Barn som retter på voksne

[Gjest ikke snakk med mat i munnen mamma]

9 åringen min har den siste tiden rettet en del på meg. Når hun retter på meg ser jeg hun har rett men samtidig kan det jo være litt irriterende. Jeg prøver å bite det i meg for vi bør jo tåle det.

Er det greit at barn irettesetter voksne når voksne gjør feil? Tåler dere det? Eller blir dere provosert og svarer litt dumt tilbake?

[Gjest GPn]

Selvsagt er det greit.

[Gjest segunda]

Mine døtre rettet konstant på meg da de var i puberteten og det irriterte meg ofte til de grader. De rettet på alt og til og med hvordan jeg beveget hendene da jeg gikk på gata, hvordan jeg smilte i feil retning, hvordan jeg spiste, kledde meg etc......

At barn gjør det en enkelt gang er vel greit, men jeg synes ikke noe om at de gjør det for mye. Da jeg var barn og ungdom ville jeg aldri våget å snakke slik til min mor eller mine foreldre og av og til føler jeg at friheten har gått for langt den andre retningen.

[Bookworm]

Jeg tolererer absolutt av barna _mine_ retter på meg, dette fordi jeg bruker mye tid på å lære henne opp til å oppføre seg på en sivilisert måte, og hvis jeg selv ikke gjør dette, synes jeg det er på sin plass at hun kommenterer dette:-)

[Scapa_c]

Jeg synes det i utgangspunktet er en helt grei ting, for det er en måte for barna å bearbeide og vise at de har forstått regler for oppførsel. Men så hører det jo med til god folkeskikk nettopp det å ikke korrigere folk høylytt i enhver anledning også synes jeg...

Så jeg går for en mellomting med mine barn: gi meg gjerne et hint, eller si ifra på en pen, diskre måte der og da. Men er det mange ting eller store ting, så vil jeg de skal kunne ta det opp med meg når vi er på tomannshånd. Iallfall ikke foran evt gjester, eller når vi selv er borte hos noen.

Og så kan de godt lære at det er en viss forskjell på å korrigere det at mamma snakker med mat i munnen, kontra at hun "har teit latter". Det første er greit, mens det siste går under kategorien "alle-er-forskjellige-og-gjør-ting-på-hver-sin-måte-:-tål-det!"

[Kolesjanka]

Ja det synes jeg er helt greit. Eller - jeg kan faktisk bli litt flau når barna tar meg i å gjøre ting jeg selv har irettesatt dem for. ;-) Men jeg sier noe slikt som "Å ja, nå glemte jeg meg bort".

[jubalong70]

Det synes jeg er greit, så lenge de gjør det på en respektfull måte - akkurat som jeg gjør det til dem

[Gjest signert]

Ja, det synes jeg absolutt er greit. Synes de må ha rett til å ha en mening de også, men måten de sier det på er avgjørende - dvs at de sier det med respekt.

De skal jo bli selvstendige individer og jeg synes det er viktig at de får god selvtillit.

[Gjest togli]

Mine døtre rettet konstant på meg da de var i puberteten og det irriterte meg ofte til de grader. De rettet på alt og til og med hvordan jeg beveget hendene da jeg gikk på gata, hvordan jeg smilte i feil retning, hvordan jeg spiste, kledde meg etc......

At barn gjør det en enkelt gang er vel greit, men jeg synes ikke noe om at de gjør det for mye. Da jeg var barn og ungdom ville jeg aldri våget å snakke slik til min mor eller mine foreldre og av og til føler jeg at friheten har gått for langt den andre retningen.

Hadde mine unger retta på meg av slike ting, så hadde de jaggu fått høre det

Tenker det er greit at barna kan rette på oss av samme grunner som vi retter på dem..og jeg kritiserer ikke hvordan ungene mine går, beveger seg etc ...

[Gjest segunda]

Hadde mine unger retta på meg av slike ting, så hadde de jaggu fått høre det

Tenker det er greit at barna kan rette på oss av samme grunner som vi retter på dem..og jeg kritiserer ikke hvordan ungene mine går, beveger seg etc ...

Når døtrene dine blir hormonelle tenåringer kan du regne med å bli det teiteste som går på to bein. Det sliter slik på ens egen selvtillit å komme igjennom den perioden at det finnes ikke ord til å forklare det. De små englene som trodde mamma var best i alle sammenhenger blir noen monstre.

[Gjest togli]

Når døtrene dine blir hormonelle tenåringer kan du regne med å bli det teiteste som går på to bein. Det sliter slik på ens egen selvtillit å komme igjennom den perioden at det finnes ikke ord til å forklare det. De små englene som trodde mamma var best i alle sammenhenger blir noen monstre.

Jeg har ei på snart 14 og hun kan godt synes jeg er teit, men den dagen hun kritiserer måten jeg går og stå på, så skal hun få så øra flagrer ;P

[Gjest segunda]

Jeg har ei på snart 14 og hun kan godt synes jeg er teit, men den dagen hun kritiserer måten jeg går og stå på, så skal hun få så øra flagrer ;P

Ja ja. Jeg har to døtre og trodde jeg hadde erfaring etter den første, men oppdaget at det ikke var oppvarming engang da nr. 2 kom i puberteten;-)

Ører og annet flagret og føk, men jeg måtte igjennom den perioden og vet ikke fremdeles hvordan jeg overlevde den;-)

[laban]

Jeg har ei på snart 14 og hun kan godt synes jeg er teit, men den dagen hun kritiserer måten jeg går og stå på, så skal hun få så øra flagrer ;P

Datteren min ville ikke gå forbi ungdomsskolen (som hun selv snart skulle begynne på) sammen med meg. Antakelig fordi jeg så såpass håpløs ut at hun ikke ville at elevene der skulle se oss sammen. Hun sa ikke direkte hvorfor, men vi er nødt til å gå forbi den for å komme noe sted, så jeg merket det jo.

Hun startet tidlig med sånt (det var vel verst i ca. 7. klasse), og sluttet tidlig også. Vi har et utmerket forhold i dag.

[Gjest togli]

Datteren min ville ikke gå forbi ungdomsskolen (som hun selv snart skulle begynne på) sammen med meg. Antakelig fordi jeg så såpass håpløs ut at hun ikke ville at elevene der skulle se oss sammen. Hun sa ikke direkte hvorfor, men vi er nødt til å gå forbi den for å komme noe sted, så jeg merket det jo.

Hun startet tidlig med sånt (det var vel verst i ca. 7. klasse), og sluttet tidlig også. Vi har et utmerket forhold i dag.

Hehe, den virker litt kjent

Jeg har et par ganger vært på u.skolen i forbindelse med jobb og datra mi er ikke så lysten på å treffe meg der sånn egentlig, men så har vennene hennes fått det for seg at jeg er en sånn litt "kul" mamma, så hun er litt ambivalent der

[AneM1365380603]

Når ungene retter på meg beklager jeg meg alltid, for de har jo rett, og når jeg beklager meg lærer de også å takle korrigeringer. Nå skjer det ikke ofte da, men far i huset fikk her en dag høre at det ikke er pent å snakke med mat i munnen

[Gjest prust]

Hehe, den virker litt kjent

Jeg har et par ganger vært på u.skolen i forbindelse med jobb og datra mi er ikke så lysten på å treffe meg der sånn egentlig, men så har vennene hennes fått det for seg at jeg er en sånn litt "kul" mamma, så hun er litt ambivalent der

Apropos "kul mamma": Vi rant slalåm på fredag, og gutten min på 12 kikket på meg, og sa:

"Mamma, du ser egentlig ganske kul ut i det tøyet når du renner slalåm!"

Gjett om jeg fikk god følelse inni meg :-)))

Men akkurat slalåmferdigehetene mine er ikke så voldsomt akkurat.... Men jeg SÅ kul ut, i alle fall!

Og så tror jeg han syntes det var stas å være på treningstur med meg en kveld i påska :_)

[Gjest togli]

Apropos "kul mamma": Vi rant slalåm på fredag, og gutten min på 12 kikket på meg, og sa:

"Mamma, du ser egentlig ganske kul ut i det tøyet når du renner slalåm!"

Gjett om jeg fikk god følelse inni meg :-)))

Men akkurat slalåmferdigehetene mine er ikke så voldsomt akkurat.... Men jeg SÅ kul ut, i alle fall!

Og så tror jeg han syntes det var stas å være på treningstur med meg en kveld i påska :_)

Herlig da:)))

Det er deilig når man faktisk får komplimenter fra ungdommene sine!

[PieLill]

Jeg synes barn er i sin fulle rett til å si ifra om voksne gjør motsatt av det de krever av barna. Gir man barna klar beskjed om å ikke snakke med mat i munnen eller vippe på stolen, fortjener man å få høre det om man gjør det selv. Voksne har da ingen større rett til å vise frem halvtygd mat enn barn. Og barn må da ha rett til å fortelle hvor lite OK noe slikt er å se på.

Korrigerer den voksne barna foran andre, må også den voksne tåle å bli rettet på der og da, samme hvem som er til stedet.

Om derimot grandtante kommer på besøk og snakker med mat i munnen, får både store og små øve seg på å vise overbærenhet.

Hakking og klaging på uvesentlige detaljer er uakseptabel adferd fra både barn og voksne.

Selvsagt er det heller ikke uvesentlig med hvilken holdning og hvilke ord man kritiserer.

Barn vil oppdra som de selv føler seg oppdratt. Hvordan et barn fremsetter kritikk kan gi en viss pekepinn på hvordan barnet opplever kritikk rettet mot seg selv.

mvh