Kjæreste som har barn fra tidligere forhold

[Gjest That's life...]

Jeg visste ikke helt om jeg skulle ta det her eller på samliv forumet, men prøver her. Kunne trengt noen gode råd.

Kjæresten min har en datter på 12 og en gutt på 16.

Jeg er selv 25. Vi har vært sammen i seks måneder. Meg og sønnen til kjæresten har en grei relasjon, han er en utadvendt gutt som er lett og prate med. Det har vært litt vanskeligere med datteren. Hun er en intelligent jente, og faren forguder henne, men jeg tror hun kanskje er litt sjalu på meg. Hun har en tendens til å komme med spydigheter/negative tilbakemeldinger. Hvis jeg gjør noe hun ikke mener er 100% så er det helt sikkert at jeg får høre det. Det er veldig sjelden hun sier noe hyggelig. Selv har jeg prøvd å være positiv... Jeg er generelt en konfliktsky person, føler ikke at det er min oppgave å skulle oppdra henne, men merker at dette går meg på nervene. Jeg har ikke tatt det opp, men har vel likevel gitt uttrykk for at det irriterer meg veldig. Har i den senere tid unngått å besøke de når hun er der...

Nå er kjæresten min sur fordi jeg kommer så lite på besøk. Vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere situasjonen, synes det er veldig slitsomt. Vil satse på forholdet, men dette med datteren er vanskelig. Noen tips?

[Sør]

''Vil satse på forholdet, men dette med datteren er vanskelig. Noen tips?''

Vel, det åpenbare er jo å forklare dette til kjæresten...???

Med vennlig hilsen

[Gjest Hulderen]

Når det er så liten aldersforskjell på deg og datteren, så er det ikke rart at det skjærer seg. Du vil aldri bli en foreldrefigur for henne, og du må ikke finne på å prøve å oppdra henne.

Er du sikker på at dette forholdet er liv laget, når du og kjæresten er på så ulike stadiet i livet?

[Sør]

Når det er så liten aldersforskjell på deg og datteren, så er det ikke rart at det skjærer seg. Du vil aldri bli en foreldrefigur for henne, og du må ikke finne på å prøve å oppdra henne.

Er du sikker på at dette forholdet er liv laget, når du og kjæresten er på så ulike stadiet i livet?

Det er 13 år mellom dem, så det er da ingen spesiell grunn til at det ikke skal funke, hvis hun (kjæresten) ter seg voksent.

Med vennlig hilsen

[laguna1]

Når det er så liten aldersforskjell på deg og datteren, så er det ikke rart at det skjærer seg. Du vil aldri bli en foreldrefigur for henne, og du må ikke finne på å prøve å oppdra henne.

Er du sikker på at dette forholdet er liv laget, når du og kjæresten er på så ulike stadiet i livet?

Er så positiv til andres forhold du! ;p

[UlrikkeE]

Punkt en: fortell det til kjæresten din på en ålreit måte. Ikke anklagende, men mer "vet du hvordan vi kan løse dette, du som kjenner henne så godt".. Hvis han ikke har lagt merke til situasjonen, tar det selvfølgelig litt lenger tid for ham - men hvis dere satser på et forhold, så må han få vite det!

Jeg er stemor til tre selv, men jeg var heldig å komme inn i livet deres da de var små (1, 2 og 6), og jeg har til dags dato (9 år senere) enda ikke hørt ting som f.eks. "du er ikke mamman min" eller ting i den sjangeren... Min samboer sier at dersom han hadde hørt dem si noe sånt, hadde det blitt månelyst...)

Hun synes situasjonen er vanskelig. Det må hun få lov til. Hun "hevder seg" ved å rakke ned på deg, fordi det er enklere enn å fortell at situasjonen er vanskelig eller å faktisk kunne risikere å like deg... Oppførselen sin kan hun gjøre noe med, vanlig folkeskikk er faktisk greit å forlange. Ingen kan tvinge henne til å like deg, men man oppfører seg ordentlig mot folk allikevel (ihvertfall når man er såpass gammel som 12...) Dette må faren ta med henne!

[laguna1]

Jeg hadde sagt i fra til kjæresten.

Synes han bør takle å høre at ungene (datteren) ikke alltid der like lette å håndtere for deg, og at du kunne trenge litt tips & hjelp med det.

Men sørg for å være saklig og lite direkte kritisk. Mitt inntrykk er at man skal være relativt forsiktig og ha tunga ganske rett i munnen når man omtaler menns familie generelt, mødre og døtre i særdeleshet (Selvom vi da ikke bor i Italia..)

[Dorthe]

Når det er så liten aldersforskjell på deg og datteren, så er det ikke rart at det skjærer seg. Du vil aldri bli en foreldrefigur for henne, og du må ikke finne på å prøve å oppdra henne.

Er du sikker på at dette forholdet er liv laget, når du og kjæresten er på så ulike stadiet i livet?

Svigermora mi var 10 år eldre enn meg, nå var ikke vi kjempevenner, men det hadde jammen ikke noe med alder å gjøre.

[Gjest That's life...]

Punkt en: fortell det til kjæresten din på en ålreit måte. Ikke anklagende, men mer "vet du hvordan vi kan løse dette, du som kjenner henne så godt".. Hvis han ikke har lagt merke til situasjonen, tar det selvfølgelig litt lenger tid for ham - men hvis dere satser på et forhold, så må han få vite det!

Jeg er stemor til tre selv, men jeg var heldig å komme inn i livet deres da de var små (1, 2 og 6), og jeg har til dags dato (9 år senere) enda ikke hørt ting som f.eks. "du er ikke mamman min" eller ting i den sjangeren... Min samboer sier at dersom han hadde hørt dem si noe sånt, hadde det blitt månelyst...)

Hun synes situasjonen er vanskelig. Det må hun få lov til. Hun "hevder seg" ved å rakke ned på deg, fordi det er enklere enn å fortell at situasjonen er vanskelig eller å faktisk kunne risikere å like deg... Oppførselen sin kan hun gjøre noe med, vanlig folkeskikk er faktisk greit å forlange. Ingen kan tvinge henne til å like deg, men man oppfører seg ordentlig mot folk allikevel (ihvertfall når man er såpass gammel som 12...) Dette må faren ta med henne!

Takk for et fint svar fra deg UlrikkeE og flere andre.

Tror nok dere har rett i at jeg må ta det opp med faren hennes, jeg har vært innom tanken men har kviet meg veldig. Men det er nok ikke så mye annet jeg kan gjøre, og situasjonen er allerede så vanskelig at jeg tror ikke jeg kan gjøre det noe verre nå (han ble skikkelig sint/skuffet sist jeg "ikke kunne")... Får vel bare være forsiktig når jeg tar det opp ja. Håper på det beste.

[frosken]

Det er 13 år mellom dem, så det er da ingen spesiell grunn til at det ikke skal funke, hvis hun (kjæresten) ter seg voksent.

Med vennlig hilsen

Ni års aldersforskjell mellom "stemor" og "stedatter". Det er lite. Skal mye til at datteren vil være spesielt positivt innstilt til fars kjæreste.

[Gjest Kayia]

Ni års aldersforskjell mellom "stemor" og "stedatter". Det er lite. Skal mye til at datteren vil være spesielt positivt innstilt til fars kjæreste.

Pst. Det var sønnen som var 16. Jenta var 12.

[frosken]

Pst. Det var sønnen som var 16. Jenta var 12.

Ok, da er det kanskje litt større håp for relasjonen ;-)

[Lillemus]

Ni års aldersforskjell mellom "stemor" og "stedatter". Det er lite. Skal mye til at datteren vil være spesielt positivt innstilt til fars kjæreste.

Det er 13 år mellom 12 år og 25 år, Frosken...

12-åringen er sannsynligvis usikker på denne nye dama i farens liv og trenger at faren blir gjort oppmerksom på dette og kan forsikre henne om, både i ord og handling, at han elsker sin datter like høyt fremdeles og at hans nye kjæreste ikke vil være noen trussel for forholdet mellom dem.

[Gjest Kayia]

Ok, da er det kanskje litt større håp for relasjonen ;-)

Sant sant

[UlrikkeE]

Takk for et fint svar fra deg UlrikkeE og flere andre.

Tror nok dere har rett i at jeg må ta det opp med faren hennes, jeg har vært innom tanken men har kviet meg veldig. Men det er nok ikke så mye annet jeg kan gjøre, og situasjonen er allerede så vanskelig at jeg tror ikke jeg kan gjøre det noe verre nå (han ble skikkelig sint/skuffet sist jeg "ikke kunne")... Får vel bare være forsiktig når jeg tar det opp ja. Håper på det beste.

Hun er såpass stor at hun godt kan bli fortalt at faren har "krav" på et voksenliv... Hun er også så stor at hun innerst inne vet hvordan man oppfører seg mot andre.

Imidlertid er hun fortsatt så liten at hun trenger bekreftelse fra faren om at han er like glad i henne selvom han er glad i deg også. Hun trenger bekreftelse på at han SER henne, og at hun fortsatt skal få ha ham alene innimellom.

Dersom ingen av disse tingene har vært snakket om i det hele tatt mellom far og datter, så er det ikke så rart om hun sliter litt...

[ArabianStar]

Hm.. Ja, sånne situasjoner ikke så greit bestandig..

Eks'n min hadde en datter på 12 da jeg traff han. Hun var kjempesnill, bare blid og god og aldri vanskelig eller tverr. Eller dvs ikke mot meg da, men i ettertid har jeg hørt flere si "Hun har alltid vært vanskelig.." -så det er nok mye jeg ikke vet..

Da hun var rundt 13 begynte tenårings-stadiet, og da var helvetet løs.. Jeg merka det ikke så godt før hun kom rundt 14-årsalderen, for hun var lite hos oss. Men da hun kom til oss og var hos oss en stund, da merka jeg foradringene godt. Jeg gidda ikke krangle med henne, og jeg sa ingenting. Men hun kom til slutt med en komentar som gjorde meg forbanna og da sa jeg i fra.

Da hadde jeg på forhånd fortalt faren hvordan hun oppfører seg, men han gjorde ingenting med det. Han lot henne være vanskelig og frekk. Så da sa jeg til han at for meg er det samme f**** hvordan hun er med andre eller deg, men JEG godtar ikke å bli tilsnakka på den måten! -Så historien endte med at jeg måtte si i fra til henne sjøl.. Hun ble en anelse bedre, men bestevenner ble vi aldri..

Ingen mennesker MÅ godta å bli behandla dårlig. Selv om det er fra et barn. Om et barn er frekk med meg, så sier jeg i fra til foreldrene først. Gjøres ingenting, så får de akseptere at jeg sier i fra på vegne av meg sjøl. Hva andre gjør, er meg revnende likegyldig.

Husker en gang mora til datra hans skulle hente henne hjem etter at hun hadde vært hos oss to uker. Så spurte jeg om faren min kunne være med(mot bensinpenger) tilbake, fordi han skulle til samme sted, og dit er det to timers kjøring. Joda, det var greit for moren. Men datra nekta og sa hun kom ikke til å sitte i samme bil som han, og kom ikke til å bli med hvis han var med..! Og ingen av foreldrene protesterte på det. Så jeg måtte sjøl kjøre han dit(før jobb), når de kjørte akkurat samme ruta en time senere.. Da er ungen bortskjemt, i mine øyne!

Så mitt råd er å si i fra til faren hennes hva du mener.. Og gjør han ingenting, så er det hans problem.. Og da får du velge hva du gjør, men da vet jeg godt hva JEG ville gjort..

[PieLill]

''Jeg er generelt en konfliktsky person, føler ikke at det er min oppgave å skulle oppdra henne, men merker at dette går meg på nervene.''

Du har nok helt rett i at du ikke skal oppdra henne.

Det beste med å være konfliktsky er at man stort sett klarer å styre unna unødige krangler og konflikter. Det mest problematiske er at man tenderer til å la sine medmennesker i villrede om hva man ønsker og hvilke grenser man har.

Dette er en type problem som ikke kan løses uten å risikere ubehaget ved en konflikt. Et stort innslag i å ha med barn og tenåringer å gjøre er konflikthåndtering. En konflikt har sin pris. Men prisen på å unngå den kan være høyere.

Du vil kunne ha stor nytte av å bevisstgjøre deg mer på når det er hensiktsmessig å unngå konflikt og når du bør stålsette deg og ta konflikten.

''Jeg har ikke tatt det opp, men har vel likevel gitt uttrykk for at det irriterer meg veldig. Har i den senere tid unngått å besøke de når hun er der...''

Du trenger å være tydelig. Helt tydelig. Både på hvordan du ikke vil ha det og hvordan du vil ha det. Klart kjæresten blir frustrert om du trekker deg unna og han ikke aner grunnen.

Du må også velge å være voksen i forhold til denne jenta. Det er forskjell på å skulle oppdra henne og å sette grenser for din person. Voksne mennesker setter grenser og sier ifra overfor både store og små ved behov. Skulle dette ha en oppdragene effekt er det en bivirkning.

mvh