Er det først med to barn familien blir komplett?

[-På Dol av og til]

''Jeg tror nok det stemmer at folk forventer at man skal ha mer enn ett barn. Og velger man å få kun ett, tror jeg de færreste tenker at det er selvvalgt. ''

Det tror jeg ikke noe på! Mange velger bevisst å få bare ett barn, og hva resten av verden tror, så blir det bare synsing!

Og jeg kan bare ikke fatte å begripe hvorfor andre mennesker blander seg inn i hvor mange barn et par skal ha....

Tolv eller ett barn, hvorfor skal andre bry seg med det? Skjønner det bare ikke;)

Mange par velger bort barn, og det synes jeg er ærlig gjort! Om mine tre barn, velger å ikke få barn, så er det deres valg. Noe jeg vil respektere, selv om det hadde vært herlig å være bestemor;)

Men det finnes mange andre barn jeg kan elske og kose meg med...

Så jeg skjønner vel kanskje ikke helt problemstillingen?

Så utrolig enig med deg.

[Lillemus]

hva er den vanligste aldesforskjellen mellom søsken? De jeg kjenner har fått nummer to etter at førstemann er 2-3 år.

''hva er den vanligste aldesforskjellen mellom søsken? De jeg kjenner har fått nummer to etter at førstemann er 2-3 år.''

Det er vel veldig ulikt? Søstrene mine er det bare såvidt ett år mellom, så kom jeg dumpende 6 år etterpå. ) Og det er vel minst en her inne som har rundt 10 år mellom sine to?

Selv har jeg nesten 2 år mellom mine to.

[Gjest trutte]

Jeg følte jeg var i mål etter ett barn.

[morsan]

Jeg kjenner en gutt på 12 år som var enebarn i mange år.

Nå har han to bittesmå halvsøsken hos mor og tre (én pluss tvillinger) hos far.

Han uttrykker seg diplomatisk, men han syntes nok at enebarntilværelsen hadde visse fordeler.

Mange voksne er veldig skråsikre når det gjelder hvordan andres barn har det. Faktum er at barn er utrolig fleksible og stort sett vil at livet skal være slik de er vant til at det er. Det er så mange variable i barns liv at jeg tviler på at søsken eller ikke kan være den ene som avgjør ens lykke og skjebne.

''Mange voksne er veldig skråsikre når det gjelder hvordan andres barn har det. Faktum er at barn er utrolig fleksible og stort sett vil at livet skal være slik de er vant til at det er. Det er så mange variable i barns liv at jeg tviler på at søsken eller ikke kan være den ene som avgjør ens lykke og skjebne.''

Enig.

[morsan]

Jeg har hatt to enebarn. Nr to ble født da den eldste var nesten 6 år, og da fikk vi kommentarer om at det "ikke var noen vits". Det var "for sent". De kom aldri til å bli ordentlige søsken, og heller ikke til å krangle. Ordentlige Søsken defineres visst av krangling, skjønte jeg da. At de hadde samme mor og samme far og vokste opp i samme hjem var visst uten betydning, i følge Besserwisserne der ute.

Tro meg, å oppdra to enebarn er ille.

Og da jeg ble gravid med nr tre (som ble født da nr to var tre og et halvt år) fikk jeg mange både direkte og ikke så veldig godt skjulte leksjoner om prevensjon.

PS: De som sa det om at to enebarn ikke krangler, tok grundig feil.

''PS: De som sa det om at to enebarn ikke krangler, tok grundig feil.''

Du skulle ikke ha 'nøyd' deg med 6 års aldersforskjell, men tatt 12, som mine svigers ;-)

[Sør]

Det største problemet med barn og familie og familieplanlegging er at "alle" mener at de har rett til å bry seg, og også til å ytre sin mening uten omsvøp. Uten hensyn, og uansett om de kjenner personen(e) godt, bare litt eller ikke i det hele tatt.

Mitt eldste barn fikk søsken da h*n var nesten 6 år. Fram til da fikk vi mange kommentarer på hvor bortskjemte og usosiale og forferdelige enebarn er, uten evne til å dele og egoistiske og idetheletatt. Gjerne sagt rett over hodet på barnet.

Det fins utrolige mange duster uten sosiale antenner, eventuelt som legger vekk alt slikt når det handler om andres familier.

Da svarer man:

"Han er kanskje bortskjemt, men han er ikke dum, slik du er.

Bortskjemthet kan man gjøre noe med."

Med vennlig hilsen

[Gjest Ironi_Eggs]

Oi, finnes det en fasit på sånt? Det visste jeg ikke!

*Løper av gårde for å finne mannen min med en gang, om 9 mnd er familien perfekt komplett!*

[Gjest Tatjana]

Da svarer man:

"Han er kanskje bortskjemt, men han er ikke dum, slik du er.

Bortskjemthet kan man gjøre noe med."

Med vennlig hilsen

Hehe, tro meg, jeg har lekset opp for en del ubetenksomme voksne om hva barn hører og forstår, når ting sies rett over hodene deres.

At barn er en halvmeter kortere enn voksne gjør dem ikke automatisk ute av stand til å høre og forstå ting som sies "her oppe".

Og jeg kan være ganske kvass og litt av en løvemor i enkelte situasjoner. Nesten så man ser huggtennene vokse (eller gjør det meg til en vampyr?).

[Mandolaika]

Det største problemet med barn og familie og familieplanlegging er at "alle" mener at de har rett til å bry seg, og også til å ytre sin mening uten omsvøp. Uten hensyn, og uansett om de kjenner personen(e) godt, bare litt eller ikke i det hele tatt.

Mitt eldste barn fikk søsken da h*n var nesten 6 år. Fram til da fikk vi mange kommentarer på hvor bortskjemte og usosiale og forferdelige enebarn er, uten evne til å dele og egoistiske og idetheletatt. Gjerne sagt rett over hodet på barnet.

Det fins utrolige mange duster uten sosiale antenner, eventuelt som legger vekk alt slikt når det handler om andres familier.

Og da dere fikk en til ble dere selvsagt kritisert for den store aldersforskjellen regner jeg med.

[Gjest to pluss to?]

Oi, finnes det en fasit på sånt? Det visste jeg ikke!

*Løper av gårde for å finne mannen min med en gang, om 9 mnd er familien perfekt komplett!*

Ja du må følge med , vet du Å ikke gi barn søsken innen rimelig tid er barnemishandling, det kan du bli meldt til barnevernet for

[tzatziki1365380058]

Og så finnes det de av oss som har søsken vi ikke har så mye til felles med, og som vi ser sjelden. At man er søsken er jo ikke det samme som at man er "sjelevenner" i voksen alder.

Hvem snakker om sjelevenner?

Hvis det er sjelevenner som er kravet som må oppfylles for at folk skal kunne defineres som en del av ens nettverk, så har jeg faktisk ikke noe nettverk i det hele tatt. Enda jeg har mann, barn, søsken, bestevenninner, andre venner, kollegaer.

[Gjest Tatjana]

Og da dere fikk en til ble dere selvsagt kritisert for den store aldersforskjellen regner jeg med.

Å ja da. Gjett om! Og da vi fikk nr tre ble vi kritisert for å ikke vite noe om prevensjon...

Når det gjelder antall barn og aldersforskjellen mellom dem, blir det uansett ikke bra nok, har jeg funnet ut. Så da er det like greit å overhøre kritikerne og gjøre som man vil. Eventuelt gi dem noen litt slemme svar.

[Ugga]

Hvem snakker om sjelevenner?

Hvis det er sjelevenner som er kravet som må oppfylles for at folk skal kunne defineres som en del av ens nettverk, så har jeg faktisk ikke noe nettverk i det hele tatt. Enda jeg har mann, barn, søsken, bestevenninner, andre venner, kollegaer.

Du skrev: "men at søsken er det nærmeste man kommer en slags "garanti" for å ha nettverk i voksen alder, vil jeg si er litt innlysende."

Det kommer selvsagt an på hva du mener med nettverk. Jeg definerer ikke folk man bare ser noen få ganger i året som "nettverk". Men det er kanskje noe med at folk som er i familie alltid kommer til å være der, mens venner, kolleger etc. kommer og går. Det spiller kanskje ikke så stor rolle om man ikke treffes så ofte i hverdagen når man vet at de alltid kommer til å være der, og at man kan støtte seg på dem hvis man trenger det en gang i framtiden. At man har noen man kan dele ansvaret for gamle og syke foreldre med f.eks.

[laban]

Jeg har hatt to enebarn. Nr to ble født da den eldste var nesten 6 år, og da fikk vi kommentarer om at det "ikke var noen vits". Det var "for sent". De kom aldri til å bli ordentlige søsken, og heller ikke til å krangle. Ordentlige Søsken defineres visst av krangling, skjønte jeg da. At de hadde samme mor og samme far og vokste opp i samme hjem var visst uten betydning, i følge Besserwisserne der ute.

Tro meg, å oppdra to enebarn er ille.

Og da jeg ble gravid med nr tre (som ble født da nr to var tre og et halvt år) fikk jeg mange både direkte og ikke så veldig godt skjulte leksjoner om prevensjon.

PS: De som sa det om at to enebarn ikke krangler, tok grundig feil.

Haha, ingen sa til meg at de ikke kom til å krangle. Det hadde jeg uansett ikke trodd på.

Den kommentaren jeg husker best, var en kollega som prøvde å være hyggelig. "De får kontakt med hverandre når de blir voksne", sa han.

Mine to er så forskjellige (både i kjønn og personlighet) at jeg tror de ofte hadde følt seg på hver sin planet selv om de hadde vært mer jevnaldrende. Men de hadde selvfølgelig hatt litt mer sammenfallende interesser hvis aldersforskjellen hadde vært mindre. Nå har vi måttet dele oss litt oftere på ferier o.l., for at alle skulle få gjøre noe de hadde lyst til. Men det har ikke vært noe problem, vi ser det ikke som noe nederlag at vi ikke opptrer som en harmonisk kjernefamilie absolutt hele tiden.

[Ugga]

Haha, ingen sa til meg at de ikke kom til å krangle. Det hadde jeg uansett ikke trodd på.

Den kommentaren jeg husker best, var en kollega som prøvde å være hyggelig. "De får kontakt med hverandre når de blir voksne", sa han.

Mine to er så forskjellige (både i kjønn og personlighet) at jeg tror de ofte hadde følt seg på hver sin planet selv om de hadde vært mer jevnaldrende. Men de hadde selvfølgelig hatt litt mer sammenfallende interesser hvis aldersforskjellen hadde vært mindre. Nå har vi måttet dele oss litt oftere på ferier o.l., for at alle skulle få gjøre noe de hadde lyst til. Men det har ikke vært noe problem, vi ser det ikke som noe nederlag at vi ikke opptrer som en harmonisk kjernefamilie absolutt hele tiden.

Jeg er enig i at det er personlighet mer enn aldersforskjell som avgjør hvor godt søsken kommer overens.

[Mandolaika]

Å ja da. Gjett om! Og da vi fikk nr tre ble vi kritisert for å ikke vite noe om prevensjon...

Når det gjelder antall barn og aldersforskjellen mellom dem, blir det uansett ikke bra nok, har jeg funnet ut. Så da er det like greit å overhøre kritikerne og gjøre som man vil. Eventuelt gi dem noen litt slemme svar.

''Å ja da. Gjett om! Og da vi fikk nr tre ble vi kritisert for å ikke vite noe om prevensjon...

Når det gjelder antall barn og aldersforskjellen mellom dem, blir det uansett ikke bra nok, har jeg funnet ut. Så da er det like greit å overhøre kritikerne og gjøre som man vil. Eventuelt gi dem noen litt slemme svar.''

Egentlig er det helt utrolig hva andre folk skal bry seg med!

[laban]

Det største problemet med barn og familie og familieplanlegging er at "alle" mener at de har rett til å bry seg, og også til å ytre sin mening uten omsvøp. Uten hensyn, og uansett om de kjenner personen(e) godt, bare litt eller ikke i det hele tatt.

Mitt eldste barn fikk søsken da h*n var nesten 6 år. Fram til da fikk vi mange kommentarer på hvor bortskjemte og usosiale og forferdelige enebarn er, uten evne til å dele og egoistiske og idetheletatt. Gjerne sagt rett over hodet på barnet.

Det fins utrolige mange duster uten sosiale antenner, eventuelt som legger vekk alt slikt når det handler om andres familier.

''Fram til da fikk vi mange kommentarer på hvor bortskjemte og usosiale og forferdelige enebarn er, uten evne til å dele og egoistiske og idetheletatt. Gjerne sagt rett over hodet på barnet.''

Det der var et problem for oss også. Datteren min likte ikke å svare på spørsmål om hun hadde søsken, fordi hun forsto hva folk tenkte når hun svarte nei. Noen sa det relativt høyt også, mange later til å tro at enebarn også har svekket hørsel i tillegg til alt det andre de sliter med.

Hun var meget langt fra usosial - hun visste jo at alternativet var å være alene med oss voksne. Var ikke venninnene hjemme, spilte hun dataspill (som var ganske maskuline på 90-tallet) eller noe annet med nabogutten (som også var enebarn). Hun elsket andre unger fra hun var i ettårsalderen.

En fordel med å få en lillebror når man er 8 år, er at man vet og husker hva og hvordan en baby / smårolling er. Ingen drøm om en pastellfarget bylt fra hennes side da hun ble tenåring :-)

[tzatziki1365380058]

Du skrev: "men at søsken er det nærmeste man kommer en slags "garanti" for å ha nettverk i voksen alder, vil jeg si er litt innlysende."

Det kommer selvsagt an på hva du mener med nettverk. Jeg definerer ikke folk man bare ser noen få ganger i året som "nettverk". Men det er kanskje noe med at folk som er i familie alltid kommer til å være der, mens venner, kolleger etc. kommer og går. Det spiller kanskje ikke så stor rolle om man ikke treffes så ofte i hverdagen når man vet at de alltid kommer til å være der, og at man kan støtte seg på dem hvis man trenger det en gang i framtiden. At man har noen man kan dele ansvaret for gamle og syke foreldre med f.eks.

''Men det er kanskje noe med at folk som er i familie alltid kommer til å være der, mens venner, kolleger etc. kommer og går. Det spiller kanskje ikke så stor rolle om man ikke treffes så ofte i hverdagen når man vet at de alltid kommer til å være der, og at man kan støtte seg på dem hvis man trenger det en gang i framtiden. At man har noen man kan dele ansvaret for gamle og syke foreldre med f.eks.''

Ja, det var dette jeg tenkte at man har en viss trygghet for når man har søsken. Slikt nettverk er i alle fall viktig for meg i mitt liv, selv om jeg ikke har daglig og "vrenge sjela" - kontakt med (alle) søskenene mine. Langt i fra, faktisk. Vi er en litt "fjern" søskenflokk, men vi er bunnsolide når det er krise - hos en av oss eller hos foreldrene våre. Synes det gir en veldig sterk trygghet og forankring i livet mitt.

[Sofline]

Det er i hvert fall først med to barn at man forstår hvorfor andre foreldre av og til firer litt på oppdragelsesprinsippene.

Jeg har to barn, men føler fortsatt ikke at familien er komplett, men misunner av og til dem som kun har ett.