Kritikk fra mine egne foreldre

[Gjest Trist og lei igjen]

Dette høres kanskje sytete og barnslig ut, men jeg tar sjansen..

Min mor og jeg har alltid vært veldig forskjellige. Hun er temperamentsfull og hissig, og av den typen som først brøler ut og så er _helt_ ferdig med den saken, uten å reflektere over at andre ofte sitter såret igjen.

I barndommen listet vi oss mye rundt for å unngå bråk og kritikk. Hun er fortsatt en kritisk og kald person, og selv om jeg er over 30 greier jeg aldri å slappe av sammen med henne.

Dessverre/heldigvis er hun er god bestemor, og vil gjerne se våre tre barn ofte. Men jeg merker at selv om dette er flott for barna (ikke alle er så heldige å ha besteforeldre som stiller opp) så er det en belastning for meg å ha dem såpass tett opp i livene våre. Jeg har prøvd å bygge opp litt selvtillitt, og kanskje tro at ikke "alt" er min feil, min mor er heller ikke perfekt. Det er ingen andre som gjør meg så lei seg, og gjør at jeg føler meg så mislykket. Vi er ikke flinke nok i huset, i hagen, vi er for lite på ski med ungene, og slik fortsetter det.

I forrige uke var jeg på besøk hos en venninne som hadde moren boende der en uke. Stakkars, tenkte jeg, men moren hennes viste seg å være en varm og trivelig person, som faktisk roste datteren sin og var en god støtte.

Dette ble langt og rotete, men jeg måtte bare få det ned.. og fortsatt er det en liten stemme i meg som sier at jeg er håpløs, at alt er min feil.

[Lillemus]

Klarer du og/eller mannen din å ta et oppgjør med din mor? Å få forklart for henne at det er sårende når hun kommer med slike kommentarer og at dere har det såpass bra i huset / hagen / med ungene at det ikke er noe hun har noe med?

Er din far inne i bildet? Kan du snakke med ham og få han til å snakke med henne?

[Sara Bernard]

Du bor ikke lenger i din mors hus, og hun har ingen reell makt over deg. Du må sortere ut hvilke egenskaper hun har som du ikke setter pris på, og bestemme deg for at du ikke vil akseptere det - enten ved konfrontasjon, eller ved ignorering.

Du skaper dine egne regler i ditt eget hjem, etter dine og din manns verdier. Du er ikke din mor. Kommer du ikke oevrens med henne er det ingen lov som sier at du må ha mye kontakt med henne.

(På den andre siden - jeg har knapt møtt noen mennesker som ikke har noe å utsette på foreldrene sine. Ingen er perfekt. :-)

Du kan nok ikke endre på din mor, du må bare velge hvordan du vil takle henne.

[Katt-ja]

''Vi er ikke flinke nok i huset, i hagen, vi er for lite på ski med ungene, og slik fortsetter det.''

Send moren din til oss,- SÅ skal hun nok se hvor ille det kan være og setter pris på hvordan dere har det ;-)

[morsan]

''Vi er ikke flinke nok i huset, i hagen, vi er for lite på ski med ungene, og slik fortsetter det.''

Send moren din til oss,- SÅ skal hun nok se hvor ille det kan være og setter pris på hvordan dere har det ;-)

LOL

[PieLill]

''Vi er ikke flinke nok i huset, i hagen, vi er for lite på ski med ungene, og slik fortsetter det.''

Send moren din til oss,- SÅ skal hun nok se hvor ille det kan være og setter pris på hvordan dere har det ;-)

Og viss ikke det kurrerer henne, kan hun ta seg en uke her i huset...

;-)

mvh

[PieLill]

Tenk om det hadde eksistert en voksenkappe som gjorde oss fullstendig usårbare for slikt.

Den det er mest nærliggende og håndgripelig å gjøre noe med, er deg selv. Der har du også størst mulighet til kontroll.

Hvorfor gjør disse tingene fortsatt vondt?

Ploger det opp gamle såre spor? Vil du i så fall kunne finne nye tanker å håndtere de gamle sårene med? Noen ganger er våre reaksjonsmønstre så inngrodde at vi ikke kommer på at vi har andre muligheter til disposisjon. Vi ser ikke at vi ikke er programforpliktede til å reagere med samme nakne sårethet lengre. Vi tror vi hjelpeløst mister all vår oppbygde styrke og autoritet.

Lengter du fortsatt og strever etter hennes anerkjennelse? Hvordan vil det være å realisere hele tapet på en gang, å gi det opp som en tapt sak? Moren din er ikke fornøyd med deg og gir tydelig uttrykk for det. Slik er det bare. Ingen ting annet å forvente. Da risikerer du positive overraskelser fremfor nye skuffelser. Du slipper også å sløse vekk masse krefter på ting som ikke gir uttelling.

Vi kan velge våre sannheter. Det kan være ganske mye jobb. Men over tid kan vi lære oss hvilke tanker og påstander om oss selv som er riktige og hvilke vi velger å avvise, uansett hvor de kommer fra. Med øvelse kan vi ta oss selv i nakken før vi lar oss suge ned i gammel gjørme.

Hvor vondt noe gjør handler i stor grad om hvor viktig vi synes ordene fra denne personen er. Klarer du å definere din mors kritikk som uviktig, vil den heller ikke kunne nå så langt inn til deg.

Rent praktisk er det ofte lurt å slutte og forklare og forsvare seg. Da kan du ikke argumenteres i senk og blir aldri svar skyldig. Ta heller en småarrogant holdning av at du er strålende fornøyd med dine valg uansett hva andre måtte mene om dem. Du gjør som det passer deg best og kveler et hvert behov for å rettferdiggjøre dine valg.

Få ting er så avvæpnende som å først si seg enig i alle innvendinger og så uaffisert erklære hvor uforbeholden fornøyd man er med sine disposisjoner.

- Men er det ikke tungvindt? - Ja.

- Koster det ikke mye? - Jo, forferdelig.

- Tar det ikke mye tid? - Evigheter.

- Men det må da lett bli ødelagt? - Alt for lett. Og jeg elsker det!

Å bli fullstendig usårbar, er kanskje ikke et realistisk mål. Men å bli stadig mindre sårbar, er fullt oppnåelig. En del av opptøffingen er å ta seg mindre nær av sårbarheten. Jo, det gjør vondt og sårer, men man trenger ikke dvele ved det og sørge så mye over sårbarheten. Gradvis lærer man å riste det av seg raskere.

mvh

[Gjest var det til meg?]

Tenk om det hadde eksistert en voksenkappe som gjorde oss fullstendig usårbare for slikt.

Den det er mest nærliggende og håndgripelig å gjøre noe med, er deg selv. Der har du også størst mulighet til kontroll.

Hvorfor gjør disse tingene fortsatt vondt?

Ploger det opp gamle såre spor? Vil du i så fall kunne finne nye tanker å håndtere de gamle sårene med? Noen ganger er våre reaksjonsmønstre så inngrodde at vi ikke kommer på at vi har andre muligheter til disposisjon. Vi ser ikke at vi ikke er programforpliktede til å reagere med samme nakne sårethet lengre. Vi tror vi hjelpeløst mister all vår oppbygde styrke og autoritet.

Lengter du fortsatt og strever etter hennes anerkjennelse? Hvordan vil det være å realisere hele tapet på en gang, å gi det opp som en tapt sak? Moren din er ikke fornøyd med deg og gir tydelig uttrykk for det. Slik er det bare. Ingen ting annet å forvente. Da risikerer du positive overraskelser fremfor nye skuffelser. Du slipper også å sløse vekk masse krefter på ting som ikke gir uttelling.

Vi kan velge våre sannheter. Det kan være ganske mye jobb. Men over tid kan vi lære oss hvilke tanker og påstander om oss selv som er riktige og hvilke vi velger å avvise, uansett hvor de kommer fra. Med øvelse kan vi ta oss selv i nakken før vi lar oss suge ned i gammel gjørme.

Hvor vondt noe gjør handler i stor grad om hvor viktig vi synes ordene fra denne personen er. Klarer du å definere din mors kritikk som uviktig, vil den heller ikke kunne nå så langt inn til deg.

Rent praktisk er det ofte lurt å slutte og forklare og forsvare seg. Da kan du ikke argumenteres i senk og blir aldri svar skyldig. Ta heller en småarrogant holdning av at du er strålende fornøyd med dine valg uansett hva andre måtte mene om dem. Du gjør som det passer deg best og kveler et hvert behov for å rettferdiggjøre dine valg.

Få ting er så avvæpnende som å først si seg enig i alle innvendinger og så uaffisert erklære hvor uforbeholden fornøyd man er med sine disposisjoner.

- Men er det ikke tungvindt? - Ja.

- Koster det ikke mye? - Jo, forferdelig.

- Tar det ikke mye tid? - Evigheter.

- Men det må da lett bli ødelagt? - Alt for lett. Og jeg elsker det!

Å bli fullstendig usårbar, er kanskje ikke et realistisk mål. Men å bli stadig mindre sårbar, er fullt oppnåelig. En del av opptøffingen er å ta seg mindre nær av sårbarheten. Jo, det gjør vondt og sårer, men man trenger ikke dvele ved det og sørge så mye over sårbarheten. Gradvis lærer man å riste det av seg raskere.

mvh

Utrolig godt svar! Som om du skulle svart meg!

Takk skal du ha!

[waxo]

Tenk om det hadde eksistert en voksenkappe som gjorde oss fullstendig usårbare for slikt.

Den det er mest nærliggende og håndgripelig å gjøre noe med, er deg selv. Der har du også størst mulighet til kontroll.

Hvorfor gjør disse tingene fortsatt vondt?

Ploger det opp gamle såre spor? Vil du i så fall kunne finne nye tanker å håndtere de gamle sårene med? Noen ganger er våre reaksjonsmønstre så inngrodde at vi ikke kommer på at vi har andre muligheter til disposisjon. Vi ser ikke at vi ikke er programforpliktede til å reagere med samme nakne sårethet lengre. Vi tror vi hjelpeløst mister all vår oppbygde styrke og autoritet.

Lengter du fortsatt og strever etter hennes anerkjennelse? Hvordan vil det være å realisere hele tapet på en gang, å gi det opp som en tapt sak? Moren din er ikke fornøyd med deg og gir tydelig uttrykk for det. Slik er det bare. Ingen ting annet å forvente. Da risikerer du positive overraskelser fremfor nye skuffelser. Du slipper også å sløse vekk masse krefter på ting som ikke gir uttelling.

Vi kan velge våre sannheter. Det kan være ganske mye jobb. Men over tid kan vi lære oss hvilke tanker og påstander om oss selv som er riktige og hvilke vi velger å avvise, uansett hvor de kommer fra. Med øvelse kan vi ta oss selv i nakken før vi lar oss suge ned i gammel gjørme.

Hvor vondt noe gjør handler i stor grad om hvor viktig vi synes ordene fra denne personen er. Klarer du å definere din mors kritikk som uviktig, vil den heller ikke kunne nå så langt inn til deg.

Rent praktisk er det ofte lurt å slutte og forklare og forsvare seg. Da kan du ikke argumenteres i senk og blir aldri svar skyldig. Ta heller en småarrogant holdning av at du er strålende fornøyd med dine valg uansett hva andre måtte mene om dem. Du gjør som det passer deg best og kveler et hvert behov for å rettferdiggjøre dine valg.

Få ting er så avvæpnende som å først si seg enig i alle innvendinger og så uaffisert erklære hvor uforbeholden fornøyd man er med sine disposisjoner.

- Men er det ikke tungvindt? - Ja.

- Koster det ikke mye? - Jo, forferdelig.

- Tar det ikke mye tid? - Evigheter.

- Men det må da lett bli ødelagt? - Alt for lett. Og jeg elsker det!

Å bli fullstendig usårbar, er kanskje ikke et realistisk mål. Men å bli stadig mindre sårbar, er fullt oppnåelig. En del av opptøffingen er å ta seg mindre nær av sårbarheten. Jo, det gjør vondt og sårer, men man trenger ikke dvele ved det og sørge så mye over sårbarheten. Gradvis lærer man å riste det av seg raskere.

mvh

Pielill.....

Takk ))