Blir kanskje som å banne i kirka her, men...

[Pårørende]

Det å være pårørende til en som er psykisk syk kan være en slitsom affære. Man skal tåle å se på selvdestruktiv og nedbrytende atferd, uten å overta ansvaret. Støtte, oppmuntre, legge til rette, minne på avtaler, prøve å holde fast i døgnrytme, regelmessig mat, medisiner. Tåle at lite og ingenting blir gjort, selv etter utallige avtaler. Og så skal man ikke bli sint. For da blir den syke bare sykere av å ha dårlig samvittighet for det hun påfører familien. Og så skal man ikke bli for redd og bekymret. Ihvertfall ikke utenpå. For da blir også den syke mer engstelig og utrygg. Og så skal de andre i familien ha sitt.

Og verst er det når den syke er barnet ditt. Som snart er voksent. Og som snart skal klare seg selv. Og som du har investert så mye i.

Ikke for å gi noen dårlig samvittighet. Når en er syk, er det en hel familie som lider. Minst.

[frosken]

Dette er etter min oppfatning ikke som å banne i kirka, men derimot fremføring av viktige synspunkter:-)

Noen familier ser ut til å ha nytte av kontakt med Landsforeningen for pårørende innen psykiatri; http://www.lpp.no/

[Gjest Gåten]

Enig med deg, det er sant det du skriver. Det er også vanskelig å ta seg av andre syke, når en er syk selv. Og når noen hele tiden forteller hva du skal tenke,si, mene og gjøre...da blir det enda verre.

[jubalong70]

Klem.

[Tristana]

Hei.

Innlegget ditt var overhodet ikke provoserende i det hele tatt.

Selv om det er viktig å være både støttende og trøstende, må man også sette grenser og krav.

Man kan ikke dulle med folk bare fordi de er psykisk syke, for det blir feil.

Vi som er psykisk syke trenger av og til en påminnelse om at ikke alt bare dreier seg om oss.

Og å være en pårørende er en tøff påkjenning som altfor få tenker på.

Syns du skrev et bra innlegg her jeg.

[Gjest Nerda]

Du banner over hode ikke i kirka, jeg er helt enig med resten her. Jeg er ganske sikker på at slikt blir sagt i kirker, som bønn. Anbefaler deg å kikke på linken til frosken! Mental helse kan og være veredt en visitt http://www.mentalhelse.no . Rådet for psykisk helse legger også ut mye nyttig info http://www.psykiskhelse.no/

Jeg har hatt psykt barn rollen, og jeg vet det er en svært vanskelig prosess for de rundt. Vi har gått mange runder foreldrene mine og jeg, selv om vi har et svært godt forhold til hverandre. Dette på godt og vondt, men jeg føler at forholdet etter hvert er blitt styrket og at problemene har minsket etter at min psykdom ble mer klarlagt og riktig behandlet . Hjelpeaparatet er ekstremt viktig - de skal også ta vare på dere pårørende. Å ha en god dialog mellom pasient, familie og behandlingsaparat er meget viktig. For dere skal og tas vare på, det er fullt lovlig for dere å ha det vanskelig! Det er seriøst helt forståelig. Å se ens egne ha det vondt er fælt! Etter hvert som den det gjelder blir eldre, må mer ansvar overlates den som sliter. En skal lære at det å fraskrive seg ansvar får svært uheldige konsekvenser. Dere er ikke behandlere, men mennesker. Psykdom kan ta tid, det kan være kronisk. Jeg tror for min egen del at forholdet til familien min ville blitt prøvd langt hardere om ikke hjelpeaparatet hadde kommet inn på banen for oss alle.

Jeg støtter at man ikke skal sy puter under armene på syke mennesker. Å vekke sterke følelser hos noen betyr ikke at det nødvendigvis gjør de dårligere. Vi som har en psykdom må og lære oss å ta et ansvar for å komme videre. Det er lov å sette grenser på en klar og bestemt måte uten å gå "i full krig."

[Gjest min mening i dag]

Godt innlegg, men jeg vil nyansere det litt. Ikke alle har det slik, selv om psykiske lidelser alltid, på en eller annen måte, vil berøre flere enn den som selv lider.

Ikke alle trenger foreldre til å passe på alt, de klarer selv å ordne det du ramser opp.

I mange tilfeller er det foreldrene som er grunnen til at man sliter psykisk. Noen må til og med være foreldre for sine egne foreldre.

En del holder problemene i stor grad for seg selv, dette fordi de ser det blir for mye for familien å forholde seg til. For da blir familien enda mer engstelige og utrygge.

Dialog mellom helsepersonell og pårørende er ikke alltid lurt eller fruktbart.

Ikke alle som sliter psykisk er selvopptatte og vil at alt skal dreie seg om dem.

[Pårørende]

Dette er etter min oppfatning ikke som å banne i kirka, men derimot fremføring av viktige synspunkter:-)

Noen familier ser ut til å ha nytte av kontakt med Landsforeningen for pårørende innen psykiatri; http://www.lpp.no/

Takk for støttende svar:-) Og "min mening i dag" - jeg snakker ike om andre enn meg selv, min datter, og min familie ;-)