Bestefar? Feil forum?

[Sør]

''Men de tilfellene hvor besteforeldrene ikke får treffe barnebarna tror jeg heller er fordi de aldri har bidratt med noe positivt til egne barn først.''

Ingen,... aldri...

Sterke ord og grove generaliseringer.

mvh

Du "glemte" at EnolaGay også skrev "jeg tror" to ganger i det innlegget.

Med vennlig hilsen

[EnolaGay]

''Men de tilfellene hvor besteforeldrene ikke får treffe barnebarna tror jeg heller er fordi de aldri har bidratt med noe positivt til egne barn først.''

Ingen,... aldri...

Sterke ord og grove generaliseringer.

mvh

Du har sikkert rett.

[EnolaGay]

Du "glemte" at EnolaGay også skrev "jeg tror" to ganger i det innlegget.

Med vennlig hilsen

;0)

[EnolaGay]

Jeg er manisk-depressiv eller bipolar og min sønn er 26 år og har vært gift i 1 år Barnet er snart 3 uker.Jeg har aldri sett barnet,mens farmor har sett det 2 ganger.Både eldste sønn og farmor er hos far og mor i kveld,og jeg sitter her som en bitter og skuffet mann,som ikke har gjort annet galt en å skille meg fra bestemor i 1992 og pådratt meg depresjon da jeg ikke så barna mine fra de var 6-16.Hun var kristen fanatiker,(Hans Bratterud) men jeg var en sløv kristen,som forsøkte så godt jeg kunne.Jeg har aldri rørt narkotika,og har sluttet helt med alkohol,uten om de 12 sommerølene jeg drikke hver sommer hjemme alene.

Jeg føler meg som en typisk skilt far i den samme kategorien som de følsomme som går for langt i å øve vold.Jeg ville øve vold mot min x-kone,men gjord det ikke.Hadde hun vært død og jeg i fengsel,hadde jeg ødelagt mine gutter for livet.Nå er det "bare" jeg som føler meg ødelagt av en kvinne og hele norges byråkrati bak henne.

Jeg er "psyk",men har god uføretrygd.Jeg får bare glemme min x-kone,min yngste sønn og hans datter på 3 uker.

Jeg har godt forhold til min eldste sønn,og har planer om å skjevdele min arv,men vet ikke om det er tillat.60/40 tenkte jeg kunne være en passe straff for at han ensidig i hele sitt liv har slukt alle løgnene om meg.

Jeg er sikkert en ond synder som bare fortjener helvete.

Jeg er nå så lei begge to og alle kristne at jeg nå kaller meg agnostiker,men religiøs,i den forstand at jeg tror på andre guder en Jesus og hans far.

Jeg får bekreftet mine tanker når jeg leser dette. Du høres ut som en martyr som kun er offer for omstendighetene.

Din beskrivelse av en voldsmann som "for følsom" får meg til å tenke på de som slår fordi "hun fortjente det"...Og du ønsker tydelig klapp på skulderen fordi du lot være..

Depresjon og psykisk sykdom kan være gode grunner til å holde barn borte fra foreldrene. Uten at jeg sier det ER grunnen til at du ikke har hatt kontakt med barna.

Og i tillegg er du så hevngjerrig at du skal sørge for å skjevdele arv.

For meg høres det ikke ut som du har noe positivt å bidra med i det hele tatt, følgelig skjønner jeg at du ikke har kontakt med barnebarnet.

[Gjest Skuffet Bestefar 52 år.]

Jeg får bekreftet mine tanker når jeg leser dette. Du høres ut som en martyr som kun er offer for omstendighetene.

Din beskrivelse av en voldsmann som "for følsom" får meg til å tenke på de som slår fordi "hun fortjente det"...Og du ønsker tydelig klapp på skulderen fordi du lot være..

Depresjon og psykisk sykdom kan være gode grunner til å holde barn borte fra foreldrene. Uten at jeg sier det ER grunnen til at du ikke har hatt kontakt med barna.

Og i tillegg er du så hevngjerrig at du skal sørge for å skjevdele arv.

For meg høres det ikke ut som du har noe positivt å bidra med i det hele tatt, følgelig skjønner jeg at du ikke har kontakt med barnebarnet.

Hei EnolaGay.Ser at jeg får støtte av minst 2 andre her inne,blandt annet pointless.Når mor har så mye temperament og er så sta at hun klarer å ødelegge ett ekteskap,og den yngste sønnen har arvet de samme egenskapene,er det vanskelig for den "edruelige" part(les kald,rolig) å komme frem med sine argumenter.Uten å fortelle for mye hadde mor en vanskelig barndom og var eldste datter. Foreldrene ble skilt og hennes mor forsøkte å skade sine barn.Hun ble tvangsinnlagt.

Dette var alikevel ikke det som skulle få størst konsekvenser,men ble alikevel det som gjorde at hun aldri har søkt hjelp av helsevesenet når det gjalt mentale eller følelsesmessige problemer.Hun var livredd psykiatrien.Det er ikke jeg, som er bipolar og knasker mine lykkepiller.

Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det? Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.

Det er noe rart med enebarn,de elsker familien på en nestan fanatisk måte,og føler seg fort utstøtt når foreldre død og ikke alle barna ønsker kontakt.Er det rart at man føler seg ekskludert?

Jeg holder fast på 60/40 om ikke "far" snart tar seg sammen og lar bestefar få se sitt egen barnebarn,3uker gammel.

[EnolaGay]

Hei EnolaGay.Ser at jeg får støtte av minst 2 andre her inne,blandt annet pointless.Når mor har så mye temperament og er så sta at hun klarer å ødelegge ett ekteskap,og den yngste sønnen har arvet de samme egenskapene,er det vanskelig for den "edruelige" part(les kald,rolig) å komme frem med sine argumenter.Uten å fortelle for mye hadde mor en vanskelig barndom og var eldste datter. Foreldrene ble skilt og hennes mor forsøkte å skade sine barn.Hun ble tvangsinnlagt.

Dette var alikevel ikke det som skulle få størst konsekvenser,men ble alikevel det som gjorde at hun aldri har søkt hjelp av helsevesenet når det gjalt mentale eller følelsesmessige problemer.Hun var livredd psykiatrien.Det er ikke jeg, som er bipolar og knasker mine lykkepiller.

Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det? Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.

Det er noe rart med enebarn,de elsker familien på en nestan fanatisk måte,og føler seg fort utstøtt når foreldre død og ikke alle barna ønsker kontakt.Er det rart at man føler seg ekskludert?

Jeg holder fast på 60/40 om ikke "far" snart tar seg sammen og lar bestefar få se sitt egen barnebarn,3uker gammel.

Så du skriver inn her kun for å få støtte på at alle er slemme med deg, og at du har rett til å "straffe" dem ved å bruke arv?

Jeg forstår at det er vanskelig og vondt. Men det du forteller her løser ikke problemene dine. Du får ikke samvær med barnebarnet selv om hele doktor online er enige med deg.

Du har ikke snakket med sønnen din, i redsel for at han skal slå hånden av deg? Så du slår hånden av han først for sikkerhets skyld? Det er litt vanskelig å forstå hva du mener her.

Hvis jeg ikke får se mitt barnebarn innen slik og sånn sier du. Og jeg leser at du mener du har krav på å se barnebarnet bare fordi det er et barnebarn. Sånn fungerer ikke verden. Du må jo forsøke å SNAKKE med barna dine.

Og da mener jeg snakke MED dem, ikke prøve å konsekvent få dem til å se DIN side av saken. Som i å fortelle at du savner dem, at du er glad i dem, at du er lei for at alt har vært slik det har. Men at du ønsker det skal være annerledes. At du ønsker å være en del av livet deres, og en del av barna deres sine liv.

Du er ikke i en posisjon hvor du kan stille krav og bruke sanksjoner når du ikke får det som du vil. Det er det første du må ta inn over deg.

[Angustia]

Hei EnolaGay.Ser at jeg får støtte av minst 2 andre her inne,blandt annet pointless.Når mor har så mye temperament og er så sta at hun klarer å ødelegge ett ekteskap,og den yngste sønnen har arvet de samme egenskapene,er det vanskelig for den "edruelige" part(les kald,rolig) å komme frem med sine argumenter.Uten å fortelle for mye hadde mor en vanskelig barndom og var eldste datter. Foreldrene ble skilt og hennes mor forsøkte å skade sine barn.Hun ble tvangsinnlagt.

Dette var alikevel ikke det som skulle få størst konsekvenser,men ble alikevel det som gjorde at hun aldri har søkt hjelp av helsevesenet når det gjalt mentale eller følelsesmessige problemer.Hun var livredd psykiatrien.Det er ikke jeg, som er bipolar og knasker mine lykkepiller.

Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det? Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.

Det er noe rart med enebarn,de elsker familien på en nestan fanatisk måte,og føler seg fort utstøtt når foreldre død og ikke alle barna ønsker kontakt.Er det rart at man føler seg ekskludert?

Jeg holder fast på 60/40 om ikke "far" snart tar seg sammen og lar bestefar få se sitt egen barnebarn,3uker gammel.

Først og fremst må jeg si at jeg føler oppriktig med deg!

''Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det?''

Godt spørsmål, og dessverre opplever en del foreldre (les fedre) at de blir motarbeida som ledd i en hevnaksjon, og barna blir brukt som brikke i foreldrenes skitne spill. Sørgelig, og barna blir de mest skadelidende i slike tilfeller.

Understreker at jeg tenker høyt på generell basis siden jeg kun har din versjon, men i utgangspunktet er ikke en psykisk lidelse nok til å frata noen foredreretten, ei heller en ektefølt martyrrolle.

Men jeg stusser over at du ikke satte himmel og jord i bevegelse da du ikke fikk se sønnene dine fra de var 6 - 16 år. Om det kun var mors vrangvilje som lå til grunn for at dere ikke hadde kontakt, hadde du sikkert noen juridiske rettigheter ift egne barn - og ikke minst et sterkt personlig ønske om å gjenopprette kontakt.

''Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.''

Dette høres ut som en særdeles dårlig ide; antakelig blir alle parter skadelidende. Hvorfor kontakter du ikke sønnen din og ytrer ønske om kontakt? Kanskje han venter på det? Hva er det verste som kan skje om du kontakter dem? Hva har du å tape på det? (PS: Dette trenger du ikke svare på, altså!)

Ønsker deg all mulig lykke til :-)

[Angustia]

Først og fremst må jeg si at jeg føler oppriktig med deg!

''Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det?''

Godt spørsmål, og dessverre opplever en del foreldre (les fedre) at de blir motarbeida som ledd i en hevnaksjon, og barna blir brukt som brikke i foreldrenes skitne spill. Sørgelig, og barna blir de mest skadelidende i slike tilfeller.

Understreker at jeg tenker høyt på generell basis siden jeg kun har din versjon, men i utgangspunktet er ikke en psykisk lidelse nok til å frata noen foredreretten, ei heller en ektefølt martyrrolle.

Men jeg stusser over at du ikke satte himmel og jord i bevegelse da du ikke fikk se sønnene dine fra de var 6 - 16 år. Om det kun var mors vrangvilje som lå til grunn for at dere ikke hadde kontakt, hadde du sikkert noen juridiske rettigheter ift egne barn - og ikke minst et sterkt personlig ønske om å gjenopprette kontakt.

''Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.''

Dette høres ut som en særdeles dårlig ide; antakelig blir alle parter skadelidende. Hvorfor kontakter du ikke sønnen din og ytrer ønske om kontakt? Kanskje han venter på det? Hva er det verste som kan skje om du kontakter dem? Hva har du å tape på det? (PS: Dette trenger du ikke svare på, altså!)

Ønsker deg all mulig lykke til :-)

Uups, ordet samværsrett falt ut her, det er jo ikke ensbetydende med foreldrerett.

[Gjest tror jeg forstår grunnen....]

Du har skrevet ganske mange innlegg her inne har du ikke? På bakgrunn av dem så tror jeg at jeg kan forstå at du ikke får møte ditt barnebarn...

Tenker da på et litt spesielt kvinnesyn, dårlig hygiene, rotete hus og tomt mm.

Beklager veldig mye hvis jeg blander deg med en annen...

[Gjest segunda]

Hei EnolaGay.Ser at jeg får støtte av minst 2 andre her inne,blandt annet pointless.Når mor har så mye temperament og er så sta at hun klarer å ødelegge ett ekteskap,og den yngste sønnen har arvet de samme egenskapene,er det vanskelig for den "edruelige" part(les kald,rolig) å komme frem med sine argumenter.Uten å fortelle for mye hadde mor en vanskelig barndom og var eldste datter. Foreldrene ble skilt og hennes mor forsøkte å skade sine barn.Hun ble tvangsinnlagt.

Dette var alikevel ikke det som skulle få størst konsekvenser,men ble alikevel det som gjorde at hun aldri har søkt hjelp av helsevesenet når det gjalt mentale eller følelsesmessige problemer.Hun var livredd psykiatrien.Det er ikke jeg, som er bipolar og knasker mine lykkepiller.

Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det? Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.

Det er noe rart med enebarn,de elsker familien på en nestan fanatisk måte,og føler seg fort utstøtt når foreldre død og ikke alle barna ønsker kontakt.Er det rart at man føler seg ekskludert?

Jeg holder fast på 60/40 om ikke "far" snart tar seg sammen og lar bestefar få se sitt egen barnebarn,3uker gammel.

Har sønnen din nektet deg å se ditt barnebarn, eller har han bare latt være å tilby deg og se henne?

Hvis han har sagt nei så er det noe annet enn å la være og ta kontakt som han ikke har hatt siden han var liten.

Hvis du er den som blir antydet her i tråden så har du virkelig problemer med livet ditt, og det helt uavhengig av din ekskone.

[Gjest togli]

Så du skriver inn her kun for å få støtte på at alle er slemme med deg, og at du har rett til å "straffe" dem ved å bruke arv?

Jeg forstår at det er vanskelig og vondt. Men det du forteller her løser ikke problemene dine. Du får ikke samvær med barnebarnet selv om hele doktor online er enige med deg.

Du har ikke snakket med sønnen din, i redsel for at han skal slå hånden av deg? Så du slår hånden av han først for sikkerhets skyld? Det er litt vanskelig å forstå hva du mener her.

Hvis jeg ikke får se mitt barnebarn innen slik og sånn sier du. Og jeg leser at du mener du har krav på å se barnebarnet bare fordi det er et barnebarn. Sånn fungerer ikke verden. Du må jo forsøke å SNAKKE med barna dine.

Og da mener jeg snakke MED dem, ikke prøve å konsekvent få dem til å se DIN side av saken. Som i å fortelle at du savner dem, at du er glad i dem, at du er lei for at alt har vært slik det har. Men at du ønsker det skal være annerledes. At du ønsker å være en del av livet deres, og en del av barna deres sine liv.

Du er ikke i en posisjon hvor du kan stille krav og bruke sanksjoner når du ikke får det som du vil. Det er det første du må ta inn over deg.

Veldig bra skrevet!

[Gjest Skuffet58]

Du har skrevet ganske mange innlegg her inne har du ikke? På bakgrunn av dem så tror jeg at jeg kan forstå at du ikke får møte ditt barnebarn...

Tenker da på et litt spesielt kvinnesyn, dårlig hygiene, rotete hus og tomt mm.

Beklager veldig mye hvis jeg blander deg med en annen...

Kanskje du har rett?Hvilket kvinnesyn mener du jeg har? Fedre kan ofte gi sønner samme kvinnesyn som de selv har.

Min far angret mye av det han gjorde mot meg.Jeg var enebarn.Straffen min blir da en kronisk sykdom.

[Gjest Hulderen]

Hei EnolaGay.Ser at jeg får støtte av minst 2 andre her inne,blandt annet pointless.Når mor har så mye temperament og er så sta at hun klarer å ødelegge ett ekteskap,og den yngste sønnen har arvet de samme egenskapene,er det vanskelig for den "edruelige" part(les kald,rolig) å komme frem med sine argumenter.Uten å fortelle for mye hadde mor en vanskelig barndom og var eldste datter. Foreldrene ble skilt og hennes mor forsøkte å skade sine barn.Hun ble tvangsinnlagt.

Dette var alikevel ikke det som skulle få størst konsekvenser,men ble alikevel det som gjorde at hun aldri har søkt hjelp av helsevesenet når det gjalt mentale eller følelsesmessige problemer.Hun var livredd psykiatrien.Det er ikke jeg, som er bipolar og knasker mine lykkepiller.

Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det? Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.

Det er noe rart med enebarn,de elsker familien på en nestan fanatisk måte,og føler seg fort utstøtt når foreldre død og ikke alle barna ønsker kontakt.Er det rart at man føler seg ekskludert?

Jeg holder fast på 60/40 om ikke "far" snart tar seg sammen og lar bestefar få se sitt egen barnebarn,3uker gammel.

Har du ikke selv tatt kontakt med sønnen din, og så klager du over at du ikke får se barnet?

Kanskje skriver han nå i et annet forum om den Kalde og hjerteløse faren sin som ikke en gang vil se barnebarnet.

Ta deg sammen mann! Kjøp en fin gave til barnet. Send det i posten og legg ved et brev der du spør når det passer at du får komme på besøk.

Glem alle tanker om hevn. Hadde noen truet meg med inndraging av arv, ville de i hvert fall ikke oppnådd noe.

[EnolaGay]

Veldig bra skrevet!

Takk.. jeg følte at jeg kanskje burde bruke flere "hjerteord" så jeg ikke få på pelsen for "tonen" min igjen her inne...men det får stå sin prøve. ;0)

[Gjest tror jeg forstår grunnen...]

Kanskje du har rett?Hvilket kvinnesyn mener du jeg har? Fedre kan ofte gi sønner samme kvinnesyn som de selv har.

Min far angret mye av det han gjorde mot meg.Jeg var enebarn.Straffen min blir da en kronisk sykdom.

Det er muligens ikke kvinnesynet i seg selv som er grunnen til at du ikke får besøke barnebarnet. Kanskje mer de andre tingene? - Jeg skrev det med kvinnesyn fordi det er en av tingene som jeg kjenner deg igjen på...

Beklager hvis jeg støter deg på noen måte...

[Gjest togli]

Takk.. jeg følte at jeg kanskje burde bruke flere "hjerteord" så jeg ikke få på pelsen for "tonen" min igjen her inne...men det får stå sin prøve. ;0)

Nei, jeg føler du var ryddig og svarte helt greit ut fra de forutsetningene vi har for å forstå hva som skjer hos trådstarter. Det viktigste er at han analyserer det du har skrevet og prøver å finne ut om det er noe i det - først da kan han få rydda opp i usikkerheten og finne ut hvor veien videre bør gå...

[Gjest Skuffet 58]

Først og fremst må jeg si at jeg føler oppriktig med deg!

''Hvem har ansvaret for at ett forhold ryker? Den som ikke viser samarbeidsvilje eller den som viser det? Den som ikke klarer å kontrollere sitt temperament,eller den som klarer det?''

Godt spørsmål, og dessverre opplever en del foreldre (les fedre) at de blir motarbeida som ledd i en hevnaksjon, og barna blir brukt som brikke i foreldrenes skitne spill. Sørgelig, og barna blir de mest skadelidende i slike tilfeller.

Understreker at jeg tenker høyt på generell basis siden jeg kun har din versjon, men i utgangspunktet er ikke en psykisk lidelse nok til å frata noen foredreretten, ei heller en ektefølt martyrrolle.

Men jeg stusser over at du ikke satte himmel og jord i bevegelse da du ikke fikk se sønnene dine fra de var 6 - 16 år. Om det kun var mors vrangvilje som lå til grunn for at dere ikke hadde kontakt, hadde du sikkert noen juridiske rettigheter ift egne barn - og ikke minst et sterkt personlig ønske om å gjenopprette kontakt.

''Jeg har lurt på å slår hånda av han yngste om jeg ikke får se mitt barnabarn før den 1/8.Hun er da ca 4 mnd gammel.Jeg tør ikke ta kontakt med ham da jeg er redd han bare skyver meg ut i det ytterste mørket.''

Dette høres ut som en særdeles dårlig ide; antakelig blir alle parter skadelidende. Hvorfor kontakter du ikke sønnen din og ytrer ønske om kontakt? Kanskje han venter på det? Hva er det verste som kan skje om du kontakter dem? Hva har du å tape på det? (PS: Dette trenger du ikke svare på, altså!)

Ønsker deg all mulig lykke til :-)

Jeg hadde noe kontakt fra de var ca 6 til ca 8-10 år.Så forsvant kontakte,eller mor båtte være tilstede hos mine foreldre som da levde.

Jeg fikk en knekk i ca 1997 som jeg aldri kom meg opp ifra,og har vært psyk siden.

Jeg kunne ha mistrukt alkohol,men kjøpet pc i stedenfor.Har ikke så mye å klage for i livet utenom dette med flytting,familie og venner.Føler meg som en venneløs pariskaste som selv har satt meg i en vanskelig situsjon da jeg som enebarn aldri ble opplært i dette med sosiale antenner.Familien unskyldte meg om jeg gjorde feil.En gang drakk jeg 1 liter melk,og fikk kjeft for det,da melk er dyrt og jo ikke skal brukes som tørstedrikke.Tante forsvarte meg og sa at det var ok.Jeg var da en 12-14 år.

Mitt helvete har vært 30 års ensomhet med liten eller ingen menneskelig kontakt.

Fram til jeg var ca 10 år var enten mor hjemme,eller beste-mor.Morfar sov.Jeg var da nøkkelbarn resten av barndommen da mine foreldre ville jobbe begge 2.Vi var jo en moderne familie kan du skjønne.Var vokst opp 3 år i Bergen og resten i Oslo/Akershus.

Er redd jeg skal bli en bitter gammel mann,uten konkakt med familie og venner (de er gale alle mann,eller meget religiøse)

Er dette alt for mye klaging fra en bitter mann,eller har jeg rett til å beklage meg?

Føler at det mangler en del biter i det puslepsillet som heter mitt liv.

Sove,spise,tv,internett,sove.

[Angustia]

Jeg hadde noe kontakt fra de var ca 6 til ca 8-10 år.Så forsvant kontakte,eller mor båtte være tilstede hos mine foreldre som da levde.

Jeg fikk en knekk i ca 1997 som jeg aldri kom meg opp ifra,og har vært psyk siden.

Jeg kunne ha mistrukt alkohol,men kjøpet pc i stedenfor.Har ikke så mye å klage for i livet utenom dette med flytting,familie og venner.Føler meg som en venneløs pariskaste som selv har satt meg i en vanskelig situsjon da jeg som enebarn aldri ble opplært i dette med sosiale antenner.Familien unskyldte meg om jeg gjorde feil.En gang drakk jeg 1 liter melk,og fikk kjeft for det,da melk er dyrt og jo ikke skal brukes som tørstedrikke.Tante forsvarte meg og sa at det var ok.Jeg var da en 12-14 år.

Mitt helvete har vært 30 års ensomhet med liten eller ingen menneskelig kontakt.

Fram til jeg var ca 10 år var enten mor hjemme,eller beste-mor.Morfar sov.Jeg var da nøkkelbarn resten av barndommen da mine foreldre ville jobbe begge 2.Vi var jo en moderne familie kan du skjønne.Var vokst opp 3 år i Bergen og resten i Oslo/Akershus.

Er redd jeg skal bli en bitter gammel mann,uten konkakt med familie og venner (de er gale alle mann,eller meget religiøse)

Er dette alt for mye klaging fra en bitter mann,eller har jeg rett til å beklage meg?

Føler at det mangler en del biter i det puslepsillet som heter mitt liv.

Sove,spise,tv,internett,sove.

''Er dette alt for mye klaging fra en bitter mann,eller har jeg rett til å beklage meg?''

Jeg skjønner at du har behov for å beklage deg, men du må ikke gå i den fella at tidligere opplevelser begrenser livet ditt og de rundt deg. Du har hatt tid til å bearbeide og komme deg videre. Forstår at det kan være lettere sagt enn gjort, men du har også et ansvar for barn og nå barnebarn.

Det var mange ting i svaret ditt jeg ikke tør å uttale meg om, men jeg tror fortsatt at _du_ skal ta initiativ til kontakt med sønnen din og hans familie.

[Angustia]

Så du skriver inn her kun for å få støtte på at alle er slemme med deg, og at du har rett til å "straffe" dem ved å bruke arv?

Jeg forstår at det er vanskelig og vondt. Men det du forteller her løser ikke problemene dine. Du får ikke samvær med barnebarnet selv om hele doktor online er enige med deg.

Du har ikke snakket med sønnen din, i redsel for at han skal slå hånden av deg? Så du slår hånden av han først for sikkerhets skyld? Det er litt vanskelig å forstå hva du mener her.

Hvis jeg ikke får se mitt barnebarn innen slik og sånn sier du. Og jeg leser at du mener du har krav på å se barnebarnet bare fordi det er et barnebarn. Sånn fungerer ikke verden. Du må jo forsøke å SNAKKE med barna dine.

Og da mener jeg snakke MED dem, ikke prøve å konsekvent få dem til å se DIN side av saken. Som i å fortelle at du savner dem, at du er glad i dem, at du er lei for at alt har vært slik det har. Men at du ønsker det skal være annerledes. At du ønsker å være en del av livet deres, og en del av barna deres sine liv.

Du er ikke i en posisjon hvor du kan stille krav og bruke sanksjoner når du ikke får det som du vil. Det er det første du må ta inn over deg.

Signeres! Jeg brukte et par innlegg på å prøve å formulere noe som var en tøddel av en brøkdel så klart og presist

[Sør]

Jeg hadde noe kontakt fra de var ca 6 til ca 8-10 år.Så forsvant kontakte,eller mor båtte være tilstede hos mine foreldre som da levde.

Jeg fikk en knekk i ca 1997 som jeg aldri kom meg opp ifra,og har vært psyk siden.

Jeg kunne ha mistrukt alkohol,men kjøpet pc i stedenfor.Har ikke så mye å klage for i livet utenom dette med flytting,familie og venner.Føler meg som en venneløs pariskaste som selv har satt meg i en vanskelig situsjon da jeg som enebarn aldri ble opplært i dette med sosiale antenner.Familien unskyldte meg om jeg gjorde feil.En gang drakk jeg 1 liter melk,og fikk kjeft for det,da melk er dyrt og jo ikke skal brukes som tørstedrikke.Tante forsvarte meg og sa at det var ok.Jeg var da en 12-14 år.

Mitt helvete har vært 30 års ensomhet med liten eller ingen menneskelig kontakt.

Fram til jeg var ca 10 år var enten mor hjemme,eller beste-mor.Morfar sov.Jeg var da nøkkelbarn resten av barndommen da mine foreldre ville jobbe begge 2.Vi var jo en moderne familie kan du skjønne.Var vokst opp 3 år i Bergen og resten i Oslo/Akershus.

Er redd jeg skal bli en bitter gammel mann,uten konkakt med familie og venner (de er gale alle mann,eller meget religiøse)

Er dette alt for mye klaging fra en bitter mann,eller har jeg rett til å beklage meg?

Føler at det mangler en del biter i det puslepsillet som heter mitt liv.

Sove,spise,tv,internett,sove.

''Er dette alt for mye klaging fra en bitter mann,eller har jeg rett til å beklage meg?''

Du har muligvis "rett til å beklage" deg, men poenget her er hvem du beklager deg til. Hvis det eneste dine sønner hører er klaging, så blir det jo rimelig negativt.

I stedet bør du nok bruke en proff behandler/psykolog for å snakke om slike negative ting, og så tar du det positive når du er sammen med andre.

Med vennlig hilsen