Mobbere er sosiale strebere.

[PieLill]

I et australsk studie har de sett på mobbing i relasjon til sosial status. De fleste mobberne finner man blant dem som vil opp og fram i det sosiale sjikt.

Se artikkelen:

http://www.couriermail.com.au/ipad/bullies-are-social-climbers-study/story-fn6ck8la-1226008941758

Også postet under Psykiatri og Åpent forum.

[EnolaGay]

Ikke overrasket nei. Men myten om at mobberen har det ille selv sitter steinhardt i. Og når problemløsningen sitter i den myten, så er det ikke rart at mobbing er vanskelig å gjøre noe med.

[PieLill]

Ikke overrasket nei. Men myten om at mobberen har det ille selv sitter steinhardt i. Og når problemløsningen sitter i den myten, så er det ikke rart at mobbing er vanskelig å gjøre noe med.

Et annet problem er når mobbing håndteres etter konfliktmeglingsmetoder. Man tar utgangspunkt i en konflikt mellom to ca jevnbrydige parter der begge sitter på omtrent like mye ansvar for problemet og å finne en løsning.

På denne måten setter man mobberne i forhandlingsposisjon i forhold til sine ofre.

Tenk deg at du svindlet en bank for noen milioner og ble belønnet med et forhandlingsmøte med banken om hvor mye av pengene du måtte betale tilbake og hvor mye du hadde rett til å beholde.

mvh

[morsan]

Jeg er ikke overrasket i det hele tatt, men greit å få det dokumentert gjennom denne uindersøkelsen.

Jeg har hele tiden tenkt at de verste mobberne er dem som er i kretsen rundt den mest populære, og/eller medlem av den største grupperingen, og så mobber de for å prøve å opprettholde sin plass i 'gjengen' eller innynde seg overfor de andre i gjengen.

Dette stemmer jo bra overens med dette:

''Participants were also asked to identify up to five people they bullied and five classmates who picked on them.

The researchers mapped each student's popularity based on their personal relationships and compared it to aggressive behaviour.

Kids at the low and high end of popularity were the least likely to torment peers.

Those in the middle were increasingly more aggressive the higher up the social ladder they climbed.''

Det kan godt hende at disse likevel har lavt selvbilde, slik som det ofte trekkes frem i mange mobbediskusjoner. De frykter sine sosiale plassering, kanskje tenker at de er der på nåde, og at de må gjøre det de kan for å holde avstand til "røkla" under seg? (Men dette er kun et forsøk på forklaring, og selvsagt ingen unnskyldning.)

Sitatet under er også et sitat jeg kjenner meg veldig godt igjen i - dem som er helt på toppen er såpass trygge på seg selv og sin egen situasjon at mobbing ikke gir noen selvtillits-"boost" eller har noen betydning for deres sosiale plassering.

''Only kids at the very top of the social hierarchy bucked that trend; the most popular students were among those least likely to be bullies, according to the study.''

[laguna1]

Et annet problem er når mobbing håndteres etter konfliktmeglingsmetoder. Man tar utgangspunkt i en konflikt mellom to ca jevnbrydige parter der begge sitter på omtrent like mye ansvar for problemet og å finne en løsning.

På denne måten setter man mobberne i forhandlingsposisjon i forhold til sine ofre.

Tenk deg at du svindlet en bank for noen milioner og ble belønnet med et forhandlingsmøte med banken om hvor mye av pengene du måtte betale tilbake og hvor mye du hadde rett til å beholde.

mvh

Jeg synes ike det er fornuftig at mobber & mobbeoffer skal komme i direkte forhandlingsposisjon med hverandre.

MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.

Dette gjelder selvsagt ikke alltid, mobbes noen fordi der tjukke, har briller, er mørke what ever, er det selvsagt rett og rimelig å huke tak i mobberne alene og fortelle dem både det ene og det andre.

Men jeg er ganske sikker på at det er en del unger der ute som ville finne det ganske fruktbart, og få en bedre barndom, av å beherske sosiale regler, og lære litt om hvordan mellommenneskelige koder fungerer (og ikke bare om hvordan vi skulle ønske de fungerte) Jeg snakker ikke om noe knefall for hard, kjip og lite medfølende barnekultur, men om å lære bort at det for eksempel ikke lønner seg, eller er særlig sympatisk å sladre for småting, bite først og grine etterpå, og sånne ting..

[PieLill]

Jeg synes ike det er fornuftig at mobber & mobbeoffer skal komme i direkte forhandlingsposisjon med hverandre.

MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.

Dette gjelder selvsagt ikke alltid, mobbes noen fordi der tjukke, har briller, er mørke what ever, er det selvsagt rett og rimelig å huke tak i mobberne alene og fortelle dem både det ene og det andre.

Men jeg er ganske sikker på at det er en del unger der ute som ville finne det ganske fruktbart, og få en bedre barndom, av å beherske sosiale regler, og lære litt om hvordan mellommenneskelige koder fungerer (og ikke bare om hvordan vi skulle ønske de fungerte) Jeg snakker ikke om noe knefall for hard, kjip og lite medfølende barnekultur, men om å lære bort at det for eksempel ikke lønner seg, eller er særlig sympatisk å sladre for småting, bite først og grine etterpå, og sånne ting..

Du har helt klart et poeng.

Jeg tror dette gjøres best om man helt eller delvis skiller denne 'opplæringen' fra selve mobbesituasjonen. Ellers kan det få barnet til å lukke seg og føle at mobbingen legitimeres.

Ingen fortjener å bli puttet på hodet i en søppelkasse eller slått og spyttet på av en gjeng på 10-15 stykker, selv om de tidvis har mindre sympatisk oppførsel.

mvh

[laguna1]

Du har helt klart et poeng.

Jeg tror dette gjøres best om man helt eller delvis skiller denne 'opplæringen' fra selve mobbesituasjonen. Ellers kan det få barnet til å lukke seg og føle at mobbingen legitimeres.

Ingen fortjener å bli puttet på hodet i en søppelkasse eller slått og spyttet på av en gjeng på 10-15 stykker, selv om de tidvis har mindre sympatisk oppførsel.

mvh

Jo men jeg mener også at noen ganger har de utsatte barna godt av å kunne vite (og bedre velge!) at ting kan ha årsak og sammenheng, selvom dette selvfølgelig ikke legitimerer mobberenes atferd.

Og akkurat derfor bør taes i sammenhengen. 8 i tilleg til utenfor denne konteksten)

Hvis et barn, for eksempel, sladrer og biter, for deretter å få puttet hodet i søppeldunken, bli kalt feit, svett og udugelig, og får seriebank & frastjelt lommepengene sine, mener jeg helt klart at det første barnet hadde hatt godt av å vite litt om hvorfor det ble akkurat han eller henne.

Uten at det selvsagt på noen måte legitimerer den slags type sansksjoner og konsekvenser. Poenget er at de finnes, enten vi liker det eller ei, og de går ikke vekk heller, særlig ikke så lenge vi kun fokuserer så ensidig på mobbing.

[Gjest Tatjana]

Jeg synes ike det er fornuftig at mobber & mobbeoffer skal komme i direkte forhandlingsposisjon med hverandre.

MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.

Dette gjelder selvsagt ikke alltid, mobbes noen fordi der tjukke, har briller, er mørke what ever, er det selvsagt rett og rimelig å huke tak i mobberne alene og fortelle dem både det ene og det andre.

Men jeg er ganske sikker på at det er en del unger der ute som ville finne det ganske fruktbart, og få en bedre barndom, av å beherske sosiale regler, og lære litt om hvordan mellommenneskelige koder fungerer (og ikke bare om hvordan vi skulle ønske de fungerte) Jeg snakker ikke om noe knefall for hard, kjip og lite medfølende barnekultur, men om å lære bort at det for eksempel ikke lønner seg, eller er særlig sympatisk å sladre for småting, bite først og grine etterpå, og sånne ting..

Nå ble jeg litt provosert her. Jeg er mor til et barnsom plutselig ble mobbet. I alle år på skolen hadde mitt barn gode venner og fungerte godt sosialt.Hjemme hos oss har vi alltid hatt åpent hus for vennene, og barnet hadde ofte besøk. Deltok i fritidsaktiviteter.

I 9. klasse snudde dette plutselig. "Gjengen" vendte seg mot mitt barn, med påstanden "Xxx er så slem" (mitt barn, altså). Xxx ba om unnskyldning, mange ganger, la seg helt flat, men alt ble verre og verre. Vi foreldrene møttes for å prøve å snakkeut om ting, og alle erklærte at nå var alt greit igjen - men neste dag på skolen fortsatte det. Og ikke bare på skolen, også på Internett og via sms. Og msn.

Mitt barn ble isolert og begynte å gjemme seg inne, ville ikke på skolen. Skolen skulle ta tak og fikk de ansvarlige samt mitt barn samlet på kontoret til helsesøster, med helsesøster og sosiallærer. Og der fikk ikke mitt barn lov å si noe, mens de tre andre fikk hakke løs og øse ut all mulig dritt. I tillegg måtte mitt barn skrive under på å ikke fortelle noen om dette møtet!

Mobberne opplevde her massiv støtte for sine handlinger. Mitt barn knakk totalt sammen og forlot skolen etter møtet. Jeg tvang barnet til å fortelle hva som hadde hendt, og h*n gråt og var fortvilet. "Jeg måtte skrive under på å ikke fortelle det til noen!" Jeg forklarte at underskrifter under tvang ikke var gyldig, og krevde møte med skolen.

Det ble møte med kontaktlærere, helsesøster, sosiallærer, rektor og foreldre til mobberne pluss meg og min mann. Totalt bortkastet tid. Moren til den verste mobberen satt med armene i kryss, spiddet meg med blikket og sa hatefullt at "Xxx fortjener alt h*n får, så slem som h*n er!"

Jeje.

Mobbingen opphørte ikke før etter at den verste mobberen og familie flyttet fra bygda. Aldri har jeg vært så glad for å se noen dra.

Så hva mener du mitt barn gjorde feil? Det er tydelig at skolen og de andre foreldrene var på linje med deg. Mitt barn skulle forandre seg og be om unnskyldning for noe. Dette noe fikk verken vi eller mitt barn vite hva var, forresten. Vi spurte mange ganger og fikk svar som "Jeg orker ikke å snakke om det" eller "Jeg er ikke sånn som tar opp gamle saker. Dette er forbi nå."

Det er heldigvis noen år siden, men sårene er der fremdeles. Og jeg mener det er altfor enkelt å si at mobbeofrene må forandre seg. Joda, noen har en avvikende atferd. Slett ikke alle. Og forresten, etter uker og måneder med mobbing FÅR man en avvikende atferd. Når du dag etter dag er helt alene i verden, og alle forteller deg hvor håpløs, stygg, dum, slem og forferdelig du er. Da gjemmer du deg så godt du kan og du blir annerledes ja.

[laguna1]

Nå ble jeg litt provosert her. Jeg er mor til et barnsom plutselig ble mobbet. I alle år på skolen hadde mitt barn gode venner og fungerte godt sosialt.Hjemme hos oss har vi alltid hatt åpent hus for vennene, og barnet hadde ofte besøk. Deltok i fritidsaktiviteter.

I 9. klasse snudde dette plutselig. "Gjengen" vendte seg mot mitt barn, med påstanden "Xxx er så slem" (mitt barn, altså). Xxx ba om unnskyldning, mange ganger, la seg helt flat, men alt ble verre og verre. Vi foreldrene møttes for å prøve å snakkeut om ting, og alle erklærte at nå var alt greit igjen - men neste dag på skolen fortsatte det. Og ikke bare på skolen, også på Internett og via sms. Og msn.

Mitt barn ble isolert og begynte å gjemme seg inne, ville ikke på skolen. Skolen skulle ta tak og fikk de ansvarlige samt mitt barn samlet på kontoret til helsesøster, med helsesøster og sosiallærer. Og der fikk ikke mitt barn lov å si noe, mens de tre andre fikk hakke løs og øse ut all mulig dritt. I tillegg måtte mitt barn skrive under på å ikke fortelle noen om dette møtet!

Mobberne opplevde her massiv støtte for sine handlinger. Mitt barn knakk totalt sammen og forlot skolen etter møtet. Jeg tvang barnet til å fortelle hva som hadde hendt, og h*n gråt og var fortvilet. "Jeg måtte skrive under på å ikke fortelle det til noen!" Jeg forklarte at underskrifter under tvang ikke var gyldig, og krevde møte med skolen.

Det ble møte med kontaktlærere, helsesøster, sosiallærer, rektor og foreldre til mobberne pluss meg og min mann. Totalt bortkastet tid. Moren til den verste mobberen satt med armene i kryss, spiddet meg med blikket og sa hatefullt at "Xxx fortjener alt h*n får, så slem som h*n er!"

Jeje.

Mobbingen opphørte ikke før etter at den verste mobberen og familie flyttet fra bygda. Aldri har jeg vært så glad for å se noen dra.

Så hva mener du mitt barn gjorde feil? Det er tydelig at skolen og de andre foreldrene var på linje med deg. Mitt barn skulle forandre seg og be om unnskyldning for noe. Dette noe fikk verken vi eller mitt barn vite hva var, forresten. Vi spurte mange ganger og fikk svar som "Jeg orker ikke å snakke om det" eller "Jeg er ikke sånn som tar opp gamle saker. Dette er forbi nå."

Det er heldigvis noen år siden, men sårene er der fremdeles. Og jeg mener det er altfor enkelt å si at mobbeofrene må forandre seg. Joda, noen har en avvikende atferd. Slett ikke alle. Og forresten, etter uker og måneder med mobbing FÅR man en avvikende atferd. Når du dag etter dag er helt alene i verden, og alle forteller deg hvor håpløs, stygg, dum, slem og forferdelig du er. Da gjemmer du deg så godt du kan og du blir annerledes ja.

Jeg tror rett og slett ikke du tok poenget mitt jeg?

I allefall ble det der relativt god dag mann - økseskaft.

Jeg støtter ikke den fremgangsmåten du skisserer,og har heller aldri på noen måte kreditert å mobbe noen eller sagt at mobbing ikke bør sanksjoneres. (SELVSAGT skal det det! Og hardt!)

Allikevel mener jeg at _noen ganger_ vil lønne seg å samtale med det mobbede barnet, og også innimellom oppfordre til justering av dettes atferd, og ikke utelukkende fokusere på mobberne, da det er foruroligende mange barn som ikke kan og skjønner, og som blir gitt få forutsetninger for å forstå de sosiale kodene mellom barn (eller mellom ungdommer), og ved å ikke gi de tilstrekkelig med læringsmuligheter gjør de voksne barnet en bjørnetjeneste.

[tonie]

Jeg synes ike det er fornuftig at mobber & mobbeoffer skal komme i direkte forhandlingsposisjon med hverandre.

MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.

Dette gjelder selvsagt ikke alltid, mobbes noen fordi der tjukke, har briller, er mørke what ever, er det selvsagt rett og rimelig å huke tak i mobberne alene og fortelle dem både det ene og det andre.

Men jeg er ganske sikker på at det er en del unger der ute som ville finne det ganske fruktbart, og få en bedre barndom, av å beherske sosiale regler, og lære litt om hvordan mellommenneskelige koder fungerer (og ikke bare om hvordan vi skulle ønske de fungerte) Jeg snakker ikke om noe knefall for hard, kjip og lite medfølende barnekultur, men om å lære bort at det for eksempel ikke lønner seg, eller er særlig sympatisk å sladre for småting, bite først og grine etterpå, og sånne ting..

Jeg har tenkt det samme som deg om enkelte barn og unge som mobbes. Noen ganger _er_ det faktisk offerets oppførsel som må justeres. Jeg tror det er viktig å tørre å si det som det er, og å jobbe med den siden av saken også, og ikke bare med mobberne.

[Gjest Tatjana]

Jeg tror rett og slett ikke du tok poenget mitt jeg?

I allefall ble det der relativt god dag mann - økseskaft.

Jeg støtter ikke den fremgangsmåten du skisserer,og har heller aldri på noen måte kreditert å mobbe noen eller sagt at mobbing ikke bør sanksjoneres. (SELVSAGT skal det det! Og hardt!)

Allikevel mener jeg at _noen ganger_ vil lønne seg å samtale med det mobbede barnet, og også innimellom oppfordre til justering av dettes atferd, og ikke utelukkende fokusere på mobberne, da det er foruroligende mange barn som ikke kan og skjønner, og som blir gitt få forutsetninger for å forstå de sosiale kodene mellom barn (eller mellom ungdommer), og ved å ikke gi de tilstrekkelig med læringsmuligheter gjør de voksne barnet en bjørnetjeneste.

''Allikevel mener jeg at _noen ganger_ vil lønne seg å samtale med det mobbede barnet, og også innimellom oppfordre til justering av dettes atferd, og ikke utelukkende fokusere på mobberne, da det er foruroligende mange barn som ikke kan og skjønner, og som blir gitt få forutsetninger for å forstå de sosiale kodene mellom barn (eller mellom ungdommer), og ved å ikke gi de tilstrekkelig med læringsmuligheter gjør de voksne barnet en bjørnetjeneste.''

Og når du skriver dette, leser jeg: Det er mobbeofferets egen skyld. Riktignok pakket godt inn.

Joda, selvsagt skal barn lære sosiale koder. Men hva kom først, høna eller egget? Hvordan kan du være så sikker på at det mobbeofferets avvikende atferd som er årsaken til mobbinga og ikke omvendt? Langvarig trakassering og overgrep (for det er det mobbing er) vil føre til avvikende atferd. Og dette er svært så komplekse saker.

Jeg syns faktisk ikke det er greit at unger grisebanker et annet barn fordi det "sladra om småting", som du skriver i et annet innlegg. For hva er småting? Og hvor i all verden blir det av toleranse og empati for de som er annerledes?

Jeg blir utrolig provosert av innleggene dine, for jeg kjenner alle de søvnløse nettene og alle tårene vi hadde for barnet vårt. Og klart, alle var enig om at det var mitt barns egen skyld. Og det leser jeg inn i det du skriver.

[laguna1]

''Allikevel mener jeg at _noen ganger_ vil lønne seg å samtale med det mobbede barnet, og også innimellom oppfordre til justering av dettes atferd, og ikke utelukkende fokusere på mobberne, da det er foruroligende mange barn som ikke kan og skjønner, og som blir gitt få forutsetninger for å forstå de sosiale kodene mellom barn (eller mellom ungdommer), og ved å ikke gi de tilstrekkelig med læringsmuligheter gjør de voksne barnet en bjørnetjeneste.''

Og når du skriver dette, leser jeg: Det er mobbeofferets egen skyld. Riktignok pakket godt inn.

Joda, selvsagt skal barn lære sosiale koder. Men hva kom først, høna eller egget? Hvordan kan du være så sikker på at det mobbeofferets avvikende atferd som er årsaken til mobbinga og ikke omvendt? Langvarig trakassering og overgrep (for det er det mobbing er) vil føre til avvikende atferd. Og dette er svært så komplekse saker.

Jeg syns faktisk ikke det er greit at unger grisebanker et annet barn fordi det "sladra om småting", som du skriver i et annet innlegg. For hva er småting? Og hvor i all verden blir det av toleranse og empati for de som er annerledes?

Jeg blir utrolig provosert av innleggene dine, for jeg kjenner alle de søvnløse nettene og alle tårene vi hadde for barnet vårt. Og klart, alle var enig om at det var mitt barns egen skyld. Og det leser jeg inn i det du skriver.

Men du skjønner jo ingenting av det jeg skriver heller?!

For det første har jeg sympati for historien din, leit å høre om gutten din & om tunge tider og søvnløse netter.

Men du får det til å høres ut som om at jeg er FOR slikt, det er jeg selvsagt ikke.

Jeg skiller jo også mellom typer mobbing. Enkelte ganger rammer det enveis, på overflategrunner og annet der kun mobberne kan arresteres.

Andre ganger handler det om nøkler til å bli allment likt og at enkelte barn ikke forstår, og heller aldri får lov til å lære, hva slags atferd som kan utløse mobbesanksjoner.

Når jeg sier kan utløse mobbesanksjoner sier jeg ikke at disse er berettiget, eller at mobbing derfor er greit.

Men det er jo greit å vite hvilke mekanismer som kan utvilke hvilke andre mekanismer, forstå koder (selvom vi ikke liker eller forsvarer de) og dermed manøvre bedre sosialt og beherske sin sosiale situasjon bedre.

Hvis det skjer noe dritt med meg hver gang jeg åpner vinduet hadde det jo nødvendigvis føltes praktisk for meg hvis noen andre som forsto hva som skjedde forklarte meg at det hadde noe med saken å gjøre, selvom det som skjedde (hva nå enn det kunne være ;p) både var urettferdig og/eller lite fortjent.

Det er også i tillegg bare å se i øyene at (igjen :enkelte:) enkelte unger har en atferd som felleskapet ikke tolererer, og som er lite gangbar for individet både som barn, og som vil være det senere som voksen. Selvom mobbesanksjoner fra jevnaldrende aldri skal aksepteres og ikke står i rimelig samsvar med atferden, er det jo greit om i hvertfall muligheten for at barnet kan avlæres atferden er til stede.

[Katt-ja]

Men du skjønner jo ingenting av det jeg skriver heller?!

For det første har jeg sympati for historien din, leit å høre om gutten din & om tunge tider og søvnløse netter.

Men du får det til å høres ut som om at jeg er FOR slikt, det er jeg selvsagt ikke.

Jeg skiller jo også mellom typer mobbing. Enkelte ganger rammer det enveis, på overflategrunner og annet der kun mobberne kan arresteres.

Andre ganger handler det om nøkler til å bli allment likt og at enkelte barn ikke forstår, og heller aldri får lov til å lære, hva slags atferd som kan utløse mobbesanksjoner.

Når jeg sier kan utløse mobbesanksjoner sier jeg ikke at disse er berettiget, eller at mobbing derfor er greit.

Men det er jo greit å vite hvilke mekanismer som kan utvilke hvilke andre mekanismer, forstå koder (selvom vi ikke liker eller forsvarer de) og dermed manøvre bedre sosialt og beherske sin sosiale situasjon bedre.

Hvis det skjer noe dritt med meg hver gang jeg åpner vinduet hadde det jo nødvendigvis føltes praktisk for meg hvis noen andre som forsto hva som skjedde forklarte meg at det hadde noe med saken å gjøre, selvom det som skjedde (hva nå enn det kunne være ;p) både var urettferdig og/eller lite fortjent.

Det er også i tillegg bare å se i øyene at (igjen :enkelte:) enkelte unger har en atferd som felleskapet ikke tolererer, og som er lite gangbar for individet både som barn, og som vil være det senere som voksen. Selvom mobbesanksjoner fra jevnaldrende aldri skal aksepteres og ikke står i rimelig samsvar med atferden, er det jo greit om i hvertfall muligheten for at barnet kan avlæres atferden er til stede.

Dette er litt ekvivalent med at det jo alltid er voldtektsmannens skyld,- men at det ikke skader å la være å bli med en ukjent hjem, eller droppe turen hjem alene i mørket med utfordrende klær...

Jeg er helt enig med deg - har sett noen mobbeofre som kunne hatt godt av å droppe veslevoksen-besserwisser-holdningen sin for eksempel...

Og som deg mener jeg at dette bare gjelder av og til - og selvsagt ikke som en regel.

[mah-jong]

Jeg synes ike det er fornuftig at mobber & mobbeoffer skal komme i direkte forhandlingsposisjon med hverandre.

MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.

Dette gjelder selvsagt ikke alltid, mobbes noen fordi der tjukke, har briller, er mørke what ever, er det selvsagt rett og rimelig å huke tak i mobberne alene og fortelle dem både det ene og det andre.

Men jeg er ganske sikker på at det er en del unger der ute som ville finne det ganske fruktbart, og få en bedre barndom, av å beherske sosiale regler, og lære litt om hvordan mellommenneskelige koder fungerer (og ikke bare om hvordan vi skulle ønske de fungerte) Jeg snakker ikke om noe knefall for hard, kjip og lite medfølende barnekultur, men om å lære bort at det for eksempel ikke lønner seg, eller er særlig sympatisk å sladre for småting, bite først og grine etterpå, og sånne ting..

Jeg er enig i mye av det du sier her.

Jeg ble grassat mobba som barn. I ettertid har jeg sett at noe av mobbingen faktisk hadde en oppdragende effekt, en atferdisjustering som var bra. Resten var reinspikka kjip mobbing bare fordi jeg var annerledes.

Det er ikke tvil om at den atferdsjusteringen jeg trengte kunne vært formidlet på en helt annen måte enn ved massiv mobbing. Det går ann å få noen til å være litt mindre "overlærevillig og irriterende skoleflink" uten samtidig å få mennesket til å legge seg hver kveld med et ønske om å dø mens man sov. :-(

Så ja, noen typer mobbing kommer av at en person har irriterende vaner eller atferd som de rundt ønsker å få forandret. Men det er en forferdelig umoden måte å "oppdra" noen på. Her må de voksne være nettopp voksne, og gripe inn. Jeg synes ikke mobbernes handlinger kan eller skal forsvares det minste - men det betyr ikke at et helt konkret budskap om "De synes det er irriterende at du gjør ikke skal kunne formidles! Helt uten at dette ansvarliggjør offeret for at det er blitt mobbet.

Dette er dessverre ufattelig vanskelig å få gjort i praksis, fordi det er tjåka fullt av følelser og forsvarsmekanismer og tåkelegging på begge sider i en slik konflikt. :-(

[mah-jong]

Jeg er enig i mye av det du sier her.

Jeg ble grassat mobba som barn. I ettertid har jeg sett at noe av mobbingen faktisk hadde en oppdragende effekt, en atferdisjustering som var bra. Resten var reinspikka kjip mobbing bare fordi jeg var annerledes.

Det er ikke tvil om at den atferdsjusteringen jeg trengte kunne vært formidlet på en helt annen måte enn ved massiv mobbing. Det går ann å få noen til å være litt mindre "overlærevillig og irriterende skoleflink" uten samtidig å få mennesket til å legge seg hver kveld med et ønske om å dø mens man sov. :-(

Så ja, noen typer mobbing kommer av at en person har irriterende vaner eller atferd som de rundt ønsker å få forandret. Men det er en forferdelig umoden måte å "oppdra" noen på. Her må de voksne være nettopp voksne, og gripe inn. Jeg synes ikke mobbernes handlinger kan eller skal forsvares det minste - men det betyr ikke at et helt konkret budskap om "De synes det er irriterende at du gjør ikke skal kunne formidles! Helt uten at dette ansvarliggjør offeret for at det er blitt mobbet.

Dette er dessverre ufattelig vanskelig å få gjort i praksis, fordi det er tjåka fullt av følelser og forsvarsmekanismer og tåkelegging på begge sider i en slik konflikt. :-(

Her oppdaget jeg at alt som står i 'krokodilleparentes' faktisk forsvinner fra det endelige innlegget. Det skulle stå

"..Jeg synes ikke mobbernes handlinger kan eller skal forsvares det minste - men det betyr ikke at et helt konkret budskap om "De synes det er irriterende at du gjør [handling X)" ikke skal kunne formidles! Helt uten at dette ansvarliggjør offeret for at det er blitt mobbet. "

[laguna1]

Dette er litt ekvivalent med at det jo alltid er voldtektsmannens skyld,- men at det ikke skader å la være å bli med en ukjent hjem, eller droppe turen hjem alene i mørket med utfordrende klær...

Jeg er helt enig med deg - har sett noen mobbeofre som kunne hatt godt av å droppe veslevoksen-besserwisser-holdningen sin for eksempel...

Og som deg mener jeg at dette bare gjelder av og til - og selvsagt ikke som en regel.

Jeg er nå ikke sikker på at jeg mener de to situasjonene er så ekvivalente, men jeg skjønner hva du mener..

Å skylde en voldtektsituasjon på en kvinne blir ikke det samme synes jeg fordi : i disse diskusjonene er det ofte temaer som kvinnens i møtekommenhet med andre, eventuelle promuskiøsitet & evetuelle lettkleddhet vektlagt.

Jeg kan ikke se at dette generelt er egenskaper og verdier kvinnen automatisk og oftest ville ha godt av å avlære seg, og at de er egenskaper som generelt vil være til sjenase for kvinnen som innehar dem..

I tilfellet med disse _noen_ av de mobbede barna har man en problematferd (blandt annet den du nevner;)) der barnet ofte ikke engang er klar over hvordan og hvorfor,og ikke skjønner egne og andres sosiale mekanismer, og sjelden blir tilbudt noen konkret læring og avlæring, blandt annet fordi man er redd for å tråkke feil i forhold til signaleffekter om mobbing. Jeg mener dette er å gjøre barnet en bjørnetjeneste.

Jeg mener også at sammfunnet og ansvarlige voksne i langt mindre grad har ansvar for å oppdra og lære bort til en lykkelig, voksen & eventuelt lettkledd kvinne, enn til et ulykkelig barn eller en ungdom som ikke helt behersker sitt sosiale felt og som trenger noen nøkler.

[PieLill]

Jo men jeg mener også at noen ganger har de utsatte barna godt av å kunne vite (og bedre velge!) at ting kan ha årsak og sammenheng, selvom dette selvfølgelig ikke legitimerer mobberenes atferd.

Og akkurat derfor bør taes i sammenhengen. 8 i tilleg til utenfor denne konteksten)

Hvis et barn, for eksempel, sladrer og biter, for deretter å få puttet hodet i søppeldunken, bli kalt feit, svett og udugelig, og får seriebank & frastjelt lommepengene sine, mener jeg helt klart at det første barnet hadde hatt godt av å vite litt om hvorfor det ble akkurat han eller henne.

Uten at det selvsagt på noen måte legitimerer den slags type sansksjoner og konsekvenser. Poenget er at de finnes, enten vi liker det eller ei, og de går ikke vekk heller, særlig ikke så lenge vi kun fokuserer så ensidig på mobbing.

Negativ adferd skal tas i den sammenheng den negative adferden utøves. Enten den som gjør det blir mobbet eller ikke.

Det blir helt feil å direkte eller indirekte fortelle et barn at du blir sparket av 10 stykker mens du ligger på bakken, får alle skolebøkene slengt i gjørmen, blir holdt under vann av flere andre i bassenget eller banket og filmen lagt ut på Facebook fordi du piller deg i nesen.

Hvordan du enn prøver å pakke ting inn, knytter du mobbingen sammen med mer eller mindre irriterende adferd hos mobbeofferet, har du legitimert mobbingen. Hva om mobbeofferet slutter med alt som kan irritere andre, og mobbingen likevel fortsetter? Og hva om andre gjør de samme eller enda mer irriterende ting, men likevel unngår mobbing.

Ved mobbing er en persons eventuelle unoter kun et vikarierende motiv. Mobberne lager et sett regler for seg selv og resten av gjengen, et helt annet for deres mobbeobjekt. Den som mobbes er vergeløs i forhold til en slik logikk.

Barn og ungdom kan ikke forelegges en problemstilling av typen "Hva må jeg gjøre for å fortjene og ikke bli slått hjernerystelse på på skolen?"

Et annet moment er at den som mobbes ofte opplever en jevn negativ respons enten h*n gjør noe positivt eller negativt. Dette er selvsagt ugunstig for en sunn sosial utvikling. Som første medisin bør man finne en arena der barnet/ungdommen kan omgås mer siviliserte mennesker.

mvh

[PieLill]

Men du skjønner jo ingenting av det jeg skriver heller?!

For det første har jeg sympati for historien din, leit å høre om gutten din & om tunge tider og søvnløse netter.

Men du får det til å høres ut som om at jeg er FOR slikt, det er jeg selvsagt ikke.

Jeg skiller jo også mellom typer mobbing. Enkelte ganger rammer det enveis, på overflategrunner og annet der kun mobberne kan arresteres.

Andre ganger handler det om nøkler til å bli allment likt og at enkelte barn ikke forstår, og heller aldri får lov til å lære, hva slags atferd som kan utløse mobbesanksjoner.

Når jeg sier kan utløse mobbesanksjoner sier jeg ikke at disse er berettiget, eller at mobbing derfor er greit.

Men det er jo greit å vite hvilke mekanismer som kan utvilke hvilke andre mekanismer, forstå koder (selvom vi ikke liker eller forsvarer de) og dermed manøvre bedre sosialt og beherske sin sosiale situasjon bedre.

Hvis det skjer noe dritt med meg hver gang jeg åpner vinduet hadde det jo nødvendigvis føltes praktisk for meg hvis noen andre som forsto hva som skjedde forklarte meg at det hadde noe med saken å gjøre, selvom det som skjedde (hva nå enn det kunne være ;p) både var urettferdig og/eller lite fortjent.

Det er også i tillegg bare å se i øyene at (igjen :enkelte:) enkelte unger har en atferd som felleskapet ikke tolererer, og som er lite gangbar for individet både som barn, og som vil være det senere som voksen. Selvom mobbesanksjoner fra jevnaldrende aldri skal aksepteres og ikke står i rimelig samsvar med atferden, er det jo greit om i hvertfall muligheten for at barnet kan avlæres atferden er til stede.

''Når jeg sier kan utløse mobbesanksjoner sier jeg ikke at disse er berettiget, eller at mobbing derfor er greit.

Men det er jo greit å vite hvilke mekanismer som kan utvilke hvilke andre mekanismer, forstå koder (selvom vi ikke liker eller forsvarer de) og dermed manøvre bedre sosialt og beherske sin sosiale situasjon bedre.''

Man kan ikke sosial oppdragelse opp mot spørsmål om "Hva må jeg gjøre for å bli mobbet." Det er ikke mulig å gjøre dette uten å samtidig legitimere mobbingen.

I stedet må barn som blir mobbet, som alle andre barn, få vite hva de kan gjøre for at andre skal føle seg vel og trives i deres nærhet. Hva andre kan oppleve irriterende. Hva som er lojalt og ilojalt. Kort sagt lære allminnelig folkeskikk.

Problemet om man ikke får slutt på mobbingen er at den som mobbes erfarer at det å følge sosiale spilleregler ikke virker. Jeg sladrer ikke, likvel sladrer de på meg. Jeg ødelegger ikke andres ting, likevel ødelegger de mine. Jeg slår ikke, likevel blir jeg slått.

Reell mobbing skal aldri forklares ut fra annet enn at mobberne velger å gjøre noe som er fullstendig forkastelig.

mvh

[PieLill]

Dette er litt ekvivalent med at det jo alltid er voldtektsmannens skyld,- men at det ikke skader å la være å bli med en ukjent hjem, eller droppe turen hjem alene i mørket med utfordrende klær...

Jeg er helt enig med deg - har sett noen mobbeofre som kunne hatt godt av å droppe veslevoksen-besserwisser-holdningen sin for eksempel...

Og som deg mener jeg at dette bare gjelder av og til - og selvsagt ikke som en regel.

'' har sett noen mobbeofre som kunne hatt godt av å droppe veslevoksen-besserwisser-holdningen sin for eksempel...''

Selv om man som voksen ser denne sammenhengen fungerer det dårlig og knytte avlæringen av dette opp mot mobbingen overfor barnet. Barnet skal lære å legge av slike holdninger fordi det er en utrivelig og irriterende adferd, ikke for å slippe å få hodet stappet ned i doskålen før det er dratt ned.

mvh

[Elis31]

Jeg synes ike det er fornuftig at mobber & mobbeoffer skal komme i direkte forhandlingsposisjon med hverandre.

MEN jeg tror ofte (ikke alltid) at det er fruktbart å innimellom forsøksvis justere mobbeofferets atferd også, ikke bare mobberens. NOEN ganger synes jeg de som blir mobba får liten sjans, i og med at de ikke kan (og ikke får mulighet til læring og velging, i og med at det kunn fokuseres på mobberne) viktige sosiale koder mellom barn.

Dette gjelder selvsagt ikke alltid, mobbes noen fordi der tjukke, har briller, er mørke what ever, er det selvsagt rett og rimelig å huke tak i mobberne alene og fortelle dem både det ene og det andre.

Men jeg er ganske sikker på at det er en del unger der ute som ville finne det ganske fruktbart, og få en bedre barndom, av å beherske sosiale regler, og lære litt om hvordan mellommenneskelige koder fungerer (og ikke bare om hvordan vi skulle ønske de fungerte) Jeg snakker ikke om noe knefall for hard, kjip og lite medfølende barnekultur, men om å lære bort at det for eksempel ikke lønner seg, eller er særlig sympatisk å sladre for småting, bite først og grine etterpå, og sånne ting..

Det at vi leter etter forbedringer på offeret er det som gjør det så akseptert å mobbe. Og det er akseptert. Rektorer, lærere og foreldre lar det skje.