Status med barn

[laban]

''Mange synes det er galt å ha både ett enebarn og "to enebarn", som de liker å kalle våre.''

Hopper bare kort inn for å si at den holdningen der har jeg opplevd også. Nummer to er rett rundt hjørnet, nokså nøyaktig åtte og et halvt år etter forrige. Naturligvis er det mange som gleder seg på våre vegne også, men vi har forbausende nok fått en del tilbakemeldinger av slaget "det var jammen på tide, ja, jeg har ikke sagt noe, men det kan jo ikke være sunt å være helt alene om foreldrenes oppmerksomhet, da" og "men det er klart, det blir jo altfor stor aldersforskjell på dem til at de vil ha noe glede av hverandre".

Utsagnene er så tåpelige at de ikke har injurierende kraft, men jeg stusser over at presumptivt oppegående mennesker får seg til å si denslags ;-)

Folk regner nok med at når man har fått ett barn, er det ikke noe problem, da er det bare viljen det står på. Mange vet ikke hvor vanlig det er å streve med å få nr. to - og det er jo begrenset hvor mange man orker å fortelle alle detaljer til.

Barndommen er en begrenset del av livet, de kommer til å være søsken bestandig, f.eks. når vi foreldrene blir gamle. Mange enebarn forteller at den tiden var tyngst - det er enklere å kompensere for søsken med venner, mens de er barn.

Når det er sagt, synes jeg mange er ufine når det gjelder enebarn og foreldrene deres. Det er mange søsken som ikke kan fordra hverandre og mange enebarn som er ikke er det minste uspiselige.

Datteren min syntes det var ekkelt å svare bekreftende på spørsmål om hun var enebarn, fordi hun forsto at mange voksne dermed stemplet henne som bortskjemt og egoistisk. Mange tror visst at enebarn er både dumme og døve i tillegg til disse andre negative egenskapene, så de snakker om sånt over hodet på dem...

[Gjest hambro]

Folk regner nok med at når man har fått ett barn, er det ikke noe problem, da er det bare viljen det står på. Mange vet ikke hvor vanlig det er å streve med å få nr. to - og det er jo begrenset hvor mange man orker å fortelle alle detaljer til.

Barndommen er en begrenset del av livet, de kommer til å være søsken bestandig, f.eks. når vi foreldrene blir gamle. Mange enebarn forteller at den tiden var tyngst - det er enklere å kompensere for søsken med venner, mens de er barn.

Når det er sagt, synes jeg mange er ufine når det gjelder enebarn og foreldrene deres. Det er mange søsken som ikke kan fordra hverandre og mange enebarn som er ikke er det minste uspiselige.

Datteren min syntes det var ekkelt å svare bekreftende på spørsmål om hun var enebarn, fordi hun forsto at mange voksne dermed stemplet henne som bortskjemt og egoistisk. Mange tror visst at enebarn er både dumme og døve i tillegg til disse andre negative egenskapene, så de snakker om sånt over hodet på dem...

Enig i alt her. Førstemann er en åpen, omtenksom, blid, sosial og trygg jente, men også var nok til å skjønne at spørsmålet "ville det ikke vært hyggelig med en bror eller søster, da" rommer en god del mer en ordene alene skulle tyde på.

Kjenner da både enebarn som helst ville hatt søsken og søsken som helst ville vært enebarn - og folk som er fornøyd med begge familiekonstellasjoner. Men erfaringsmessig tror jeg nok at familier som velger å få kun ett barn, i større grad avkreves en slags begrunnelse for det valget. For ikke å snakke om dem som bare ikke ønsker barn ... Noen ganger lurer jeg på om det er et uttrykk for at vi føler oss truet av alle som velger å avvike fra normalen/gjennomsnittet - en slags passivt-aggressiv reaksjon på mistanken om at de tror at de *er* noe, siden de velger å ordne livet sitt annerledes enn *oss* ;-)

[Gjest Shira :o)]

''Men det holder ikke bare med fire barn. Man skal ha karriere, bake surdeigsbrød, sylte, safte og ha en fin hage,''

Vel, jeg stryker på alt her, så jeg kan bare se langt etter status jeg. *sukk* ;o)

Jeg har ett barn. Omstendighetene har gjort at vi har bare han. Om ting hadde vært annerledes hadde vi kanskje hatt flere barn, men kanskje ikke.

Nå er han snart 10 år og folk har sluttet med maset om nestemann. Litt sånn enebarnmas er det, spesielt på skolen, familietre skal tegnes og påpekes (!). Guttungen førte opp bikkja han, he he.

Rundt oss har flere fått nummer 3. Vi gleder oss på deres vegne, barn er herlig. Så cluet er vel å få så mange barn som man føler er best selv, og så sant det er mulig så gjør vel folk flest det.

Så får kjendisene ta seg av resten ;o)

Faktisk så sa ei venninne av meg nå at hun hadde lyst på en stor barneflokk (de har tre nå), men barna skulle ha individuell oppfølging også, og hun visste ikke om hun kunne gi det dersom det ble enda flere. Her er det jo også personavhengig, nettverk osv osv.

[laguna1]

Jeg kjenner igjen beskrivelsen din Men det finnes NOEN flere unntak enn de tilfellene du lister opp, da.

Jeg tilhører nok det du ville definere som "unntaksfamilie", selv om jeg altså er en av fem. Og unntak eller ikke, 2 foreldre på 5 unger, er bare for lite....

Ja, jeg flåsa jo litt da, klart det er masse skikkelige folk med store ungeflokker!

*lol* to foreldre er lite på barneflokker på fem ja..Kanskje de mødrene som har en far pr unge allikevel var inne på noe?