avsluttet terapi men savner terapeuten...

[Gjest Løvetannjenta]

Etter å ha hatt en depresjon og gått til behandling hos psykiater over ca 6 år har jeg blitt ganske frisk. Terapeuten og jeg hadde et godt forhold og jobbet gjennom livserfaringer som preget hverdagen og ga et unødvendig krevende livsmønster. Antall timer varierte, ca 1 per mnd det siste året. Men, ennå etter over 8 mnd uten behandling savner jeg terapeuten.. Tenker mye på han, situasjoner vi har pratet om og kobler han inn i tankerekken når jeg opplever noe krevende i hverdagen. Er faktisk ganske plagsomt! Føles som jeg har blitt avhengig av støtten og de gode samtalene.... Kan ringe og maile til psykiateren som jeg vil, men ønsker jo ikke å være en plage, og har selvfølgelig ikke våget å nevne at jeg tenker på terapien til de grader så mye... Er dette unormalt? Hvordan kan jeg bli kvitt følelsen av å ha helt dilla på behandleren?

[cathlin]

I min verden er det normat. Jeg savner et par av de jeg har møtt i psykiatrien, og noen tenker jeg på som de skulle være familie, selv om det jo ikke er gjengjeldende fra andre siden. De vet ikke at jeg opplever det sånn. Jeg savner dem, det er sårt at de ikke kjenner det samme tilbake, at vi ikke kan ha kontakt. Jeg blir fryktelig lei meg når jeg tenker på at de kommer til å dø. Håper jeg får vite om det sånn at jeg kan gå i begravelsen.