Bestefar? Feil forum?

[PieLill]

Du "glemte" at EnolaGay også skrev "jeg tror" to ganger i det innlegget.

Med vennlig hilsen

''Nektet? Ingen blir nektet uten grunn...''

Ingen uttrykk for tvil eller mulige nyanser i åpningsreplikken.

Når det følges opp av et aldri-utsagn gir det uttrykk for en ganske bastant og rigid tro.

Etter mitt syn i overkant tungtslående i denne sammenhengen.

mvh

[PieLill]

Jeg kjenner til en del saker der kompliserte relasjoner og høyt konfliktnivået mellom foreldre og barn har ført til liten eller ingen kontakt mellom besteforeldre og barnebarn.

Felles for disse er at problemene beskrives totalt forskjellig fra de ulike partene. Det som sperrer for gode løsninger er i stor grad manglende evne til å leve seg inn i de(n) andres situasjon. Denne mangelen på innlevelse er ikke nødvendigvis jevnt fordelt.

Du kan ikke forandre en tøddel på hva som har skjedd frem til nå. Hverken det du er ansvarlig for eller det som er andres skyld.

Et annet fåfengt prosjekt er å forandre dine barn eller moren deres. Den eneste du kan gjøre noe med er deg selv.

En god start vil være å bestemme seg for at dine barn og barnebarn ikke er til for deg, men du for dem. At de ikke skylder deg noe og at du ikke har krav på noe fra dem. Høres kanskje absurd selvutslettende ut, men kan virke fantastisk frigjørende.

Du slipper å sørge og frustrere deg over alt som mangler, alt de ikke gjør, alt du ikke får. I stedet kan du fokusere på hva du kan gi og være for dem innenfor de rammene du slipper til. Uten å forvente noe i retur.

Prøv å sette deg inn i hvordan det har vær for dine barn å leve med det konfliktnivået du og deres mor skapte. Hva har de måttet gjøre for å takle situasjonen. Hvilke sår, allergier, forsvar og skepsis har de bygd opp. Hvilke overlevelsesmekanismer. Hva vil skyve dem enda lengre bort og hva kan bygge en relasjon der du i all hovedsak skal være i giverenden.

Ha i tankene at de som har lidd mest under bruddet og tumultene ikke er du, men barna dine.

Det er alltid nyttig å kunne tenke andres tanker. Noen ganger en forutsetning for å komme noen vei.

Her er noen forslag til ting som kan bidra til å bygge et bedre forhold til din sønn og hans nybakte familie.

Avstå _fullstendig_ fra _alle_ anklager og bebreidelser. Tygg opp tungen og svelg den om du må. Anklager, bebreidelser og spill på skyld er blant de mest effektive måter å få våre nærmeste til å flykte fra oss.

Ikke vær en tigger. Ikke sett deg i et hjørne og se lidende ut i påvente at noen skal gjøre sin plikt å ta seg av deg. Hverken billedelig eller bokstavelig.

Opptre ikke på noen som helst måte som offer eller martyr. Tenk ikke en gang tanken på at noen skal synes synd i deg.

Vær positiv og oppmuntrende. Benytt en hver naturlig anledning til å vise anerkjennelse, verdsettelse og tilfredshet.

Om du ikke alt har gjort det. Send en flott gave med et trivelig kort til barnebarnet ditt. Gratuler han/henne med et supert valg av foreldre. Gratuler foreldrene og gi uttrykk for at du har tro på dem, skriftlig eller muntlig. Gi kort og i en lett tone uttrykk for at du ser frem til å få hilse på vidunderet når anledningen byr seg.

Ikke si et innmari ord om at du ser for lite til dem, at det har gått for langt tid uten at du har fått sett barnebarnet. Vær en heltrukken giver. Givere blir aldri tiggere. Ingen sutring, ingen bebreidelser, ingen anklager.

Avslutt alle samtaler, all kommunikasjon og alle samvær med en verdsettelse av det som har foregått. Avstå fra alle utsagn som kan oppfattes som at det ikke var (godt) nok. Alt som kan virke bebreidende eller masete. Alt som handler om at dere treffes alt for sjeldent. Vær heller på en måte som får dem til å ønske å se deg igjen.

Brutte relasjoner og brutt tillit tar lang tid å bygge opp. Man vet heller ikke hvor stort eller solid et byggverk det kan bli. Man må være villig til å satse, uten garanti for å få noen igjen.

mvh

[songbirdy]

Jeg kjenner til en del saker der kompliserte relasjoner og høyt konfliktnivået mellom foreldre og barn har ført til liten eller ingen kontakt mellom besteforeldre og barnebarn.

Felles for disse er at problemene beskrives totalt forskjellig fra de ulike partene. Det som sperrer for gode løsninger er i stor grad manglende evne til å leve seg inn i de(n) andres situasjon. Denne mangelen på innlevelse er ikke nødvendigvis jevnt fordelt.

Du kan ikke forandre en tøddel på hva som har skjedd frem til nå. Hverken det du er ansvarlig for eller det som er andres skyld.

Et annet fåfengt prosjekt er å forandre dine barn eller moren deres. Den eneste du kan gjøre noe med er deg selv.

En god start vil være å bestemme seg for at dine barn og barnebarn ikke er til for deg, men du for dem. At de ikke skylder deg noe og at du ikke har krav på noe fra dem. Høres kanskje absurd selvutslettende ut, men kan virke fantastisk frigjørende.

Du slipper å sørge og frustrere deg over alt som mangler, alt de ikke gjør, alt du ikke får. I stedet kan du fokusere på hva du kan gi og være for dem innenfor de rammene du slipper til. Uten å forvente noe i retur.

Prøv å sette deg inn i hvordan det har vær for dine barn å leve med det konfliktnivået du og deres mor skapte. Hva har de måttet gjøre for å takle situasjonen. Hvilke sår, allergier, forsvar og skepsis har de bygd opp. Hvilke overlevelsesmekanismer. Hva vil skyve dem enda lengre bort og hva kan bygge en relasjon der du i all hovedsak skal være i giverenden.

Ha i tankene at de som har lidd mest under bruddet og tumultene ikke er du, men barna dine.

Det er alltid nyttig å kunne tenke andres tanker. Noen ganger en forutsetning for å komme noen vei.

Her er noen forslag til ting som kan bidra til å bygge et bedre forhold til din sønn og hans nybakte familie.

Avstå _fullstendig_ fra _alle_ anklager og bebreidelser. Tygg opp tungen og svelg den om du må. Anklager, bebreidelser og spill på skyld er blant de mest effektive måter å få våre nærmeste til å flykte fra oss.

Ikke vær en tigger. Ikke sett deg i et hjørne og se lidende ut i påvente at noen skal gjøre sin plikt å ta seg av deg. Hverken billedelig eller bokstavelig.

Opptre ikke på noen som helst måte som offer eller martyr. Tenk ikke en gang tanken på at noen skal synes synd i deg.

Vær positiv og oppmuntrende. Benytt en hver naturlig anledning til å vise anerkjennelse, verdsettelse og tilfredshet.

Om du ikke alt har gjort det. Send en flott gave med et trivelig kort til barnebarnet ditt. Gratuler han/henne med et supert valg av foreldre. Gratuler foreldrene og gi uttrykk for at du har tro på dem, skriftlig eller muntlig. Gi kort og i en lett tone uttrykk for at du ser frem til å få hilse på vidunderet når anledningen byr seg.

Ikke si et innmari ord om at du ser for lite til dem, at det har gått for langt tid uten at du har fått sett barnebarnet. Vær en heltrukken giver. Givere blir aldri tiggere. Ingen sutring, ingen bebreidelser, ingen anklager.

Avslutt alle samtaler, all kommunikasjon og alle samvær med en verdsettelse av det som har foregått. Avstå fra alle utsagn som kan oppfattes som at det ikke var (godt) nok. Alt som kan virke bebreidende eller masete. Alt som handler om at dere treffes alt for sjeldent. Vær heller på en måte som får dem til å ønske å se deg igjen.

Brutte relasjoner og brutt tillit tar lang tid å bygge opp. Man vet heller ikke hvor stort eller solid et byggverk det kan bli. Man må være villig til å satse, uten garanti for å få noen igjen.

mvh

Dette var et meget godt innlegg, PieLill! Håper Skuffet58 kan ta til seg noen av dine gode, konkrete råd - og orke å utøve dem over TID! Han må innstille seg på at dette vil ta tid, og at mesteparten av jobben må ligge hos han selv.

Og selv om man er flere i en søskenflokk, betyr ikke det at alle reagerer likt på en gitt situasjon/hendelse. Noe som den ene takler helt greit, kan gi dype følelsesmessige sår hos den andre. Dette er så individuelt og kan ikke alltid forutsees. Jeg tror at Skuffet58 ville komt langt i sin relasjon med sin yngste sønn dersom han valgte å se på han som et eget individ, og ikke sammenlignet han med storebror "som er så mye mer positivt innstilt". Kanskje det handler om helt andre ting, feks. personlighet, psyke (hvor sterk man er i utgangspunktet), arv, miljø/påvirkning.... Jeg er som deg opptatt av at Skuffet58 må se på seg selv, og ikke klandre barna sine for sine eventuelle reaksjoner på skilsmissen, eller om de har "tatt side" hos mor.

Uansett årsak, så trenger barna sine foreldre, som viser seg som voksne og ansvarsfulle (selv om man er blitt voksen så er man likevel BARNET), de trenger ikke noen som sitter og syns synd på seg selv og overfører skyldfølelse og ansvar på (det voksne) barnet.

Håper skuffet58 kan sparke seg selv litt bak og prøve en ny innfallsvinkel, som du har gitt han mange gode råd om her. Og at han vil holde ut i forsøket på å rette opp forholdet til sin sønn. Det er tydeligvis viktig for han, siden det hele er så sårt for han....

[EnolaGay]

''Nektet? Ingen blir nektet uten grunn...''

Ingen uttrykk for tvil eller mulige nyanser i åpningsreplikken.

Når det følges opp av et aldri-utsagn gir det uttrykk for en ganske bastant og rigid tro.

Etter mitt syn i overkant tungtslående i denne sammenhengen.

mvh

Det var i hovedsak ment som et spørsmål. Og det krøp frem at jeg hadde rett, han ble ikke nektet uten grunn.

Hva er greia med flisespikkeriet?

[PieLill]

Det var i hovedsak ment som et spørsmål. Og det krøp frem at jeg hadde rett, han ble ikke nektet uten grunn.

Hva er greia med flisespikkeriet?

Du kan jo synes det er flisespikkeri.

Jeg synes på generelt grunnlag det er for drøyt å gå ut med bastante påstander om noe så sårbart, når man ikke vet en døyt om saken.

Jeg blir i stuss på hvor bevisst du er på språket du bruker når du flere ganger først tordner løs med helt bastante påstander for så å hevde at du mente noe annet.

Alle slike saker har en forhistorie. Men det betyr ikke at den som blir nektet å treffe sitt barnebarn, har gjort noe som helst for å gjøre seg 'fortjent' til det.

F.eks:

Barn/svigerbarn kan ha gått inn i en sekt som motarbeider kontakt med familie.

Svigerbarn kan være psykopat og nekte barn kontakt med familie.

Barn kan ha fått servert løgnhistorier om far fra lekegrinden av og til voksen alder.

Hvordan ville det kjentes å bære slike forhistorier og bli avfeid og fordømt slik dine utsagn gjorde?

Derfor blir det å konkludere så bastant (for)dømmende før man vet noe som helst, en generelt dårlig innfallsvinkel. Uavhengig av hva som etter hvert ser ut til å være forhistorien.

Nå vet vi _litt_ mer om denne saken. Det er forsatt mulig at (beste)mor har 95% skylden i at relasjonene gikk så galt.

mvh

[EnolaGay]

Du kan jo synes det er flisespikkeri.

Jeg synes på generelt grunnlag det er for drøyt å gå ut med bastante påstander om noe så sårbart, når man ikke vet en døyt om saken.

Jeg blir i stuss på hvor bevisst du er på språket du bruker når du flere ganger først tordner løs med helt bastante påstander for så å hevde at du mente noe annet.

Alle slike saker har en forhistorie. Men det betyr ikke at den som blir nektet å treffe sitt barnebarn, har gjort noe som helst for å gjøre seg 'fortjent' til det.

F.eks:

Barn/svigerbarn kan ha gått inn i en sekt som motarbeider kontakt med familie.

Svigerbarn kan være psykopat og nekte barn kontakt med familie.

Barn kan ha fått servert løgnhistorier om far fra lekegrinden av og til voksen alder.

Hvordan ville det kjentes å bære slike forhistorier og bli avfeid og fordømt slik dine utsagn gjorde?

Derfor blir det å konkludere så bastant (for)dømmende før man vet noe som helst, en generelt dårlig innfallsvinkel. Uavhengig av hva som etter hvert ser ut til å være forhistorien.

Nå vet vi _litt_ mer om denne saken. Det er forsatt mulig at (beste)mor har 95% skylden i at relasjonene gikk så galt.

mvh

Du overtolker noe så inni granskauen, som om det å være her er det samme som å gå opp til eksamen i et høgskolefag hver gang man skriver noe. Jeg er ikke her på et akademisk grunnlag, jeg er her som meg selv. Med alle mine spontane følelser og reaksjoner.

I denne saken la ikke fyren ut informasjon om noe som helst. Og der det ryker brenner det som oftest.

Du bør kanskje slappe av litt.

[PieLill]

Du overtolker noe så inni granskauen, som om det å være her er det samme som å gå opp til eksamen i et høgskolefag hver gang man skriver noe. Jeg er ikke her på et akademisk grunnlag, jeg er her som meg selv. Med alle mine spontane følelser og reaksjoner.

I denne saken la ikke fyren ut informasjon om noe som helst. Og der det ryker brenner det som oftest.

Du bør kanskje slappe av litt.

Nå virker kanskje du litt anspent.

;-)

Akademiker eller ikke. Aldri betyr aldri. Ingen betyr ingen. Unnlater man å bruke de nyanserende ordene, har man uttrykt seg helt bombastisk og kategorisk.

Om man mener _nesten_ aldri / ingen / alle, er det jo bare å skrive det.

Hvis ikke er det ikke spesielt merkelig at folk oppfatter ens synspunkt som det man skriver, ikke det man 'egentlig' mener, men ikke tar seg bryet med å si.

mvh

[Gjest prust]

Nå virker kanskje du litt anspent.

;-)

Akademiker eller ikke. Aldri betyr aldri. Ingen betyr ingen. Unnlater man å bruke de nyanserende ordene, har man uttrykt seg helt bombastisk og kategorisk.

Om man mener _nesten_ aldri / ingen / alle, er det jo bare å skrive det.

Hvis ikke er det ikke spesielt merkelig at folk oppfatter ens synspunkt som det man skriver, ikke det man 'egentlig' mener, men ikke tar seg bryet med å si.

mvh

Må bare si meg enig med deg her, Pie Lill.

Aldri, ingen, alltid, alle - er veldig bombastiske ord.

[nitty-gritty]

Det jeg mener med "uten grunn" er at det ikke foreligger årsaker som etter de flestes oppfatning er legitime.

Et eksempel kan være: Besteforeldre har sagt nei til å låne barnets foreldre penger, og som følge av dette får ikke barna treffe besteforeldre.

''Og da er det en grunn.. besteforeldre kan ikke regne med et bedre forhold til sine barnebarn en de har til sine barn.

''

Tja... det kan vel diskuteres. Modne foreldre vil være mest opptatt av hvorvidt besteforeldrene bidrar positivt i barnas liv eller ikke, og det er ikke sjelden at det er en varmere og mer ukomplisert relasjon mellom besteforeldre og barnebarn enn det er mellom foreldre og voksne barn.

''...og det er ikke sjelden at det er en varmere og mer ukomplisert relasjon mellom besteforeldre og barnebarn enn det er mellom foreldre og voksne barn.''

Dette skulle jeg ønske flere voksne barn av vanskelige foreldre kunne se. Pappaen min var en katastrofe i rollen som faren min, men da jeg fikk barn gjennopptok jeg kontakten - med visse forbehold (ikke bryt avtaler med sønnen min, ikke drikk alkohol rundt sønnen min osv.). Pappa sa "Ok" og nå har ting fungert flott i fem år. Han vil bli husket som en flott bestefar og det unner jeg han.

[Gjest prust]

''...og det er ikke sjelden at det er en varmere og mer ukomplisert relasjon mellom besteforeldre og barnebarn enn det er mellom foreldre og voksne barn.''

Dette skulle jeg ønske flere voksne barn av vanskelige foreldre kunne se. Pappaen min var en katastrofe i rollen som faren min, men da jeg fikk barn gjennopptok jeg kontakten - med visse forbehold (ikke bryt avtaler med sønnen min, ikke drikk alkohol rundt sønnen min osv.). Pappa sa "Ok" og nå har ting fungert flott i fem år. Han vil bli husket som en flott bestefar og det unner jeg han.

Samme med min far. Han var temmelig autoritær mot oss da vi var barn. men da han ble bestefar (for første gang for 17 år siden), smeltet han totalt, og ble DEN myke gode bestefaren.

Og ungene stortrives sammen med ham! Og jeg trives også veldig godt sammen med ham nå :-)

[Lillemus]

Må bare si meg enig med deg her, Pie Lill.

Aldri, ingen, alltid, alle - er veldig bombastiske ord.

''Aldri, ingen, alltid, alle - er veldig bombastiske ord''

Jeg hadde en ungdomsvenninne som hardnakket påsto at det var riktig å si "Jeg har aldri gjort det siden sist". Jeg holdt på å klikke i vinkel hver gang. Det er jo en setning som er helt på trynet etter min mening. ) Enten har man aldri gjort det eller så har man ikke gjort det siden sist. Nemlig.

[songbirdy]

Nå virker kanskje du litt anspent.

;-)

Akademiker eller ikke. Aldri betyr aldri. Ingen betyr ingen. Unnlater man å bruke de nyanserende ordene, har man uttrykt seg helt bombastisk og kategorisk.

Om man mener _nesten_ aldri / ingen / alle, er det jo bare å skrive det.

Hvis ikke er det ikke spesielt merkelig at folk oppfatter ens synspunkt som det man skriver, ikke det man 'egentlig' mener, men ikke tar seg bryet med å si.

mvh

Enig med deg, PieLill.

Det er stor forskjell på å skrive (og tolke det som skrives), og å snakke, der man kan tolke det som blir sagt via tonefall og kroppsspråk i tillegg... Derfor er det viktig å være varsom på hvordan man ordlegger seg skriftlig, slik at man får frem hva man _egentlig_ mener og får svar deretter....