Voksenstyrte kontra voksenfrie aktiviteter.

[PieLill]

Spinner litt rundt temaet i tråden "Hadde dere sagt noe?" startet av "sårt for en mamma å se...".

Trådstarter tar opp at hennes noe 'sosialt svake' (mine ord) datter blir latt i stikken av en venninne som plutselig bytter dansepartnere i forbindelse med en skoleopptreden. Spørsmålet er hvor vidt hun som mor skal ta tak i dette og eventuelt hvordan.

Det kommer en del forslag på hva hun kan gjøre. NHD finner det betimelig og bryte inn og beklage hvordan mange foreldre, les mødre, detaljstyrer barnas sosiale liv og derved gjør barna til sosiale sveklinger fordi de for sjeldent for ordne opp selv. Og at dette er en uvane som er av nyere dato blant mødre.

Frosken forteller hvordan hennes mor stengte en populær lekestue ut uken ved utfrysning. Laban påpeker at dette ikke er en sosial, men skolestyrt aktivitet.

Har foreldres, dvs mødres, terskel for inngripen endret seg til det verre i løpet av en generasjon eller to?

I min personlige statistikk er det liten forskjell på voksnes/mødres inngripen i de voksenfrie aktivitetene. Noen kan betegnes som vel ivrige, andre i overkant passive. De fleste har et reflektert forhold til når og hvordan de eventuelt griper inn. Iblant oppstår situasjoner som innbærer ytterligere refelksjon.

I de voksenstyrte aktivitetene er det vel også omtrent som før.

Men det har skjedd til dels store forandringer i en tredje kategori. De voksendeltagende aktivitetene. Voksne er mer eller mindre til stedet, men ikke som tydelige ledere som setter standarden. Denne katagorien har økt på bekostning av de to andre.

Slikt skaper utfordringer for både barn og deres foreldre. Få ting kan være så konfliktløsningsødeleggende for barn som tilstedeværelsen av passive voksne. Den som tier har en sterk tendens til å samtykke. Og når den voksne samtykketier, har h*n slått bene under det/de barna som med rette hevder at noe er galt.

Jeg ville ikke ringt politiet om jeg så noen fredelig drikke øl i parken. Og om jeg gjorde det, er jeg ikke sikker på at ordensmakten ville brydd seg nevneverdig om min henvendelse. Men om uniformert politi var i parken, og ikke hadde brådhast med annet ærende, ville drikking på offentlig sted i praksiss vært legitimert.

Tilsvarende legitimerer passive tilstedeværende voksne negativ adferd. Om den som ansees å ha størst autoritet ikke setter en standard, har en med lavere autoritet minimale sjanser. Barn vil alltid skule til de voksne så lenge de er til stedet.

Etter som skolene og andre arenaer for barn har blitt overdemokratiserte og lærerne er fratatt sin mye av sine lederroller, har barna fått flere utydelige voksne å forholde seg til. Og flere grumsete situasjoner å takle.

For oss foreldre, fedre som mødre, gir det mange valg å ta. Når skal vi gripe inn, i hvilken grad, når skal vi veilede, når skal vi kun lytte. Når skal vi trekke oss tilbake trygge på at avkommet ordner opp selv.

Skal barna kunne takle sine egne problemer, må vi gi dem tydelige eksempler og klare standarder å jobbe ut fra. Om grunnmuren for rett og galt slår sprekker, er det ikke utenkelig at mor og far gjør best i blande seg inn.

Det handler ikke bar om _at_ barna skal klare å løse en konflikt selv, men _hvordan_ de løser den. Å utsette selvstendighetsalderen med et år eller to, kan være vel verdt det om det totalt sett gjør barna til bedre og mer reflekterte konfliktløsere.

mvh

[jubalong70]

Interessant innlegg, PieLill.

[Elis31]

Det krever en landsby å oppdra barn. Selvfølgelig skal vi bry oss. NHD sier av og til litt rare ting.

Vel det blir min oppfatning