Å velge kjønn på barnet-synspunkter

[Gjest Signe Signatur]

Går det virkelig ann å vite kjønn på et embryo/egg før det er festet slik at dette kan gjøres uten abort senere av eventuelt feil kjønn? Det har jeg aldri hørt om annet enn i teorien. Hvor i "utlandet" er det de kan gjøre det? Er dette en reell mulighet for dere å faktisk gjennomføre, eller en ønsketenkning du har?

Mange kunne nok ønsket seg barn men har det ikke, ønsker seg flere barn, men har færre, ønsker seg et annet kjønn osv,. Selv har jeg to jenter og ser jeg gjerne skulle hatt en gutt også. Men det får jeg nok ikke, og det er greit. Alt blir ikke slik man har planlagt. Dine grunner for å ønske ei jente så sterkt er ganske grunne, som andre sier her, hva hvis hun ikke liker tyllskjørt og ikke å bake? Hva hvis hun blir lesbisk eller bare barnløs? Om det så skulle være mulig å bestille ei jente kan du ikke bestille å bli mormor. At en farmor skulle være noe anderledes er bare tull, det er opp til deg og ditt forhold til dine gutter. Hvis det er innstillingen du har, blir det slik, guttene dine vil jo også tro at en mormor er "viktigere". Tenk for et press på din eventuelle framtidige datter, du har allerede bestemt at dere to skal ha et annet og nærere forhold til henne og hennes barn enn du har med hennes brødre og deres eventuelle barn. Det blir helt feil.

[PieLill]

Går det virkelig ann å vite kjønn på et embryo/egg før det er festet slik at dette kan gjøres uten abort senere av eventuelt feil kjønn? Det har jeg aldri hørt om annet enn i teorien. Hvor i "utlandet" er det de kan gjøre det? Er dette en reell mulighet for dere å faktisk gjennomføre, eller en ønsketenkning du har?

Mange kunne nok ønsket seg barn men har det ikke, ønsker seg flere barn, men har færre, ønsker seg et annet kjønn osv,. Selv har jeg to jenter og ser jeg gjerne skulle hatt en gutt også. Men det får jeg nok ikke, og det er greit. Alt blir ikke slik man har planlagt. Dine grunner for å ønske ei jente så sterkt er ganske grunne, som andre sier her, hva hvis hun ikke liker tyllskjørt og ikke å bake? Hva hvis hun blir lesbisk eller bare barnløs? Om det så skulle være mulig å bestille ei jente kan du ikke bestille å bli mormor. At en farmor skulle være noe anderledes er bare tull, det er opp til deg og ditt forhold til dine gutter. Hvis det er innstillingen du har, blir det slik, guttene dine vil jo også tro at en mormor er "viktigere". Tenk for et press på din eventuelle framtidige datter, du har allerede bestemt at dere to skal ha et annet og nærere forhold til henne og hennes barn enn du har med hennes brødre og deres eventuelle barn. Det blir helt feil.

http://www.forskning.no/artikler/2005/november/1130423167.51

http://www.dinside.no/792375/ulovlig-praksis-avslort

http://www.jur.uib.no/ansatte/jprsl/h01/lovlinker/bioteknologiloven.htm

http://surrogati.no/category/surrogati-i-media/

mvh

[Gjest Elextra]

Jeg må si jeg har tenkt på det.

Jeg er selv veldig jentete og elsker rosa. Når jeg er i klesbutikkene sikler jeg etter de søtekjolene og rosa penskoene. Ønaker meg også en jente som liker å bake sammen med meg (ingen av guttene mine liker det).

Hva om jeg får en datter som er guttejente, som ikke vil gå med museflettene jeg lager eller de rosa tyllskjørtene jeg kjøper. Jeg vet ikke.

Jeg ønsker meg en datter som jeg kan bli mormor til ungene hennes for. Farmor blir jo aldri på samme måten.

Det blir nok aldri til at jeg reiser noen sted og setter inn jente-embryo.

Har en sorg over å ikke få en datter, det føles så sårt selv om jeg elsker guttene mine.Jeg er bare glad det er noen der ute som forstår meg og ikke tror jeg er et monster som har det slik.

Jeg synes du har overdrevne kjønnstereotype holdninger.

I dag er det faktisk omtrent like vanlig at gutter liker å bake som jenter (i hvertfall før kompisene påvirker for mye) og like vanlig at jenter driver med ski og fotball som gutter. Men foreldrene kan selvfølgelig påvirke barna i ulike retninger, og du ville kanskje mer eller mindre bevisst påvirket dine barn til å velge tradisjonelt?

Skjønner heller ikke at det skulle være så forskjellig å bli farmor i forhold til mormor. Jeg forventer i dag at fedre er omtrent like opptatt av barna sine som mødre, og tror ikke farmor- og mormorrollen trenger å være så ulik.

Har selv to gutter, og har enkelte ganger savnet å ha en jente også, men har aldri tenkt på at jeg skulle ha ulike forventninger til en datter.

[jubalong70]

Jeg har ikke opplevd det, men jeg kan forstå deg.

Vi fikk to døtre, og da jeg var gravid igjen sa mannen min at han kom til å bli skuffet om det ble enda ei jente. Det handlet overhodet ikke om at han ikke kom til å elske den jenta, men om at han kom til å bære et savn etter en sønn.

Jeg vet at jeg ville hatt det på samme måte om vi hadde hatt 2 sønner.

Nå ville det seg slik at nr. 3 ble en gutt.

Jeg forstår likevel det savnet etter å ha et barn som er samme kjønn som deg. Vet ikke om jeg kan sette ord på hvorfor det er slik, men jeg skjønner deg.

[tzatziki1365380058]

Bare vær glad du ikke har lagt ut dette på adopsjon, for da hadde du fått så mye pepper fra folk og kommentarer om at "ønsker man seg et spesielt kjønn, fortjener du ikke å få barn". Ser at du har fått lite pepper her, av de svarene jeg har lest hittil (ikke så mange), så da kreves det vel mindre av biologiske foreldre enn av adoptivforeldre, da. I seg selv ganske provoserende, etter min mening.

Det er lov å ønske seg og å føle sorg over områder i livet som ikke ble som man hadde tenkt. Men noen slag får vi alle, og det må man faktisk bare tåle. Det går an å jobbe seg gjennom slike ting. Svaret er ikke nødvendigvis å gå gjennom ild og vann for å fikse det som ikke ble som man hadde tenkt.

Det å krysse etiske grenser, og å behandle verden som sitt private lille koldtbord hvor man kan plukke det man vil ha, det tror jeg ikke fører til noe godt på sikt. Verken på individnivå, og i alle fall ikke på samfunnsnivå! Jeg er sterk motstander av det, og mener jo derfor at det du tenker på er uetisk, umoralsk, bortskjemt tankegang og noe som ikke burde vært lov, rett og slett.

Det å leve med å "bare" få gutter, er ikke noe som, etter min mening, kvalifiserer til å ta i bruk slike drastiske metoder, og krysse så mange grenser. Synes det er utrolig synd at verden beveger seg i en sånn retning at slike ting blir mulig!

[Mandolaika]

Jeg har to barn av samme kjønn (sønner) og kan dessverre ikke si at jeg forstå deg.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bære fram to friske barn og jeg har aldri tenkt tanken at jeg skulle "ha en sorg over at jeg ikke skal få oppleve å få ei lita jente."

Kjønn er totalt underordnet for meg.

[Mandolaika]

Bare vær glad du ikke har lagt ut dette på adopsjon, for da hadde du fått så mye pepper fra folk og kommentarer om at "ønsker man seg et spesielt kjønn, fortjener du ikke å få barn". Ser at du har fått lite pepper her, av de svarene jeg har lest hittil (ikke så mange), så da kreves det vel mindre av biologiske foreldre enn av adoptivforeldre, da. I seg selv ganske provoserende, etter min mening.

Det er lov å ønske seg og å føle sorg over områder i livet som ikke ble som man hadde tenkt. Men noen slag får vi alle, og det må man faktisk bare tåle. Det går an å jobbe seg gjennom slike ting. Svaret er ikke nødvendigvis å gå gjennom ild og vann for å fikse det som ikke ble som man hadde tenkt.

Det å krysse etiske grenser, og å behandle verden som sitt private lille koldtbord hvor man kan plukke det man vil ha, det tror jeg ikke fører til noe godt på sikt. Verken på individnivå, og i alle fall ikke på samfunnsnivå! Jeg er sterk motstander av det, og mener jo derfor at det du tenker på er uetisk, umoralsk, bortskjemt tankegang og noe som ikke burde vært lov, rett og slett.

Det å leve med å "bare" få gutter, er ikke noe som, etter min mening, kvalifiserer til å ta i bruk slike drastiske metoder, og krysse så mange grenser. Synes det er utrolig synd at verden beveger seg i en sånn retning at slike ting blir mulig!

Enig med deg her!

[Gjest Elextra]

Jeg har to barn av samme kjønn (sønner) og kan dessverre ikke si at jeg forstå deg.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bære fram to friske barn og jeg har aldri tenkt tanken at jeg skulle "ha en sorg over at jeg ikke skal få oppleve å få ei lita jente."

Kjønn er totalt underordnet for meg.

''Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bære fram to friske barn og jeg har aldri tenkt tanken at jeg skulle "ha en sorg over at jeg ikke skal få oppleve å få ei lita jente."''

Jeg synes det må være lov å tilkjennegi et savn over det man aldri får, så som en sønn eller en datter. Det er ikke derved sagt at man ikke først og fremst setter pris på de barna man har.

''Kjønn er totalt underordnet for meg.''

For meg også, og det er ingen motsetning mellom dette og det jeg sier over.

[Mandolaika]

''Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bære fram to friske barn og jeg har aldri tenkt tanken at jeg skulle "ha en sorg over at jeg ikke skal få oppleve å få ei lita jente."''

Jeg synes det må være lov å tilkjennegi et savn over det man aldri får, så som en sønn eller en datter. Det er ikke derved sagt at man ikke først og fremst setter pris på de barna man har.

''Kjønn er totalt underordnet for meg.''

For meg også, og det er ingen motsetning mellom dette og det jeg sier over.

Er enig i at det må være lov å tilkjennegi et savn, selv om jeg ikke kan sette meg inn i dette savnet. Det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis er riktig å foreta seg "hva som helst" for å få det man vil ha.

[Gjest klem til deg]

Jeg synes det er fint at man kan snakke om savnet etter å få en jentebaby / guttebaby, fordi jeg har forstått at det er mange som føler det slik, og det er veldig vondt hvis det er tabu.

Ekstra fint at man kan snakke om det anonymt som her, fordi man aldri vil komme bort fra at de barna man allerede har, kan føle seg mindre velkomne hvis man iser at man ønsker seg noe annet enn det man allerede har.

Jeg synes det er bra at naturen er slik at man ikke kan velge kjønn på barnet.

Og jeg synes ikke noe om å bruke teknologien til å velge kjønn, også fordi denne teksninlogien stort sett blir brukt til å velge bort "mindreverdige barn" i mange kulturer.

Og - det vil være et utrolig forventlingspress på den jenta, som skal dekke ditt behov for å kle noen opp i små kjoler, lage fine frisyrer, sy og bake, lage lekkert jenterom, danse balett osv osv

Hos oss er det den ene gutten som er menst glad i matlaging, og som bryr seg om farger og estetikk. Han er også en tøff fotballgutt, men søsteren hans finnes ikke interesert i klær, farger, huslige sysler eller typiske jenteting.

Søsteren min har bare gutter, hun har en niese som er glad i "jenteting", og får utløp for sine "jenteintersser" sammen med henne. Finner hun en fin kjole kjøper hun den til niesen, og når hun er der, innreder de rommet og syr fine puter osv..

Så jeg ville prøvd å kanalisere de "rosa" interssene dine på noen som ville blitt kjempeglad for det. Og kost deg med den fine familien du allerede har (som jeg er sikker på at du også gjør).

[laban]

Du er i hvert fall ikke alene. Her er flere diskusjoner om samme tema:

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4276203

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4080553

http://www.doktoronline.no/forum3/bin/gotomsg.wa2?MessageId=4157477

Jeg mener nok det samme som jeg svarte i disse trådene: Jeg kan godt forstå at man ønsker seg et barn av samme kjønn som seg selv, men jeg vil advare mot å tro at alle jenter er rolige, søte og rosa og mot å tro at man automatisk får et nærmere forhold til en datter enn til en sønn.

Vedr. det du skriver om mormor og farmor er det svært mange andre ting som spiller inn enn om man er moren til den ene eller den andre. Man kan bli moren til Lisbeth Salander eller svigermoren til Tårnfrid - ingen vet om det noen gang kommer barnebarn.

[caprice]

Jeg har ikke opplevd det, men jeg kan forstå deg.

Vi fikk to døtre, og da jeg var gravid igjen sa mannen min at han kom til å bli skuffet om det ble enda ei jente. Det handlet overhodet ikke om at han ikke kom til å elske den jenta, men om at han kom til å bære et savn etter en sønn.

Jeg vet at jeg ville hatt det på samme måte om vi hadde hatt 2 sønner.

Nå ville det seg slik at nr. 3 ble en gutt.

Jeg forstår likevel det savnet etter å ha et barn som er samme kjønn som deg. Vet ikke om jeg kan sette ord på hvorfor det er slik, men jeg skjønner deg.

Jeg inbiller meg at jeg sterkt ville ønsket meg en jente om jeg ikke hadde fått det, så jeg skjønner ditt savn. Jeg fikk først en jente, og husker jeg håpet innerst inne at nr. 2 også ble jente - som hun ble. Nå ønsker ikke vi flere enn to barn, men skulle jeg hatt en til hadde jeg nok helst sett at hun ble en jente hun også, men her er folk forskjellige. Min farmor fikk tre gutter og sa hun var sjeleglad for ikke å få jenter, for de var det bare trøbbel og intriger og tull med. Jeg tror faktisk at hun helt ærlig mente det. Noen er kanskje typisk guttemammaer mens andre er typisk jentemammaer. Min mann har forøvrig aldri hatt spesielt ønske om en sønn. Vår eldste datter er en guttejente og han gjør alle typiske guttetingene med henne (fotball, fisking, telttur etc). Den andre er "rosa" på 5. året nå :-)

[tzatziki1365380058]

''Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bære fram to friske barn og jeg har aldri tenkt tanken at jeg skulle "ha en sorg over at jeg ikke skal få oppleve å få ei lita jente."''

Jeg synes det må være lov å tilkjennegi et savn over det man aldri får, så som en sønn eller en datter. Det er ikke derved sagt at man ikke først og fremst setter pris på de barna man har.

''Kjønn er totalt underordnet for meg.''

For meg også, og det er ingen motsetning mellom dette og det jeg sier over.

Savn lever de fleste av oss med. Det å tilkjennegi savn er helt i orden. Det er noe helt annet enn å gå til ekstreme eller "unaturlige", og etisk betenkelige skritt for å slippe et savn, som faktisk er en del av livet. Sånn ble livet for henne, og det bør man vel heller forsone seg med?

[Gjest Elextra]

Savn lever de fleste av oss med. Det å tilkjennegi savn er helt i orden. Det er noe helt annet enn å gå til ekstreme eller "unaturlige", og etisk betenkelige skritt for å slippe et savn, som faktisk er en del av livet. Sånn ble livet for henne, og det bør man vel heller forsone seg med?

Joda, egentlig enig i det, jeg reagerer bare på at enkelte synes å mene det en ikke bør uttrykke slikt savn.

[Spirello]

jeg kan skjønne savnet ditt.. Jeg har en gutt, og da jeg ble gravid for andre gang må jeg innrønmme jeg ønsket meg en datter.. Og det fikk jeg )

Men om å velge kjønn vet jeg ikke hva jeg mener om.. synes kanskje det blir å tukle for mye med naturen.. Kan ikke svare på det siden jeg ikke har vært i din situsjon, men jeg skjønner det. Det viktigste av alt er jo at barnet er friskt når det kommer - uansett kjønn.

[Gjest Signe Signatur]

http://www.forskning.no/artikler/2005/november/1130423167.51

http://www.dinside.no/792375/ulovlig-praksis-avslort

http://www.jur.uib.no/ansatte/jprsl/h01/lovlinker/bioteknologiloven.htm

http://surrogati.no/category/surrogati-i-media/

mvh

Ok, så da er det faktisk mulig, det visste jeg ikke. Men er det mulig for trådstarter å gjennomføre i praksis? Første artikkel omhandler et forskningsprosjekt og er altså ikke aktuelt for trådstarter, lenke to om at det kanskje blir gjort ulovlig i Tyrkia. Virker komplisert å få gjennomført i hvert fall. Og ulovlig uansett land (heldigvis).

[Spirello]

Jeg har tre gutter og en jente. Da vi planla nr.4, ville vi ha et _barn_. Selvsagt tenkte vi at det hadde vært stas med en jente, men det var jo også sannsynlig at nestemann ble en gutt. Dette med kjønn var virkelig ikke det store poenget når en først skulle ha så mange barn.

Så, nei, jeg skjønner ikke din måte å tenke på. Det skurrer veldig i mine ører når ønsket om kjønn er så viktig.

"Sorg" blir for meg et veldig merkelig ord i denne sammenhengen.

Savn er vel mer riktig ord, eller sterkt ønske.. Vi planla også å få barn, ikke en jente eller gutt.. Men siden jeg har gutt fra før, så håpet vi at barnet var ei jente. Det er lov å ønske. Men vi ville gledet oss like mye over barnet om det ble gutt. Men siden jeg selv er dame synes jeg det hadde vært stas med ei jente. Jeg tror forholdet mellom mor og datter blir annerledes (naturlig nok) enn forholdet mellom mor og sønn. Også håper jeg på å bli mormor en dag i fremtiden. Det er lov å ønske..

[Gjest Elextra]

Savn er vel mer riktig ord, eller sterkt ønske.. Vi planla også å få barn, ikke en jente eller gutt.. Men siden jeg har gutt fra før, så håpet vi at barnet var ei jente. Det er lov å ønske. Men vi ville gledet oss like mye over barnet om det ble gutt. Men siden jeg selv er dame synes jeg det hadde vært stas med ei jente. Jeg tror forholdet mellom mor og datter blir annerledes (naturlig nok) enn forholdet mellom mor og sønn. Også håper jeg på å bli mormor en dag i fremtiden. Det er lov å ønske..

''Jeg tror forholdet mellom mor og datter blir annerledes (naturlig nok) enn forholdet mellom mor og sønn. ''

Er det nødvendigvis så naturlig? Har selv bare sønner og kan ikke sette meg inn i hvilket forhold jeg ville hatt til en datter. Men klarer ikke se at felles kjønn er så viktig i kommunikasjonen, jeg vil tro andre ting betyr mer. Tror det ofte kan bli mer konfliktfylt mellom mor og datter enn mellom mor sønn, om det ville stemt i mitt tilfelle får jeg aldri vite.

Men hadde vært morsomt med et barnebarn som var jente en gang, da. Så får jeg i det minste kjøpe små kjoler .

[Dorthe]

Jeg skjønner hva du mener, jeg har to gutter og en jente i midten. Det er forskjell, jeg sier ikke at det ene er bedre enn det andre men det er forskjellig.

Nå er jo alle unger ulike, men jeg har nok et annet fellesskap med dattera mi enn med guttene. Jeg er også mye mere stolt over guttene enn av dattera mi. Det er vanskelig å forklare, men jeg er uansett like glad i alle sammen, men på forskjellig måte.

[Dorthe]

Og så er jenter stort sett litt enklere å forholde seg til. De er roligere, har en lettere pubertet og som voksne så er de nok mer avhengig av mamma enn guttene - tror jeg.

Det er ingen av mine som er så avhengig av meg da bortsett fra 14-åringen, de store klarer seg sjøl. Jeg er sjokkert over hvor mange foreldre som legger seg oppi barnas bosted, utdannelse, kjæreste. Jeg har ei venninne som ringer og skjeller ut dattra sin kjæreste, hun er 30 år og som må være med å skrive kontrakt når ungene skal leie leilighet og jeg synes det blir fullstendig overstyring.