Hvor engstelige er dere ifht barna?

[Gjest Det lurer jeg på her]

Er veldig engstelig for barna mine, antagelig mer enn andre, eller kanskje mer riktig å si at jeg har større angst i fht at det kan skje dem noe enn andre. Tror jeg da. Jeg har litt tvang/ocd i tillegg, veldig lite, men når jeg engster meg gjør jeg noen små ritualer for å dempe angsten. Barna mine er 6 og 7 år.

Arter seg slik at når vi feks er på sykkeltur synes jeg det er fælt når farten blir stor og jeg er livredd for at de skal falle og slå seg og skade seg. Samme på fotballbanen, redd for at det skal skje dem noe. Da blir jeg veldig anspent og greier ikke å slappe av.

Jeg prøver å ikke vise dem at jeg er redd, vil jo ikke hindre dem i deres utfoldelse og gjøre dem selve engstelige.

Det jeg lurer på er om jeg burde hatt noen form for hjelp for dette.. Skal også poste dette på Psykiatri...

[Gjest GA]

Jeg er ikke engstelig når ungene driver med helt vanlige aktiviteter som fotball, sykling og alpint. (bortsett fra når guttungen er på Super-G-renn, det er litt ekkelt). de er jo nødt til å lære seg hvor grensene går for egen mestring de også.

-nå er ikke mine unger veldig voldsomme til å utfordre seg sjøl, så de må heller pushes enn bremses på dem området som regel.

[Lillemus]

Jeg er stort sett temmelig avslappet når det gjelder ungenes sikkerthet i forhold til sykkel, ski og slike ting - det hører med til en sunn barndom å ha blåmerker og skrubbsår. ) Hvordan skal de vite hva de skal gjøre for å unngå skader om de aldri får prøve seg?

[UlrikkeE]

Jeg er ikke engstelig med tanke på "vanlige" skader... Altså, å velte på sykkel, falle når de løper eller står på skøyter, det anser jeg som en del av en normal oppvekst... Datteren min er 5 år...

Jeg lar selvfølgelig ikke ungen leke midt på motorveien, være i båt uten redningsvest og sykle uten hjelm. SÅ avslappet er jeg ikke...

Skulle jeg nevne noe jeg er engstelig for, er det at hun er litt vimsete i forhold til biler... Vi bor i et vanlig "villastrøk" med 30-sone - men enkelte kjører definitivt fortere enn det, i tillegg til at ungen som sagt er litt svimete...

I tillegg har jeg en fullstendig irrasjonell greie (som ikke hemmer meg på noe vis, og som ikke er veldig fremtredende, men som kommer som små stikk innimellom) med at noen skal komme og nappe henne med seg... Jeg kjenner at jeg håper den ikke blir verre etter hvert som aksjonsradiusen og selvstendigheten hennes øker...

[Mammantil3]

De aller, aller fleste kjenner vel en kvelende redsel for barna sine om de begynner å tenke på alt det grusomme som kan skje dem... Derfor gjør vi det vi kan for å sikre dem, som å lære dem å bruke sykkelhjelm, som å la dem hoppe i den lille bakken før den store, lærer dem å ta stoppsving før vi slipper dem løs i alpinbakkens svarte løyper osv.

Jeg har mistet et barn, og da neste var på vei snakket vi mye om hvordan vi skulle greie å la barnet få en normal oppvekst uten å bli overbeskyttende. For det er så viktig, å ikke la denne frykten/angsten ta helt overhånd, helst vil man jo pakke inn barna i bomull så de ikke får noen vondter. Allikevel sier fornuften oss noe annet, så heldigvis gjør vi jo ikke det. :-)

Å være forelder er angstfylt, og jo mer utagerende barn man har jo verre er det. Heldigvis opplever de færreste de store ulykkene, og jo mer vi ser ungene beherske, jo mindre angst får vi. Våre redsler endrer seg med at ungene blir større, jeg er ikke lenger redd for at mine skal skade seg i trapper (som var helt reelt da de var 1-2 år), men nå er jeg mest redd for at de skal komme borti noen som ikke vil dem vel på skoleveien. Og slik tror jeg det er hele livet, egentlig, i større og mindre grad.

Det er "bare" å stålsette seg, og gjøre sitt for at de er så trygge som mulig mens de utforsker verden. Et brukket bein er noe man kanskje bare må regne med, liksom.

Jeg tror ikke du er unormal. :-)