Ubehagelige situasjoner - PTSD

[nitty-gritty]

Jeg har PTSD, men hadde ikke fått diagnosen den dag i dag, da jeg fungerer nær til optimalt.

Men i forbindelse med studier skal jeg sitte på med professoren min denne uka. Kjøreturen vil ta over en time og jeg synes tanken er ekstremt ubehagelig. Ikke fordi jeg har sosial angst eller lignende, men fordi han er mann.

Dette vil nok høres merkelig ut, men jeg har ikke vært alene med en mann som ikke er i familie med meg eller en av mine beste venner på evigheter, sånn bortsett fra samboeren min.

Jeg prøver å fylle hodet med konstruktive tanker, men er det noen som sliter med angst eller lignende som har noen konkrete råd? "Just do it", kanskje?

[Madelenemie]

Hei!

Du bør først stille deg selv spørsmålet, "Hva er du engstelig for", når du har svart på det, må du avhengig av hva svaret er gjøre noe som er konstruktivt. Det kan du så spørre om hvis du finner svaret på det.

Jeg fikk dette spørsmålet av min psykiater pga av bråk og ustyrlige baller i skolegården til mine barn, jeg ser ned og går i angst gjennom skolegården, mens jeg holder meg for ørene i frykt for å bli truffet av en ball i hodet.

Dette fortalte jeg min psykiater og hun sa, "Ta tyren ved hornene" også forklarte hun, se hvor ballene er og gå. Jeg tenkte inni meg, " I alle dager kan dette hjelpe" samme dag i skolegården, stoppet jeg opp, lokaliserte ballene og gikk, det gikk bra og jeg smilte for meg selv da jeg så at den ene ballen var av skumgummi og slett ikke ville være vond å få i hodet.

[Gjest winda]

Kanskje vil du finne noe her som kan hjelpe deg og tenke litt annerledes?

http://www.mindfulliving.no/tankenes_paavirkning

[nitty-gritty]

Hei!

Du bør først stille deg selv spørsmålet, "Hva er du engstelig for", når du har svart på det, må du avhengig av hva svaret er gjøre noe som er konstruktivt. Det kan du så spørre om hvis du finner svaret på det.

Jeg fikk dette spørsmålet av min psykiater pga av bråk og ustyrlige baller i skolegården til mine barn, jeg ser ned og går i angst gjennom skolegården, mens jeg holder meg for ørene i frykt for å bli truffet av en ball i hodet.

Dette fortalte jeg min psykiater og hun sa, "Ta tyren ved hornene" også forklarte hun, se hvor ballene er og gå. Jeg tenkte inni meg, " I alle dager kan dette hjelpe" samme dag i skolegården, stoppet jeg opp, lokaliserte ballene og gikk, det gikk bra og jeg smilte for meg selv da jeg så at den ene ballen var av skumgummi og slett ikke ville være vond å få i hodet.

Du er klok, du.

Jeg kjenner jeg ikke vil tenke på hva jeg egentlig er redd for, for jeg vet jo hvor latterlig det er.