"Eksemplarisk" 6-åring

[Gjest Nickløsheletiden]

...det betyr ikke at jeg har rett. kan jo være at jeg har et totalt forvrengt syn på hvordan barn skal oppføre seg og oppdras.

Jeg synes det er vanskelig og svare på om dette har noe med barneoppdragelse gjøre. Jeg har 3 barn og alle er forskjellige med sine positive og negative sider.

Den eldste er slik: En prøvelse på mange måter fordi hun er så sta/viljesterk , kranglete, bestemt, flink til å argumentere for sin sak, har villet bestemme over seg selv fra hun var liten, fikk ikke hjelpe henne, skulle greie alt selv. Her om dagen fortalte hun oss at hun hadde oppdratt seg selv og det er ikke langt unna sannheten. Da hun var liten fikk vi beskjed om at ingen bestemte over henne. Hun bestemte over seg selv. Slik har det ikke helt vært, men hun har som sagt ikke vært helt enkel å oppdra. Kan være frekk og obsternasig på hjemmebane. Ikke på skolen heldigvis- Liker ikke ditt og liker ikke datt. Det er svært få matretter hun liker.

På den annen side er hun svært utadvent og har en stor venneflokk, er blid blant venner og godt likt, skoleflink, selvstendig fra tidlig alder og ressurssterk. Hun har altså positive og negative sider.

Den mellomste: Beskjeden og litt slapp. Rolig, måtte mases på når det gjaldt lekser, fikk beskjed fra lærene at han kunne lære seg å prate mer i timene, var usynlig. Mindre sosial. Mer usikker. Har ingen stor omgangskrets, men har noen få nære venner. På den annen side har han vært enklere å ha med å gjøre på hjemmebane. Ikke frekk, gjør stor sett det vi sier, men ikke alltid med en gang. Både litt tunghørt og "tunghørt"

Har endret seg litt. Hevder seg mer hjemme , disukterer og elsker å provosere med sine politiske meninger. Har blitt mer selvvstendig og begynner å finne ut av hva han vil.

Den yngste: Nå skryter jeg, men lærerne og andre foreldre sier det samme som meg. Jeg vil nesten si at hun er eksemplarisk. Solstråle, er nesten alltid blid, kommer med masse ros til oss foreldre, skryter middagen opp i skyene, takker for maten, er høflig og grei både hjemme og andre steder, men ikke alltid med broren sin. Selvstendig hun også, men ikke i den grad storesøsteren var, enklere å ha med å gjøre, utadvent.

Hva har vi gjort galt og riktig som har fått så forskjellige barn tro?

[Gjest Nickløsheletiden]

Nei, jeg bor ikke sammen med de, men omgås de mye

Det kan jo være at de har meninger om din barneoppdragelse også? Er dine barn perfekte?

[PieLill]

Jeg vil karakterisere det du beskriver som langt fra eksemplarisk og selektivt føyelig.

mvh

[trollemor;o)]

I mine ører er ikke dette et "eksemplarisk" barn.... Her var det overvekt av dårligoppførsel spør du meg.

[fillolin]

-Jeg sier ikke at dette ikke er normalt å gjøre for et barn, men det blir aldri irettesatt på de tingene jeg nevnte. Det får lov til å kaste seg over, blir aldri minnet på å si "takk for meg" eller "tusen takk for gaven".. Det får styre på som det vil.

I lek med andre, har det ikke egne meninger, men lar seg styre osv.

Jeg mener dette er tegn på usikkerhet, men jeg ville høre andres synspunkt..

Jeg har selv barn, og prøver jo å lære de folkeskikk.. de sitter ikke stille ved bordet og kommer ikke når jeg sier det er mat, men har klart egne meninger og er ikke avhengig å ha på maten det den andre har, slik barnet jeg beskrev må..

For meg virker det som du egentlig er mer opptatt av foreldrenes atferd enn barnets atferd, altså at du synes de bør gjøre noe annet enn de gjør og kanskje helst at de bør gjøre mer som deg? Klarer ikke å få et helhetlig bilde av barnet, men hadde bare lyst til å kommentere dette med takking, for det lærer barn nemlig aldeles uten at en øver på det. Og det kan jeg si med sikkerhet fordi vi aldri har krevd det eller øvd på det med våre, som begge er under skolealder. Begge vi foreldre har derimot for vane å takke ordentlig både for maten, for ting den andre gjør for oss, for gaver og hjelp fra andre osv. Og siden barn først og fremst gjør slik vi gjør, så har de igrunnen den samme vanen nå, den ene mer enn den andre, noe som passer overens med personlighetsforskjellene deres. Men avogtil glemmer de det, særlig hvis de blir veldig glade (for en gave), er veldig glade (etter maten i selskap når de kan leke med andre) o.l. I det store og hele oppfører de seg akkurat som de søskenbarna som har fått de vanlige påminnelsene om å takke, bortsett fra at våre var yngre da de begynte å takke på eget initiativ. Og jeg mener å se at den som har lagd maten setter minst like stor pris på det når 3-åringen takker av seg selv, som når takken kommer etter en hviskende påminnelse fra mor eller far....

[Gjest ladsim]

For meg høres dette ut som surt oppgulp fra din side. Som om du på en eller annen måte er misunnelig på det andre barnets foreldre eller noe sånt. Hvis foreldrene syns at deres eget barn er eksemplarisk, så er det et uttrykk for at barnet er innenfor de rammene som foreldrene syns er viktig. Hvis det er viktig for foreldrene at barnet skal takke og være høflig, og barnet gjør det, kan foreldrene oppfatte at barnet er eksemplarisk. Og hvis foreldrene er mer opptatt av at barnet skal komme når det blir bedt om å komme, og ikke krangle på alt mulig, så er det DET som er kriteriene for å være "eksemplarisk".

Det er ikke noen universell forklaring på "eksemplariske barn". Det kommer an på øyet som ser.

[Gjest togli]

Jeg synes det er vanskelig og svare på om dette har noe med barneoppdragelse gjøre. Jeg har 3 barn og alle er forskjellige med sine positive og negative sider.

Den eldste er slik: En prøvelse på mange måter fordi hun er så sta/viljesterk , kranglete, bestemt, flink til å argumentere for sin sak, har villet bestemme over seg selv fra hun var liten, fikk ikke hjelpe henne, skulle greie alt selv. Her om dagen fortalte hun oss at hun hadde oppdratt seg selv og det er ikke langt unna sannheten. Da hun var liten fikk vi beskjed om at ingen bestemte over henne. Hun bestemte over seg selv. Slik har det ikke helt vært, men hun har som sagt ikke vært helt enkel å oppdra. Kan være frekk og obsternasig på hjemmebane. Ikke på skolen heldigvis- Liker ikke ditt og liker ikke datt. Det er svært få matretter hun liker.

På den annen side er hun svært utadvent og har en stor venneflokk, er blid blant venner og godt likt, skoleflink, selvstendig fra tidlig alder og ressurssterk. Hun har altså positive og negative sider.

Den mellomste: Beskjeden og litt slapp. Rolig, måtte mases på når det gjaldt lekser, fikk beskjed fra lærene at han kunne lære seg å prate mer i timene, var usynlig. Mindre sosial. Mer usikker. Har ingen stor omgangskrets, men har noen få nære venner. På den annen side har han vært enklere å ha med å gjøre på hjemmebane. Ikke frekk, gjør stor sett det vi sier, men ikke alltid med en gang. Både litt tunghørt og "tunghørt"

Har endret seg litt. Hevder seg mer hjemme , disukterer og elsker å provosere med sine politiske meninger. Har blitt mer selvvstendig og begynner å finne ut av hva han vil.

Den yngste: Nå skryter jeg, men lærerne og andre foreldre sier det samme som meg. Jeg vil nesten si at hun er eksemplarisk. Solstråle, er nesten alltid blid, kommer med masse ros til oss foreldre, skryter middagen opp i skyene, takker for maten, er høflig og grei både hjemme og andre steder, men ikke alltid med broren sin. Selvstendig hun også, men ikke i den grad storesøsteren var, enklere å ha med å gjøre, utadvent.

Hva har vi gjort galt og riktig som har fått så forskjellige barn tro?

Et godt innlegg som viser at barn kommer i så forskjellige utgaver