Vi merker det med ett om vi slutter på dem. Han blir frustrert, sint og generelt vanskelig å ha med å gjøre. Han sover heller ikke godt om nettene.

Bare et lite tips.

[Gjest prust]

Vi har styrt mye med eldstemann her.

Vi pøvde legge om kosten. Etter rundt fjorten (?!?) dager fikk vi tlf fra skolen. Læreren sa det var en ny gutt....

Han spiste mye kjøtt ( helst kyling) og grønnsaker.

Kuttet også ut endel e-stoffer, og kjøper mest bare økologisk og fullkorn nå til han.

Gutten her går også på EyeQ.

Det funker så bra at jeg nesten ikke kan tro det selv.

Han går på relativt stor dose (6kapsler om dagen).

Vi merker det med ett om vi slutter på dem. Han blir frustrert, sint og generelt vanskelig å ha med å gjøre. Han sover heller ikke godt om nettene.

Bare et lite tips.

Har du fått anbefalt eye-q til ham av lege, eller har dere bare begynt på egenhånd?

[Gjest prust]

Samme problemet her. Min arver også en del, og har klesskapet fullt, men det hadde holdt med en hylle. Det blir bråk om ikke favorittene er rene. Det hender hun glemmer klær på skolen, spesielt uteklær og da må hun bruke av det vi har hjemme. Det er ikke bra.

I forhold til fritidsaktiviteter så er nok ikke det uvanlig blandt de fleste barn, men det er hvertfall blitt slik her at jeg ikke vet hva som er vanlig og ikke lenger.

Noen ganger har jeg ikke overskudd til å takle bråket det fører med seg, derfor gir jeg opp i blandt.

Det er ikke normalt at man skal grue seg til barnet ens kommer hjem fra skolen.

Jeg fortalte legen min en gang at jeg har problemer med å føle jeg er glad i henne, fordi alt bare er vanskelig. Legen rådet meg til å gå inn å være litt hos henne mens hun sov, da klarte jeg å kjenne positive følelsene for henne.

''Jeg fortalte legen min en gang at jeg har problemer med å føle jeg er glad i henne, fordi alt bare er vanskelig. Legen rådet meg til å gå inn å være litt hos henne mens hun sov, da klarte jeg å kjenne positive følelsene for henne.''

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg liker også å være hos henne litt når hun sover, og også om kvelden når hun skal sove. Vi har fast sengerituale med at jeg ligger oppi sengen hennes og kiler henne på ryggen og synger, etter at vi har pratet og eventuelt lest. Da er hun min fantastisk deilige jente, som jeg virkelig kjenner at jeg elsker.

Må bare fortelle om i går: Hun holder på å ta gangesertifikatet, og hun har vært så flink med å pugge gangetabellene! I går var siste innspurt med signering for hver 3-gange, 4-gange osv, før hun skal ta prøve. Og vi holdt på sikkert en halvtime i strekk, og hun var så stolt og fornøyd over seg selv - og gledet seg til å fortelle læreren i dag over at hun var ferdig med skjemaet :-)

Vi hadde en ordentlig fin leksestund, og det var godt!

[Gjest mora2]

Har du fått anbefalt eye-q til ham av lege, eller har dere bare begynt på egenhånd?

Vi har bare begynt selv. Legene har ikke lov å anbefale produkter fra helsekosten... Heldigvis hadde jeg en søster som jobber på helsekost, og som er godt opplyst på slikt, så fikk tips fra henne.

[Gjest prust]

Vi har bare begynt selv. Legene har ikke lov å anbefale produkter fra helsekosten... Heldigvis hadde jeg en søster som jobber på helsekost, og som er godt opplyst på slikt, så fikk tips fra henne.

Hmmmm... Ingen bivirkninger heller, så det ut som på det jeg leste litt kjapt på nå heller?

Kunne kanskje prøvd det på 9-åringen min også?