Barn og skilsmisse - adopterte

[Gjest mamma og pappa uansett]

Har postet innlegget på forum for adopsjon også, men siden aktiviteten her er høyere enn i adopsjonsforumet, tenkte jeg det var en god ide å poste begge steder.

Vi er i den situasjon at vi har glidd totalt fra hverandre i årenes løp, av mange årsaker. Etter noen runder har vi kommet frem til at vi ikke er kjærester lenger. Vi har tre adopterte barn i alderen 9 -15 år. Vi ønsker det beste for barna, vil ikke at de skal rykkes opp med rot enda en gang, men å leve i en usikker tilværelse der de ikke vet om mamma og pappa vil fortsette å bo sammen med dem, er heller ingen god løsning. Foreløpig har vi ikke sagt noe til barna, vi avventer å finne en god og varig løsning. Vi har vært i samtaler hos familieterapeut, men det er mye som må modnes hos begge parter før vi kan komme frem til endelige løsninger. Det er ingen nye partnere inne i bildet, så på den måten er vi fri til å velge alternative løsninger uten tanke på hensyn til andre enn oss selv og barna.

Er det andre (adoptiv)foreldre som har erfaringer som de vil dele, både på godt og vondt? Er skilsmisse vanskeligere å takle for adoptivbarn enn egenfødte, og bør vi ta ekstra hensyn, e.g. holde sammen for barnas skyld? Eller er det grep vi kan gjøre som kan gjøre ting lettere for dem?

[Gjest Tror jeg]

Hei.

Jeg har et adoptivbarn. Faren og jeg skilte oss for 4 år siden. Barnet var da 4 år.

Barnet har vel gitt meg mer hodebry enn hva jeg trodde etter at vi gikk fra hverandre. Det er nok flere tanker som surrer hos h*n enn det gjør hos det andre barnet vårt.

Det kan jo ha noe med alderen å gjøre også, men det får jeg jo aldri vite..

H*n har et søsken, som ikke er adoptert, men som takler dette helt annerledes.. -Men slik er jo vi mennesker.. takler ting forskjellig.

Jeg tror ikke dere skal holde sammen kun for barnas skyld. En lykkelig mor er en god mor. -Du er ikke lykkelig hvis du lever i et dårig ekteskap.. Jeg ble skilsmissebarn i en alder av 25.. like vanskelig da!

Det viktigste for barna, er at mamma og pappa snakker sammen og kan gjøre ting sammen med barna samtidig, etter bruddet.. Der barna har foreldre som snakker godt sammen og samarbeider godt, er ikke en skilsmisse det værste de kan oppleve, på sikt.. Det gir dypere sår, der foreldrene krangler og er uvenner, enten gift eller skilt..