Om ansvar

[Gjest Gyllden middelvei?]

Blir så frustrert når jeg ser rundt meg, joda har en sønn med asberger og diverse som jeg har brukt mye tid og energi på. Nødvendig det! Et barn til som jeg også har brukt mye energi og tid på, mye av min tid har gått til dem. Mye tid til prating og forklaring, siden jeg selv er ufør på psykisk grunnlag, har jeg hatt mye tid. Alle måltider har jeg laget, hjulpet med lekser osv.

Tror jeg har forventet for lite av begge, de er mye mindre selvstendig enn andre...yngre enn dem.

Fikk veiledning av fagfolk, var riktig å prate og ha tid til dem osv.

Men er det riktig?

Ser at de er veldig avhengig av meg, mens andre barn som MÅ klarer seg bedre. Sett barn fra de var tre fire år, som MÅ ta ansvar å klare seg selv. Det er sykt da! Men de ser ut til å klare seg bra som ungdommer, lager middag til familien og gjør husarbeid, fordi de MÅ! Mens mine gidder ikke prøve en gang.

Får meg til å tenke, hva er riktig?

Fordi jeg har psykiske problemer, har jeg jobbet ekstra med barna. Gjøre som fagfolka sa, snakke snakke snakke med barna. Være der 24 timer i døgnet, men hva er rett med det? Trygghet, de trenger trygghet ble ofte sagt. Joda, men da blir det vel utygt da når jeg ikke er der? Tror jeg blir gal av å tenke!

[Gjest Elextra]

Barn er forskjellige, noen er mer selvstendige enn andre.

Tror barn knapt kan få for mye oppmerksomhet og støtte. Men oppdragelse dreier seg jo i stor grad om å lære barna å klare seg selv. En skal lære fuglungen å fly, ikke fly for den..

[Gjest Gyllden middelvei?]

Barn er forskjellige, noen er mer selvstendige enn andre.

Tror barn knapt kan få for mye oppmerksomhet og støtte. Men oppdragelse dreier seg jo i stor grad om å lære barna å klare seg selv. En skal lære fuglungen å fly, ikke fly for den..

''En skal lære fuglungen å fly, ikke fly for den..''

Akkurat! Har ihvertfall flydd med dem hele veien, tror ikke det er så "normalt" i dag. Håper de klarer seg som voksne!

[Gjest Mamma til to jenter]

Det ene utelukker ikke det andre; man kan både gi ungene trygghet og nærhet samtidig som man gjør dem selvstendige.

Jeg har også vært hjemme noen år nå med sykdom/skader, men jeg har tenkt som så at da har jeg god tid til å lære dem å klare seg selv. Og de er veldig selvstendige og selvgående, nå er de 9 og 10 år og jeg er ikke bekymret for deres fremtid i så måte.