Borte fra barna i lengre tid

[Gjest nimi-ringerike]

Jeg har to barn som vil være 7 og 10 år til sommeren. Pga sykelig overvekt, kommer jeg til å få plass på et behandlingstilbud i løpet av året. Ulempen er at jeg må være borte i uken, fra søndag kveld til fredag ettermiddag i 14 uker.

Jeg har knapt vært borte fra barna tidligere, og aner ikke hvordan dette skal gå .Har en flott mann, og han kommer til å klare det praktiske helt fint, bortsett fra at han får litt trøbbel med henting og bringing. Men jeg aner ikke hvordan jentene kommer til å reagere, de er veldig knyttet til meg. Jeg gjør det meste i forhold til dem, egentlig, alt med lekser og generelt prat er mine oppgaver.

Jeg er redd for hva det kan gjøre med forholdet vårt å være borte så lenge. Men jeg står i fare for å bli svært syk dersom jeg ikke gjør noe med overvekten nå.

noen som har vært i lignende situasjon, eller kjenner til noen som har? Jeg vil ikke ødelegge forholdet til barna mine.

Vennligst spar meg for kommentarer om at jeg bare kan spise mindre og gå mer tur og løse dette på egen hånd, slik at jeg slipper å reise fra familien. Slike råd har ingenting med behandling av sykelig overvekt å gjøre, og viser bare at den som uttaler seg er fullstendig uvitende om problemstillingen.

[frosken]

Hei,

Jeg har ikke egen erfaring med dette, men er overbevist om at dere kommer til å få det til å fungere. Jentene dine er store nok til å kunne la seg motivere til å se på dette som noe hele familien er sammen om. Du kan sikkert reise hjem de fleste helgene, og kanskje kan også familien komme og besøke deg der du er en av helgene.

Kanskje vil dette være tøffere for deg enn for jentene dine? Dere kan jo ha daglige telefonsamtaler, og hverdagene går fort for unger i den alderen. Se på dette som en innsats du gjør for både deg selv og dine barn. Du går også foran med et godt eksempel ved å vise dem at man noen ganger må gjøre noe som er ordentlig vanskelig for å få det bedre på lang sikt.

Lykke til :-)

[Gjest Nickløsheletiden]

''Jeg er redd for hva det kan gjøre med forholdet vårt å være borte så lenge. Men jeg står i fare for å bli svært syk dersom jeg ikke gjør noe med overvekten nå''

Mange lever med en mann som pendler, så 14 uker skulle vel ikke bety noe for forholdet. Hvis du har telefonkontakt med barna hver dag, tror jeg dette vil gå bra. På sikt er dette til det beste både for deg, forholdet og barna.

Lykke til :-)

[Gjest mallet]

Se på det som en unik mulighet for barna å knytte tettere bånd til sin far! Dette går helt fint, barna er store nok til å forstå hvorfor du er borte, og du er jo hjemme hver eneste helg.

[Katt-ja]

Hvis du har en flott mann (som du jo selv sier), og ikke egentlig bekymrer deg for den praktiske delen av det, tror jeg du kan være ganske trygg på at resten også går seg fint til.

Det er en jobb du skal gjøre, som vil bedre livet for dere alle! Lykke til :-)

[Bookworm]

Mange (da helst fedre) er ukependlere gjennom mange år. Jeg kan egentlig ikke se at det er noen forskjell på dette, og at mor er "ukependler". Det du snakker om er for en tidsbegrenset periode, du ser dem regelmessig i helgene og VIKTIGST: Du tar vare på din egen helse, og vil høyst sannsynlig være friskere og leve lengre med dine barn etter at du har vært borte denne perioden...

Ønsker deg masse lykke til:-)

[MHC]

Gratulerer med opphold! Barna takler det helt fint. Forklar dem grundig horfor du er der osv. Har de ikke en form for besøkshelg/ følge deg dit osv. Så er det ikke så fremmed for dem hvor du er. Lettere for dem å forestille seg hvoran det ser ut der mor sover, trener, spiser osv. Så slipper de å fantasere om ett eller annet....

Husk at dette er din sjangse til å fortsette å være moren deres i mange år, og ikke være en syk (eller død) mor på sidelinjen.

Ønsker deg lykke, lykke til med oppholdet!

(Kjenner til en som har vært på slikt opphold. Han klarer seg kjempefint fremdeles, nå er det ca. 4- 5 år siden.)

[Gjest Gårnokfint!]

Husker da jeg var 8 og moren min reiste til nærmeste store by for å videreutdanne seg. Husker ikke vi led noen nød, vi hadde far, pluss bestemor i nærheten. Det var spennende å besøke mamma i byen, husker jeg. Har ingen negative minner fra den perioden.

Tror det går helt fint, det er nok verst for deg! Ha tiltro til at pappaen og jentene klarer det fint!

[Gjest Værst for mor dette]

Det blir nok verst for deg. Da jeg var liten og min mor som jeg var svært knytta til ukependlet slik i noen måneder, var det ei hylgrinende jente på togstasjonen hver søndag kveld min mor gikk og tenkte på hele uken. Jeg derimot hadde det kjempefint hele uka sammen med far og søsken, det var en litt annen hverdag med mindre regler og morsommere mat! Det var bare det at det var så hyggelig når hun kom hjem i helgene og situasjonen på togstasjonen hver gang hun reiste var bare SÅÅ trist.Moren min har spurt meg i ettertid om hvor traumatisk jeg syns det var at hun var borte. Egentlig var det bare fint! faren min måtte ta ansvar han ellers ikke ville tatt, og jeg fikk litt mer frihet. Bare sunt.

[laban]

Alle er motivert og forberedt, du kommer hjem i helgene, og antakelig kan de komme på besøk i løpet av oppholdet(?) De er ikke bittesmå lenger, og de vil helt sikkert vokse på å være med på å dra lasset og klare mye selv i denne perioden. Som flere har nevnt - det er mange familier der én av foreldrene må pendle eller være mye borte i atskillig lengre tid enn 14 uker.

Det stedet (i signaturen din) har, såvidt jeg vet, veldig godt rykte. Lykke til!

[Mammantil3]

Må bare si at jeg i 2011 synes dette er et veldig rart spørsmål... Beklager.

Selvfølgelig vil ikke ungene dine lide noen nød bare fordi du ikke er tilstede. Du har valgt en flott far til dine barn, sier du selv, og da burde han jo være en helt naturlig omsorgsperson for ungene på lik linje med deg.

Hvis du legger saken fram for ungene på en lidende, stakkarslig måte vil de helt klart synes det er grusomt, men hvis du rett og slett bare forteller dem at slik blir det, så bør de være store nok og modne nok til å ikke lage noe mer styr ut av det.

Gratulerer med beslutningen, forresten, kjempebra at du tar tak! :-)

[Lillemus]

Det går helt fint vet du. ) Forklar ungene på en lettfattelig måte hvorfor du må reise bort, uten å overdramatisere for mye da og si at du kommer til å savne dem, men at du kommer hjem hver eneste helg. ) La dem tegne en tegning til deg som du kan ta med og de kan jo sende brev og tegninger til deg mens du er borte.

Er enig med de som sier at det sannsynligvis blir verre for deg enn for dem. )

[Dorthe]

Jeg har hatt et fire ukers rehabopphold flere ganger de siste årene og da er det faren som har hatt minstemann i min leilighet. I forhold til minstemann har det aldri vært noe problem. Dessuten har jeg vært 14 dager på sykehuset 6 ganger de siste 2 årene, da har minstemann bodd på internatet på skolen og vært hos søsken i helgene. Ved siden av det igjen har jeg hatt endel opphold på Sunnaas, 6 tror jeg de siste 12 årene og de har strukket seg fra 5 dager til 3 uker og da har også faren bodd i min leilighet og tatt seg av katter og barn.

Den ene gangen tok jeg minstemann ut av skolen og hadde ham med meg på Sunnaas fordi venninna mi gjorde det samme så ungene kunne være sammen og leke og de hadde skole på dagen.

Jeg har vel aldri tenkt på det som et problem og minstemann har aldri reagert. Derimot har jeg hatt et par uheldige opplegg med dattera mi fordi at hun måtte være alene hjemme fordi broren var i militæret og minstemann hos faren og hun var 15 år. Hun var for liten til å være hjemme alene i tre uker og for stor til at noen var interessert i å hjelpe meg å finne avlastning, men dette er jo helt uaktuelt i ditt tilfelle siden du bor sammen med faren.

Jeg tenker litt sånn at ungene har det best når vi voksne har det bra og at dersom vi har en god løsning for tiden vi er borte så tjener ungene på det fordi vi føler oss bedre ev har fått hjelp når vi kommer hjem. Ingen av mine har klaget, de to store er jo voksne nå og jeg tror ingen av dem har lidd noen nød. Den ene gangen med dattera mi så hadde jeg mange venninner som bodde rundt så hun gikk litt på rundgang å spiste og sov over innimellom hos dem. Jeg drar faktisk aldri hjem i helgene heller, jeg har prøvd men synes at avbruddet ødelegger litt av oppholdet og at det er vanskelig å omstille seg fra å være på institusjon og til å komme hjem og jeg blir litt deperimert av det.

Jeg synes du skal dra med helt god samvittighet, forklar ungene at du blir borte fordi du trenger hjelp for ellers kan du bli syk og at du har det bedre når du kommer tilbake.

Det er i hvert fall min erfaring. Dattera mi som nå er 25 kommer hit hvert øyeblikk og jeg kan spørre henne litt mer om hva hun Vi har vel egentlig aldri snakket om det og det tyder på at hun synes det var greit eller at hun synes hun ikke kunne si noe men ikke likte det så godt. Første gangen hadde jeg ungene der på pårørendesamtale, det synes begge var noe tull for de visste jo egentlig alt fra før, men de var litt større enn dine.

[Onsdag1365380628]

Må bare si at jeg i 2011 synes dette er et veldig rart spørsmål... Beklager.

Selvfølgelig vil ikke ungene dine lide noen nød bare fordi du ikke er tilstede. Du har valgt en flott far til dine barn, sier du selv, og da burde han jo være en helt naturlig omsorgsperson for ungene på lik linje med deg.

Hvis du legger saken fram for ungene på en lidende, stakkarslig måte vil de helt klart synes det er grusomt, men hvis du rett og slett bare forteller dem at slik blir det, så bør de være store nok og modne nok til å ikke lage noe mer styr ut av det.

Gratulerer med beslutningen, forresten, kjempebra at du tar tak! :-)

''Må bare si at jeg i 2011 synes dette er et veldig rart spørsmål..''

Signerer denne jeg. Ungene har det garantert helt flott hjemme sammen med pappa mens du er borte. Og du skal jo ikke være sååå lenge vekke...

Da jeg leste overskriften så jeg raskt for meg at du skulle studere og jobbe i utlandet i flere måneder.

Nei, reis vekk med god samvittighet og gjør det du kan for å bli frisk. Det vil hele familien nyte godt av.

[cizz]

Unger er tilpasningsdyktige! Enig med de som sier at det blir verre for deg enn for dem. Og så store unger er det jo lett å snakke med og forklare, og de kan også telle dager og glede seg til de ser deg igjen. Jeg syns du gjør en viktig innsats for din helse og dermed for hele familien. Stå på, og lykke til!

[jubalong70]

Jeg skjønner godt at du bekymer deg. Likevel tror jeg ungene nok vil takle det greit. De kommer til å savne deg, men ved hjelp av skype, mobiltelefon osv, så kan dere holde god kontakt.

Det er flott at du får hjelp. Jeg skriver nettopp på en oppgave vedr. overvekt, og det er så inderlig sant at det handler om så utrolig mye mer enn å spise mindre og trene mer

Kanskje du kan skrive brev til ungene hver uke, som de kan lese når du har reist på søndag kveld? Det behøver ikke å være lange brev, men bare noen velvalgte "mamma-ord".

Klem

[Speak]

Det første jeg tenker er at det må være mye bedre å være borte fra barna i 14 uker enn å risikere å bli veldig syk, og kanskje også dø. (Håper ikke du tar det ille opp. Det er ikke skrevet for å være slem eller noe)

Dessuten ser du barna i helgene.

Jeg synes at du ikke har noe valg, men at du bare må benytte deg av dette tilbudet.

Lykke til:-)

[Gjest nimi-ringerike]

Det første jeg tenker er at det må være mye bedre å være borte fra barna i 14 uker enn å risikere å bli veldig syk, og kanskje også dø. (Håper ikke du tar det ille opp. Det er ikke skrevet for å være slem eller noe)

Dessuten ser du barna i helgene.

Jeg synes at du ikke har noe valg, men at du bare må benytte deg av dette tilbudet.

Lykke til:-)

Du har naturligvis helt rett i at det er bedre å være borte fra barna en periode enn å risikere å bli alvorlig syk, eller rettere sagt enda mer alvorlig syk, enn jeg er. Har allerede fått diabetes 2- diagnose, så det å ikke ta behandlingsplassen, er ikke et mulig alternativ.

Dessuten blir det stadig vanskeligere å ivareta jobben min pga av migrene, som legen tror skyldes hormonelle problemer knyttet til overvekten. Det virker rimelig, siden jeg ikke hadde migreneanfall da jeg veide en del mindre enn i dag.

Det var i grunnen bra at du fremhevet at jeg egentlig ikke har noe valg. Da blir spørsmålet heller hvordan vi kan gjøre dette på en måte som gjør at alle får det bra, enn et spørsmål om jeg skal dra eller ikke.

[Gjest nimi-ringerike]

Jeg skjønner godt at du bekymer deg. Likevel tror jeg ungene nok vil takle det greit. De kommer til å savne deg, men ved hjelp av skype, mobiltelefon osv, så kan dere holde god kontakt.

Det er flott at du får hjelp. Jeg skriver nettopp på en oppgave vedr. overvekt, og det er så inderlig sant at det handler om så utrolig mye mer enn å spise mindre og trene mer

Kanskje du kan skrive brev til ungene hver uke, som de kan lese når du har reist på søndag kveld? Det behøver ikke å være lange brev, men bare noen velvalgte "mamma-ord".

Klem

Takk for svar. Jeg hadde ikke tenkt på skype, men det er jo kjempesmart! Tror det vil gjøre det bedre for meg, i alle fall.

For det er nok sant som en del skriver, at det blir verst for meg.

Nå viser det seg forresten at det "bare" er 10 uker borte sammenhengene først. De siste 4 ukene fordeles på 1 uke 4 ganger i løpet av 3 år.

[Gjest nimi-ringerike]

Unger er tilpasningsdyktige! Enig med de som sier at det blir verre for deg enn for dem. Og så store unger er det jo lett å snakke med og forklare, og de kan også telle dager og glede seg til de ser deg igjen. Jeg syns du gjør en viktig innsats for din helse og dermed for hele familien. Stå på, og lykke til!

Tusen takk for svar og gode ord!