Er det først med to barn familien blir komplett?

[nitty-gritty]

Jeg bryr meg om at folk har enebarn, men det er fordi jeg er enebarn sjøl og ser hvor ensomt det blir når foreldre og tanter og onkler er borte så hvis det er mulig så synes jeg at folk skal få flere enn en eller ingen i det hele tatt.

Jeg tror det er langt mer enn enebarnstatusen som avgjør om man blir ensom i voksen alder.

[Gjest Elextra]

Jeg føler ikke at jeg la om så mange rytmer og rutiner når jeg fikk nr 1. Som baby var hun lett å ta med seg rundt, og hun var stort sett fornøyd så lenge hun fikk pupp en gang iblant og ren bleie. Hun sov om natta, og vi koste oss stort sett det meste av tiden. Var mye på café og traff barselvenninner og sånt.

''Jeg føler ikke at jeg la om så mange rytmer og rutiner når jeg fikk nr 1. Som baby var hun lett å ta med seg rundt, og hun var stort sett fornøyd så lenge hun fikk pupp en gang iblant og ren bleie. Hun sov om natta, og vi koste oss stort sett det meste av tiden. Var mye på café og traff barselvenninner og sånt.

''

Barn er forskjellige. Jeg hadde det absolutt ikke slik med nr. 1, som var en "krevende" baby, men derimot med nr. 2.

[Gjest Elextra]

''Som baby var hun lett å ta med seg rundt, og hun var stort sett fornøyd så lenge hun fikk pupp en gang iblant og ren bleie. Hun sov om natta, og vi koste oss stort sett det meste av tiden. Var mye på café og traff barselvenninner og sånt.''

Babyer er forskjellige. En slik baby hadde ikke jeg ;-)

''Babyer er forskjellige. En slik baby hadde ikke jeg ;-)

''

Nettopp det sa jeg og, min første var ikke slik, men derimot nr. 2.

[Gjest Elextra]

Små babyer er lette å ta med seg rundt, stort sett, ja. Men de er ikke små "pakker" særlig lenge. Dessuten syntes i hvert fall jeg at overgangen var stor fra å være en voksenperson med ansvar for meg selv til å være en voksenperson med ansvar for et helt annet liv.

''Dessuten syntes i hvert fall jeg at overgangen var stor fra å være en voksenperson med ansvar for meg selv til å være en voksenperson med ansvar for et helt annet liv.

''

Enig. Livsomveltningen kom med nr. 1.

[AAA]

Jeg bryr meg om at folk har enebarn, men det er fordi jeg er enebarn sjøl og ser hvor ensomt det blir når foreldre og tanter og onkler er borte så hvis det er mulig så synes jeg at folk skal få flere enn en eller ingen i det hele tatt.

Det er mange med stor familie som ikke har noe nettverk i familien, av ulike årsaker. Det gjelder ikke bare enebarn.

De jeg kjenner som har det sånn, mer eller mindre selvvalgt, har andre typer nettverk, de er ikke nødvendigvis mer ensomme enn hvem som helst andre.

Det er flere faktorer enn antall barn i søskenflokken som avgjør hvorvidt man blir ensom som voksen.

[tzatziki1365380058]

Det er mange med stor familie som ikke har noe nettverk i familien, av ulike årsaker. Det gjelder ikke bare enebarn.

De jeg kjenner som har det sånn, mer eller mindre selvvalgt, har andre typer nettverk, de er ikke nødvendigvis mer ensomme enn hvem som helst andre.

Det er flere faktorer enn antall barn i søskenflokken som avgjør hvorvidt man blir ensom som voksen.

Det er naturligvis flere faktorer som avgjør om man blir ensom eller ei som voksen, men at søsken er det nærmeste man kommer en slags "garanti" for å ha nettverk i voksen alder, vil jeg si er litt innlysende.Og SPESIELT når det gjelder i forhold til omsorg for aldrende foreldre - da er det søsken som gjelder, i alle fall for meg. Selv om det naturligvis er haugevis av varianter innenfor søskenflokker, så hører det tross alt til sjeldenhetene at det ikke er noen form for kontakt.

MEN - det å være enebarn er naturligvis, slett ikke, en dom om evig ensomhet. Og det å si at man heller bør la være å få barn, enn bare å få ett barn, synes jeg er vannvittig. De enebarna jeg kjenner er, faktisk uten unntak, høyst veltilpassede, sosiale, flotte personer med store nettverk. Og uansett skjønner jeg ikke hva man har å tjene på å aldri bli født

[Dorthe]

Og jeg synes at barn skal slippe å ha foreldre som sitter i rullestol! Da er det bedre å ikke ha foreldre....

Neida, jeg mener ikke det, men det er ikke din sak å "misjonere" over andre ut fra slik som du har opplevd ditt liv. Det kan faktisk være ganske sårende å stadig vekk høre at det hadde vært bedre om vi hadde latt være å få det ene barnet vi har.

Jeg synes derfor at du skal konsentrere deg om deg selv, og la andre være i fred med det som er deres liv, hva enten det er selvvalgt eller ikke.

Jeg er helt enig med deg jeg. Jeg har gjort alt jeg kunne for å slippe å bli rullestolbruker, men jeg ble det likevel.

[Dorthe]

Jeg tror det er langt mer enn enebarnstatusen som avgjør om man blir ensom i voksen alder.

Det kan hende. Jeg kommer fra en stor familie hvor nesten alle valgte å ikke få barn og det andre barnet døde i samme rusjet som resten av familien så alle forsvant i løpet av tre år. Det ble plutselig ingen igjen

[tzatziki1365380058]

Det kan hende. Jeg kommer fra en stor familie hvor nesten alle valgte å ikke få barn og det andre barnet døde i samme rusjet som resten av familien så alle forsvant i løpet av tre år. Det ble plutselig ingen igjen

Huff, det må være veldig tungt!

[Dorthe]

Det er mange med stor familie som ikke har noe nettverk i familien, av ulike årsaker. Det gjelder ikke bare enebarn.

De jeg kjenner som har det sånn, mer eller mindre selvvalgt, har andre typer nettverk, de er ikke nødvendigvis mer ensomme enn hvem som helst andre.

Det er flere faktorer enn antall barn i søskenflokken som avgjør hvorvidt man blir ensom som voksen.

Jeg tror jeg rett og slett savner familien min på alle de dagene hvor alle andre er sammen med familien.

[Dorthe]

Huff, det må være veldig tungt!

Det ble litt mange på en gang og samtidig så døde et par venner av meg også så det ble mange. Og vanskelig å lage et nytt nettverk når man ikke jobber og heller ikke kan gå på besøk til folk, naboen flyttet og den ene venninna mi flyttet til Sverige.

[Gjest toni66]

Hun kan vel gi folk sin egen oppfatning av å være enebarn. Hun buser sikkert ikke ut med det før folk har sagt navnet sitt.

Dette er langt fra første gang vi har lest at Dorthe mener at vårt ene barn egentlig burde være forskånet fra å vær født. Og jeg blir fortsatt trist og lei meg når jeg leser det

[AAA]

Jeg tror jeg rett og slett savner familien min på alle de dagene hvor alle andre er sammen med familien.

Og det er selvsagt lov. Det må være trist for deg når så mange døde i løpet av få år.

Men jeg syns du kan skjerpe deg i forhold til å skrive/mene at din sannhet = fasit. Det gjelder ikke bare i denne diskusjonen forøvrig.

[Dorthe]

Og det er selvsagt lov. Det må være trist for deg når så mange døde i løpet av få år.

Men jeg syns du kan skjerpe deg i forhold til å skrive/mene at din sannhet = fasit. Det gjelder ikke bare i denne diskusjonen forøvrig.

Jeg er nok ikke så skarp når jeg snakker, men jeg vet at jeg kan virke litt skarp når jeg skriver og derfor pleier jeg stort sett å avlutte med smiletegn )

[BobbyPeru]

ja.

[Gjest to pluss to?]

Jeg tror nok det stemmer at folk forventer at man skal ha mer enn ett barn. Og velger man å få kun ett, tror jeg de færreste tenker at det er selvvalgt.

Når nr. 2 er på plass er det mer "fritt valg" om man vil ha fler, men nr. 2 anses nok nærmest som"obligatorisk", dersom man først har fått et barn.

hva er den vanligste aldesforskjellen mellom søsken? De jeg kjenner har fått nummer to etter at førstemann er 2-3 år.

[Gjest Tatjana]

''Det er nok det eneste som er verre enn å ha ett enebarn. ''

_Ingenting_ er visst verre enn å ha enebarn! Da burde man helst latt være å få barn, for makan til barnemishandling skal man lete lenge etter....;-)

Jeg har hatt to enebarn. Nr to ble født da den eldste var nesten 6 år, og da fikk vi kommentarer om at det "ikke var noen vits". Det var "for sent". De kom aldri til å bli ordentlige søsken, og heller ikke til å krangle. Ordentlige Søsken defineres visst av krangling, skjønte jeg da. At de hadde samme mor og samme far og vokste opp i samme hjem var visst uten betydning, i følge Besserwisserne der ute.

Tro meg, å oppdra to enebarn er ille.

Og da jeg ble gravid med nr tre (som ble født da nr to var tre og et halvt år) fikk jeg mange både direkte og ikke så veldig godt skjulte leksjoner om prevensjon.

PS: De som sa det om at to enebarn ikke krangler, tok grundig feil.

[Gjest Tatjana]

Så de som ikke har barn er ikke "i mål"?

Med vennlig hilsen

Det største problemet med barn og familie og familieplanlegging er at "alle" mener at de har rett til å bry seg, og også til å ytre sin mening uten omsvøp. Uten hensyn, og uansett om de kjenner personen(e) godt, bare litt eller ikke i det hele tatt.

Mitt eldste barn fikk søsken da h*n var nesten 6 år. Fram til da fikk vi mange kommentarer på hvor bortskjemte og usosiale og forferdelige enebarn er, uten evne til å dele og egoistiske og idetheletatt. Gjerne sagt rett over hodet på barnet.

Det fins utrolige mange duster uten sosiale antenner, eventuelt som legger vekk alt slikt når det handler om andres familier.

[Ugga]

Det er naturligvis flere faktorer som avgjør om man blir ensom eller ei som voksen, men at søsken er det nærmeste man kommer en slags "garanti" for å ha nettverk i voksen alder, vil jeg si er litt innlysende.Og SPESIELT når det gjelder i forhold til omsorg for aldrende foreldre - da er det søsken som gjelder, i alle fall for meg. Selv om det naturligvis er haugevis av varianter innenfor søskenflokker, så hører det tross alt til sjeldenhetene at det ikke er noen form for kontakt.

MEN - det å være enebarn er naturligvis, slett ikke, en dom om evig ensomhet. Og det å si at man heller bør la være å få barn, enn bare å få ett barn, synes jeg er vannvittig. De enebarna jeg kjenner er, faktisk uten unntak, høyst veltilpassede, sosiale, flotte personer med store nettverk. Og uansett skjønner jeg ikke hva man har å tjene på å aldri bli født

Og så finnes det de av oss som har søsken vi ikke har så mye til felles med, og som vi ser sjelden. At man er søsken er jo ikke det samme som at man er "sjelevenner" i voksen alder.

[Lillemus]

Og så finnes det de av oss som har søsken vi ikke har så mye til felles med, og som vi ser sjelden. At man er søsken er jo ikke det samme som at man er "sjelevenner" i voksen alder.

''Og så finnes det de av oss som har søsken vi ikke har så mye til felles med, og som vi ser sjelden. At man er søsken er jo ikke det samme som at man er "sjelevenner" i voksen alder.''

Jeg er veldig glad i de to søstrene mine og vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem! ) Vi trives godt i lag og treffes ukentlig hele året + at vi som oftest feirer jul og 17. mai sammen + bursdager og sånt selvfølgelig. Har vært på mange turer sammen i voksen alder også. Jeg elsker virkelig søstrene mine! )