10-åring og ukjent mann - er jeg paranoid?

[Gjest 10-åringens mamma]

I går gikk min 10-åring fra skolen og ned i byen (liten by) alene, dvs det var flere unger langs veien, men hun hadde ikke følge med noen spesiell.

Jeg ventet i enden av ei gate, og så henne på lang avstand (ca 300 m rett strekke), og så at hun hadde følge med noen som hun snakket med. Da de var ca 30 m fra meg så jeg at det var en voksen mann, og han gjorde tegn til å gå over veien. Jeg tenkte at han sikkert skulle inn i bygningen der, men han gikk bare over og fortsatte i samme retning på andre siden.

Jeg kjente ikke mannen igjen, og han passerte meg med delvis bortvendt ansikt. Han så ikke på meg i det heletatt, bare fortsatte å gå.

Spurte jenta mi hvem det var, og hun sa at det var en hyggelig mann som hadde sagt at han var far til en av guttene i klassen hennes. Det vet jeg definitivt at ikke stemmer, det er få gutter på trinnet og jeg kjenner til alle foreldrene.

Mannen hadde spurt om helt ufarlige ting, som hvordan det var på skolen, hva hun likte å drive med og slikt, ikke om navnet hennes eller hvor hun bor o.l.

Kjenner at jeg ikke likte at han gikk over veien før de kom fram til meg, og jeg likte ikke at han ikke så på meg. Det hender seg jeg også tar følge med/snakker med barn jeg ikke kjenner så godt (ikke ukjente, men barn som jeg f.eks. kjenner foreldrene til eller som går på samme fritidsaktivitet som mine), men jeg unngår da aldri foreldrene deres om de er i nærheten.

Snakket ikke så mye mer med jenta min i går om saken, hun oppfattet ikke at han var verken skummel eller noe sånt (hun er et veldig sosialt barn som liker mennesker, og som er glad i å bl kjent med nye folk), men jeg sa bare at hun ikke skulle snakke med ukjente slik vi har pratet om før.

Vel, nå sitter jeg her og er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Hva hadde du gjort?

[EnolaGay]

Ingenting. Du har snakket med henne om det, ikke noe skjedde, hun vet at det finnes ugreie mennesker i verden.

Det kan ha vært en helt uskyldig kar som tok følge fordi han skulle samme veien et stykke. Lite poeng i å male faen på veggen av den grunn.

[Lillemus]

Ingenting. Du har snakket med henne om det, ikke noe skjedde, hun vet at det finnes ugreie mennesker i verden.

Det kan ha vært en helt uskyldig kar som tok følge fordi han skulle samme veien et stykke. Lite poeng i å male faen på veggen av den grunn.

Tja... Han utga seg for å være faren til en av ungene i klassen da, noe som ikke var tilfelle. Jeg hadde også vært skeptisk, men antagelig ikke gjort noe mer.

[Gjest 10-åringens mamma]

Ingenting. Du har snakket med henne om det, ikke noe skjedde, hun vet at det finnes ugreie mennesker i verden.

Det kan ha vært en helt uskyldig kar som tok følge fordi han skulle samme veien et stykke. Lite poeng i å male faen på veggen av den grunn.

''Det kan ha vært en helt uskyldig kar som tok følge fordi han skulle samme veien et stykke.''

Ja, men jeg skjønner ikke hvorfor han verken møtte blikket mitt, hvorfor han gikk over veien når han ikke hadde noe ærend der og ikke minst hvorfor han utgav seg for å være faren til en av guttene i klassen. Det er det som gjør meg "uggen" i kroppen...

''Lite poeng i å male faen på veggen av den grunn.''

Nemlig, og derfor spør jeg bl.a. dere her, det er lett å bli dratt opp i en hysterisk spiral når egne tanker får fritt spillerom.

Takk for svar!

[Gjest 10-åringens mamma]

Tja... Han utga seg for å være faren til en av ungene i klassen da, noe som ikke var tilfelle. Jeg hadde også vært skeptisk, men antagelig ikke gjort noe mer.

Det gjør meg også skeptisk, og jeg spør her for ikke å havne helt i "hysterica".

[Gjest Hulderen]

Jeg tror jeg ville pratet litt mer med henne, og fortalt at du vet at denne mannen ikke er faren til noen av guttene på trinnet. Bruk dette som et eksempel på at man ikke kan stole på alt voksne sier. Repeter at det er viktig å ikke fortelle navn og hvor en bor til fremmede.

Siden du er helt overbevist om at denne mannen løy og at han skjulte ansiktet for deg, er det mulig jeg ville tatt en telefon til politiet. Ikke direkte anmeldt saken, bare fortalt om hendelsen og utseendet hans, slik at de kan kontakte deg om det skulle skje noe mer. Kanskje er dette en mann de kjenner til fra før.

[Lillemus]

Det gjør meg også skeptisk, og jeg spør her for ikke å havne helt i "hysterica".

Det er ikke stort mer du kan gjøre, men dersom det skulle dukke opp flere slike tilfeller i media så varsler du selvfølgelig politiet om denne hendelsen.

[Gjest prust]

Hadde det bare vært det at hun snakket med en fremmed, hadde jeg nok ikke vært så veldig skeptisk. men når du er ikker på at han løy, da hadde jeg nok blitt litt engstelig.

Da mellomste min gikk i første klasse, ble hun og venninna stoppet av en mann i en bil da de gikk hjem fra skolen. Han spurte om de skulle sitte på og om han skulle kjøre dem hjem. Heldigvis sa de nei og løp hjem til venninna. Vi ringte både skolen og politi. Det viste seg imidlertid at dette var en tavi (med ny taxisjåfør) som skulle hente to jenter i den alderen på skolen.

Jeg ville ha ringt lærer /rektor og evt politi, hadde jeg vært deg.

[Gjest GA]

Det høres unektelig litt suspekt ut, jeg lurer på om jeg kanskje hadde tatt en tlf til politiet og tipset dem, det kan jo hende det har skjedd flere ganger? De vil nok gjerne vite om det hvis noen "lusker" rundt skolen og tar kontakt med ungene.

For du er sikker på at han ikke er stefar til en i klassen eller en far som bor et annet sted i landet eller noe sånt?

-også hadde jeg tatt en prat med 10-åringen om voksne som prøver å lure barn til å gjøre ting de egentlig ikke vil - så har hun tenkt igjennom problemstillingen i hvertfall.

[Gjest Elextra]

Jeg synes du høres i overkant paranoid ut, men det er jo bra å være på vakt.

Er det ikke en viss mulighet for at mannen var en steforelder til et av barna? Er jo mange barn som har mange "foreldre" i dag. Evt. en annen omsorgsperson? Ellers kan det jo også hende han var en pappa til et barn i en annen klasse. Evt. hadde han ingen relasjon til barna på skolen, men kan godt ha vært helt ufarlig likevel.

Er jeg godtroende? Vet ikke, men jeg klarer ikke å se på alle menn som potensielle overtredere.

[laban]

Jeg hadde nok sagt fra til skolen dersom jeg visste at noen gikk rundt og utga seg for å være foreldre til noen av elevene der, hvis det beviselig ikke stemte. Men det forutsetter at han løy og at hun ikke misforsto.

Resten av historien synes jeg kan passere. Folk er forskjellige. Men det høres ikke bra ut hvis noen først bruker løgner for å komme i kontakt med barn og deretter bevisst unngår å møte foreldrene deres.

[jubalong70]

Jeg tror jeg hadde gjort akkurat som deg. Jeg hadde blitt mistenksom, men ikke latt det skinne gjennom til barnet.

Om en ukes tid hadde jeg nok valgt å ha, enda en gang, en skikkelig samtale om hvordan vi ønsker at barna skal oppføre seg i forhold til fremmede. Bare for å være sikker på at de husker det.

Det er jo ikke noe mål i seg selv å gjøre ungene livredde alle fremmede, for alle fremmede er ikke farlig. Samtidig så vet vi jo at noen få er det, og det er viktig at barna våre er klar over at noen kan være slemme.

[nitty-gritty]

Jeg tror jeg hadde gjort akkurat som deg. Jeg hadde blitt mistenksom, men ikke latt det skinne gjennom til barnet.

Om en ukes tid hadde jeg nok valgt å ha, enda en gang, en skikkelig samtale om hvordan vi ønsker at barna skal oppføre seg i forhold til fremmede. Bare for å være sikker på at de husker det.

Det er jo ikke noe mål i seg selv å gjøre ungene livredde alle fremmede, for alle fremmede er ikke farlig. Samtidig så vet vi jo at noen få er det, og det er viktig at barna våre er klar over at noen kan være slemme.

Jeg tror ikke slike samtaler fungerer. Jeg mener det eneste som faktisk kan funke er å lære barna at de må skrike (skikkelig brøle) nei om noen gjør noe de ikke vil.

[jubalong70]

Jeg tror ikke slike samtaler fungerer. Jeg mener det eneste som faktisk kan funke er å lære barna at de må skrike (skikkelig brøle) nei om noen gjør noe de ikke vil.

Selvfølgelig må vi ha slike samtaler! Vi må fortelle hvorfor de skal skrike - ikke sant?

Vi kan da ikke bare si: "Hvis en fremmed snakker til deg, så skal du skrike så høyt du bare kan."

Da forstår jo ikke ungene noen ting, mener jeg.

Så, vi må snakke med ungene om at de skal utvise forsiktighet i samtaler med fremmede voksne. At hvis noen ønsker å gi dem ting/la dem se på ting - godteri, kattunger osv - så skal de takke pent nei. At om noen tilbyr dem skyss (noen de ikke kjenner fra før), så skal de takke pent nei. At om noen prøver å tvinge dem til å gjøre noe de ikke vil, så skal de skrike så høyt de bare klarer.

[laban]

Jeg tror ikke slike samtaler fungerer. Jeg mener det eneste som faktisk kan funke er å lære barna at de må skrike (skikkelig brøle) nei om noen gjør noe de ikke vil.

Det kan vel funke å sette dem litt på riktig spor når det gjelder hvor godtroende man skal være? Typen "hvis jeg virkelig kolliderte på vei til skolen og havnet på sykehus og pappa måtte dra dit, hvem tror du han ville sende for å hente deg da - moren til Julie i klassen din eller mormor eller en kamerat som du aldri hadde sett før?"

Dessuten er det greit å minne om at de ikke kommer til å møte seriøse modell- eller fotballagenter på gata, og at de aldri, uansett påskudd, skal gå inn i bilen til noen de ikke kjenner.

Selvfølgelig er det ikke dumt å kunne skrike opp også. Men de trenger ikke gjøre det hvis faren til kompisen spør om de vil sitte på hjem fra treninga. Poenget er å få dem til å bruke hodet litt selv

synes

[Gjest Kayia]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor han skulle sett på deg? Siden han ikke er far til noen på trinnet vet vel ikke han at du er mor til jenta han slo følge med heller?

Ut over det ville nok jeg også mislikt at et voksent menneske løy om egen identitet til mitt barn, og dersom dette ikke beror på en misforståelse (at datteren din misforstod og at han er stefar, far til noen på et annet trinn el. l) ville jeg tatt det opp med læreren. Men før det ville jeg spurt mitt eget baren en gang til. "Du, han mannen du snakket med i går, hvem sin far er han egentlig? Jeg har ikke sett han før?". Ikke noe rart i et sånt spørsmål - jeg har spurt min jr mange ganger om hvem som er hvem (uten at det har vært noe mistenksomt rundt det). Ungene har mye bedre oversikt enn oss, er min erfaring.

[Gjest ikke paranoid]

Jeg tror ikke slike samtaler fungerer. Jeg mener det eneste som faktisk kan funke er å lære barna at de må skrike (skikkelig brøle) nei om noen gjør noe de ikke vil.

Er det av erfaring du mener dette?

Jeg mener du tar grundig feil, både fordi jeg har erfaring og har blitt utsatt, har mange venner som har blitt utsatt, har lest mye om emnet, og ellers er spesialpedagog.

Det fungerer sjelden slik at det blir naturlig med skriking og brøling. Dessverre vil jeg nesten si, siden det hadde gjort det lettere. De beveger seg over grensene sakte men sikkert, det utvikler seg gradvis kompliserte mønstre. Og det blir sjelden naturlig med skriking.

Jeg kan gi et eksempel på en situasjon som illustrerer dette.

Denne situasjonen oppstår for ordens skyld flere år etter den første oppståtte kontakten mellom oss.

Han beføler meg over brystene, mens han later som at det ikke skjer. Han sier samtidig at han er så glad for at vi to er gode venner. Jeg vet at hvis jeg skriker, blir situasjonen den at jeg overreagerer, er psykisk ustabil og slett ikke helt "god". (Det er det siste jeg vil fremstå som. Også et behov bygget opp over tid.)

[Gjest 10-åringens mamma]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor han skulle sett på deg? Siden han ikke er far til noen på trinnet vet vel ikke han at du er mor til jenta han slo følge med heller?

Ut over det ville nok jeg også mislikt at et voksent menneske løy om egen identitet til mitt barn, og dersom dette ikke beror på en misforståelse (at datteren din misforstod og at han er stefar, far til noen på et annet trinn el. l) ville jeg tatt det opp med læreren. Men før det ville jeg spurt mitt eget baren en gang til. "Du, han mannen du snakket med i går, hvem sin far er han egentlig? Jeg har ikke sett han før?". Ikke noe rart i et sånt spørsmål - jeg har spurt min jr mange ganger om hvem som er hvem (uten at det har vært noe mistenksomt rundt det). Ungene har mye bedre oversikt enn oss, er min erfaring.

''Jeg skjønner ikke helt hvorfor han skulle sett på deg? Siden han ikke er far til noen på trinnet vet vel ikke han at du er mor til jenta han slo følge med heller?''

Min datter fortalte at hun skulle møte mamma, og hun fortalte at det var jeg som ventet i enden på veien. Og det med å se på, jeg opplevde det vel som at han ville unngå meg. Jeg tror alle trinnets foreldre vet hvem jeg er, uten at jeg ønsker å utdype akkurat det.

Fikk forøvrig i dag en telefon fra en venninne som er politi (vi ble bedt i 40-årsdag til sommeren :-)!), og jeg nevnte dette for henne. Hun ba meg ringe til mitt lokale politikammer og fortelle om saken, og det har jeg gjort. Politiet tok det for akkurat det det var, en noe ubehagelig opplevelse, og de takket meg for at jeg ringte. Politimannen sa at slikt vil de gjerne vite om, for er det noe så er det gjerne flere som tar kontakt og da er de mer på allerten.

Takk for svar!

[Gjest 10-åringens mamma]

Jeg tror jeg hadde gjort akkurat som deg. Jeg hadde blitt mistenksom, men ikke latt det skinne gjennom til barnet.

Om en ukes tid hadde jeg nok valgt å ha, enda en gang, en skikkelig samtale om hvordan vi ønsker at barna skal oppføre seg i forhold til fremmede. Bare for å være sikker på at de husker det.

Det er jo ikke noe mål i seg selv å gjøre ungene livredde alle fremmede, for alle fremmede er ikke farlig. Samtidig så vet vi jo at noen få er det, og det er viktig at barna våre er klar over at noen kan være slemme.

Ja, en ny samtale om temaet skal vi ta, det ble bare ingen passende anledning i går kveld.

Fikk forøvrig i dag en telefon fra en venninne som er politi (vi ble bedt i 40-årsdag til sommeren :-)!), og jeg nevnte dette for henne. Hun ba meg ringe til mitt lokale politikammer og fortelle om saken, og det har jeg gjort. Politiet tok det for akkurat det det var, en noe ubehagelig opplevelse, og de takket meg for at jeg ringte. Politimannen sa at slikt vil de gjerne vite om, for er det noe så er det gjerne flere som tar kontakt og da er de mer på allerten.

Takk for svar!

[Gjest 10-åringens mamma]

Jeg hadde nok sagt fra til skolen dersom jeg visste at noen gikk rundt og utga seg for å være foreldre til noen av elevene der, hvis det beviselig ikke stemte. Men det forutsetter at han løy og at hun ikke misforsto.

Resten av historien synes jeg kan passere. Folk er forskjellige. Men det høres ikke bra ut hvis noen først bruker løgner for å komme i kontakt med barn og deretter bevisst unngår å møte foreldrene deres.

Jeg skal ta en prat med læren hennes senere i dag, har et ærend på skolen og tar det i samme slengen.

Fikk forøvrig i dag en telefon fra en venninne som er politi (vi ble bedt i 40-årsdag til sommeren :-)!), og jeg nevnte dette for henne. Hun ba meg ringe til mitt lokale politikammer og fortelle om saken, og det har jeg gjort. Politiet tok det for akkurat det det var, en noe ubehagelig opplevelse, og de takket meg for at jeg ringte. Politimannen sa at slikt vil de gjerne vite om, for er det noe så er det gjerne flere som tar kontakt og da er de mer på allerten.

Takk for svar!