Er det først med to barn familien blir komplett?

[Mammantil3]

''For min del sa kropp og sjel ifra helt tydelig når vi var ferdig, og det samme sier mine venninner. Man _vet_ liksom når det er nok. Og det gjelder om man har fått ett, to, tre, fire eller flere barn. På ett eller annet tidspunkt kjenner man seg ferdig.

''

Men foreldrene kan jo være uenige om dette. Jeg ønsket meg veldig sterkt et fjerde barn - mannen min var uenig. Vi har jo hatt litt ekstra med det ene barnet, og det var sikkert fornuftig å si stopp etter tre, men jeg kan av og til kjenne savnet etter et fjerde barn, og etter å få oppleve babytiden en gang til.

Likevel - jeg har slått meg fullstendig til ro nå med at det er tre barn vi har og skal ha.

Ja, man kan helt klart være uenige, men det var heldigvis ikke vi. På disse såkalt "viktige ting i livet" har vi vært rørende enige, og vi har snakket mye om hvorfor og hvordan og ikke minst fremtiden med så eller så mange barn.

Skjønner at det er leit hvis man ikke føler seg ferdig, da må jo nødvendigvis den ene parten få viljen sin og ikke den andre.

[morsan]

kan det være man føler seg mer komplett om man har en av hver, en gutt og en jente?

Enn to jenter eller to gutter? Føler liksom folk maser om at

jentene mine burde jo få seg en lillebror.

Men det er jo ikke bare å bestille det. Jeg føler meg egentlig ferdig jeg,

og om vi skulle få en til er det jo ikke sikkert det blir en gutt...

holde på i det evige da til vi endelig - kanskje får en gutt

''Føler liksom folk maser om at jentene mine burde jo få seg en lillebror. Men det er jo ikke bare å bestille det.''

For et mas! Det er da kjempefint med søsken av samme kjønn som en selv. Jeg er selv yngst av tre jenter, så jeg skjønner jo at jeg er litt av en 'freak'...;-)

[Ugga]

kan det være man føler seg mer komplett om man har en av hver, en gutt og en jente?

Enn to jenter eller to gutter? Føler liksom folk maser om at

jentene mine burde jo få seg en lillebror.

Men det er jo ikke bare å bestille det. Jeg føler meg egentlig ferdig jeg,

og om vi skulle få en til er det jo ikke sikkert det blir en gutt...

holde på i det evige da til vi endelig - kanskje får en gutt

Hos svigerfar var de 9 jenter før det kom en gutt, så man kan risikere å holde på en stund hvis man skal bruke den strategien.

[Gjest togli]

kan det være man føler seg mer komplett om man har en av hver, en gutt og en jente?

Enn to jenter eller to gutter? Føler liksom folk maser om at

jentene mine burde jo få seg en lillebror.

Men det er jo ikke bare å bestille det. Jeg føler meg egentlig ferdig jeg,

og om vi skulle få en til er det jo ikke sikkert det blir en gutt...

holde på i det evige da til vi endelig - kanskje får en gutt

Jeg har tre døtre og har på ingen måte følt at jeg ville ha en til _fordi_ jeg ønska meg en sønn... Noen ganger har jeg tenkt at jeg lurer på hvordan en sønn ville sett ut, men da kan jeg bare se på min søsters sønner, så vet jeg sånn omtrent (hun er ganske lik meg)

Jeg har aldri noensinne vært opptatt av hvilket kjønn barna mine skulle få..var mye mer opptatt av å gruble på "hvem de var"

[laban]

Jepp, en av hvert kjønn, med 2,5 år mellom. Og så muligens en etterslenger noen år etterpå. Jadda.

;-)

Det er alltid noen som har noe å utsette på andres familie uansett. Enten så er man for ung når man får barn eller så er man for gammel. (De gamle syns de unge er for unge og de unge syns de gamle er for gamle) Eller så har man for få barn, eller for mange, eller for tett eller for stort mellomrom.

Man kan ikke vinne uansett, så det er like greitt å gi blaffen i hva alle andre måtte mene om den saken. ;-)

Søsteren min har den perfekte familien, en gutt som er 2,5 år eldre enn lillesøsteren. Moren vår syntes hennes to kom for tett og mine to for lite tett. Men hun viste det ikke så veldig tydelig, altså ;-|

Jeg har som kjent det mange liker å kalle to enebarn. Det er nok det eneste som er verre enn å ha ett enebarn. På den måten blir det feil uansett hva man gjør, hvis man sliter med nr. to og den maksimale avstanden blir overskredet.

Jeg forstår at den eldste har vært enebarn i mange år, men jeg har problemer med å forstå hvorfor den yngste, som blir født inn i en familie med ett barn, også er enebarn (før h*n nærmer seg tenårene).

Det er jo ganske mange barn som får halvsøsken når de blir litt større, enten på hel- eller deltid. Disse små er ofte både utviklende og "riktige", mens det altså er litt feil hvis altfor små eller altfor store søsken har samme foreldre og er der i alle helger og ferier. Hmmm.

Vi kjenner flere som har samme avstanden mellom den eldste og den yngste som vi har, men de har også en i mellom. Da er det selvfølgelig i orden.

Men det er som du sier - vi har for lengst vent oss til å gi blanke i det. Det blir litt meningsløst når vi endelig klarte å få ham vi ønsket oss, å gi oss til å sutre fordi han kom for sent. Det hadde vi jo visst i flere år at han kom til å gjøre.

[jubalong70]

Det er vel veldig individuelt. Jeg følte ikke at jeg var i mål før vi hadde fått nr. 3.

[Gjest trebarnsmora]

Dette er vel opp til hver enkelt familie/par... For oss blei familien komplett da vi fikk nr tre.

[tzatziki1365380058]

Bare én baby er den reneste feriekoloni, ja. ;-)

Synes du det? Min er faring er helt motsatt.

Overgang fra 0 til 1 var enorm. De som har dukket opp etterpå, har vi håndtert med venstrehanda....

[tzatziki1365380058]

Jøss. Men jeg husker jo tydelig Tullemor her inne for 10-12 år siden, hun hadde to små jenter og hadde også en venninne som var gravid samtidig med at Tullemor gikk med eldstejenta. Denne venninna var 110% overbevist om at de begge kom til å få jenter og fantaserte om alt det koselige de skulle gjøre sammen med jentene sine.

Så fikk hun en gutt og verden falt helt i grus. Husker Tullemor fortalte at gutten fikk mat og klær og sånt, men følelsesmessig brydde hun seg dessverre lite om ham. Så hun taklet rett og slett ikke å få en gutt.

Hjelpe meg! Sånt er jo ikke til å tro en gang!

[Ugga]

Synes du det? Min er faring er helt motsatt.

Overgang fra 0 til 1 var enorm. De som har dukket opp etterpå, har vi håndtert med venstrehanda....

Overgangen fra 1 til 2 var langt større enn fra 0 til 1.

[nitty-gritty]

Hehe, det der er nok veldig individuelt, i grunnen!

For min del sa kropp og sjel ifra helt tydelig når vi var ferdig, og det samme sier mine venninner. Man _vet_ liksom når det er nok. Og det gjelder om man har fått ett, to, tre, fire eller flere barn. På ett eller annet tidspunkt kjenner man seg ferdig.

Ser at mange i denne tråden har fått både kommentarer og spørsmål vedrørende antall og kjønn, men jeg har absolutt ingen slike opplevelser. Eneste var at folk spurte endel om vi ikke snart skulle sette i gang før første graviditet, vi var godt voksne og hadde vært gift en stund før vi "fikk det til". Husker at jeg ble en smule lei av den spørringa, for det var jo ikke akkurat slik at vi ikke prøvde. Og det sa jeg vel også ganske så tydelig i fra om.

''På ett eller annet tidspunkt kjenner man seg ferdig.''

Jeg vet ikke helt om jeg er så stor tilhenger av denne tankegangen. Jeg føler meg ikke egentlig ferdig med å få barn, jeg skulle gjerne hatt en til om jeg følger lystene mine. Problemet er at hensynet til helse, psyke (stress), økonomi og nær sagt alle andre områder i livet sier nei. Og da blir det et fornuftig nei, selv om jeg noen ganger blir trist ved tanken.

Noen kjenner seg jo heller aldri ferdig.

[Mammantil3]

''På ett eller annet tidspunkt kjenner man seg ferdig.''

Jeg vet ikke helt om jeg er så stor tilhenger av denne tankegangen. Jeg føler meg ikke egentlig ferdig med å få barn, jeg skulle gjerne hatt en til om jeg følger lystene mine. Problemet er at hensynet til helse, psyke (stress), økonomi og nær sagt alle andre områder i livet sier nei. Og da blir det et fornuftig nei, selv om jeg noen ganger blir trist ved tanken.

Noen kjenner seg jo heller aldri ferdig.

''Jeg vet ikke helt om jeg er så stor tilhenger av denne tankegangen.''

Nei-nei, men nå er jeg en praktiker, ikke en føler. Og når man vet hva som kommer i framtida, med oppfølging på skole og fritidsaktiviteter, så var/er summen av dette det som gjorde at jeg var ferdig og kjente det helt tydelig.

Jeg har heller aldri vært noen sånn "baby-duller", koselig med babyer for all del, men jeg har satt mer og mer pris på ungene jo større de har blitt. Jeg liker selvstendighet, egne tanker og er ikke så opptatt av det nusselige.

Ikke helt uventet er de fleste av mine venner slik også, så da kan det jo være det som gjør at jeg/vi kjenner som vi gjør. Og jeg kan liksom ikke se det helt store gale med det.

[nitty-gritty]

''Jeg vet ikke helt om jeg er så stor tilhenger av denne tankegangen.''

Nei-nei, men nå er jeg en praktiker, ikke en føler. Og når man vet hva som kommer i framtida, med oppfølging på skole og fritidsaktiviteter, så var/er summen av dette det som gjorde at jeg var ferdig og kjente det helt tydelig.

Jeg har heller aldri vært noen sånn "baby-duller", koselig med babyer for all del, men jeg har satt mer og mer pris på ungene jo større de har blitt. Jeg liker selvstendighet, egne tanker og er ikke så opptatt av det nusselige.

Ikke helt uventet er de fleste av mine venner slik også, så da kan det jo være det som gjør at jeg/vi kjenner som vi gjør. Og jeg kan liksom ikke se det helt store gale med det.

Åh, nå skjønner jeg hva du mener

Du legger altså det praktiske også til grunn. Ofte når andre har sagt lignende, så snakker de om følelsene sine.

Jeg definerer jo også meg selv som ferdig med barn, selv om jeg har lyst. Er forøvrig ikke baby-duller heller, men skulle gjerne hatt to med min nåværende (og forhåpentligvis framtidige) samboer. Siden jeg hadde en sønn fra før, så har det da blitt med en felles, om man tenker biologi. Jeg har også fått mye mer utbytte av den første tiden med nummer to, så jeg skulle gjerne opplevd det slik en gang til.

[Mammantil3]

Åh, nå skjønner jeg hva du mener

Du legger altså det praktiske også til grunn. Ofte når andre har sagt lignende, så snakker de om følelsene sine.

Jeg definerer jo også meg selv som ferdig med barn, selv om jeg har lyst. Er forøvrig ikke baby-duller heller, men skulle gjerne hatt to med min nåværende (og forhåpentligvis framtidige) samboer. Siden jeg hadde en sønn fra før, så har det da blitt med en felles, om man tenker biologi. Jeg har også fått mye mer utbytte av den første tiden med nummer to, så jeg skulle gjerne opplevd det slik en gang til.

Jeg tror nok at mitt følelsesregister også styres av de praktiske sidene mine; slik har det f.eks. også vært i kjærlighet. Jeg kunne aldri ha akseptert dårlig behandling av en mann med begrunnelsen "jeg er jo så glad i ham", for jeg ville ikke vært glad i en som behandlet meg dårlig.

Dette med barn med ulike fedre skjønner jeg at kan være et dilemma, men siden det er en helt uaktuell situasjon kan jeg ikke si at jeg fullt ut forstår følelsene rundt det. I mitt praktisk innreda hode er det uaktuelt med flere barn, uansett om jeg og mannen skulle bli skilt. Det er antallet å følge opp som er avgjørende for meg i dag, i alle fall, og nå har gudskjelov snart tida gått fra meg også, så et slik spørsmål vil i grunnen ikke dukke opp. :-)

Men - er det ikke "bedre" at ungene har hverandre, da, enn at dere får 1 til som blir nærmere knyttet til det ene søsknet? Sånn rent biologisk, mener jeg?

[nitty-gritty]

Jeg tror nok at mitt følelsesregister også styres av de praktiske sidene mine; slik har det f.eks. også vært i kjærlighet. Jeg kunne aldri ha akseptert dårlig behandling av en mann med begrunnelsen "jeg er jo så glad i ham", for jeg ville ikke vært glad i en som behandlet meg dårlig.

Dette med barn med ulike fedre skjønner jeg at kan være et dilemma, men siden det er en helt uaktuell situasjon kan jeg ikke si at jeg fullt ut forstår følelsene rundt det. I mitt praktisk innreda hode er det uaktuelt med flere barn, uansett om jeg og mannen skulle bli skilt. Det er antallet å følge opp som er avgjørende for meg i dag, i alle fall, og nå har gudskjelov snart tida gått fra meg også, så et slik spørsmål vil i grunnen ikke dukke opp. :-)

Men - er det ikke "bedre" at ungene har hverandre, da, enn at dere får 1 til som blir nærmere knyttet til det ene søsknet? Sånn rent biologisk, mener jeg?

Ja, jeg er helt enig med dine tanker rundt dette. Også i forhold til dette med to helsøsken og et halvt, selv om de alle vokser opp sammen.

I alle tilfeller ser jo samboeren min på det som at han også har to barn og sier derfor stopp selv.

Det praktiske er avgjørende for oss også. Jeg tror tankene mine i større grad handler om "om livet var annerledes", siden det veier tungt at eldstemann har spesielle behov. Jeg har vel ikke egentlig lyst på flere barn, når de faktiske realitetene er oppe til vurdering. Jeg vil ha tid til andre ting i livet også og det er jo et valg man tar flere ganger i løpet av sin levealder - man kan ikke bruke tid og krefter på absolutt alt som ser moro ut

[Mammantil3]

Ja, jeg er helt enig med dine tanker rundt dette. Også i forhold til dette med to helsøsken og et halvt, selv om de alle vokser opp sammen.

I alle tilfeller ser jo samboeren min på det som at han også har to barn og sier derfor stopp selv.

Det praktiske er avgjørende for oss også. Jeg tror tankene mine i større grad handler om "om livet var annerledes", siden det veier tungt at eldstemann har spesielle behov. Jeg har vel ikke egentlig lyst på flere barn, når de faktiske realitetene er oppe til vurdering. Jeg vil ha tid til andre ting i livet også og det er jo et valg man tar flere ganger i løpet av sin levealder - man kan ikke bruke tid og krefter på absolutt alt som ser moro ut

''Jeg tror tankene mine i større grad handler om "om livet var annerledes",''

Mmm. Jeg har ikke gått helt stille gjennom livet, jeg heller, men jeg har valgt bort slike tanker helt bevisst - for å unngå å bli helt gal. Jeg er bestemt på å leve "her og nå" med alle de begrensninger og muligheter som ligger i det.

Det hjelper meg, i alle fall, og jeg er så langt veldig fornøyd med de aktive valgene jeg/vi har gjort. Noe kan man ikke påvirke, men da må man også "bare" innrette seg som best man kan - realitetene kan av og til være brutale.

[nitty-gritty]

''Jeg tror tankene mine i større grad handler om "om livet var annerledes",''

Mmm. Jeg har ikke gått helt stille gjennom livet, jeg heller, men jeg har valgt bort slike tanker helt bevisst - for å unngå å bli helt gal. Jeg er bestemt på å leve "her og nå" med alle de begrensninger og muligheter som ligger i det.

Det hjelper meg, i alle fall, og jeg er så langt veldig fornøyd med de aktive valgene jeg/vi har gjort. Noe kan man ikke påvirke, men da må man også "bare" innrette seg som best man kan - realitetene kan av og til være brutale.

Ja, det er ikke noe jeg bruker mye tid på. Min yngste er nå bare ett år, så spørsmålet om nummer tre har jo nylig kommet opp hos oss.

[Gjest to pluss to?]

Jeg skjønner at folk er glade for det de har, men det er litt irriterende synes jeg med at det liksom er 'normen' at man skal ønske seg ditt eller datt.

Er førstefødte en jente, sier alle til den gravide: Ja du ønsker deg vel gutt nå. Og omvendt.

Og jeg har hørt flere damer kommentere hvor ille det må være å bare ha gutter.

Jeg vet ikke om dere har sett "Koht i familien" et av programmene Christine Koht har lagt om familieliv. Der var det en familie med seks (6) gutter! Kanskje fikk de så mange fordi de prøvde alt for å få en jente ?

[Gjest Kinter]

Min familie ble ikke komplett før jeg hadde åtte unger.

[Gjest to pluss to?]

Min familie ble ikke komplett før jeg hadde åtte unger.

Men når ble den komplett for andre folk? Når sluttet andre å ha forventinger?